Marianne Gullestad: Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebattOslo: Universitetsforlaget 2002

DEBATTEN om oss nordmenn og «de andre» som Marianne Gullestad har reist, er en debatt som offentligheten ble gjort kjent med da professor Reidar Grønhaug var sakkyndig i en rettssak i 1982. Han stilte sin antropologiske ekspertise til rådighet for rettsapparatet for om mulig å forklare den kulturelle konteksten som leverte betingelser for en drapshandling. Den drepte var en mann av tyrkisk herkomst som hadde forgrepet seg på drapsmennenes datter/søster. Saken som skulle opp ble betegnet som et hevndrap. Når Tordis Borchgrevink (1997) kommenterer Grønhaugs deltagelse i rettssaken, spissformulerer hun hans standpunkt slik: «De andre må få bli i sine fordommers moderlige varme». Det er et uttrykk hun har hentet fra Finkielkraut og betyr at en helt ureflektert forholder seg til sitt eget verdi- og normsystem. Den gangen var det den gjengse antropologiske holdningen. 12 år etterpå kommer Unni Wikan (1995) på banen og sier det stikk motsatte. Mens det gamle credo lød: «gitt de og de betingelser ville jeg gjort som deg», lyder det ifølge Borchgrevink (1997:32) fra Wikan: «gitt de og de betingelser ville jeg ikke gjort som deg ...». Det er i sannhet en ny antropologi, sier Borchgrevink. Mens Grønhaug lot de andre får hvile i fred, så lar Wikan oss, de innfødte, få hvile i fred. Så kommer Gullestad på banen. Det er mulig å lese Det norske sett med nye øyne som en fortsettelse av denne debatten.

Det var forskrekkelsen over den rolle som noen av antropologkollegaene (blant annet Wikan) spilte i massemedia, under det som betegnes som en helomvending i innvandringsdebatten, som førte til at hun ble interessert i feltet, sier Gullestad. Det er ikke spørsmålet om hvorfor innvandrere handler som de gjør, eller ikke blir/blir som oss, som er i fokus for Gullestad, men hvordan vi tenker om dem. Vi opprettholder et sett hegemoniske tolkningsrammer i forhold til minoritetene som naturliggjør diskriminering, sier hun (s. 284). Det er en sterk påstand. Om jeg skal trekke teksten etter håret, gjør hun oss alle til naturlige rasister. Det faller oss naturlig, for det er slik vi tenker - ubevisst. Og det er disse ubevisste tolkningsrammene hun analyserer. Vi får ikke lenger hvile i fred og bli i våre fordommers moderlige varme. Vi er

satt under lupen og blitt Gullestads studieobjekt. Vi kan alle føle et visst ubehag ved det. Det er vår kollektive tenkemåte og tolkningsramme slik den kommer til uttrykk i ulike skriftstykker hun har satt seg fore å analysere. Det er ikke handlinger, men tekster hun retter oppmerksomheten mot. Det er «risky business». Prosjektets begrensning ligger, som hun selv sier, i at hun ikke kan påvise empirisk hvordan språklige konstruksjoner får politiske og materielle effekter. Hun ønsker at vi skal få og ha nye og andre forestillinger om de andre. Det er et fromt ønske.

Det er mye godt å si om boken, og det er mye å lære av den. Refleksjon skader ikke. Boken er velskrevet, og hun gjengir synspunkter til de forfattere hun støtter seg til og går i polemikk mot, på en meget forståelig måte. Det er tekster skrevet av den intellektuelle eliten hun analyserer. Slike tekster, når de leses og analyseres, kan en ha to holdninger til. En kan vise teksten generøsitet og tolke tekstforfatteren i beste mening. Eller en kan lese teksten med mistanke - underlegge teksten en mistenksomhetens hermeneutikk, som Ingunn Økland i Aftenposten (17. januar 2002) kaller det, og som hun anklager Gullestad for å gjøre. Om en skal være litt mistenksom og vrangvillig, kan en få en følelse av at Gullestad resirkulerer det som er hennes «pet ideas» om norsk likhet, vår streven etter «fred og ro» og vår ustoppelige opptatthet av hjem. Når disse ideene er brukt opp på analysen av hvordan vi nordmenn konstituerer oss selv, bruker hun de samme norske kjerneverdiene - om vi kan kalle det det - til å vise hvordan dette skaper skiller mellom «oss» og «de andre» og at disse våre forestillinger i sitt vesen er ekskluderende og stenger de andre ute fra vårt nasjonale fellesskap. En kan bli litt trett av denne eksegesen og utleggingen av «det norske».

Dikotomien «vi» og «de», «oss» og «de andre» er gjennomgående i hele boken. Videre er ord som likhet, avstamning, Norge, norsk, rasist og innvandrer hyppig brukte ord, men det er kanskje ikke så rart, for det er det boken handler om. Men er dikotomien «vi» og «de» typisk norsk? Hvor er det sted, det samfunn der folk ikke gjør bruk av denne dikotomien? Om det er slik at vår bruk av «vi» og «de» virker ekskluderende, kunne det vært interessant om forfatteren hadde klart å vise til steder og situasjoner hvor denne dikotomien var opphevet, eller hvor konsekvensene ble nøytralisert av inkluderende språkbruk, eller om hun kunne vise oss når de grunnleggende grammatikalske kategoriene ikke skapte avstand mellom «dem» og «oss».

Det meste vi tenker og gjør i forhold til innvandrere blir feil hos Gullestad. Hun viser ikke noen vei ut av det uføret hun mener vi befinner oss i på grunn av vår ubevisste bruk av kategorier som «oss» og «de andre». Hvor vanskelig dette er, og hvor ubehjelpelig selv Gullestad må føle seg, understrekes av at hun selv ikke kan unngå den samme begrepsbruken hun anklager oss andre for. Men hun gjør det «bevisst», ved å anvende anførsels- tegn når hun gjør bruk av de ubekvemme ordene. Anførselstegnene står for avstand, og skal være tegn på bevissthet om hva hun gjør. Slik får hun et overtak på sine analyseobjekter. Når vi snakker og tar de samme ordene i bruk, kan vi ikke sitte og ta avstand fra det vi sier ved hjelp av fingerspråk. Hun maner frem de ekskluderende pronomenene, og setter dem i anførselstegn. Hun får da sagt at hun ikke ekskluderer; det er det vi andre som gjør, om enn ubevisst. Når hun også tar fatt i vårt «ubevisste», så står en ganske forsvarsløs igjen. For hvordan skal en beskytte seg mot sitt eget ubevisste jeg? Vi

har alle, som hun sier, våre egne bilder av «de andre». «De andre» er en like uklar og mangfoldig størrelse som det «vi» er. Det som imidlertid forvirrer er at hun av og til refererer til et enhetlig vi, og andre ganger passer det henne å påpeke at dette «vi-et» er mangfoldig og forestilt.

Boken har fått mye oppmerksomhet og mange anmeldelser. Det synes å herske enighet om at kapitlet «Striden om ordet neger» er bokens beste, mens kapitlet «Likhetens grenser» har blitt utsatt for til dels sterk kritikk. I dette kapitlet får både kolleger, kongen og statsministeren refs. Men så har hun jo også sagt at det er ikke «red-necks» eller mannen i gata hun vil til livs, men dem som setter dagsordenen. Dette er et av de kapitler som er blitt trukket frem som et eksempel på mistankens hermeneutikk. Jeg lurer på om det er en spesiell norsk øvelse hun legger opp til. Vil ikke dette kravet om stadig og ustoppelig å reflektere over vår egen inkluderende og ekskluderende begrepsbruk også kunne påkalle andres latter? Er det ikke noe litt for selvhøytidelig over de krav hun stiller? Jeg leste nettopp en roman av tsjekkeren Konupek (1995). Han skriver at han ofte kom sammen med andre av sine landsmenn for å le av den norske godheten. De lot seg fenge av avisreportasjer om noen som «seilte for fred» langs sørlandskysten. Straks foreslo Konupek at han skulle la seg fettsuge for fred.

Et eksempel på en vrangvillig tolkning (kapittel 5) er en episode Gullestad har hentet fra en bok av Inger Lise Lien (1996). Det var to bærumsfruer som fortalte at de hadde møtt en svart mann joggende i Vestmarka. Gullestad tolker: Det var ikke aktiviteten jogging som sjokkerte, men stedet Bærumsmarka, og hun konkluderer med at en svart mann «ikke hører hjemme i norsk natur». Er det en riktig tolkning? Det kan selvfølgelig være riktig at de ikke syntes at mørkhudete mennesker hadde noe å gjøre i norsk natur, og særlig ikke i bærumsnaturen. Men det kan jo hende at det var uttrykk for at de ble konfrontert med noe ukjent - noe de ikke hadde lagt merke til før? Kanskje det de så, brøt med vante forestillinger om hva som hører hjemme hvor? Kanskje det var denne bruddflaten, det vante mot det uvante de kommenterte, og ikke det at han ikke hørte hjemme der? Når denne anmelderen går på ski i Nordmarka og ser et svart fjes i løypen, så kan jeg også undre meg. Jeg synes det er uvant fordi jeg ikke har sett det før. Men det betyr ikke nødvendigvis at jeg synes at et svart fjes ikke hører hjemme i norsk natur. Riktignok kan ikke alle idrettsarenaer sies å være deler av norsk natur, men vi er da sannelig vant til å se både svarte og hvite fjes på fotballbanen som representerer både det lokale og det nasjonale. Hvilke tolkningsrammer er det vi anvender når vi i slike øyeblikk er «fargeblinde»?

En kan få en følelse av at det er en tilfeldighetenes metodikk som preger boken. Hva er begrunnelsen for å velge de tekstfragmentene hun velger? Er det fordi teksten kan utlegges i ønsket retning? En kunne ønske at hun som teksttolker kunne gi alternative tolkninger av samme tekst. En tekst er ikke bærer av et entydig budskap. En tekst kan utlegges på ulike måter. Det er Gullestad selv veldig flink til. Det har hun vist i utallige doktorgradsopposisjoner. Doktoranden har blitt stilt til veggs med sin fortolkning, og Gullestad, som opponent, har kommet med sin. Det viser at tekster har en polysemisk kapasitet. Hun benytter en form for dekonstruksjon hvor hun griper fatt i ord og vendinger og via mange assosiasjoner ofte ekstrapolerer seg frem til tolkninger som kan ligge langt fra intensjonen til den som ytret seg.

Det er utrolig mye Gullestad kan lese

inn i de ulike tekstfragmentene. Og faller ikke Gullestad for eget grep, når for eksempel Wikan blir anklaget for å homogenisere norske verdier? Er det ikke det Gullestad gjør - dytter ulike ytringer ned i samme sekk og kaller det «rasisme»? Ulike ytringer får samme undertekst. Er ikke det en homogenisering av ulikheter? Eller mener hun å unnslippe denne kritikken fordi hun har et bevisst forhold til de utlegninger hun gjør, mens vi andre er ubevisste talerør for en norsk dypstruktur? Når en halv side tekst får ca syv siders tolkning, så er det ikke teksten som tolkes, men teksten blir et påskudd til å si noe annet - til å posisjonere seg selv.

Gullestad analyserer også statsminister Bondevik. Vi som hørte hans nyttårstale, kan nok synes den både var defaitistisk og velmenende. Det er ikke poenget. Poenget er at der hvor statsministeren bruker positivt ladede ord som «likeverd» og «berikende mangfold», blir det påpekt at de er abstrakte og dermed lite overbevisende. Slik denne ytringen utlegges av Gullestad, ligger det ingen forpliktelse i den. Ordene avskrives som tomme. Pålegget om å kjenne vår kultur, våre lover slik at de kan delta på like fot med oss, blir derimot utlagt til å henspille på en stereotypi om at innvandrere er mer kriminelle enn andre. Kunne vi ikke tolke statsministerens tale som en invitasjon, ikke til å bli lik oss, men til å bli «lik nok», slik at en har kunnskap om hva som skal til for å klare seg her på lik linje med alle andre som bor i dette landet?

Det er noe skolemesteraktig og besserwisseraktig over stilen. Det irriterer naturligvis. Hun sier: Jeg ser denne boken som et bidrag til å skape nye borgere med en mer innholdsrik og reflektert selvforståelse (s. 308). Hun refser den norske tenkemåten. Jeg omfavner ikke hennes refs, og slutter meg ikke til skaren av selvpinende flagellanter. At vi får vårt pass påskrevet, har gle- det mange nordmenn som har fått åndenød av å leve under parolen «det er typisk norsk å være god». Det er det så visst ikke, for hun gjør både skyldige og uskyldige til ubevisste rasister. Det irriterer også. Tekstene hun tolker, blir dekontekstualisert. Om en for eksempel for 35 år siden hevdet at arbeidskraftinnvandring kunne føre til stagnasjon i lønnsnivå i allerede dårlig betalte jobber, blir det utlagt som generell motstand mot innvandring. Det kan jo hende at forfatteren ville rette oppmerksomheten mot noen konsekvenser vi ikke umiddelbart tenker over. Det peker også på noen farer forbundet med tekstanalyser. Tekstanalyser blir ofte kontekstløse.

Artikkelen «Om å være både norsk og farget» (i Nytt Norsk Tidsskrift 2002) er en presisering av de tolkningsrammer hun har som mål å demaskere. Vi får en forståelse av at det vi driver med er en form for nymisjonering. Vi er ute etter å frelse de andre. Gjennom det arbeidet som er nedlagt av nordmenn på misjonsmarken har vi lært at de andre er mindreverdige. Men vi kan jo spørre i hvilken grad dette har diffundert inn i og blitt en del av vår norske kollektive bevissthet.

Jeg tror at hun peker på noe helt sentralt og riktig når hun sier at det som har fått mest oppmerksomhet i mediadebatten, er de saker som virker mest provoserende på oss nordmenn. Det utfordrer våre kjernesymboler, og hva vi står for i vårt moderniseringsprosjekt. Oppmerksomheten rettet mot omskjæring/kjønnslemlestelse blir en kommentar til vårt seksuelle frigjøringprosjekt, slik debatten om tvangsgifte/arrangerte ekteskap snakker til debatten om likestilling mellom kjønnene. Videre sier hun i tråd med sitt prosjekt at det er ikke disse fenomenene i seg selv, men vår panikk, interesse og omtale av disse fenomenene som bør vies større oppmerksomhet. Det er vel her hun går i

clinch med Hege Storhaug, Unni Wikan og de som kjemper på andre arenaer.

Men når vi kommer ut av Gullestads jammerdal, er det som sagt mye å lære av boken. Hun kommer med mange, for meg, overraskende påpekninger, ved blant annet å hevde at det er noen interessante paralleller mellom den kosmopolitiske forskerens livsform og migrantenes livsform. Det kan være en grunn til en økende teoretisk interesse for migrasjon og hybriditet. Det er viktig å løfte frem at biografiske erfaringer kan være med på å formulere forskningsspørs- mål. Hun påpeker også andre ting som går ut over bokens tema. Hvordan er den skrivende antropologen posisjonert i forhold til sine problemstillinger, og hvordan er stemmene til dem det skrives om representert? Hun understreker at antropologene nå befinner seg på samme sted som dem vi studerer. De vi studerer og uttaler oss om, har kommet nærmere oss. Vi befinner oss på samme sted, i samme rom, til samme tid. Kanskje det er ut fra en slik posisjon og forståelse Gullestad skriver, og som har ført til at hun synes det nødvendig å synliggjøre våre underforståttheter og ubevisste tolkningsrammer.

Kirsten Danielsen

kirsten.danielsen@nova.no

Referanser

Borchgrevink, Tordis (1997), «Et ubehag i antropologien», Norskantropologisk tidsskrift 1/1997.

Gullestad, Marianne (2002), «Om å være både norsk og farget»,

Nytt norsk tidsskrift 2/2002.

Konupek, Michael (1995), I sin tid. Oslo: Aschehoug.

Lien, Inger Lise (1996), Ordet som stempler djevelene. Oslo: Aventura. Wikan, Unni (1995), Mot en ny norsk underklasse. Oslo: Gylden-dal Norsk Forlag.