Abstract:

IS THE SEXUALITY OF YOUNG PEOPLE BECOMING MORE CONFLUENT and less attached to fixed identity constructions? Are we moving towards a society in which samegendered sexual relations are no longer reserved for a small and clearly identified minority of homosexual men and lesbian women? The so-called «queer theorists», in particular, have been suggesting such patterns in recent studies. We investigate homosexual behaviour, desires and identity by means of a population-based sample of young adult Norwegians aged between 19 and 26 years (n = 2753). What are the prevalence levels and to what degree do these different dimensions correlate and overlap?

We found that the prevalence of homosexuality was primarily a function of the criteria utilized: By the most exclusive and narrow definitions, approximately 1% of each gender reported «exclusively» homosexual desire and identity. Utilising the most inclusive set of criteria, 1 in 4 young women and 1 in 10 young men reported some kind of homosexual experience, attraction or identity on a life-scale basis. The most important finding, however, was the large gender-based differences: Female heterosexual activity was much more interwoven with homoerotic and bisexual experiences, while the sexuality of young men seemed to be captured to a much higher degree by conventional categories. One explanation could be that even sporadic homoerotic contact comes into conflict with male gender identity, while female gender identity seems less threatened by possible homosexual behaviour, desire and identity. There were thus some signs of a «queer» and confluent sexual culture among younger Norwegians, but primarily among females.

Keywords: sexuality, homosexuality, queer theory, gender

Den norske litteraturviteren Nils Axel Nissen vil i sin bok homo/hetero (2001) relativisere homoseksualiteten: Den oppstod for hundre år siden, og den vil neppe - i den form den har i dag - eksistere om hundre år, slik han ser det. Samtidig slutter han seg til den danske forskeren Henning Bechs (1997) tese om at «verden stadig blir mer homo». Med det mener begge at sosiokulturelle uttrykksformer som tidligere var forbeholdt homofile, nå brer seg og blir universelle. Tett knyttet til endrede livsbetingelser - særlig i storbyer med mange og anonyme relasjoner og liten sosial kontroll - foregår det en «homoseksualisering» av levesettet til folk flest. Det gjelder måter å kle seg på, nye typer kjærlighetsforhold, etableringen av såkalte vennskapsfamilier. En kan nå overalt se menn som har «skulpturell skjeggvekst» eller som ser - med et blikk som tidligere var forbeholdt homser. Før kunne en regne med at de få mennene som hadde brutt ut av triste kleskoder («allværsjakke og hvite tennissokker») var homser, hevder Nissen. I dag er helt vanlige unge menn «... utrolig stylet, med farget hår, solariumbrun hud, smykker ...» (s. 95). Det er homsenes stil og estetikk, deres relasjonstyper og livsprosjekter, som brer seg.

En grunn til endringene antas å være at gamle strukturer, bånd og tradisjoner svekkes eller oppløses. Også personer med et overveiende heteroseksuelt levesett vil kunne oppleve at familien ikke er en evig og uforanderlig institusjon. De kan oftere komme til å etablere emosjonelle og seksuelle relasjoner innen rammen av flyktige sosiale strukturer, hvor også fremmede personer kan ses som en ressurs (Bech 1997:195). Som en funksjon av dette ser vi at også vår seksualitet endrer seg. Vi nærmer oss det «multiseksuelle samfunn», hvor vi får mulighet for å leve ut vår seksualitet i ulike retninger gjennom livsløpet. Kanskje kommer vi snart dit, sier Nissen, at «partnerens kjønn ikke lenger har noen avgjørende betydning, hvor det blir en smakssak» (Nissen 2001:95).

Disse posisjonene kan virke forserte, men langt på vei kan de plasseres innenfor et nokså konvensjonelt rammeverk fra seinmodernitets-teori, slik det for eksempel er formulert av Anthony Giddens (1992) - i det kanskje mest siterte bidraget innen nyere sosiologi om intimitet, samliv og seksualitet: The transformation of intimacy. En hovedtese her er at de

Studien er støttet av Rådet for psykisk helse, gjennom Stiftelsen for helse og rehabilitering, og av Norges forsk- ningsråd, gjennom programmet «Helse og samfunn».

såkalt «rene relasjoner» er typiske for den seinmoderne fase. Det dreier seg om relasjoner - også seksuelle - som ikke har basis i materielle forhold, økonomi eller sosiale institusjoner, men som inngås fordi partene opplever å få noe igjen for dem. På seksualitetens felt er dessuten aksepten av homo- og biseksualitet en av de viktigste endringene i løpet av de siste tiårene, sier Giddens. Et tredje kjennetegn ved den seinmoderne fase er økt diversitet i seksuell praksis: Handlinger som for få år siden ville blitt kategorisert som «sodomi», er i dag del av et standardrepertoar, med oralsex som eksempel på noe som hurtig har beveget seg fra strafferetten og inn i de aller fleste pars soverom.

Et viktig poeng hos Nils Axel Nissen er at vi, for å få grep om de nye mønstre som avtegner seg, må sondre mellom ulike faktorer i vår seksualitet. Minst fire dimensjoner er viktige, nemlig: (i) Tiltrekning. Hvem føler du deg tiltrukket av? Hva fantaserer du om? (ii) Atferd. Hvem har du sex med, og hvordan? (iii) Forelskelse. Hvem forelsker du deg i? Hvem har du kjærlighetsforhold til? (iv) Identitet. Hvordan betrakter du deg selv? Han innfører sondringen i en polemikk mot ideen om en homofil «essens», som er entydig og fast, og som endog kunne tenkes å ha et genetisk grunnlag. - Fordi seksualiteten har så mange fasetter, er det usannsynlig at den kan knyttes til ett eller flere gen - like lite som det vil gjelde det å tenne på bestemte kroppsdeler eller like spesielle samleiestillinger (Nissen 2001:29).

Han har selvsagt rett i at både menn og kvinner kan ha sex med personer av samme kjønn, uten at de av den grunn vil kalle seg homoseksuelle, lesbiske eller bifile.1 Det er også opplagt at folk kan føle tiltrekning mot personer av samme kjønn, men likevel reservere seg mot slike betegnelser. I tillegg har vi en tredje gruppe, som kan oppleve seg som - mer eller mindre - homofile eller lesbiske, selv om de velger å ikke virkeliggjøre denne identiteten i praksis. En sondring mellom ulike dimensjoner i seksualiteten er derfor åpenbart fornuftig, og særlig nyttig kan den nok være når det gjelder homoseksualitet. Det er vel heller neppe tvil om at kjennetegn knyttet til estetikk, stil og levesett som en tidligere særlig kunne forbinde med homofile, har blitt mer utbredt også i andre grupper.2

På tross av dette kan en spørre om verden faktisk er i ferd med å bli «mer homo». Selv om argumentasjonen til Nissen er besnærende, er det nemlig en slående mangel på empirisk evidens under påstandene. Også hos Anthony Giddens finner vi svært rudimentære og ofte skisseaktige empiriske illustrasjoner av poengene. Det er dessuten lite fokus på mulige

forskjeller mellom kvinner og menn, samtidig som det er åpenbart at homofile menn, særlig i våre storbyer, er primær, men ofte nokså implisitt, referanse.3 Foreliggende arbeid tar sikte på å undersøke noen sentrale antakelser i de diskursene vi har skissert noen elementer fra her. Vi vil bruke ferske data fra et populasjonsbasert utvalg som bør være særlig godt egnet for formålet. Men først litt om nyere teori og empirisk forskning på dette feltet.

NY TEORI OG EMPIRISK FORSKNING. Tyngdepunktet av tradisjonell, kvantitativt orientert forskning om lesbiske, homofile og bifile har to typiske kjennetegn: For det første har de kategoriene som brukes, sjelden blitt underlagt systematisk analyse. For det annet er den gjerne basert på ikkerepresentative, selv-selekterte utvalg av voksne og unge voksne, som er rekruttert gjennom organisasjoner eller tidsskrifter for homofile og lesbiske eller gjennom klubber, barer eller personlige nettverk. Selv-identifisering som lesbisk, homofil eller bifil er altså normalt en forutsetning for deltakelse, og sannsynligheten for å bli inkludert i utvalgene vil være forbundet med grad av åpenhet og deltakelse i organisasjoner og nettverk. Av denne grunn vil ikke studiene fange opp det vi kan kalle «den seksuelle gråsonen», en gråsone som kan forventes å være større blant ungdom enn i den voksne befolkningen. I for liten grad har begrensningene som ligger i denne typen design og metoder blitt eksplisert.4

Et kjernepunkt innenfor nyere teori på dette feltet, og særlig den som går under betegnelsen «queer», er nettopp å sette spørsmålstegn ved om homoseksualitet er en avgrensbar og entydig kategori. Dermed har en satt fokus nettopp på den gråsonen som den tradisjonelle, kvantitative homoforskningen altså har oversett. Kritikken av det tradisjonelle begrepsapparatet og bruken av kategorier som «lesbiske» og «homofile» har ofte tatt utgangspunkt i spørsmål av typen: Er en kvinne virkelig lesbisk - hvis hun betrakter seg som lesbisk, men likevel lever i et seksuelt forhold til en mann? Hvordan beskrive en kvinne som har et seksuelt forhold til en mann som identifiserer seg som homofil? Hva med en mann som er gift med en kvinne og ser på seg selv som heterofil, men i hemmelighet har sex med menn et par ganger i måneden - er han homofil? (Se for eksempel Jagose 1996:7-8). Hensikten er den samme som vi finner i mye annen samtidsforskning - å destabilisere våre forestillinger og kategorier, for slik å få grep om deres kulturhistoriske relativitet.

Kjernepunktet er altså å utfordre det som har vært det dominerende grunnlaget innenfor mye forskning om homoseksualitet, nemlig antakelsen om en enhetlig homoseksuell identitet (Seidman 1996:11). Vanskelig kategoriserbare eksempler utgjør den argumentative kjerne, men nye måter å leve og forstå seksualiteten på vil selvsagt først bli en trussel mot den rådende forståelsen dersom de får en viss utbredelse, dersom altså stadig flere mennesker går sine egne veier og bryter med kjente inndelinger og konvensjonelle forventninger (se Hostetler & Herdt 1998). Imidlertid har mange kritikere vært lite opptatt av empiri, som for eksempel spørsmål om utbredelsen av bestemte handlingsmønstre eller omfanget av selvtilskrevet identitet som homofil eller lesbisk. Oftere ser en at det stilles retoriske spørsmål og at det presenteres slående kasuistikker eller pedagogiske, men mer eller mindre oppkonstruerte eksempler (se også Nissen 2001:30).

En av grunnene er at mye nyere forskning har blitt dominert av litteraturvitere med en tekstkritisk metode. Lite empirisk samfunnsfaglig forskning er levert, og sosiologer og andre samfunnsforskere har stort sett vært fraværende (Seidman 1996:13). Men etter hvert er flere skeptiske til konsekvensene, og sosiologene Ken Plummer & Arlene Stein ga denne diagnosen: «There is a dangerous tendency for the new queer theorists to ignore 'real' queer life as it is materially experienced across the world, while they play with the free-floating signifiers of texts» (Stein & Plummer 1996:137-138).

Vårt eget bidrag har altså to typer mangler som motiverende bakgrunn: På den ene siden den tradisjonelle empiriske forskningens mangelfulle refleksjon over egne kategorier og dens sterkt selekterte utvalg, og på den andre siden den «skeive» reaksjonens manglende interesse for å under- søke virkelige, levende menneskers liv på mer systematisk måte.

PROBLEMSTILLINGER. De overordnede spørsmålene i dette arbeidet er knyttet til om de seksuelle kategoriene flyter mer enn vi har vært vant til å anta, og om vi finner nye konstellasjoner av handlinger, begjær og identiteter. Mer spesifikt vil vi, med utgangspunkt i et populasjonsbasert utvalg av unge voksne, kartlegge lesbisk, homo- og biseksuell atferd, tiltrekning og identitet. Vi vil også se på sammenhenger mellom de tre dimensjonene - hvilken grad av samsvar og overlapping finner vi mellom det en gjør, det en føler og den identiteten en opplever å ha? Vi vil videre undersøke ved hvil-

ken alder ungdommer gjør sine første seksuelle erfaringer med en person av samme kjønn, og hvordan dette står i forhold til alderen for når en eventuelt opplever at en har etablert en - mer eller mindre fast - identitet som lesbisk, homofil eller bifil. Vi vil også undersøke hvordan denne typen erfaringer, begjærsmønstre eller identitet er knyttet til kjæresteforhold, samliv og samboerforhold. Til slutt vil vi se om disse dimensjonene også kan forbindes med seksuell aktivitet og opplevd tilfredshet. Kjønnsdimensjonen har vært lite vektlagt både i gammel og ny forskning. Derfor retter vi i særlig grad søkelyset hit: Er det viktige forskjeller mellom unge kvinner og menn på disse områdene?

MATERIALE OG METODER

UTVALG. Surveydata stammer fra den longitudinelle Ung i Norge-studien, som er beskrevet inngående andre steder (Wichstrøm 1999; Pedersen et al. 2001). Et nasjonalt representativt utvalg ungdommer i grunnskolen og videregående skole besvarte et omfattende spørreskjema i 1992. Alle skoler i landet var inkludert i registeret hvor elevene ble trukket. Utvalget ble stratifisert mht. geografisk region og grad av urbanitet. Den del av utvalget som ble fulgt videre opp, bestod av 3932 personer, og den initiale responsrate var 97 %.5 Oppfølgingene foregikk i 1994 (t2) i skoleverket og i 1999/2000 (t3), per post. Ved t3 var det igjen 3142 personer som hadde akseptert videre deltakelse og som vi fortsatt klarte å oppspore - dvs. 80,0 % av det opprinnelige utvalget. Av disse fikk vi svar fra 2753 personer (85,8 %), 1210 gutter (44 %) og 1543 jenter (56 %). Deres alder var fra 19-26 år, med et gjennomsnitt på 22,0 (st.avvik 1,6). Dette gir en akkumulert responsrate over alle tre datainnsamlinger på 69,1 %. Diskriminantanalyse identifiserte følgende variable ved tidspunkt 1 (t1) som prediktorer for frafall: Kjønn (gutt), lite tid brukt på lekser, svake skolekarakterer, bosted i urbane strøk, røyking og ambisjon om manuelt yrke ved 40 års alder. Enkelt sagt er det en overvekt av unge menn med svak kulturell kapital blant dem som har falt ut av studien.

SPØRSMÅL. De fleste studier av utbredelsen av homoseksualitet har bare sett på atferd og unnlatt å samle inn data om seksuell tiltrekning og aspekter ved ens seksuelle identitet (Huwiler & Remafedi 1998:108). Med basis i The National Health and Social Life Survey (Laumann, Gagnon, Michael & Michaels 1994) stilte vi derfor spørsmål langs tre ulike dimensjoner: (i)

seksuell atferd rettet mot eget kjønn, (ii) seksuell tiltrekning rettet mot eget kjønn og (iii) seksuell identitet. Mer detaljert spurte vi: «Har du hatt seksuell kontakt med en person av ditt eget kjønn?». Vi spurte om alder for første og siste seksuelle kontakt med samme kjønn og antall seksualpartnere av samme kjønn. Dessuten spurte vi: «Er du seksuelt interessert i menn eller kvinner?», med svarkategorier fra «Bare menn» over «Hovedsakelig menn, en sjelden gang kvinner», «Hovedsakelig menn, noen ganger kvinner», «Omtrent like ofte menn som kvinner» osv. Vi spurte om alderen for når en først opplevde seksuell tiltrekning mot samme kjønn. Vi spurte også: «Hvordan vil du nå plassere deg på en skala fra 'utelukkende heteroseksuell' til 'utelukkende homofil/lesbisk'?». Dette tar vi som indikator for seksuell identitet, eller identifikasjon med kategoriene «homofil» eller «lesbisk».

Vi stilte videre tre spørsmål om seksuell aktivitet, etter følgende innledning: «I løpet av siste halvår, hvor ofte har du deltatt i følgende seksuelle aktiviteter ...:

  • Masturbering, onani (av deg selv)?

  • Kyssing og kjæling?

  • Samleie, oralsex og lignende?»

Her var følgende svaralternativer: «En eller flere ganger per dag», «4-6 ganger per uke», «2-3 ganger per uke», «1-5 ganger per måned», «Sjeldnere enn 1 gang per måned» og «Aldri».

Vi spurte videre om totalt antall samleiepartnere. I tillegg stilte vi fire spørsmål om seksuell tilfredshet. Introduksjonen lød: «I løpet av siste halvår, hvor fornøyd har du vært med ...:

  • Din egen evne til å gi deg hen når du har sex?

  • Din egen evne til å oppleve seksuell lyst?

  • Kvaliteten på ditt sexliv?

  • Hele ditt forhold til din nåværende eller siste sexpartner?»

På spørsmålene var det seks svaralternativer, fra «Kunne ikke ha vært bedre» til «Klart utilfredsstillende», samt en egen kategori for «Har ikke hatt noen sexpartner». Spørsmålene om seksuell aktivitet og funksjon var basert på Leonard Derogatis' Interview for Sexual Functioning (DISF-SR) (Derogatis 1997). De fire spørsmålene om funksjon ble summert til indeksen «seksuell tilfredshet» med verdiene 0-16 (Alpha 0.84). Indeksen ble diko-

tomisert på to måter, slik at de som skåret 0-5 ble kategorisert som å ha «lav» tilfredshet, mens de som skåret 14+ fikk betegnelsen «høy» tilfredshet.

Ved første datainnsamling (t1) ba vi respondentene gi poeng til ulike ungdomsgrupper i forhold deres vurdering av dem, på en skala fra 1 (lav vurdering) til 10 (høy vurdering). Eksempler var «idrettsungdom», «ungdom som snakker dialekt», samt «homofile ungdommer». Instrumentet måler altså holdninger til homofile relativt til andre grupper.

KVALITATIVE INTERVJUDATA. I tillegg til surveydata trekker vi på en rekke kvalitative semistrukturerte intervjuer som er gjennomført med unge kvinner og menn, noen av dem trukket ut fordi de levde som homofile eller lesbiske på intervjutidspunktet.6 Intervjuene varte mellom 1 og 2 1/2 time og tok form av en gjennomgang av respondentens forelskelses-, seksualitets- og kjæreste- og samlivshistorie, hvor også en del dreide seg om seksuelle erfaringer med og interesse for samme kjønn. Siktemålet er å la de to datasettene spille sammen, og særlig forsøke å la de kvalitative intervjudata illustrere, utdype og kontekstualisere surveydata.

RESULTATER

HVOR MANGE? Som pekt på finnes det gode grunner til ikke å operere med for entydige kategorier for å kartlegge omfanget av homo- og biseksualitet, og i tabell 1 presenterer vi hele åtte forskjellige kategorier etter kjønn. Vi ser at rundt sju prosent rapporterte å noensinne hatt seksuelle erfaringer med samme kjønn. Derimot var det ofte slik at disse erfaringene lå tilbake i tid, og bare rundt to prosent hadde gjort slike erfaringer siste år. På spørsmålet om seksuell tiltrekning, fant vi at hele 21 prosent av jentene og åtte prosent av guttene følte seg det vi kaller «noe» tiltrukket av samme kjønn. Men merk at de fleste i denne gruppa «i hovedsak følte seg tiltrukket av motsatt kjønn», men «en sjelden gang» kunne føle seg tiltrukket av samme kjønn, slik at vi altså bruker et svært inkluderende kriterium. Gjør vi definisjonen mer restriktiv, faller andelen, og det var - som det framgår av tabellen - ikke mer enn snaut én prosent som bare følte tiltrekning mot samme kjønn. Tilsvarende var fordelingen på spørsmålene om identitet: 12 prosent av jentene og seks prosent av guttene følte seg «noe» homofile/lesbiske, hvor igjen flertallet av gruppa «i hovedsak var heterofile», og bare «i meget liten grad» så seg som homofile eller lesbiske. Rundt én prosent av begge kjønn rapporterte at de hadde «en utelukkende homofil

TABELL 1.Homoseksuelle erfaringer, interesse og identitet etter kjønn, i prosent. (N 2701 ))

Gutter % (n)

Jenter % (n)

Noen gang seksuelle erfaringer med samme kjønn

6,3

(75)

7,8

(117)

Seksuell erfaring med partner av samme kjønn siste 12 måneder

1,5

(18)

2,3

(35)

Noe seksuelt tiltrukket av samme kjønn (mest inklusive kategori)

8,2

(98)

20,9

(315) ***

Bare seksuelt tiltrukket av samme kjønn (mest eksklusive kategori)

1,1

(13)

0,6

(9)

Noe homo-/bifil identitet (mest inklusive kategori)

5,9

(70)

12,1

(182) ***

Utelukkende homofil/lesbisk identitet (mest eksklusive kategori)

1,0

(12)

1,4

(21)

Klar homo- eller bifil orientering (operasjonell definisjon)

2,3

(28)

3,2

(48)

Erfaringer, interesse eller identitet (for alle de mest inklusive kategorier)

11,1

(132)

23,4

(353) ***

identitet». I den nest siste raden har vi kombinert de to dimensjonene «interesse» og «identitet», slik at de som både har en uttalt (men ikke eksklusiv) interesse for samme kjønn og en tilsvarende identitet blir kategorisert som å ha en «klar homo- eller bifil orientering».7 Vi ser at det var mellom to og tre prosent som falt i denne gruppa. Vi har kalt denne siste gruppa for vår «operasjonelle definisjon» på homo- og biseksualitet, og vil også seinere i artikkelen benytte kategorien. Endelig har vi i den siste raden kombinert alle tre dimensjonene med de mest inkluderende eller «vide» definisjonene, og vi ser at det da blir 11 prosent av guttene og hele 23 prosent av jentene som fyller minst ett av disse kriteriene.

Er det de samme som har gjort homoseksuelle erfaringer som også rapporterer at de er tiltrukket av det samme kjønn? En separat analyse viste at det blant guttene som noensinne hadde hatt seksuelle erfaringer med samme kjønn, var det nesten halvparten (45,3 %) som nå rapporterte at de ikke følte noen som helst seksuell tiltrekning mot det samme kjønn. Blant kvinnene var andelen lavere (32,5 %). Vi undersøkte også hvor mange av dem som hadde minst «noe» seksuell interesse for det samme kjønn som også faktisk hadde hatt slike seksuelle kontakter, og fant at det gjaldt rundt fire av ti gutter, men bare én av fire jenter.8 Det er altså mange

som har gjort slike erfaringer uten at de nå opplever seg seksuelt interessert i det samme kjønn, mens atskillige andre har en slik interesse, uten at de velger å leve den ut i praksis.

Mange flere kvinner enn menn falt altså innenfor de «videste» definisjonene av homo- eller biseksualitet. Vi vil etter hvert vise at også andre forskjeller mellom menn og kvinner var blant de slående resultater i denne studien, og vi vil derfor med en gang presentere et annet funn som kanskje kan ha betydning i denne sammenhengen. Da ungdommene var tidlig eller midt i tenårene, kartla vi altså deres holdninger til ulike ungdomsgrupper, blant disse også «homofile ungdommer». Funnene viste at «homofile ungdommer» hadde aller lavest prestisje (gj.snitt på 2,9), og klart lavere enn for eksempel «husokkupanter» (gj.snitt 3,3) og «ungdom som kjemper mot innvandring» (gj.snitt 3,4). Til sammenlikning skåret for eksempel «idrettsungdom» hele 7,9, og «ungdom som støtter Bellona og Natur og ungdom» 7,2. Imidlertid var et annet trekk ved rangeringen enda mer slå- ende: Forskjellen mellom gutter og jenter var aller størst i vurderingen av «homofile ungdommer». Det var altså skepsis mot homofili, men skepsisen var klart sterkest hos guttene.

HVOR GAMLE? Vi spurte hvor gamle respondentene var da de hadde sin første seksuelle erfaring med en person av samme kjønn, samt om når de eventuelt oppdaget at de ikke utelukkende opplevde seg som heteroseksuelle. På begge mål var det forskjell etter kjønn: For mennene var gjennomsnittlig seksuell debutalder med en person av samme kjønn 15,5 år; for kvinnene mer enn tre år høyere, nemlig 18,6 år. Til sammenlikning kan en merke seg at samleie-debutalder i hele utvalget viste motsatt mønster, og var for gutter 17,3 år, mot 16,9 for jenter.

På spørsmålet om tidspunktet for når de ble klar over sin seksuelle identitet, rapporterte mennene et gjennomsnitt på 14,9 år, mens kvinnene rapporterte 17,3. I tabell 2 er det beskrevet mer detaljert hvordan utvalget fordeler seg langs disse to dimensjonene. Vi ser at flertallet av guttene debuterer seksuelt med en person av samme kjønn og også oppdager denne siden ved sin seksuelle legning allerede i løpet av de første tenårene, mens denne opplevelsen og tilhørende erfaringer for kvinnene typisk melder seg mot slutten av tenårsperioden. Vi undersøkte også nærmere når de siste seksuelle erfaringene med personer av samme kjønn hadde funnet sted. Her viste det seg at en mye større andel for mennene enn for kvin-

TABELL 2.Alder for seksuell debutalder med person av samme kjønn (N 144 ),), samt for når en oppdaget at en ikke følte seg utelukkende heteroseksuell, etter kjønn. (N 227 ))

-14 år

15-17 år

18-20 år

21+ år

%

(n)

%

(n)

%

(n)

%

(n)

Debutalder

Menn

42,3

(22)

32,7

(17)

21,2

(11)

3,8

(2)

Kvinner

14,1

(13)

10,9

(10)

53,3

(49)

21,7

(20)

Erfart identitet

Menn

46,7

(35)

29,3

(22)

18,7

(14)

5,3

(4)

Kvinner

17,1

(26)

28,9

(44)

40,8

(62)

13,2

(20)

nene lå langt tilbake i tid (> 5 år 44,8 % vs. 18,7 %), mens en lavere relativ andel av mennene rapporterte at de hadde funnet sted i løpet av de siste par årene (34,5 % vs. 58,2 %).

Hva skjer med de mennene som rapporterer tidlige homoseksuelle erfaringer, men så slutter å ha mannlige partnere? Vi trakk ut dem som hadde slike erfaringer som lå 5+ år tilbake i tid. Fire av fem hadde hatt kvinnelige partnere siste år, og flere enn gjennomsnittet blant de øvrige mennene (dvs. de som ikke hadde noen seksuell erfaring med menn) var i parforhold.9 For mennene starter altså det hele opp tidligere enn for kvinner. Mye kan også tyde på at det oftere bare blir til noen nokså få episoder i unge år. På den annen side var mennene fortsatt tidlig i tjueårene, og vi bør nok være forsiktige med å konkludere for entydig med deres videre seksuelle preferanser.

KJÆRESTER OG SAMLIV. Var gruppa med en homo- eller bifil interesse og identitet like tilbøyelig til å utvikle kjæresteforhold, etablere faste parforhold og inngå samboerskap eller ekteskap som andre? I tabell 3 viser vi fordelingen på disse livsområdene etter kjønn. Det slående mønsteret er at det blant de unge mennene med klar homo- eller bifil orientering var flere som levde som single enn blant mennene med en heterofil orientering, mens en

TABELL 3. Parforhold og samliv etter hetero eller «klar homo-/bifil orientering» og kjønn

Menn

Kvinner

Heterofil

Homo-/bifil

Heterofil

Homo-/bifil

%

(n)

%

(n)

%

(n)

%

(n)

Single

56,7

(660)

85,7

(24)

34,9

(510)

47,9

(23)

Fast parforhold

26,4

(307)

3,6

(1)

28,9

(422)

20,8

(10)

Samboende/gift

17,0

(198)

10,7

(3)

36,2

(528)

31,3

(15)

tilsvarende forskjell ikke kunne observeres hos kvinnene. Vi spurte også om de noensinne hadde hatt kjæreste og knyttet dette til både homoseksuelle erfaringer og interesse/identitet. Også her fant vi mønstre som minner: Kvinner med homoseksuelle erfaringer hadde oftere enn de øvrige kvinnene hatt kjæreste, mens det ikke var noen forskjeller i så henseende hos mennene. Menn med en klar homo- eller bifil orientering hadde sjeldnere enn andre menn hatt kjæreste, mens vi her ikke fant assosiasjoner for kvinnene. Det er altså en tendens til at menn med en homo- eller bifil praksis og orientering sjelden etablerer seg i kjæreste- og parforhold, mens dette ikke gjelder kvinner - snarere tvert imot.

HVOR MANGE PARTNERE? Vi spurte både om antall sexpartnere av samme kjønn og - i en annen del av skjemaet - om totalt antall samleiepartnere. I tabell 4 har vi trukket ut dem som hadde hatt minst én sexpartner av samme kjønn, og viser antall sex- og samleiepartnere de hadde hatt. Halvparten av mennene og 63 % av kvinnene rapporterte bare én sexpartner av samme kjønn, mens bare drøyt 10 prosent av mennene og 3 prosent av kvinnene rapporterte 10+ partnere av samme kjønn.10 Derimot ser vi i tabellens to neste kolonner at denne gruppa rapporterer et langt høyere totalt antall samleiepartnere. Bare 21 % av mennene og 6 % av kvinnene hadde bare hatt én «samleiepartner» på livstidsbasis, og nesten 30 % av disse mennene og over 40 % av kvinnene rapporterte mer enn ti partnere.11

Nå vet vi jo ikke hva respondentene egentlig legger i termen «samleiepartner», og ikke minst om og i så fall hvilke homoseksuelle handlinger

TABELL 4. Antall sexpartnere av samme kjønn (N 407 ) og antall «samleiepart-) og antall «samleiepart- nere» (N 180 ) blant dem som har rapportert minst én sexpartner av samme) blant dem som har rapportert minst én sexpartner av samme kjønn

Antall sexpartnere av samme kjønn

Totalt antall samleiepartnere

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

%

(n)

%

(n)

%

(n)

%

(n)

1 partner

49,3

(36)

62,6

(67)

20,6

(14)

6,0

(6)

2-9 partnere

38,4

(28)

34,6

(37)

50,0

(34)

52,0

(52)

10+ partnere

12,3

(9)

2,8

(3)

29,4

(20)

42,0

(42)

det vil innbefatte.12 Men ved å trekke antall «sexpartnere av samme kjønn» fra totalt antall «samleiepartnere», fant vi at rundt en tredjedel (58/180) syntes å utelukkende ha hatt partnere av samme kjønn. Imidlertid var det også her en slående forskjell etter kjønn, da dette gjaldt flere menn enn kvinner (50,7 % vs. 19,6 %). Annerledes sagt: Rundt halvparten av mennene som hadde hatt sex med andre menn, syntes ikke å ha hatt sex med kvinner. Fire av fem kvinner som hadde hatt sex med en annen kvinne, hadde også hatt sex med en mann.

Hvilken sammenheng er det så mellom homoseksuelle erfaringer, interesse eller identitet og totalt partnerantall, når vi ser på hele utvalget under

TABELL 5. Gjennomsnittlig totalt partnerantall (på spørsmål om antall samleie- partnere) etter homoseksuell erfaring, tiltrekning, identitet, samt p-verdier basert på t.test. (N 2700 ))

Menn

Kvinner

Ja Gj.sn.

(std.avv)

Nei Gj.sn.

(std.avv)

Ja Gj.sn. (std.avv)

Nei Gj.sn.

(std.avv)

Homoseksuell erfaring

7.8 (9,2)

4.4 (7,4) ***

8,3 (7,4)

4,2 (5,3) ***

Ikke utelukkende interessert i annet kjønn

5,5 (8,4)

4,5 (7,5)

6,6 (6,8)

4,0 (5,1) ***

Ikke utelukkende hetero identitet

6,4 (9,0)

4,5 (7,5)

6,7 (6,7)

4,1 (5,3) ***

Klar bi- eller homofil orientering

6,5 (10,5)

4,5 (7,5)

6,4 (5,9)

4,4 (5,6)

ett? I tabell 5 er alle respondentene med i analysene, og vi belyser sammenhengen mellom de tre dimensjonene og totalt antall samleiepartnere. Vi ser at homoseksuelle erfaringer for begge kjønn var knyttet til et høyere partnerantall. For menn var imidlertid ingen av de to andre dimensjonene (interesse og identitet hver for seg og kombinert til «en klar homoeller bifil orientering») assosiert med partnerantall. For kvinner ser vi derimot en assosiasjon for både de mest inklusive kategoriseringene av interesse- og identitets-dimensjonene, men heller ikke her var gruppa med en klar homo- eller bifil orientering avvikende i forhold til andre.

Implisitt i måten vi her har resonnert på, ligger en idé om at personer med en homo- eller bifil orientering er underlagt spesielle sosiale føringer og forholder seg på særegne måter. Hva om vi snur spørsmålsstillingen og ser homoseksuelle erfaringer som en funksjon av ens generelle seksuelle aktivitetsnivå? Annerledes sagt: Øker sannsynligheten for å ha sex med samme kjønn når en har mange partnere av motsatt kjønn? Vi delte utvalget i grupper etter antall heteroseksuelle samleiepartnere, og så på sannsynligheten for å ha gjort en homoseksuell erfaring. For kvinnene økte sannsynligheten kraftig med økende partnerantall, slik at hele 16 % av dem med 10+ mannlige partnere hadde gjort en homoseksuell erfaring (mot 7,8 % i hele utvalget). Hos mennene var det ingen klar sammenheng av denne typen.13

Konklusjonen blir at svært mange av dem med homoseksuelle erfaringer, har gjort dem med én eller få partnere. Særlig gjelder dette kvinner. For kvinnene var det imidlertid også en tendens til at seksuell interesse mot samme kjønn og lesbisk identitet var assosiert med høyere totalt partnerantall, men dette fant vi ikke hos menn. Hos en del kvinner fant vi dessuten at homoseksuelle erfaringer var vevet sammen med eller en funksjon av generelt høyt heteroseksuelt aktivitetsnivå, men heller ikke dette synes å være særlig typisk for menn.

SEKSUELL AKTIVITET, SEKSUELL TILFREDSHET. Hadde de som hadde homoseksuelle erfaringer eller opplevde seg som homofile eller lesbiske, et annet atferdsmønster i sine seksuelle forhold enn andre? Var de mer eller mindre seksuelt tilfredse enn resten av utvalget? I en serie analyser undersøkte vi saksforholdene. I tabell 6 ser vi gjennomsnittsskårene på de tre atferds- målene - onani, kos/kyss og oralsex/samleie. For menn var mønsteret entydig: Indikatorene på homo-/biseksualitet var assosiert med høyere

TABELL 6. Ulike mål på seksuell aktivitet etter homo-/bifil erfaring, interesse, identitet. Gjennomsnittsverdier på indekser rapportert, samt p-verdi basert på t-test

Menn

Ja/nei

(n)

Onani Gj.snitt

p

Kos/kjæling Gj.snitt p

Oral/samleie Gj.snitt p

Homoseksuell erfaring

Nei

(1071)

2,9

***

2,7

ns

1,8

ns

Ja

(73)

3,7

2,8

2,0

Noe homo-/bifil interesse

Nei

(1049)

2,9

***

2,7

***

1,9

***

Ja

(95)

3,6

2,0

1,3

Noe homo-/bifil identitet

Nei

(1077)

2,9

***

2,7

***

1,9

**

Ja

(67)

3,7

2,1

1,4

Klar homo-/bifil orientering

Nei

(1116)

3,0

ns

2,7

***

1,9

***

Ja

(28)

3,3

1,5

1,1

Kvinner

Homoseksuell erfaring

Nei

(1334)

1,5

***

3,3

ns

2,3

ns

Ja

(113)

2,3

3,5

2,5

Noe homo-/bifil interesse

Nei

(1136)

1,4

***

3,3

ns

2,3

ns

Ja

(311)

2,4

3,4

2,5

Noe homo-/bifil identitet

Nei

(1268)

1,5

***

3,3

ns

2,3

ns

Ja

(179)

2,5

3,5

2,5

Klar homo-/bifil orientering

Nei

(1400)

1,6

***

3,3

ns

2,3

ns

Ja

(47)

2,5

3,2

2,2

onani-aktivitet, men med mindre samhandling med en partner. For kvinnene var mønsteret annerledes: Her fant vi også at homo-/biseksualitet var assosiert med høy onani-aktivitet, men lesbiske og biseksuelle kvinner hadde for øvrig seksuell samhandling med en partner på samme nivå som andre kvinner.

Vårt mål på seksuell tilfredshet rommet fire dimensjoner - hengivenhet, lyst, kvaliteten på seksuallivet og karakteren av forholdet til nåværende eller siste sexpartner. I hele utvalget var det henholdsvis 10,1 % som hadde «lav tilfredshet» (< 6 poeng) mens 11,0 % hadde «høy tilfredshet» (14+ poeng) på sumskåren for de fire dimensjonene. I en serie analyser undersøkte vi til slutt sammenhengen mellom «lav» respektiv «høy» tilfredshet og de ulike målene på homoseksuell erfaring, interesse og identi-

TABELL 7. Lav seksuell tilfredshet etter homofil erfaring, interesse og identitet, hos menn. Prosentandeler og bivariate odds ratio (OR) med 95 % konfidensin- tervall rapportert. (N 1193 ))

Andel med lav tilfredshet

Odds ratio lav tilfredshet

(n)

%

(n)

p

OR (95 % CI)

Homoseksuell erfaring

Nei

(854)

9,0

(77)

**

1,00

(1,3-4,8)

Ja

(65)

20,0

(13)

2,5

Noe homo-/bifil interesse

Nei

(854)

8,8

(75)

***

1,00

(1,7-5,8)

Ja

(65)

23,1

(15)

3,1

Noe homo-/bifil identitet

Nei

(868)

8,8

(76)

***

1,00

(2,0-7,6)

Ja

(51)

27,5

(14)

3,9

Klar homo-/bifil orientering

Nei

(901)

9,2

(83)

***

1,00

(2,4-16,6)

Ja

(18)

38,9

(7)

6,3

tet. Funnene viste at det ikke var noen sammenheng hos kvinnene. For menn var det heller ingen sammenheng til grad av «høy tilfredshet», men derimot en klar sammenheng til «lav tilfredshet». I tabell 7 viser vi assosiasjoner for alle tre dimensjoner for mennene. Tydeligst var sammenhengen for gruppa som hadde «en klar homo- eller bifil orientering», hvor hele 39 % rapporterte lav grad av tilfredshet mot 9 % i resten av utvalget. Dette korresponderer med bivariat odds ratio (OR) på hele 6,3 (95 % CI 2,4-16,6). Sannsynligheten for å ha et seksualliv som gir liten glede og tilfredshet er med andre ord temmelig stor for unge homo- og bifile menn.

DISKUSJON

HOVEDFUNN. Denne studien viser at andelen som kan karakteriseres som homofile, lesbiske eller bifile varierer etter hvor «strenge» kriterier en legger til grunn og etter om en tar utgangspunkt i seksuell erfaring, interesse eller identitet. Det er heller ikke alltid samsvar mellom disse dimensjonene. Studien gir slik støtte til nyere forskning som antyder mer varierte seksuelle praksisformer og mer flytende seksuelle identiteter. Det er også klare indikasjoner på at homo- og heteroseksuelle preferanser og handlingsmønstre ofte kan veves sammen og at en god del unge voksne har hatt partnere av begge kjønn. Også dette underbygger tidligere framsatt kritikk av ideen om at lesbiske og homofile utgjør en klart definerbar minoritet (se Nissen 2001:43).

Mest slående er det likevel at de prosessene vi viste til innledningsvis - hvor entydige kategorier brytes ned - synes å ha kommet lengst for kvinnene. Kvinner er for det første mer åpne overfor homoseksualitet som fenomen. Riktignok er det omtrent like mange av begge kjønn som rapporterer homoseksuelle handlinger og ser seg selv som homo- eller bifile, men mange flere kvinner vedkjenner seg en viss bifil eller lesbisk interesse eller identitet. Intervjudata som vi vil presentere nedenfor, tyder også på at biseksuelt preget utforskning og lek er mye vanligere og også mer akseptert blant kvinner enn menn. Studien viser videre at kvinnene nok tar lengre tid på å gjøre seg kjent med sin homo- eller biseksualitet, men at de likevel synes å leve bedre med den: De får oftere kjærester, etablerer fastere par-relasjoner, har mer regelmessig sex med en partner og er mer seksuelt tilfredse enn menn som ser seg selv som homo- eller bifile. Mye kan tyde på at trekk vi gjerne har forbundet med en særegen mannlig sårbarhet - knyttet til at menn seint etablerer forpliktende relasjoner og også kan ha vansker med å gi seg hen seksuelt - kan være enda mer uttalt hos homo- eller bifile menn, enn hos menn med et heterofilt levesett.

Et siste viktig funn er at forestillinger om promiskuitet eller et spesielt seksualisert levesett hos homofile menn ikke får særlig støtte. Flertallet av mennene som hadde gjort homoseksuelle erfaringer, hadde gjort det med én eller få partnere. Også kvinnene som hadde gjort lesbiske erfaringer, hadde gjerne gjort dem med én eller få partnere, men her er dette oftere vevet sammen med et aktivt seksualliv med mange partnere av motsatt kjønn.

Studiens hovedkonklusjon blir at vi finner en god del tegn på det som kanskje kan forstås som en ny seksualitet - av noen kalt «queer», av andre sett som del av den seinmoderne frikoplingen fra vante tradisjoner og normer. Både nytelse og nærhet velges antakelig på en friere måte og mindre bundet av partnerens kjønn enn tidligere. Men dette gjelder altså i mye i høyere grad for kvinner enn for menn.

STABIL KJERNE, FLYTENDE GRÅSONE. Hvor mange lesbiske, homofile og bifile var det i vårt materiale? Svaret blir: Det spørs hva en spør etter. En kjerne på rundt 1 % føler utelukkende seksuell interesse for eget kjønn, og omtrent like mange rapporterer at de regner seg som utelukkende homofile eller lesbiske. Rundt 2 % har i løpet av siste år hatt en sexpartner av samme kjønn. Ikke på noen av disse områdene var det signifikante forskjeller etter kjønn. Kanskje kan vi si det slik: Kjernen i dette fenomenet er

relativt liten, og den omfatter omtrent like mange av begge kjønn. Derimot er det mange flere (mellom 6 og 8 prosent) som på livstids basis rapporterer å ha hatt seksuell kontakt med det samme kjønn, men heller ikke her var det signifikante forskjeller etter kjønn.

Det er derimot mange flere kvinner enn menn som rapporterer at de har en viss homoerotisk interesse. Noe tilsvarende ser vi når det gjelder identitet: Omtrent dobbelt så mange kvinner som menn rapporterer å ha en seksuell identitet som rommer en viss dragning mot det samme kjønn. Med de mest inkluderende kategoriene på alle de tre dimensjonene (erfaringer, seksuell interesse eller identitet) fant vi at nesten én av fire kvinner, men bare drøyt én av ti menn kunne kategoriseres som i noen grad homoeller biseksuelt orienterte. Men med disse estimatene må vi raskt legge til at det store flertall verken vil ha noe aktivt seksualliv med eller føle særlig sterk seksuell interesse for personer av samme kjønn, og de vil heller ikke tilskrive seg selv en identitet som homofil eller lesbisk.

Hva kan vi si om denne store forskjellen etter kjønn? For det første vet vi at en rekke av de seksuelle erfaringene det her er tale om - og særlig gjelder det for mennene - ligger langt tilbake i tid. Mest typisk er nok bruk av porno og felles og kanskje gjensidig onani, som utforskning av ens gryende seksualitet. Eli Coleman (1990:41) viser i en gjennomgang av litteraturen på feltet at slike erfaringer sjelden vil kategoriseres som «homofile handlinger» i voksen alder, dersom de ikke blir fulgt av videre homoseksuell praksis og en seinere identitet som homofil, lesbisk eller bifil. Først da vil opplevelsene normalt gis en seksualisert karakter i ens egen biografi, ofte i en helt annen type narrativer, med en helt annen mening.

Våre intervjudata gir flere illustrasjoner av dette poenget. Roger var 23 år og har utelukkende forelsket seg i og hatt sex med andre menn. Hans første homoseksuelle erfaringer var med kompisen Tommy, da begge var tidlig i tenårene. Han sov over hos vennen, de lekte at de var mørkeredde og fikk dermed påskudd til å sove under samme dyne. Slik beskriver han det som skjedde: «man liksom bevegde på seg i søvne og [hadde] litt sånn fysisk kontakt, hvor det var noe kjærtegn ... det var vel det. Det var mer å komme borti og få kjenne ... tilfeldigvis komme borti og litt sånne ting. Sånn fomling da ... Veldig tvetydig, da.» For Roger ble dette en fortelling om et seksuelt møte. Hvordan Tommy opplevde situasjonen er vanskelig å vite, men Roger sier om ham: «Men han var mer reservert og mye mer macho da enn jeg var, og mye mer sånn derre prestisje «pule-alle-jentene»-

stilen liksom. Jeg tror han var mye mer redd for at det skulle komme ut enn jeg var.» Det er vel ingen dristig spådom at han ikke ville gjenfortalt det på samme måte og at han ikke ville sett på det som skjedde som «sex».

Handlinger kan fortolkes på ulike måter, noen ganger kan de «glemmes» eller benektes. Men kan slike mekanismer antas å være ulike for menn og kvinner? De unge guttene hadde, som vi så, en mye mer negativ vurdering av homofile enn jentene. Kanskje kan dette også reflektere frykt for egen homoerotisk orientering, noe også andre studier har vist er sterkere hos menn enn kvinner (se Parrott, Adams & Zeichner 2002). Uansett er det nok lettere for menn å benekte både slike erfaringer og trekk hos dem selv. Men snarere enn å være uttrykk for lav validitet, kan det kanskje ses som trekk ved fenomenet selv: Mange gjør tvetydige erfaringer. Unge kvinner har et mer åpent og aksepterende forhold til homo- og biseksualitet enn unge menn. De viser større aksept for slike trekk og erfaringer hos andre mennesker, og er antakelig også mer lydhøre for homoerotiske vibrasjoner i sine egne liv.

Hvordan forholder estimatene seg til studier fra andre land? Først bør vi peke på at omfanget av homofili har vært et klassisk stridstema, helt siden Alfred C. Kinseys studier. I realiteten opererer Kinsey for menn med prevalensnivåer fra 37 % som mest omfattende kategori («at least some overt homosexual experience»), ned til 4 % («exclusively homosexual throughout their lives»). Likevel utlegges han ofte slik at han skulle mene at det finnes rundt 10 % homofile, noe som er basert på kategorien «more or less exclusively homosexual». Men det er for det første ikke rimelig å konkludere med at han mener dette, for det annet er det store problemer i hans utvalgsprosedyrer, og alle nyere populasjonsstudier gir lavere estimater.14 Det er særlig fire nyere studier vi synes det er rimelig å sammenlikne med. Den mest omfattende var den amerikanske NHSLS- studien, og her var hovedkonklusjonen at «... there is no simple answer to questions about the prevalence of homosexuality» (Laumann et al. 1994:320). Grunnen er at homoseksualitet er et komplekst og multidimensjonalt fenomen som varierer med definisjoner, sosiodemografiske kjennetegn og kjønn. Likevel angir de enkelte estimater: 2,7 % av mennene og 1,3 % av kvinnene hadde hatt en sexpartner av samme kjønn siste år, mens drøyt 4 % av kvinnene og 9 % av mennene noensinne hadde hatt en slik sexpartner. Det var 2,8 % av mennene og 1,4 % av kvinnene som rapporterte noe homo- eller biseksuell «identitet», mens målene på seksu-

ell tiltrekning mot samme kjønn lå på mellom 4 % og 6 % (Laumann et al. 1994:293-97). Også i Frankrike og England har en gjennomført store populasjonsbaserte studier av den voksne befolkningen, og her fant en noe lavere estimater. I den britiske studien fant en at 6,1 % av mennene noensinne hadde hatt en homoseksuell erfaring, mens 1,1 % hadde hatt det siste år. Tilsvarende tall hos kvinner var 3,4 % og 0,4 % (Wellings, Field, Johnson & Wadsworth 1994:183-93). I den franske studien var det 1,1 % mennene som hadde hatt en sexpartner siste år, og 4,1 % som rapporterte en slik erfaring på livstids basis (Spira, Leridon & Gray 1993:138). I en siste og helt fersk populasjonsbasert studie fra Nederland var det 2,8 % av mennene og 1,4 % av kvinnene som hadde hatt en sexpartner av samme kjønn siste år (Sandfort, Schuyf, Duyvendak & Weeks 2000).15

Våre estimater er altså i god overensstemmelse med internasjonal forskning på feltet, men forskjellene etter kjønn trekker likevel i en annen retning hos oss. Kvinnene fremtrer som både mer erfarne og med større grad av seksuell åpenhet overfor det samme kjønn enn i andre studier. I større grad enn mennene lever de altså opp til noen av de idealene som queer-teorien gjenspeiler og formidler. Vi vil tro dette dels kan bero på det generelle normative klimaet og seksuelle handlingsmønsteret her i landet, som nok er kjennetegnet av høyere likestilling enn i mange andre land. Dels kan det skyldes utvalgets alder. Flere studier viser at kvinners seksualitet har endret seg mer enn menns de siste tiårene, og en fersk metaanalyse viser at forskjellen i atferd mellom kjønnene i unge kohorter nå langt på vei er utvisket i seksuelle handlingsmønstre (Hyde & Oliver 2000). Men også når det gjelder verdier, normer og politiske preferanser, har kvinnene beveget seg mer enn menn (Aardal & Narud 1999). I tråd med dette viste en norsk studie fra få tiår tilbake større skepsis hos kvinner enn hos menn nettopp overfor homofili (Havelin 1968), men andre undersø- kelser fra de siste tiårene viser at kvinner har endret sin holdning i positiv retning i høyere grad enn menn (Hegna, Kristiansen & Moseng 1999:34). Også i vår studie var forskjellene etter kjønn i så henseende slående.

MASKULINE TVANGSTRØYER, FEMININ LEKENHET. Et annet slående funn var forskjellen i alder mellom menn og kvinner for de første homoseksuelle erfaringer og for opplevelsen av å ha en - mer eller mindre - homofil eller lesbisk identitet. Mennene rapporterte to års lavere alder enn kvinnene for

den første erkjennelsen av å ikke være bare heterofil, mens forskjellen med hensyn til alder for første seksuelle erfaring var mer enn tre år (15,5 mot 18,6 år). Det er verd å merke seg at dette ikke reflekterer generelt høyere samleiedebutalder for kvinner enn menn, tvert imot har kvinnene noe lavere gjennomsnittlig debutalder enn mennene i dette utvalget (Pedersen et al., upublisert).

Mye kan altså tyde på at homoseksuelle erfaringer og identitet for gutter er noe som etableres tidligere og kanskje raskere enn for kvinner. En amerikansk studie av lesbiske, homofile og bifile tenåringer presenterer funn i samme gate: Gutter synes å gjøre seksuelle erfaringer med det samme kjønn rundt to år før jenter, og det samme gjelder tidspunktet for når en begynner å oppleve seksuelle følelser for det samme kjønn (Herdt & Boxer 1993).

På den annen side var det også en større relativ andel blant mennene som hadde gjort sine homoseksuelle erfaringer i tidlige tenår og som seinere ikke hadde hatt slike erfaringer. Våre funn er også her i godt samsvar med funn fra et normalpopulasjonsutvalg voksne menn i USA. For nær halvparten av menn som hadde hatt sex med andre menn, lå erfaringene i perioden før de fylte atten år og var ikke gjentatt i voksen alder (Laumann et al. 1994:296).

Funnene som avtegner seg er altså at menn som har hatt seksuelle erfaringer med samme kjønn gjør dem tidligere enn kvinner og oftere holder seg kun til partnere av samme kjønn. For kvinnene kommer erfaringene seinere, ofte etter temmelig mye heteroseksuell eksperimentering. Det kan tenkes flere årsaker til disse mønstrene: Menn kan tenkes å «kutte ut» homoseksuell eksperimentering når de blir eldre, fordi slik eksperimentering oppfattes som uforenlig med en maskulin kjønnsrolle. Skupturell skjeggvekst og et velkledd ytre er én ting - det å eksperimentere med sex med menn noe helt annet. Nyere forskning har myntet termen «hegemonisk maskulinitet» som uttrykk for at maskulinitet må forstås innen rammen av makt og dominans (Whitehead & Barrett 2001). Former for «hegemonisk maskulinitet» foreskriver hva som kan regnes som vellykkede måter å være mann på i et samfunn og definerer andre maskulinitetsvarianter som utilstrekkelige eller mindreverdige (Cornwall & Lindisfarne 1994:3). Robert Connell hevder at heteroseksuelle menns dominans fortsatt - på tross av flere tiårs homokamp - utgjør et konstituerende trekk ved dagens «hegemoniske maskulinitet». Homofile underordnes i

forhold til «straite» menn både kulturelt og gjennom materielle praksisformer, sier han, noe som plasserer homoseksuelle på bunnen av det mannlige kjønnshierarkiet (Connell 2000:39-40). Vi har for eksempel et økende antall aksepterende eller positive betegnelser på homofile og lesbiske, men fortsatt finnes et rikt utvalg av nedlatende og stigmatiserende uttrykk.16 Våre funn understøtter dette. Utvalget er født så seint som på slutten av 1970-tallet, men fortsatt vurderes homofili lavt, særlig hos mennene.

Kvinnene syntes å være mer åpne for det vi kan kalle biseksuell lek og utprøving. Mange jenter som ikke forstod seg som lesbiske, fra helt ulike miljøer og ulike deler av landet, fortalte at det var helt akseptert at de «klinte» og «rotet» med andre jenter. Vi fikk nesten ingen fortellinger om slike handlinger mellom gutter. Katja var 21 år og hadde vokst opp i en liten nordnorsk bygd. Hun sa: «På fæstan pleide jenten å dans sammen. Ofte dansa vi tætt og klinte på dansegolvet. Grunnen va nok at kørvan blei kåt av å se på.» Posering, flørt, klining og forsiktig beføling var altså vanlig, men det er verd å merke seg at dette ikke så ofte ble oppfattet som «reelle» seksuelle handlinger. De fleste jentene lot etablerte venninnerelasjoner være ramme for slik eksperimentering. Enkelte jenter opplevde det også som spennende å kline med andre jenter på offentlige steder, for slik å sjokkere voksne forbipasserende.

Flere forskere ser kjønn som «en performativ effekt», og hos Butler (1990) er «drag-institusjonen» noe som gjennom parodi understreker kjønnenes imitasjonsstruktur. Kanskje er det noe av det samme vi aner i dette fenomenet, hvor det synes å være flere lag av mening: Flørt og klining med en av samme kjønn markerer ved første øyekast frihet til å kunne leke med etablerte grenser og kategorier. Men når jentene gjør dette, erotiserer de samtidig handlingene overfor det heteroseksuelle, mannlige blikket - og også dette kan ofte være en viktig, tilsiktet effekt. Handlingene er altså tvetydige: For det første gis jentene økt handlingsrom, og for flere var dette viktig. Dette ble nemlig sett som «sterke» ytringer, de innebar spenning og overskridelse, og de kunne bidra til å iscenesette komplekse identiteter, både i gjengfellesskapet og overfor voksne tilskuere i det offentlige rom. Samtidig innebar det performative preget at det hele kunne plasseres innen en ramme som ikke «helt alvorlig ment», noe som nok ytterligere ga rom for frihet til å teste grenser, til å prøve seg fram. Sett opp mot dette fortellingen til Roger, om relasjonen til

Tommy, som vi beskrev overfor. Det var et helt annet fravær av frykt som møtte oss i de fortellingene vi hørte om jenters flørt. Samtidig var det altså bare venninner som inngikk i slik utprøving. En grunn synes å være at handlingene ble sett som del av et feminint, intimitetens rom, og også dette ble brukt intendert. Én sa: «Guttan bli misunnelig. Dem føle at vi har nokka som dæm ikkje har.» Guttene ble eksponert for en feminin lekenhet i forhold til sex som de ikke selv kunne ta del i. På den annen side var det få som opplevde dette som «reelle» seksuelle handlinger, og en annen grunn til at det hele foregikk sammen med venninnene, var at de ikke tok sjansen på at de skulle bli misforstått. En jente sa: «Det kunne jo være at jenta virkelig var lesbisk.» Selv om mye settes i bevegelse på denne måten, følte altså de fleste behov for å etablere noen konstitutive definisjoner og grenser, et sted langt nede.

Også studier av ungdommer som identifiserer seg selv som homofile og lesbiske har dokumentert en klarere kopling mellom vennskap og venninne-intimitet og seksualitet for jenter enn gutter (Herdt & Boxer 1993:188). Likevel er det nok fortsatt viktige grenser mellom «performativ» biseksualitet og «reell» lesbisk identitet, og flere jenter vi intervjuet sa at de opplevde at det å være bifil nå var temmelig akseptert, og mye mer enn å leve «rent lesbisk». Tone, som så seg selv som lesbisk, sa: «Altså jeg merker jo på reaksjonen til folk hvis noen sier dem er bifil, så syns alle det er helt greit og ingen problemer med det. Men er du lesbisk, så er det lik- som kjempestor forskjell.» Kristina, en annen selv-definert lesbisk kvinne, sa: «altså det har jo vært en litt sånn trend da, for det blir jo mer og mer akseptert at jenter har sex med hverandre ... venninner ... bare for å lik- som prøve. Heterofile jenter.» Vårt inntrykk er at det ligger en interessant tvetydighet her: Det mannlige heteroseksuelle begjæret ser ut til å omslutte kvinne-kvinne-relasjoner på en måte som ikke har motstykke innenfor det kvinnelige, heteroseksuelle begjæret. I pornografien ser vi dette svært så tydelig, hvor kvasi-lesbisk posering er en av de viktigste genrer (Synnevåg 2002). Atskillige kvinner lever nok ganske godt med dette, og mange får et utvidet handlingsrom. For andre er det hele mer komplisert, og noen oppfatter det nok på samme måte som Annick Prieur (1987) har formulert det i en litt annen sammenheng: Menns drømmer er ofte kvinners mareritt.

Jenter ser derfor ut til å kunne tillate seg langt mer kroppslig nærhet - og også direkte erotisk kontakt - med andre jenter uten at de dermed

kompromitterer sin kvinnelighet og blir assosiert med en mindreverdig og stigmatisert kvinnekategori - «de lesbiske». Det er imidlertid viktig å minne om at en god del av de jentene som har hatt sex med begge kjønn, slutter å ha sex med menn etter at de har kommet fram til en identitet som «lesbisk». Tidligere forskning har også pekt på at lesbiske kvinner oftere enn homofile menn går gjennom en periode med heteroseksuell eksperimentering og også bruker lengre tid på sin identitetsutvikling (se Cohler & Galatzer-Levy 2000:167-68). I et norsk utvalg av selv-selekterte homofile og lesbiske fant en også at hele 77 % av unge kvinner, mot bare 37 % av mennene hadde gjort seksuelle erfaringer med motsatt kjønn (Hegna et al. 1999:210).

MYTE FOR FALL, KJØNN I ENDRING. Mye nyere homo-teori framhever verdien av og det normoverskridende potensialet i fenomener som offentlig sex, promiskuitet og sadomasochisme. Spesielt David Halperin (1995) og Michael Warner (1999) står i en slik tradisjon. Det samme gjør Gale Rubin (1984/1993). De finner støtte for et slikt syn blant annet hos Michel Foucault: «Foucault's 'homosexual ascesis' calls not for less pleasure but for vastly more pleasure - including the intense pleasures procured by means of drugs, sadomasochistic eroticism, and anonymous sex» (Halperin 1995:02). Ben Goves (2000) nylig utgitte Cruising culture tar tilsvarende form av en dekonstruksjon av den enkle normative dikotomien mellom «god monogam» og «dårlig promiskuøs» sex, og han viser hvordan mye samtidslitteratur kan tolkes som del av en slik strategi. Seksuell eksperimentering, anonym sex og høyt partnerantall vurderes positivt av de flest queer-teoretikere fordi denne typen praksis bryter med heteronormative forventninger og forestillinger. Lesbisk seksualitet kobles sjeldnere til slike kjennetegn, selv om enkelte «pro-sex»-feminister har gjort gjeldende lignende synspunkter (Rubin 1984/1993; Califia 1994; se også Warner 1999).

Også her hjemme er mannlig homoseksualitet - både i folkelige forestillinger og i faglige bidrag - koplet til anonym og tilfeldig sex og høyt partnerantall. En ser slike trekk vektlagt i helsepolitisk litteratur i kjølvannet av HIV-epidemien (Prieur & Andersen 1988). Sosialantropologen Bjørge Andersen (1987) beskrev offentlige bad, parker og pissoarer som «erotiske oaser» for homofile menn, og nylig har antropologen Hans W. Kristiansen (2003) vist hvor stor betydning eldre homofile menn har til-

lagt disse stedene i egne livshistorier. Noen forskere har riktignok pekt på at stigmatisering og undertrykking av homofili kan ha presset homofile menn til slike tilfeldige og anonyme relasjoner (Håkansson 1984:457). Mange ser imidlertid nytelse og lyst forbundet med tilfeldige seksuelle møter som en positiv del av det homofile mannlige levesettet, men peker også på at økende kontroll har svekket mulighetene for slik samhandling (Henriksson 1995). Også i den internasjonale gay-litteraturen er det tegn til en økende verdsetting av disse trekkene ved det mannlige homofile levesettet, som enkelte forskere og aktivister ser som truet både av nykonservative strømninger og av homobevegelsens kamp for homofiles rett til ekteskap, partnerskap og adopsjon (Leap 1999; Warner 1999).

Våre funn understøtter ikke det tradisjonelle bildet av mannlig homoseksuell promiskuitet. Heller ikke på dette området ser en tegn på at de unge mennenes seksualliv bryter vesentlig med heteronormative forventninger. En mulig grunn til forskjellen mellom vårt bilde - som altså er basert på unge voksne i den alminnelige befolkningen - og det mer stereotype, er at det kan gjelde særegne handlingsmønstre blant homofile menn som «har kommet ut» og lever som åpent homofile, særlig i våre storbyer. De typiske bildene av seksuelt aktive homofile menn er nok modellert rundt det livet denne gruppa lever. For å undersøke denne hypotesen, sammenliknet vi våre data med dem fra et utvalg av norske selv- selekterte homofile menn i samme aldersklasse som vi hadde tilgang til. Vi fant her en mye høyere andel med mange partnere, og for eksempel hadde hele 57,5 % av disse mennene hatt mer enn fem mannlige seksualpartnere i løpet av de siste tre år.17 Selv om dette knapt kan karakteriseres som «promiskuitet», er det likevel en indikasjon på at homoseksualitet i den alminnelige, uselekterte befolkningen kan være et annet fenomen enn det som møter oss gjennom folkelige myter og studier av selekterte, selv-identifiserte utvalg. Men en skal være oppmerksom på at alder trolig også spiller en rolle. Mennene i vår undersøkelse var tidlig i tjueårene, og flere studier kan tyde på at unge homofile menn er mer opptatt av monogami og reagerer mer negativt mot det de opplever som promiskuitet i de åpne homsemiljøene enn voksne homofile menn (se Prieur 1995:73; Middelthon 2001). Uansett: et viktig funn i denne studien er altså at homofili blant unge menn - enten vi nå måler dette gjennom handlinger, følelser eller opplevd identitet - ikke er knyttet til mange og tilfeldige partnere.

For kvinnene var mønstrene annerledes. Heller ikke her var det mange

tegn på lesbisk promiskuitet. Nesten to av tre blant de kvinnene som hadde hatt sex med en kvinne hadde hatt bare én kvinnelig partner. Mindre enn tre prosent hadde hatt mer enn ti partnere. Derimot hadde altså de fleste av disse kvinnene også gjort heteroseksuelle erfaringer, ofte med nokså mange partnere. Tabell 4 viste at hele 42 % av de kvinnene som hadde hatt en partner av samme kjønn, samlet hadde hatt mer enn ti samleiepartnere. En egen analyse viste at sannsynligheten for å gjøre homoseksuelle erfaringer for kvinner økte kraftig med økende antall partnere av motsatt kjønn. Tabell 5 viste i tillegg at det hos kvinner, til forskjell fra hos menn, var en positiv assosiasjon mellom «vide» definisjoner av interesse og identitet og høyt antall partnere av motsatt kjønn. For kvinner synes homoseksuelle erfaringer, interesse og identitet å være vevet inn i heteroseksuell aktivitet på en helt annen måte enn hos menn.

Mye tyder på at vi altså hos kvinnene ser mindre redsel for homoseksualitet, med glidende overganger mellom venninnebasert intimitet og seksualitet og med biseksuell lek som pikant tilskudd til et heteroseksuelt levesett. Mye taler også for at jenter i større grad enn gutter eksperimenterer med samme-kjønns-sex innen rammen av trekanter. Intervjudata tyder på at denne konstellasjonen er den vanlige ved trekantsex, og noe atskillige ungdommer har erfaring med, mens kombinasjoner med to menn og en kvinne synes både å være mye mer uvanlig og antakelig mer truende. Tone levde som lesbisk, og selv om hun var nokså ambivalent til slik sex, hadde hun likevel erfart at å gå til sengs med to jenter kunne ha sterk appell hos heterofile gutter: «For gutter så er det egentlig det samma, sant, i og med at to jenter jo er helt 'konge', ikke sant

Grensene mellom hetero- og homoerotikk er altså mer flytende for jenter i ungdomsårene enn for gutter, noe som trolig igjen har sammenheng med forskjeller i hvordan kvinneidentitet og mannsidentitet konstrueres og oppleves i vårt samfunn. Som pekt på tidligere, har flere forskere vist hvordan identitet som mann i høy grad konstitueres gjennom en kontrastering til og avstandtaken fra homoseksualitet og feminitet (Connell 2000, Bech 1997). Antakelig trues kvinners kjønnsidentitet ikke i samme grad av homoseksualitet som menns kjønnsidentitet. For mange menn synes enhver forelskelse eller seksuell kontakt med en annen mann å være noe som gjør selve mannligheten hans suspekt - kanskje omtrent slik en dråpe rødvin i et glass vann gjør hele glasset rosa.

SÅRBARE MENN, FLEKSIBLE KVINNER. Vi har tidligere vist at kvinner tidligere og raskere enn menn går gjennom transisjoner som normalt ses som markører av voksen status: De får kjærester, samleiedebuterer, flytter hjemmefra og etablerer seg i faste parforhold og samboerskap tidligere enn menn (Pedersen et al., upublisert). Dessuten har vi dokumentert at livet som single gir mindre seksuell tilfredshet enn det å leve i ulike former for forpliktende relasjoner - noe som også særlig rammer menn (Pedersen & Blekesaune, upublisert). Vi har også vist at menn oftere har seksualliv med et høyt islett av onani - noe som kan reflektere «en særegen mannlig ensomhet» (Pedersen 2002). Enkelt sagt kan vi oppsummere funnene i foreliggende arbeid på den måten at homofile menn enda sterkere enn andre menn tydeliggjør trekk ved mannens rolle som kan gjøre ham ensom, sårbar og ikke tilby ham et seksualliv med glede og tilfredshet. Mange homo- og bifile menn har aldri hatt kjæreste, få lever i faste samliv, mange har et seksualliv med mye onani og lite samhandling med en partner. Lesbiske og bifile kvinner har ikke slike kjennetegn.

Det kan tenkes flere grunner til disse mønstrene. Én grunn kan nok være at skepsis og fordommer mot homofile, som vi så var mye sterkere hos menn enn hos kvinner, vanskeliggjør et slikt levesett over tid for menn. En annen kan være at flere menn - av de samme grunner - er redde for å «komme ut av skapet» og aktivt søke partnere av samme kjønn. Riktignok fant vi at menn med homoseksuelle erfaringer som lå noe tilbake i tid, stort sett hadde et aktivt heteroseksuelt seksualliv, og faktisk oftere enn gjennomsnittet i vårt utvalg befant seg i faste parforhold med kvinner, men dette forhindrer ikke at de mekanismene vi her har antydet kan være virksomme.

Men en kan også tenke seg at de unge homo- og bifile mennene er lite fornøyd med den seksualiteten de faktisk har erfart, eller at de opplever usikkerhet i forhold til for eksempel smittefare. Den gruppa vi her har undersøkt, har vokst opp med HIV-smitte som en mulighet. De siste årene har det også blitt fokusert på syfilissmitte (Aavitsland 1999). Flere av de homofile guttene som ble intervjuet ga også uttrykk for liten grad av tilfredshet med seksuallivet sitt - på tross av at noen av dem hadde hatt rikelig tilgang på partnere. Roger sa for eksempel : «Jeg har hatt mye dårlig sex ... Det sier seg selv ... one-night-stands, når du drar på byen og fyll og dop og alt mulig ... uff ... ja, hva satt jeg igjen med av det, ikke sant. Du sitter ikke igjen med noe som helst ... jeg kunne likså godt ha latt være

Også Stian, en annen homofil gutt, gir uttrykk for at han er lite tilfreds med seksuallivet sitt: «Hvis jeg har lyst til å ha sex, så kan jeg alltids få det liksom, men jeg har ikke lyst liksom ... Jeg har hatt en del sex med folk jeg ikke kjenner, og det syns jeg ikke har vært så innmari bra på noen måte i det hele tatt. Så jeg har på en måte bestemt meg for at jeg skal ikke ha sex med noen før jeg er enten sammen med eller jeg er forelska i noen.» Mange av dem så med skepsis på «det homofile miljøet» og på møtesteder som barer og diskoteker, og de hadde problemer med å finne gode rollemodeller for livet som homofil. I et annet arbeid har vi beskrevet det identitetsmessige vakuum som kan utvikle seg i en slik situasjon, og hvordan holdninger av denne typen forsterkes i et klima preget av queer-teoriens dekonstruksjon av den homofile identiteten og historiene om hvordan livet som homofil kan leves (Kristiansen & Pedersen 2003).

Vi må i denne sammenheng peke på at også tidligere forskning har vist at unge menn kan ha større problemer med «å komme ut» enn kvinner. Savin-Williams (1990) gjennomgikk studier av kjønnsforskjeller i denne prosessen. Et hovedfunn var at den kvinnelige kjønnsrolleidentiteten hadde primat i forhold til lesbiske kvinners seksuelle identitet, mens dette ikke var tilfellet for menn. Hos menn ble det også oftere konflikter mellom deres kjønnsrolleidentifikasjon og deres seksuelle identitet. Denne studien viste også at lesbiske kvinner i det store og hele var mer tilfredse enn mannlige homofile, samt at de oftere var i faste parforhold. Det samme mønster er det altså som avtegner seg i våre data.

KONKLUSJONER. Er unge menneskers seksualitet i ferd med å bli mer flytende og mindre knyttet til faste identitetskonstruksjoner? Går vi mot et samfunn der det å ha sex med personer av samme kjønn ikke lenger er forbeholdt en liten, avgrenset minoritet - de lesbiske og homofile? De funnene vi har lagt fram, tyder på at det blant jenter kan være en bevegelse i en slik retning. En god del jenter har hatt sex både med samme og motsatt kjønn, og - kanskje mer betegnende - for mange av dem ser sex med andre jenter ut til å opptre i kombinasjon med et høyt heteroseksuelt aktivitetsnivå. Det er likevel viktig å være oppmerksom på at det dreier seg om en relativt begrenset gruppe, og at det store flertallet verken har hatt slik kontakt, føler seg tiltrukket av andre jenter eller identifiserer seg som i noen grad lesbiske eller bifile.

Mest oppsiktsvekkende er likevel den store forskjellen mellom jenter

og gutter på dette området. Guttenes seksualitet fanges i høyere grad av konvensjonelle kategorier. Mye kan tyde på at selv sporadisk erotisk kontakt med samme kjønn av de aller fleste gutter oppleves som uforenlig med en «normal» mannsrolle. I større grad enn de unge kvinnene ser mennene ut til å stå overfor et enten-eller, hvor heteroseksuell praksis og identitet utelukker homoseksuell praksis og identitet - og vice versa. Antakelig har dette sammenheng med måten maskulinitet forstås og konstrueres på i vårt samfunn. - Det er trolig vanskelig for en mann å bli akseptert som «normal» dersom han innrømmer å ha erotisk kontakt med eller erotiske følelser overfor andre menn. Eksklusiv heteroseksualitet ser ut til å være et ufravikelig kriterium for en fullverdig maskulin identitet. Den kvinnelige kjønnsrolleidentiteten er i mindre grad bundet opp til absolutte forventninger og tabuer på dette området.

Tidligere studier har pekt på at lesbiske kvinner er gjenstand for en «dobbelt undertrykkelse» - som lesbiske og som kvinner. Våre funn gir kanskje grunn til å sette visse spørsmålstegn ved denne antakelsen. Den lave graden av seksuell tilfredshet blant menn med en klar homo- og biseksuell orientering tyder på vansker med å få tilfredsstilt behov for intimitet og nærhet i denne gruppa. Vi finner ikke samme tendens hos kvinner, noe som kan tyde på at homo- og bifile gutter sliter med større problemer enn lesbiske og bifile jenter.

Noter

1. I det tidlige AIDS-forebyggende arbeidet var dette svært viktig: Termen «menn som har sex med menn» ble antatt å inkludere mange flere enn dem som forstod seg som «homofile». Weatherburn & Davis (1994) gir en oversikt over mye av surveylitteraturen på dette området.

2. I en stort anlagt reportasje i Aftenposten, «Forfengelighetens fyrer» (11/8 2002), vises det hvordan markedet for hud- og kroppspleie, parfymer og plastisk kirurgi øker kraftig for menn, og det slås fast som en selvfølge av de intervjuede i bransjen at det var homofile menn som gikk foran.

3. Mens Anthony Giddens' bok plasserer seg innenfor en bred tradisjon som undersøker den «seine» eller «høye» modernitet, er Nissen rimelig knyttet til den såkalt «skeive vendinga» («queer theory») i kjønns- og seksualitetsforskning. I en annen sammenheng har vi skissert denne posisjonen mer inngående (Kristiansen & Pedersen 2003). To tekster som ofte nevnes i denne konteksten er skrevet av Judith Butler - Gender trouble (1990) og Bodies that matter (1993). På norsk finnes en sympatisk innstilt introduksjon av Pål Bjørby (2002). I tillegg har svensken Don Kulick (1996) skrevet en tidlig introduksjon som har hatt stor betydning i det nordiske språkområdet. Prieur og Moseng (2000) har en elegant artikkel som er en flengende kritikk av «det queerske språket», i tretten punkter.

4. En hyppig sitert studie ble gjennomført av de amerikanske sosiologene Weinberg og Williams (1974). De benyttet postlistene til homofile organisasjoner, samt barer og klubber i USA, Nederland og Danmark for å rekruttere et stort utvalg homofile menn. De fleste respondentene var bosatt i store byer, og andelen med høy utdanning og høystatusyrker var mye høyere enn i den øvrige befolkningen. De samme problemene hefter ved mye nordisk forskning på feltet. For eksempel ble utvalget i den såkalte «Homorapporten» fra NOVA trukket på omtrent samme måte (Hegna et al. 1999). Den ble den mest siterte i instituttets historie, men funnene generaliseres av journalistene gjerne friskt til homofile og lesbiske i sin alminnelighet, og sjelden tas det i betraktning at også dette må antas å være et sterkt selektert utvalg.

5. Opprinnelig bestod utvalget av rundt 12 000 personer. Men i den longitudinelle oppfølgingen valgte vi å ta med bare dem som befant seg i skoleverket ved både t1 og t2, siden vi hadde høyest responsrate her. I praksis innebærer dette at de som gikk i 7. klasse og 1. klasse i videregående skole ved t1 ble fulgt opp, mens det opprinnelige utvalget også bestod av 8. og 9. og 2. og 3. klasse i videregående skole. Likevel regnes utvalget fortsatt som representativt for norsk ungdom.

6. Det er innen rammen av tre ulike kontekster disse dataene er samlet inn: Rundt femti ungdommer som gikk de siste årene i videregående skole (fra ulike studieretninger, og fra Oslo og en mellomstor nordnorsk by) ble intervjuet innen rammen av det overordnede prosjektet (se Pedersen 2002). I tillegg ble fem ungdommer med en homofil eller lesbisk orientering intervjuet (av HK) spesielt for å belyse situasjonen til unge homofile og lesbiske. Dessuten ble det gjennomført en serie kvalitative intervjuer i tilknytning til arbeidet med den såkalte NOVA-rapporten om homofile og lesbiske (Hegna et al. 1999), som vi også trekker veksler på.

7. Dette estimatet fremkommer dersom vi inkluderer dem blant mennene som har svart minst «hovedsakelig kvinner, noen ganger menn» på spørsmålet om seksuell interesse, kombinert med minst «hovedsakelig kvinner, noen ganger menn» på spørsmålet om seksuell identitet. Tilsvarende ble gjort for kvinner.

8. Krysstabeller for sammenhengen mellom seksuell erfaring og interesse ble signifikanstestet med kji-kvadrat-test, og for menn fikk vi χ2 (df 1) 229,0, p <,0001, for kvinner χ2 (df 1) 166,9, p <,0001.

9. Det var 30 menn som rapporterte alder for siste homoseksuelle erfaringer, hvor denne lå 5+ år tilbake i tid. Blant disse var det 53,3 % (16) som ved t3 befant seg i et fast forhold, mot 41,7 % blant menn uten rapportert verdi på denne variabelen og 34,5 % blant dem som rapporterte < 5 år siden siste homoseksuelle kontakt.

10. Nå kan en kanskje innvende at noensinne å ha hatt en sexpartner av samme kjønn er et lite egnet mål for å få tak på gruppa av «homofile» og «lesbiske» og eventuell promiskuitet i disse gruppene. Vi undersøkte derfor hvor mange partnere av samme kjønn gruppa med «en klar homo- eller bifil orientering» hadde hatt gjennom livsløpet. Riktignok blir tallene små og estimatene tilsvarende usikre, men blant kvinnene var det ingen som hadde hatt mer enn ti partnere av samme kjønn. Blant mennene var det 35 %, mens altså 65 % også i denne gruppa hadde hatt fra en til ti partnere.

11. Dette reflekteres også i det gjennomsnittlige livstids partnerantallet: Her rapporterte mennene 5,3 (std.avv. 11,7) partnere av samme kjønn, mot 2,0 (std.avv. 3,0) hos kvinnene (t =2,7, p = 0,007). Derimot hadde mennene 8,24 (std.avv. 9,3) samleiepartnere totalt, mot 9,33 (std.avv. 7,5) hos kvinnene (ns). Mennene rapporterer flere partnere av samme kjønn, mens det er en (ikke-signifikant) tendens til at kvinnene totalt har noe flere partnere.

12.En vanlig term blant både homofile og lesbiske synes å være «å ha sex», mens begrepet «samleie» blant menn primært brukes om analt samleie og ikke for eksempel om gjen-

sidig onani eller oralsex. Blant lesbiske er heller ikke termen «samleie» vanlig. Likevel kan en ikke se bort fra at enkelte i denne situasjonen (når de skal svare på et spørsmål om «samleie») likevel refererer til personer av samme kjønn som de «har hatt sex med».

13. Antall heteroseksuelle partnere ble kalkulert ved å subtrahere samme-kjønns seksualpartnere fra totalt antall «samleiepartnere». Rundt 10 % av begge kjønn uten noen «samleiepartnere» hadde gjort homoseksuelle erfaringer. For kvinnene fikk vi imidlertid en klar kurvilineær sammenheng, med 4,4 % ved 1-4 partnere, 9,6 % ved 5-9 partnere og altså hele 16,0 % ved 10+ partnere. Hos menn var dette mønsteret mindre uttalt, og tallene tilsvarende 4,0 %, 2,9 % og 8,4 % - mens det altså var 6,3 % av menn i hele utvalget med slike erfaringer.

14. Laumann et al. (1994:287-99) har en inngående drøfting av «myten om at Kinsey opererer med en prevalens på 10 % mannlig homoseksualitet».

15. Den amerikanske studien var basert på ca. 3400 respondenter i alderen 18-59. I den franske ble drøyt 20 000 franske innbyggere i alderen 18-69 intervjuet over telefonen (Spira et al. 1993), i den britiske ble snaut 19 000 innbyggere i England, Wales og Skottland i alderen 16-59 intervjuet i ansikt-til-ansikt-intervjuer (Wellings et al. 1994). I Nederland var utvalget ca. 7000, som også ble intervjuet ansikt-til-ansikt (Sandfort et al. 2000).

16. Connell (2000) refererer bl.a. til følgende ord fra det engelske språkområdet: «wimp, milksop, turkey, sissy, lily liver, jellyfish, candy ass, ladyfinger, pushover, cookie pusher, cream puff ...» (s. 40). Et poeng med begrepene er at flere av dem både konnoterer feminitet og homoseksualitet.

17. Datasettet var det samme som ble benyttet i den såkalte «Homorapporten» fra NOVA (Hegna et al. 1999), og bestod av snaut 3000 personer, hvor vi trakk ut mennene i aldersklassen 19-26 år (N 252). Her var det ikke data om livstids partnerantall, men om antall mannlige seksualpartnere siste tre år. Det var 6 % som ikke hadde noen partnere, 11,1 % hadde én partner, 25,4 % hadde 2-4 partnere, mens hele 57,5 % altså hadde 5+ partnere.

Referanser

ANDERSEN, BJØRGE (1987), Erotiske oaser i offentlige sfærer: Amor Obscurus; en studie av anonym homoseksuell adferd i offentlige sfærer: en strategi for å unngå stigmatisering. Hovedoppgave i sosialantropologi, Universitetet i Oslo.

BECH, HENNING (1997), When men meet: Homosexuality and modernity. Cambridge: Polity Press.

BELL, A.P., S. WEINBERG & S. HAMMERSMITH (1981), SEXUAL PREFERENCE: ITS DEVELOP- MENT IN MEN AND WOMEN. BLOOMINGTON: INDIANA UNIVERSITY PRESS.

BUTLER, JUDITH (1990), Gender trouble: feminism and the subversion of identity. New York: Routledge.

BUTLER, JUDITH (1993), Bodies that matter: on the discursive limits of «sex». New York: Routledge.

BJØRBY, PÅL (2002), «Queer-teori: Asymmetriske identiteter.» I: Brantsæter, Marianne C., Turid Eikvam, Reidar Kjær & Knut Olav Åmås (red.), Norsk homoforskning. Oslo: Universitetsforlaget.

CALIFIA, PAT (1994), Public Sex: the culture of radical sex. Pittsburgh: Cleis Press.

COHLER, BERTRAM J. & ROBERT M. GALATZER-LEVY (2000), THE COURSE OF GAY AND LESBIAN LIVES. CHICAGO: THE UNIVERSITY OF CHICAGO PRESS.

NISSEN, NILS AXEL (2001), HOMO/HETERO. OSLO: GYLDENDAL.

PARROTT, DOMINIC J., H.E. ADAMS & AMOS ZEICHNER (2002), «HOMOPHOBIA: PERSO- NALITY AND ATTITUDINAL CORRELATES», PERSONALITY AND INDIVIDUAL DIFFERENCES 32:1269-1278.

PEDERSEN, WILLY (2002), «ONANI», TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING 43:50-73.

PEDERSEN, W., A. MASTEKAASA & L. WICHSTRØM (2001), «Conduct problems and cannabis initiation: A longitudinal normal population study», Addiction 96:415-431.

PEDERSEN, WILLY & MORTEN BLEKESAUNE, «Sexual satisfaction in young adulthood: Cohabitation, committed dating, or unattached life». Upublisert manuskript.

PEDERSEN, WILLY, SVEN OVE SAMUELSEN & LARS WICHSTRØM, «Sexual debut age: Psychosocial problems, problem behavior or romantic appeal?» Upublisert manuskript.

PRIEUR, ANNICK (1987), Illusjon som virkelighet: kundenes opplevelse av prostitusjon. Første del i en analyse av prostituertes kunder. Oslo: Magistergradsavhandling i kriminologi, UiO.

PRIEUR, ANNICK (1995), Kvinner som prostituerer seg, injiserende misbrukere og menn som har sex med menn. Oslo: Norges forskningsråd.

PRIEUR, ANNICK & ARNFINN J. ANDERSEN (1988), KJÆRLIGHET MELLOM MENN I AIDSENS TID. OSLO: PAX.

PRIEUR, ANNICK & BERA ULSTEIN MOSENG (2000), «'Sorry, we don't speak queer'. En kritisk kommentar til queer teori», Kvinneforskning 24:140-155.

RUBIN, GALE (1984/1993), «Thinking sex: Notes for a radical theory of the politics of sexuality». I: Abelove, H., Michele A. Barale & David M. Halperin (red.), The lesbian and gay studies reader, 3-44. New York: Routledge.

SANDFORT, THEO, JUDITH SCHUYF, JAN WILLEM DDUYVENDAK & JEFFREY WEEKS (RED.) (2000), LESBIAN AND GAY STUDIES: AN INTRODUCTORY, INTERDISCIPLINARY APPROACH. LONDON: SAGE.

SAVIN-WILLIAMS, RITCH C. (1990), Gay and lesbian youth: Expression of identity. Washington D.C.: Hemisphere Publications.

SEIDMANN, STEVEN (1996), QUEER THEORY/SOCIOLOGY. OXFORD: BLACKWELL.

SPIRA, ALFRED, HENRY LERIDON & RONALD GRAY (1993), BIOMEDICAL AND DEMOGRAP- HIC DETERMINANTS OF REPRODUCTION. OXFORD: CLARENDON.

STEIN, ARLENE & KEN PLUMMER (1996), «'I can't even think straight': 'Queer' theory and the missing sexual revolution in sociology». I: Seidmann, Steven (red.), Queer Theory/Sociology, 130-143. Oxford: Blackwell.

SYNNEVÅG, MARIT (2002), PORNOGRAFI. TRONDHEIM: TAPIR.

WARNER, MICHAEL (1999), THE TROUBLE WITH NORMAL: SEX, POLITICS AND ETHICS OF QUEER LIFE. NEW YORK: FREE PRESS.

WEATHERBURN, PETER & PETER DAVIES (1994), «Behavioral bisexuality among men». I: Sherr, Lorraine (red.), AIDS and the heterosexual population. Washington DC: Hemisphere Publications.

WEINBERG, MARTIN S. & COLIN J. WILLIAMS (1974), MALE HOMOSEXUALS: THEIR PROBLEMS AND ADAPTATIONS. NEW YORK: OXFORD UNIVERSITY PRESS.

WELLINGS, KAYE, JULIA FIELD, ANNE M. JOHNSON & JANE WADSWORTH (RED.) (1994), SEXUAL BEHAVIOUR IN BRITAIN: THE NATIONAL SURVEY OF SEXUAL ATTITUDES AND LIFE- STYLES. LONDON: PENGUIN.

WHITEHEAD, STEPHEN M. & FRANK J. BARRETT (2001), THE MASCULINITIES READER. CAMBRIDGE: POLITY PRESS.

WICHSTRØM, LARS (1999), «The emergence of gender differences in depressed mood in adolescence: the role of intensified gender socialisation», Developmental Psychology 35:232-245.

AARDAL, BERNT & HANNE MARTHE NARUD (1999), «Går kvinner og menn hver sin veg?» I: Aardal, Bernt (red.), Velgere i 90-årene. Oslo: NKS-forlaget.

AAVITSLAND, PREBEN (1999), «HIV-infeksjon, gonoré og syfilis fra Thailand til Norge», Tidsskrift for Den norske legeforening 119:3915-3918.