Kjønn, rom og moralske grenser

Abstract:

KARL JOHAN'S GATE AROUND 1900:

Gender, space and moral boundaries. According to contemporary observers around 1900, an outstanding feature of Kristiania, the relatively small and provincial capital of Norway, compared to other cities was the beautiful, fresh, free, candid and sporty young girls crowding the daily promenade on its main street, Karl Johan. The representation of the Kristiania-girl is sensational considering the predominant ideological and spatial public-private division that associated respectable femininity with the home. In this article, the focus is on the interplay between the symbolic constructions of gender, space and moral boundaries and the specific social practices that were developed on the promenade by the middle classes of Kristiania. Starting out with a description of the architecture and layout of Karl Johan, the tension between representations of gender in the material environment and the way these were constructed and given meaning through gendered and socially exclusive practices is examined. On the one hand the physical, social and moral boundaries drawn on Karl Johan reinforced each other and kept young women in place. On the other their free and unrestrained manners were constantly challenging the meaning of these boundaries in a creative process that was conducive to a reinterpretation and redefinition of gender and social relations.

Keywords:   gender   space   sexuality   morality

"Ja, bedst mindes jeg Karl Johan, den bølgende gade, som er saa lokkende, fordi den er saa lys, fordi den er saa klassisk og fordi den er den eneste, " skrev Gabriel Jönsson, svensk forfatter og journalist i Svenska Dagbladet, etter et besøk i Kristiania i 1921. "Kanskje er det damerne, som gjør den saa lys, " fortsatte han, "disse ranke norske damer, som vi - mere eller mindre romantisk stemte reisende - forestiller oss med et glimt av sneskred i blikket og en bøielighed i gangen, som vidner om skitrænede, muskelsmidige ben" (Lochmann 1924:274-275). I denne og andre skildringer av Kristiania fra årene omkring 1900 er det Karl Johan som er Kristiania, og Karl Johan igjen er uløselig knyttet til de unge, vakre og sporty kvinnene.

I disse årene kunne byens innbyggere stolt konstatere at den lille provinsbyen Kristiania var blitt en europeisk storby, om enn fortsatt med et visst småbypreg. Selv om byen hadde vokst voldsomt både i folkemengde og i geografisk utstrekning, fantes det likevel bare en gate som var verdt å nevne. Men til gjengjeld var Karl Johan "en av verdens skjønneste gater" - elsket av byens innbyggere og beundret av alle utlendinger som besøkte byen (Undset 1918; Fett 1937). På Karl Johan følte man seg hensatt til en av de virkelige storbyer (Jæger 1890:190). Men sammenlignet med andre hovedsteder var det først og fremst de "unge, vakre, livsmodige" pikene som ga Kristiania sitt særpreg (Krohg 1902; Lochmann 1924).

Dette særpreget kan ha noe å gjøre med at det befolkningsmessig - også i en internasjonal kontekst - var stor overvekt av unge kvinner i byen. Fra 1880-årene begynte dessuten unge middelklassekvinner å gjøre seg mer aktivt gjeldende i arbeidsliv og samfunnsliv; de fikk adgang til høyere utdanning, og begynte så smått å delta i et tiltagende gateliv og uteliv (Myhre 1990:398-400). Slike endringer gjorde dem mer synlige på byens gater. Inntrykket fra historiske undersøkelser av andre storbyer fra samme tid er likevel at betydningen av kvinners deltakelse for å forme bylivet er blitt oversett og usynliggjort (Nead 1997). Dette ses gjerne i sammenheng med at kvinner ideologisk sett ikke hadde noen plass i det offentlige rom. Når de trådte ut på byens gater, utfordret de dominerende kjønnsideologi som plasserte dem innenfor hjemmets fire vegger som respektable døtre, mødre og hustruer. En kvinne på gaten ble på sett og vis offentlig tilgjengelig for menns begjærlige blikk og sto i fare for å bli tankemessig assosiert med en prostituert (Nead 1997). Hvordan kunne det likevel ha seg at unge piker fikk så stor betydning nettopp i Kristiania?

Karl Johans gate som en vakker og representativ hovedgate dannet en fysisk ramme for det sosiale liv som utfoldet seg på byens promenade. Samfunnsgeografer har påpekt at sosiale relasjoner både er reflektert i og påvirket av romlige strukturer, og at rommet gjerne er konstruert og gitt mening gjennom sosial praksis som definerer menn og kvinner som forskjellige. Dette innebærer imidlertid ikke at denne meningen er statisk. Sosiale relasjoner og kjønnsrelasjoner skapes og forhandles i rommet, og forestillinger og betydningssystemer som forbindes med et bestemt rom kan derfor ikke ses som entydige og fastlagt en gang for alle, men formes og omformes stadig gjennom sosial samhandling (McDowell & Sharp 1997:3).

Den fysiske og arkitektoniske utformingen av et offentlig rom som Karl Johans gate vil ut fra dette hvile på underliggende forestillinger om kjønn som la føringer for sosial praksis og som refererte til dualistiske skillelinjer mellom offentlig og privat og mellom moral og umoral. Den spesielle plass unge kvinner har fått i skildringer av Kristiania i denne historiske og kulturelle konteksten reiser imidlertid spørsmål om hvordan de og deres bruk av gaten på nye og kanskje nyskapende måter kan ha utfordret slike dualistiske skillelinjer. En undersøkelse av samspillet mellom fysisk utforming og daglig bruk vil følgelig kunne vise hvordan skillelinjer som gikk på kjønn og klasse, moral og umoral ble trukket opp og befestet, men også utfordret og omfortolket gjennom sosial praksis.

STORSLÅTT OG SKJØNN

Storslagen, glamorøs, elegant og skjønn er ord som brukes for å beskrive Karl Johans gate. Hva var det som gjorde den så storslått, så skjønn? Med sine parkanlegg ga gaten inntrykk av en bred, lys og åpen boulevard. Selv om alt kunne fortone seg smått og enkelt i forhold til andre europeiske hovedsteder, var Slottet, Universitetet og mange av bygningene både stilfulle og imponerende. Da Sigrid Undset i 1918 skuet utover fra Egertorget, ble hun slått av Karl Johan "med sin vakre, slakke sænkning og den lange stigning indover mot solnedgangen, som hvælver en vid og underskjøn himmel over gaten hver eneste klar kvæld". I hennes beskrivelse er det, foruten Nationaltheatrets runde kuppel og parken, først og fremst skjønnheten og kurvene i landskapet som er slående (Undset 1918). Kunsthistoriker og riksantikvar Harry Fett (1918; 1937) framhevet derimot de monumentale bygningene som etter hans mening gjorde Karl

Johan til det viktigste verk i vår bykunst; en regulering "à la Champs-Elysées med slottet på Triumfbuens plass".1

Karl Johans gate er et produkt av 1800-tallets arkitektur og byplanlegging, og reflekterer den tids visjoner og ideer om hvordan hovedstadens og nasjonens hovedgate skulle se ut. Gaten ble til da kong Carl XIV Johan i 1822 valgte å legge sitt slott på en høyde utenfor selve Kristiania, og dermed flyttet byens tyngdepunkt. Med dette var grunnlaget lagt for å utvide byen vestover. Slottstomten lå i et område som fortsatt var en landlig idyll med løkker og knauser. I tråd med tidens europeiske ideal ville arkitekten H.D.F. von Linstow at slottet skulle plasseres på en høyde ved enden av en hovedgate, på en side vendt mot en tettbygd by og på den andre mot et parkanlegg i engelsk landskapsstil og åpne marker (Pedersen 1961). For å virkeliggjøre idealet måtte det anlegges en ny hovedgate som kunne forbinde slottet med den gamle bybebyggelsen som den gang endte ved Egertorget. Det var denne gaten som fra 1852 fikk navnet Karl Johans gate.

Helt fra gaten begynte å ta form i 1840-årene, ble den oppfattet som byens store opplevelse og stolthet. Morgenbladet så for seg at Kristiania hadde "funnet sin vei ut fra de gamle, stengende murer, og ut fra denne vei vil en ny by og en ny hovedstad vokse frem" (Hauge 1963:231). Men ettersom gaten foreløpig endte i bakveggene på den gamle bebyggelsen ved Egertorget, havnet den på sett og vis utenfor bylivet. Menneskene hadde ikke tatt den i bruk; den var fin, men folketom (Fett 1937:19, 24). Dette understreker at den fysiske og arkitektoniske utformingen ikke var nok for å gi Karl Johan betydning, men at det var nettverkene av sosiale relasjoner mellom mennesker, deres aktiviteter og bruk av gaten som formet rommet og ga det mening (Massey 1994). Det var først da Karl Johan ble forlenget inn i det gamle Kristiania at gaten "fikk liv og mening, blev en levende virkelighet" (Fett 1937).

Linstows visjon var å skape en "via Triumfalis": en representativ gate hvor bygningene for de "tre statsmakter" fastsatt ved Grunnloven skulle plasseres. Han så for seg en rettlinjet gate som var bebygd på begge sider, og med fasader som samlet blikket mot høydepunktet, slottets søyleprydede midtparti (Pedersen 1961; 1974). Selv om hovedtrekkene ved Karl Johans gate ble fastlagt etter Linstows planer, ble hans visjon aldri fullt ut gjennomført. Den øvre delen av gaten ble hovedsakelig bebygd langs nordsiden av gateløpet, og innen utgangen av 1800-tallet var det i rask rekkefølge blitt oppført en rekke monumentale bygninger:

Og som en magnet tok Karl Johan til sig alle byens centrale organer, Stor­ ting som Nationaltheater. Ja selv det fremmedlegeme i en storby som heter centralbanegård, nøklen til byen for de fremmede, den moderne inngangs­ port blev satt inn som Karl Johansgatens østfront med selve kongeborgen som kontrastvirkning på vestfronten. Kan en hovedstads pulsåre eie mer samlende symboler?

Fett 1937

Byggverkene huset institusjoner med makt og innflytelse som på hver sin måte symboliserte det nye, selvstendige og moderne Norge. De monumentale bygningene dannet en representativ ramme for kongelige prosesjoner, musikkparader og promenader og understreket gatens betydning som nasjonal hovedgate.

Bak arkitektens formspråk skjuler det seg ideer og verdier, forestillinger og koder som er ladet med kjønn (Bondi 1992; Betsky 1995:xi-xix). Rette linjer, tårn som strekker seg triumferende mot himmelen og massive bygninger kan lignes med fallossymboler; de har referanse til mannskroppen og representerer menns makt og styrke. Søyler kombinerer maskuline og feminine konnotasjoner; de er karakterisert som feminine når hovedvekten legges på deres slanke former og som maskuline når deres rette linjer framheves som symboler på status og makt. Arkitekten Aaron Betsky (1995) hevder at 1800-tallets borgerlige arkitektur og bylandskap var en verden skapt av og for menn. Arkitektene formet en kjønnsdelt verden, hvor bygninger som er store, massive og mektige eller har former som er lineære og vertikale forbindes med det mannlige, mens former som er slanke, delikate og med myke kurver er kodet som kvinnelige.

Slike konnotasjoner kommer også til syne i lovtalene om Karl Johan. Det snorrette gateløpet ble satt opp som bilde på nasjonale verdier, mens begrepet mektig gikk igjen for å beskrive bygningene. I 1830-årene var drømmen å føre Karl Johans gate i rett linje helt inn til Gamlebyen under Ekeberg som en rød tråd gjennom byens og nasjonens historie (ThiisEvensen 1976:26-27). Plasseringen av Slottet på en høyde ga inntrykk av opphøyet makt, verdig kongens "ophøjede Rang". Om Slottet virket utilgjengelig og distansert, var universitetsbygningene desto mer innbydende. Med streng symmetri ga de inntrykk av høytidelighet, fred og alvor, klarhet og logikk, og var symbol på tidens akademiske kultur med sin klare og kritiske idealisme (Thiis-Evensen 1976:28-36; Fett 1937). Både Slottet og Universitetet var smykket med søyler som bidro til å understreke kongens

og vitenskapens opphøyde - nesten hellige - makt og status. Arkitekten bak Stortingsbygningen ville at den kraftige rotunden skulle framheve sirkelen som symbol på enighet, mens fløyene på hver side skulle ha en innbydende virkning: for "ved udstragte Arme at indbyde Folkets Representanter eller ved dem det hele Folk" (Thiis-Evensen 1976:54).

Monumentalbygningene med mektige fasader og former var fysiske manifestasjoner av makt. Arkitektene tok rommet i besittelse, skriver Betsky, og reiste byggverk som hadde referanser til borgerlige ideer om kjønnsforskjell som bunner i motsetningen mellom offentlig og privat. Arkitekturen gjenspeilte en kulturell orden hvor mennene sto for det utvendige og kvinnene for det innvendige. Innenfor veggene skulle kvinner skape hjem, gi omsorg og i det hele tatt gjøre verden levelig. Mannlighetens fasader ble kvinnelighetens fengsel (Betsky 1995:xi-xiv). Splittelsen mellom det maskuline og feminine - den ytre og indre verden - er understreket i bygningene som ble reist langs Karl Johan mellom Universitetsgaten og Rosenkrantzgaten. Bak de "kjølige" og "regelmessige" fasadene med sin "kubiske form" og "muskuløse detaljering" skjulte det seg private hjem (Fett 1937; Thiis-Evensen 1976:48-49).

Byens rette gater, stolte reisverk og rasjonelle orden kan virke fremmedgjørende, ubehagelig og kanskje til og med farlig på folk flest (Betsky 1995:xi-xix). Med sine mektige former må bygningene på Karl Johan ha virket utilgjengelige - kanskje skremmende - ikke bare for kvinner, men også for andre sosiale grupper som gjennom store deler av 1800-tallet var utelukket fra maktens institusjoner. Vi kan ane hvilken virkning det høytidelige Universitetet hadde på bondestudenter og den håndfull kvinnelige studenter som steg opp de imponerende trappene. Og hvor innbydende virket Stortingsbygningen på arbeidere og fattigfolk?

Parkene langs Karl Johan - Studenterlunden og Eidsvolds plass - kom til å stå i myk kontrast til rekken av mektige, kjølige og regelmessige fasader på den andre siden av gaten. En park er ifølge Betsky et sted hvor naturen er gjenskapt i en huslig eller hjemlig versjon. I parken viker det storslåtte for sanselige, om enn beherskede, gleder. Folk kan drive inn og ut, og fortape seg i en labyrint av stier og gangveier under skyggefulle trær. Parker forbindes med kultivert natur, sanselighet og glede, og får straks kvinnelige konnotasjoner (Betsky 1995). Særlig Studenterlunden ble forbundet med det uformelle og glade. Fra 1880 kunne "den unge beaumonde i strålende drakter" samle seg ved den nye musikkpaviljongen for

"med smil på lebene" å lytte til hornmusikkens toner. Allerede i 1860årene hadde konditor Fritzner anlagt en paviljong for å selge forfriskninger, og fra dens tak "lød musikkens toner i sommeraftnene" (Krohg 1896). Plasseringen av Nationaltheatret i Studenterlunden var omstridt i samtida (Næss 2000). Sett i ettertid passet teatret, som sto ferdig i 1899, både i innhold og form til parkens uformelle verden. Med sine "fantasifulle" former var bygningen "like kaprisiøs som scenekunsten selv, - med et vell av former og volumer, søyler og buer, masker og symboler, som alt holdes sammen av kuppelen på toppen" (Thiis-Evensen 1976:49-53).

Glede, men også hygge ble forbundet med parkene. Slik Christian Krohg minnes sin barndoms Studenterlund var det hyggelig i den dunkle, lille lunden (Krohg 1896, min utheving). I 1918 foretrakk Fernanda Nissen Eidsvolds plass, som i motsetning til Studenterlunden fortsatt hadde bevart sitt frie parkpreg: "Er ikke denne lille flekken blit begrepet byhygge i Kristiania!" (Nissen 1918, min utheving). Hygge var et ord som ble skapt på 1800-tallet og var forbundet med hjemmet (Liitzen 1998:72). Det var kvinnens oppgave å skape et hyggelig hjem, hvor barn skulle oppdras til borgerlige dyder og mannen finne skjønnhet, fred og hvile. Historikeren Peter C. Baldwin ser 1800-tallsparken som et feminisert offentlig rom med et uttalt formål å overføre kvinnelige verdier til verdenen utenfor hjemmet. Parken som en innelukket verden, adskilt fra byens travle gater, skulle gi rom for oppbyggelse, foredling av sinnet og framdyrking av sosial harmoni (Baldwin 1999:5-6, 11-33). Også i Kristiania inngikk parken i et videre program for å skape en sunn og blomstrende by. Den skulle gi rekreasjon og skjønnhet, og bak dette fantes en tanke om at det skjønne ville oppdra og sivilisere (Nissen 1918; Myhre & Kjeldstadli 1995:208-212). Skjønnhet og orden, stell og vedlikehold, oppdragelse og rekreasjon var ikke bare fundamentalt for å skape et hyggelig hjem, men også en hyggelig park.

Karl Johan ble aldri helt slik den var planlagt. Parkanleggene ser ut til å ha vokst nærmest tilfeldig ut av løkkene og hagene som allerede fantes i området. Til Linstows store ergrelse kom det grønne og frodige parkbeltet til å dominere den ene siden av gaten, istedenfor de regelmessige fasadene han hadde tenkt seg. Dermed ble ikke innsynet fra byen konsentrert om Slottets midtparti, og bybildet ble etter hans mening forstyrret og "oppmyket" (Pedersen 1961). Som samfunnsgeografen Liz Bondi påpeker vil

Karl Johans gate (ca. 1895) sett fra Løvebakken mot Slottet. Regelmessige fasader på den ene siden av gaten står i kontrast til de frodige parkene på den andre. (Foto: Caroline Colditz. Oslo Bymuseum)

det være en overforenkling å tolke byplanlegging slik at det bebygde miljøet direkte og uproblematisk gjenspeiler visjonene, interessene og ideene til dem som planlegger, utformer og bygger det. Folk som bruker og lever i byen kan ha hatt vel så stor innflytelse på miljøet (Bondi 1992). På Karl Johan ser det ut til at planer og tilfeldigheter smeltet sammen i den endelige utformingen.

I Kristiania på 1800-tallet var det noe planløst over utbyggingen av byen. Myndighetene tok bare sikte på å tilpasse seg og justere utviklingen, og ikke å styre den (Myhre 1990:188). Allerede i 1846 grep huseierne i de nye gårdene langs Karl Johan inn på en måte som fikk avgjørende innflytelse på utformingen av gaten. De ville ha plassen fri foran gårdene sine, og kjøpte rett og slett opp løkken på den andre siden av gaten, opparbeidet den til park, og gjerdet den inn som en privat hage (Helland 1918; Brenna 1985:10).2 Pengemangel satte ellers en stopper for flere av Linstows planlagte bygninger. Det gjorde seg også gjeldende en smaksendring i romantisk retning, og større forståelse for betydningen av grønne lunger i en stadig voksende og tettbygd by (Brenna 1985:13).

Karl Johan fikk en sammensatt karakter. Den vakre buen i landskapet modifiserte den strenge linjen som ble dannet av det rette gateløpet. Kjølige, høytidelige og monumentale fasader på den ene siden av gaten ble kombinert med den hyggelige og sanselige parken og det fantasifulle teatret på den andre. Maktens institusjoner eksisterte i skjønn forening med sanselige gleder. Det feminine og maskuline utfylte hverandre.

Når kjønnskoder stilles opp i motsetning til hverandre på denne måten, kan de imidlertid gi et altfor statisk bilde. Liz Bondi påpeker at vurderinger av arkitekturens stil stadig endrer seg, mens koder som har referanse til kjønn holder seg uendret og hviler på unyanserte og essensielt biologiske definisjoner av kjønn. Ettersom kodene taler til antatt 'naturlige' kontraster mellom menns og kvinners kropper, bygger de opp om en kjønnsforskjell som oppfattes som uforanderlig og universell. Stereotype kjønnsoppfatninger som fysisk kommer til uttrykk i et polarisert syn på kvinner og menn, medvirker derfor til å tildekke at både mannlighet og kvinnelighet kan være omstridt og mangfoldig. For å vise hvordan ideer om kjønn har nedfelt seg i bylandskapet, er det nødvendig å undersøke spenningsforholdet mellom fysisk struktur og sosial praksis, mellom den arkitektoniske betydningen og hvordan denne betydningen ble aktivt brukt, bekjempet og omformet av individer og grupper som deltok i gatelivet (Bondi 1992).

Den symbolske og kjønnede betydningen av Karl Johans gate kan heller ikke ses som fastlagt og gitt en gang for alle, men som formet gjennom sosial samhandling. Da innbyggerne i Kristiania begynte å bruke Karl Johan, tok de neppe passivt opp nøyaktig de samme ideer, verdier og forestillinger som arkitekter og byplanleggere hadde ønsket å formidle gjennom utformingen av det fysiske miljøet. Isteden tolket de miljøet på sin måte, og det sto strid om hvordan gaten skulle brukes og hvilken betydning den skulle tillegges.

PROMENADEN OG DET PRESENTABLE KRISTIANIA

Karl Johan var verdens korteste boulevard, men det var en skueplass hvordet lille borgerskapet i Kristiania kunne opptre som urbane og europeiskestorbymennesker.3 Litteraturviteren Henrik Jæger kunne i 1890 konstatere at Karl Johan var den "eneste virkelig storstadsmæssig europæiskegade i Kristiania". Hver dag i totida samlet borgerskapet seg på den øvredelen av gaten og spaserte fra "Uret til Grand" for å se og bli sett: "Da fyl-

des kaféerne, da spiller militærmusiken, da samles hele det præsentable Kristiania, som morer sig, i den brede strøm, der bevæger sig langs begge sider af kjørebanen" (Jæger 1890:190ff). Offentlige gater og plasser som blir tatt i bruk på denne måten var nye rom skapt av 1800-tallets borgerskap for at det skulle ha et sted å leve ut sine begreper om korrekt offentlig opptreden, og konstituere seg som presentabelt (Betsky 1997:8-9). Borgerskapet tok Karl Johan som et fysisk og sosialt rom i besittelse på en måte som representerte dets posisjon og verdier. Et kulturelt landskap ble skapt, og promenaden ble en form for borgerlig selvrepresentasjon hvor det presentable Kristiania viste seg fram.

Helt fra Karl Johan ble tatt i bruk som promenadegate, ble den omtalt som et "Kurland" hvor de unge fra borgerskapet kunne kurtisere hverandre, men i ærbarhet og på god avstand (Myhre 1990:299). Ærbarhet og avstand til tross, de unge gjorde promenaden til et rom for flørt og begjær. I møtet med kurtiserende unge herrer opptrådte kokette unge damer med en "henrivende" blanding av naturlig sjarm, affektasjon og behagesyke (Smith 1936:157):

Den ble fremelsket allerede hos de såkalte 'backfischer', som forbandt klos­ set freidighet og tillitsfull munterhet med en gryende og bevisst ferdighet i å bedåre mennene - det var nettopp det som var så inntagende med dem -, og den blev opøvet til en utsøkt kunst av de gifteferdige unge damer.

Slike "erotiske skjærmysler" stred mot grunntanken i ideen om den offentlige sfære som ideelt sett skulle være preget av universell fornuft og hevet over kroppslige lyster. Feminister har påpekt at det er borgerlige (heteroseksuelle) menn som kommer nærmest til å oppfylle idealet om universell fornuft, og som følgelig dominerer den offentlige sfære. For å få adgang til denne sfæren er det nødvendig å heve sitt antatt seksuelt nøytrale sinn over kroppslige behov og begjær og henvise dem til privatsfæren (Duncan 1996:2-3). De inntagende og henrivende unge kvinnene på promenaden forstyrret dette abstrakte idealet. Det offentlige rom ble ladet med erotisk fantasi og lengsel og fikk dermed en seksuell ambivalens som utfordret skillet mellom offentlig og privat.

Den underliggende ambivalensen gjorde det nødvendig å konstituere promenaden på Karl Johan som respektabel og moralsk. En institusjonalisert praksis med klart definerte regler for korrekt oppførsel og omgang mellom kjønnene i det offentlige rom ble utformet. De spaserende måtte

leve opp til borgerlige koder som sprang ut av hverdagslige vurderinger om hva slags folk, opptreden og kroppsspråk som kunne godtas i hvilke omgivelser. Slike koder blir gjerne normalisert gjennom stadig gjentakelse og medvirker til å avseksualisere heteroseksualiteten, slik at den framstår som normal, naturlig, uskyldig og usynlig, samtidig som kodene også er en demonstrasjon av makt og utelukkelse (Betsky 1997:8-9; Hubbard 2000).4 Promenaden kan følgelig ses som en visuell demonstrasjon av makt som klart definerte hvem som passet inn, og som skapte tydelige skiller mellom deltakere og tilskuere.

Fra 1880-årene minnes lyrikeren Nils Collett Vogt at Karl Johan var forbeholdt noen få: "byens fine lille porsjon" eller "hovedstadens lille noblesse". I middagspromenaden "eide" de den del av gaten som grenset mot parken. "Her var de denne ene timen enevoldsmektig rådende", mens uvedkommende var uglesett og ble forvist til "husrekkenes dype, dystre skygge" (Vogt 1932:100). Ord som storstue og festsal går igjen for å beskrive Karl Johans gate. Slike ord har referanse til private rom, noe som igjen ble understreket av hvem som eide gaten. Sigrid Undset er inne på det samme når hun i 1918 skriver at trafikken på Karl Johan virker "saapas privat som et større garden-party" (Undset 1918).

Samfunnsgeografen Nancy Duncan (1996) ser det som en privatisering av det offentlige rom når det domineres av ressurssterke grupper på denne måten. Privatiseringen ledsages gjerne av en estetisering som innebærer at bestemte grupper utsettes for romlig og sosial marginalisering og byrommet omformes til et utstillingsvindu for de bedrestilte klasser. Marginaliseringen føyer seg inn i en tendens til å skjule de estetiske, sosiale og moralske problemene ved det moderne bylivet (Duncan 1996, 139-140).5 Borgerskapet ønsket ikke å bli "forulempet" på byens gater av skitne, larmende, simple og fattige folk eller av synet av prostituerte som krenket bluferdigheten ved åpenlyst å drive sin virksomhet (Liitzen 1998:52-53, 272).

På Karl Johan kom marginaliseringen til uttrykk både gjennom lov og holdninger. Politivedtekter fra 1876 forbød prostituerte å vise seg her (Myhre 1990:510). De unge fra arbeiderklassen dristet seg neppe inn på promenaden på hverdager. På søndager derimot samlet også de seg ved musikkpaviljongen for å lytte til militærmusikken, men borgerskapet trakk seg da tilbake for å spasere utover Drammensveien. Tilbaketrekkingen kan tolkes som uttrykk for at borgerskapet ble fortrengt av folket,

men kan like gjerne ses som et forsøk på å opprettholde sosiale skiller for dermed å understreke marginaliseringen. De sosiale skillene blir logiske ut fra en tankegang om at det ville være estetisk og moralsk krenkende om unge arbeidere og fabrikkjenter deltok i kurtisen, eller om prostituerte blandet seg med de unge damer. Det ville føre til sammenbrudd i grensene mellom det respektable og uanstendige.

Et utstillingsvindu krever fascinerte tilskuere. Promenaden som utstillingsvindu ble understreket gjennom beskrivelsene av de unge Kristianiadamer som var vel så vakre og motebevisste som sine medsøstre i andre nordiske og europeiske hovedsteder (Lochmann 1924:218-311; Telste 2002). I Hulda Garborgs roman Et frit forhold (1892) kunne den unge butikkjomfruen som nettopp var kommet inn fra småbyen bare sukke lengselsfullt over alle de elegante damene med sine deilige kjoler og hatter. Hennes egen hjemmesydde drakt fortonte seg med ett gammeldags og ynkelig da hun entret hovedstadens fornøyelsesliv: "Gud ved, hvad Tid hun kunde faa sig en ny Kjole?". Som Hulda Garborg vel visste fra egen erfaring var det mer enn nytt kjoletøy, undertøy og skotøy som skulle til for å få innpass i det gode selskap. For å gli inn i middagspromenaden på en selvfølgelig måte krevdes klasse, kunnskap og kulturell kompetanse. I praksis innebar dette at damer som herrer måtte beherske omgangsformene og ha råd til, og ikke minst vite, hvordan de skulle kle seg etter siste mote.

Promenaden som privatisering av det offentlige rom har sammenheng med 1800-tallets borgerliggjøring av byen. Sosiologen Halvor Fosli peker på at borgerskapet i Kristiania stort sett manglet offentlige anlegg, og at det istedenfor å være førende i det sosiale samkvemmet mellom ulike klasser, utviklet en tendens til et isolert, fornemt og tilbaketrukket liv. Kristiania ble ved utgangen av 1800-tallet en av de mest klassedelte byene i Norge. Slik Fosli ser det, oppsto et nærmest vanntett skille mellom østkant og vestkant (Fosli 1994:26ff). I lys av dette kan den eksklusive bruk borgerskapet gjorde av promenaden ses som en institusjonalisering av den borgerlige isolasjon. Men samtidig dannet nettopp Karl Johans gate en forbindelse mellom borgerskapets Kristiania og den "brede folkelighet" (Fett 1937).

Denne forbindelsen gjorde seg gjeldende på flere måter. Fysisk ledet gaten til Jernbanetorget og østkanten. Parken dannet dessuten overgang til Kristianias fornøyelsesdistrikt. På den andre siden av parken lokket

Stortingsgaten med varieteer og filmframvisninger (fra 1896), og i det nærliggende Tivoli og Cirkus kunne unge menn fra borgerskapet more seg om aftenen, foreløpig stort sett i selskap med unge arbeiderklassejenter. Herfra var ikke veien lang til det enda mer tvilsomme Vika, hvor melkebutikkenes fasader skjulte fordekte bordeller (Lykke-Seest 1898; Muus 1906). Karl Johan dannet derfor også en overgang til Kristianias seksuelle underverden. Når mørket falt på og det gode borgerskap hadde trukket seg tilbake til sine hjem, trådte de prostituerte fram fra husveggens skygge og inn i skinnet fra gatelyktene.

Den symbolske betydningen av Karl Johan skiftet dermed mellom dag og natt, mellom det representative og sanselige og det respektable og uanstendige. I overgangen var det unge kvinner fra arbeiderklassen som dannet bindeledd mellom den borgerlige vestkanten og den folkelige østkanten. Dette viser en annen side ved privatiseringen av det offentlige rom. Borgerskapets menn som "eide" gaten kunne heve seg over lover og forbud, og var i motsetning til kvinner verken utsatt for politiets overvåking eller annen regulering (Duncan 1996:129). De kunne fritt bevege seg mellom den representative og sanselige siden av gaten, mellom det som tålte dagens lys og det som burde forbli skjult av mørket.

Karl Johan hadde et sammensatt preg som både på et symbolsk og fysisk plan ble betydningsfullt. I ytterkantene dannet det seg rom som marginale grupper kunne tolke og bruke på sin måte. Tanken bak Studenterlunden hadde vært at studentene skulle vandre blant høye, skyggefulle trær mellom forelesningene og drøfte vitenskapelige materier, eller lese i sine bøker. Men noen studenterlund ble det aldri, bemerker Christian Krohg. Isteden ble den øyeblikkelig tatt i besittelse av barnepiker og soldater (Krohg 1896). "Er Studenterlunden bare for soldater og barnepiker?" spurte en innsender i Morgenbladet omkring 1880, og klaget over at de opptok alle benkene: "hvilke de på militær vis holder aldeles beleiret i den grad, at intet anstendig fruentimmer tør promenere på disse steder" (Morgenbladet 1968). Den sanselige siden av parken kom i konflikt med den hyggelige, og ulike representasjoner av kvinnelighet sto med ett i strid med hverandre.

Det sanselige ved Studenterlunden ble forsterket ved at trærne med tiden hadde vokst seg høye, tette og frodige. For å rydde opp i det som mange mente var et villnis, ble det - ikke uten protester - hogd en del trær og anlagt en moderne engelsk gressplen med snirklete ganger og lave gjer-

der (Krohg 1896). Dette forsøket på å rydde og skape orden forhindret likevel ikke at det under skyggen av trærne utspilte seg en diskret erotikk og lengsel. I parkene dannet det seg subtile og sanselige rom som krenket de moralske grenser borgerskapet forsøkte å trekke opp, og utfordret de forestillinger og betydninger som var knyttet til Karl Johan som en representativ promenadegate.

EN GLAD LARM "AF SMIDIGT VANDRENDE FØDDER"

"I de Unges Land tilhører 'Karl Johan' Ungdommen, " skrev den danske forfatteren Herman Bang i 1892. Under promenadene lå det over gaten "én glad Larm: af Stemmer og af Latter og af smidigt vandrende Fødder" (Bang 1892:154-156). Mens omgangsformene i 1880-årene gir inntrykk av å være stive og formelle, gir beskrivelsene fra 1890-årene og framover inntrykk av ungdommelig glede og løssluppenhet (Krohg 1900; Lochmann 1924). Ungdommen var i ferd med å ta over gaten og sette sitt preg på den:

Kontorene har tvedelt Arbejdstid og sender sine "Betjente" ud. Fra Skip­ pergaden og fra Kirkegaden og fra Torvgaden kommer de. Universitetet lukker sine Porte og sender sin Skare hjem. Til "Grand", til Gravesen, til "Parnasset" spredes de. Damerne er med. De er kommet fra Handelsgym­ nasiet eller fra en Industriskole eller fra et Kontor. De har Haandtasker, og de har Mapper, de er som løsslupne Fugle (Bang 1892:154-155).

Fra å være et sted hvor borgerskapet konstituerte seg som presentabelt, skiftet gaten betydning og ble til en møteplass for ungdom: "deres er det hundrestemmige Stævnemøde" (Bang 1892).

Omgangen mellom de unge var preget av frihet, frimodighet og formløshet (Bang 1892; Krohg 1900). I presentasjonen av Kristiania i det internasjonale verket Verdens Storbyer ble det nettopp lagt vekt på "den Frihed i Samkvemmet mellem de dannede Klassers Mænd og Kvinder" som hadde utviklet seg her. Under promenaden brukte de Karl Johan med en "Intensitet og Tvangløshed" som vakte oppsikt hos fremmede, og som "foreløpig maaske har gjort vore Damer "ukvindelige" for mer traditions og konventionsbundne Samfund" (Hansen 1894:561). En spanier som besøkte Kristiania omkring 1915 fant til sin overraskelse at unge piker og menn åpenlyst spaserte sammen, uten at noen fant det daddelverdig. Tvert imot ga det "et friskt og uskyldig indtryk" om ikke ved før-

Fra promenaden på Karl Johan ved Universitetet i september 1909. (Foto: Herman Neupert. Oslo Bymuseum)

ste øyekast, "saa dog naar man har hørt de unge tale." De unge pikestemmene hadde nemlig ingen erotisk farve: "De er - tilgi mig unge norske damer - spidse og klare, skarpe, ja gjennemtrængende som selve den norske nordenvind". Slike stemmer kunne forklare det trygge kameratskapet mellom de unge og at flørten ble ufarlig (Lochmann 1924:294-296).

Unge kvinner fra bedrestilte sosiale lag i Kristiania hadde tilsynelatende frihet til å omgås kavalerer, stifte bekjentskaper, flørte og vise seg på promenadene, men omgangen foregikk i regulerte former. Tilsynelatende var de unge kvinner svært blaserte og ga uttrykk for at promenaden kjedet dem umåtelig: "En gang nedover og en gang opover maa de nu alligevel gaa" (Jæger 1890:204). Men blasertheten kan også tolkes på en annen måte. Det var ikke akkurat "nogen anbefaling for en ung dame at vise sig for ofte mellem universitetsuhret og Ekertorvet" (Jæger 1890:204). En viss usikkerhet som røper at unge kvinner ikke var helt fortrolige med å bevege seg alene på byens gater kan også spores: "I spasertiden gikk de i flokk og slentret, eller fort hvis de var alene, som om de hadde et ærend og ikke ventet å møte noen" (Smith 1936:159).

Den frie omgangen var dessuten konsentrert til et par timer hver dag. "Utenom den tiden var det ikke fint å spasere der, " minnes en kvinne fra arbeiderstrøkene i Vika.6 På søndager da borgerskapet la promenaden til Drammensveien, hadde ikke Karl Johan samme betydning som på hverdager: "Flokker af Gutter og Gjenter drev op og ned fjasende og leende, men fine Folk var ikke at se. Det var nok ikke rigtig anstendig at gaa paa Karl-Johan Søndag Eftermiddag" (Garborg 1892:51). Det samme var tilfellet i skumringstimen. Her gikk oppløpne gymnasiaster og langbente skolepiker, forelskede kadetter og studenter. Det var en "vis pikant smag af forbuden frugt" ved disse stjålne møtene og denne ungdommelige "tusmørke-erotik". Men ungdommen måtte rømme plassen i tide. Skumringstimens Karl Johan dannet overgang til Karl Johan ved lykteskinn, da en helt annen kategori kvinner tok gaten i besittelse (Jæger 1890:205- 207). Respektable unge kvinner som befant seg på feil sted til feil tid kunne fort bli utsatt for ubehagelige feiltakelser og misforståelser.

De symbolske betydningene som var knyttet til Karl Johan som et fysisk og sosialt rom og de ulike tidene som dannet rammen om sosiale aktiviteter og moralske og umoralske relasjoner, skapte usynlige grenser. De budskap som ble formidlet gjennom slike betydninger, virket inn på konstruksjonen og forståelsen av kjønn på en måte som la bånd på unge kvinners utfoldelse (Massey 1994). De ungdommelige omgangsformene skapte likevel rom for at unge kvinner kunne opptre stadig mer dristig og utfordrende (Telste 2002). Men det var en dobbelthet i friheten og utfoldelsen: "Eftersom forbudene blev færre og stengslene falt og tiden blev lettere og mer fordomsfri, blev de unge pikene også friere i sin opførsel, men mange bevarte i sitt sinn ubevisst skrankene mot enhver utglidning" (Smith 1936:159).

Det ungdommelige stevnemøtet la forholdene til rette for et større sosialt mangfold. Det var ikke bare unge fra borgerskapet som ble tiltrukket av promenaden på Karl Johan. Etter hvert som gatelivet ble mer og mer sammensatt, ble det vanskeligere å plassere folk, og faren for forvekslinger ble større. Riktignok beveget ikke bondestudenter og butikkjomfruer fra landet seg med samme selvfølge på gaten som blaserte unge herrer og damer fra vestkanten, men som fascinerte tilskuere til det daglige skue som utspilte seg på promenaden hadde de mulighet for å tilegne seg nødvendig kulturell kompetanse. De glade og ungdommelige føttene som fant veien til Karl Johan tilegnet seg gaten på nye og nyskapende måter og

skapte nye overenskomster for hvordan gaten skulle brukes. De stive og formelle omgangsformene ble utfordret og tilpasset i en kreativ prosess der nye muligheter for utfoldelse åpenbarte seg.

KARL JOHANS GATE, PIKENE OG BYEN

Karl Johans gate ble gitt betydning i samspillet mellom fysisk utforming og hverdagslig bruk. Arkitektonisk var gaten kodet på en måte som refererte til kjønnsforskjell, men det var gjennom daglig bruk at kulturelle forestillinger om kjønn utspilte seg. Som et rom skapt gjennom sosial samhandling kan promenaden ses som en spesifikk artikulasjon av sosiale relasjoner og kjønnsrelasjoner på dette bestemte historiske tidspunktet (Massey 1994). Både kulturelle forestillinger om kjønn og hva menn og kvinner faktisk gjorde var i stor grad knyttet til det dualistiske skillet mellom offentlig og privat. I Kristiania var det ikke så mye at unge kvinner flokket seg på byens promenadegate som var problemet, men heller hvordan de kunne innlemmes i det offentlige rom uten at det rokket ved kjønnede maktrelasjoner. En måte å løse dette problemet på var å definere steder, tider og aktiviteter der det passet seg for kvinner å delta, og en annen var å sette opp den unge pike som symbol på byen.

Karl Johan som en vakker og representativ promenadegate var en fysisk ramme for et moralsk og borgerlig rom hvor omgangen mellom kjønnene og ulike klasser kunne foregå i kontrollerte og respektable former. I så måte kan det virke som om fysiske og sosiale grenser utfylte hverandre gjensidig og medvirket til å sosialisere folk til å godta hierarkiske og kjønnede maktrelasjoner, og til å forsterke makt, privilegier og undertrykkelse og holde kvinner på plass (McDowell & Sharp 1997:1-11). De fysiske og sosiale grenser som ble trukket opp på Karl Johan konstituerte grensene for kvinners bevegelsesfrihet og gjorde det mulig å innpasse dem. De unge kvinnene som preget gatebildet medvirket likevel til at kjønnsskiller som var strukturert ut fra det romlige skillet mellom offentlig og privat måtte omdefineres og trekkes opp på nye måter.

Bildet av den friske, freidige og sporty Kristianiapiken gjorde det legitimt for unge kvinner å utfolde seg på promenaden, og fortsatt definere seg som respektable. Riktignok var Kristianiapiken et forbilde bare for unge kvinner, og det var et forbilde som la føringer for deres selvforståelse og opptreden. Det banebrytende ved dette bildet er likevel at det ga rom for å utforske nye måter å være kvinne på i det offentlige rom. Den selv-

følgelige plass unge kvinner hadde på byens promenade viser at grensene for deres utfoldelse og bevegelsesfrihet ikke var statiske. Det ungdommelige preget, den løsslupne stemningen, og friheten, flørten og kurtisen utfordret grensene for hva som var passende og upassende og omformet formelle omgangsformer. Den frie omgangen mellom de unge tyder på at kjønnsrelasjoner var i endring, og at moralske grenser var i ferd med å forskyves.

Den øvre delen av Karl Johans gate var det strøk Kristiania var kjennetegnet ved og ble bedømt etter; det var her byen representerte seg overfor fremmede (Helland 1918:70). Innslaget av unge piker på promenaden inngikk i denne representasjonen: Kristianiapikene var berømte i Europa. Med sneskred i blikket og snefriskt smil hadde de et visst preg av kulde over seg, men også av glede: de "smiler og ler og viser sine hvite tenner" (Krohg 1900). På overflaten ga de et friskt og uskyldig inntrykk, men samtidig var de etter manges mening kanskje blitt litt for frie og freidige til helt å være anstendige (Telste 2002). Det er derfor ikke uten grunn at Christian Krohg mente at det var den unge pike som karakteriserte Kristiania, og som gjenspeilte byens egen karakter: "For Kristiania er selv en backfisch" (Krohg 1900). Backfisch var tidens betegnelse på en pike som ennå ikke var fullt ut voksen. Som henne var byen fortsatt i utvikling; den var uferdig og umoden, frisk og freidig, og hadde ennå ikke tapt sin uskyld. Men bak den uskyldsrene fasaden lå en latent erotikk, det attraktive og forføreriske. Det var denne ambivalensen som var Kristianias moderne egenart.

Ambivalensen kom til uttrykk i fortettet form på Karl Johans gate. Den sosiale og seksuelle differensieringen illustrerer at betydningen av gaten som et fysisk og sosialt rom ikke var fastlagt og definert en gang for alle, men omstridt, motsetningsfylt og sammensatt. Mellom de mektige og imponerende fasadene og formene og den sanselige - om enn kultiverte - parken fikk Karl Johan en farlig og mørk undertone av erotikk og begjær som hele tida satte grensen mellom moral og umoral på spill. I ly av mørket ble middagsstundens latente erotikk forvandlet til kjødelige lyster og drifter. De skiftende symbolske betydningene var representert ved ulike kategorier kvinner og kvinnelig seksualitet. På Karl Johan ble det konstituert skarpe skiller mellom lys og mørke, mellom moral og umoral, samtidig som det ble trukket en forbindelse mellom uskyldig flørt og seksuelt begjær, mellom det respektable og det 'mørke' Kristiania.

Noter

1. Ifølge Fett var forbildet for Karl Johans gate Napoleons Champs-Elysées. På en studiereise i Tyskland hentet imidlertid Linstow inspirasjon først og fremst fra Ludwigsstrasse i München (Pedersen 1961).

2. Den såkalte Huseiertomten ble i 1858 solgt til staten på betingelse av at den ikke ble bebygd uten gårdeiernes samtykke. Tomten som omfatter dagens "Spikersuppe" fikk i 1864 navnet Eidsvolds plass, og ble overdratt til Kristiania kommune i 1889.

3. Begrepene borgerskap og borgerlig vil her bli brukt som betegnelse på den velstilte, besittende middelstand i Kristiania.

4. Et poeng for disse forfatterne er at heteroseksualitet framstår som så selvsagt at den dekker over andre former for begjær. Skjulte rom for homofile fantes også i Kristiania, men vil ikke bli behandlet her.

5. Ifølge Duncan innebærer estetiseringen ikke bare at marginaliserte grupper utelukkes, men også at byrommet tømmes for politiske aktiviteter. Karl Johan var imidlertid den gang som nå en betydningsfull arena for politiske demonstrasjoner. Dette er en side ved gaten jeg ikke skal gå inn i her, men det understreker at bruken av og betydningen av Karl Johan ikke var entydig, og at borgerskapets privatisering var begrenset.

6. I manns minne 1964: MO 64-17, kvinne f. 1890 i Vika, arbeider og barnehjemsbakgrunn.

Utrykte kilder

SAMLINGSSEKSJONEN VED INSTITUTT FOR KULTURSTUDIER, Universitetet i Oslo: Minneoppgaver for eldre, 1964, innsamlet materiale fra Oslo.

Referanser

BALDWIN, PETER C. (1999), Domesticating the City. The Reform of Public Space in Hart­ford 1850-1930. Ohio: Ohio State University Press.

BANG, HERMAN (1892), Rundt i Norge. Skildringer og billeder. Kristiania: H. Aschehoug & Co's Forlag.

BETSKY, AARON (1995), Building Sex. Men, Women, Architecture, and the Construction of Sexuality. New York: William Morrow and Company, Inc.

BETSKY, AARON (1997), Queer Space. Architecture and Same-Sex Desire. New York: William Morrow and Company, Inc.

BONDI, LIZ (1992), Gender Symbols and Urban Landscapes. Progress in Human Geo­graphy 16, 2:157-170.

BRENNA, ARNE (1985), Eidsvolds plass, Studenterlunden og glasshuset. Oslo: Institutt for kunsthistorie og klassisk arkeologi, Universitetet i Oslo.

DUNCAN, NANCY (ed.) (1996), BodySpace destabilizing geographies of gender and sex­uality. Introduction (Re)placings, s. 1-10. Renegotiating gender and sexuality in public and private spaces, s. 127-146. London and New York: Routledge.

FETT, HARRY (1918), Fra Gudernes lund til Carl Johan. I: Kristiania, s. 9-19. Kristiania: J.W. Cappelens Forlag.

FETT, HARRY (1937), Karl Johans gate. Et stykke bykunst. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

FOSLI, HALVOR (1994), Kristianiabohemen. Byen, miljøet, menneskene. Oslo: Det Norske Samlaget.

GARBORG, HULDA (1892) (1993), Et frit forhold. Spartacus Decennier. Oslo: Spartacus Forlag.

HANSEN, HARALD (1894), Kristiania. I: Verdens Storbyer, s. 557-569, paa dansk ved Peter Nansen. København: P.G. Philipsens Forlag.

HAUGE, YNGVAR (1963), Morgenbladets historie. Bind 1: 1819-1854. Oslo: Morgenbladets Forlag.

HELLAND, AMUND (1918), Kristiania. Bind I. Norges land og folk. Kristiania: Forlagt af H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).

HUBBARD, PHILIP (2000), Desire/disgust: mapping the moral contours of heterosexuality. I: Progress in Human Geography 24, 2:191-217.

JÆGER, HENRIK (1890), Kristiania og kristianienserne. Kristiania: F. Beyers Forlag.

KRONG, CHRISTIAN (1896), Piletreet i Studenterlunden. I: Koefoed, Holger og Oscar Thue (1989), Kampen for tilværelsen, s. 174. A-gruppen bok og papir.

KRONG, CHRISTIAN (1900), Kristianienseren. I: Koefoed, Holger og Oscar Thue (1989), Kampen for tilværelsen, s. 179-180. A-gruppen bok og papir.

KRONG, CHRISTIAN (1902), Karljohan. I: Koefoed, Holger og Oscar Thue (1989), Kam­pen for tilværelsen, s. 183-184. A-gruppen bok og papir.

LOCHMANN, A. (1924), Kristiania og omegn i utklip. Avisartikler om Kristiania og kvinnene, i. samling, s. 218-311. Kristiania: I kommission hos Cammermeyer boghandel.

LYKKE-SEEST, PETER (1898), Under Paddehatten. Kristianiaroman. Kristiania: John Fredriksons Forlag.

LUTZEN, KARIN (1998), Byen tæmmes. Kernefamilie, sociale reformer og velgørenhed i 1800-tallets København. København: Hans Reitzels Forlag.

MASSEY, DOREEN (1994), Space, place and gender. Cambridge and Oxford: Polity Press.

MCDOWELL, LINDA & JOANNE SHARP (eds) (1997), Space, Gender, Knowledge. Feminist Readings. London-New York-Sydney-Auckland: Arnold, a member of the Hodder Headline Group.

MORGENBLADET (1968), Morgenbladet, Norge og verden gjennom 150 år. Oslo.

MUUS, RUD OLE (1906), Kristianias hemmelige Prostitution og Lastens Planteskoler. Kristiania: Morskabslæsningsforlaget.

MYHRE, JAN EIVIND (1990), Oslo bys historie. Bind 3. Hovedstaden Christiania. Fra 1814 til 1900. Oslo: J.W. Cappelens Forlag a.s.

MYHRE, JAN EIVIND OG KNUT KJELDSTADLI (1995), Oslo - spenningens by. Oslo: Pax forlag.

NEAD, LYNDA (1997), Mapping the self: Gender, space and modernity. I: Porter, Roy (ed), Rewriting the Self. Histories from the Renaissance to the Present, s. 167-185. London and New York: Routledge.

NISSEN, FERNANDA (1918), Byen og parkene. Kristiania. Kristiania: J.W. Cappelens Forlag.

NÆSS, TRINE (2000), Nationaltheatret 100 år. "...hvorledes det nye Theater kan vorde et Nationaltheater". Fra Raadstuesalen til Nationaltheatret i Studenterlunden. www.nb.no/html/katalogtekst.html

PEDERSEN, BJØRN SVERRE (1961), Linstows planer for Karl Johans gate. I: St. Hallvard. Organ for selskabet for Oslo byes vel, 39, 2:49-72. Oslo: H. Aschehoug & Co (W. Nygaard).

PEDERSEN, BJØRN SVERRE (1974), De tre statsmakters via Triumfalis. En arkitekturide av H.D.F. Linstow. Kunst og Kultur s. 225-238.

SMITH, EMIL (1936), Disse fjerne år. Tids­ og miljøskildringer fra Norge i tiden omkringårhundreskiftet og frem til verdenskrigen. Oslo: Forlagt av Johan Grundt Tanum.

TELSTE, KARI (2002), "Den unge pikes by". Promenaden på Karl Johan og den frigjorte unge kvinne i Kristiania i årene omkring 1900. Kvinneforskning 1.

THITS-EVENSEN, THOMAS (1976), Steder i Oslo. Oslo: Dreyers Forlag.

UNDSET, SIGRID (1918), Gaterne. I: Kristiania, s. 79-92. Kristiania: J.W. Cappelens Forlag.

VOGT, NILS COLLETT (1932), Fra gutt til mann. Et stykke selvbiografi. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).