Trond Nordby: I politikkens sentrum. Variasjoner i Stortingets makt 1814-2000 Oslo: Universitetsforlaget 2000. 346 sider

Det er et meget stort brød, Trond Nordby har slået op. Han vil vise, hvorledes Stortinget har udviklet sig siden 1814, og hvordan det fungerer i dag. I udgangspunktet forholder han sig skeptisk til de mange pessimister, der har nedprioriteret Stortinget som forskningsemne og tydeligvis ikke helt forstået dets rolle. Heldigvis er der i de senere år opstået en fornyet interesse for Stortinget, hvis forskningsresultater man kan forholde sig til. Bogen er Nordbys eget forsøg på at forklare os, hvordan tingene hænger sammen, både historisk og aktuelt.

Analysens tilgang er temmelig kompleks. Nordby vil nemlig trække på juridiske, politologiske og historiske bidrag til den ønskede forståelse, hvortil kommer, at han forbeholder sig ret til at inddrage relevante normative vurderingskriterier. Hvis man vil forstå, hvordan beslutninger træffes i en institution, må man beskæftige sig med de skrevne og uskrevne normer og regler, hvilke hører ind under statsretten. Politologien (statsvitenskapen) kan bidrage med "spissede begreper og teorier" samt "erfaringer med å studere institusjoner og nettverk". Historikerne kan tilbyde "mer plastiske modeller i studiet av kontekst og forløp", hvortil kommer at de har gjort studiet af motiver til en specialitet og råder over kildekritik og tolkningslære som værdifulde analyseredskaber. Nordby understreger ligefrem (p. 31), at hans ambition på dette punkt er at genforene det, der blev splittet i 1950'erne af den generaliserende adfærdsforskning, som Stein Rokkan og Henry Valen stod for.

Nordby forudskikker i det indledende kapitel, at den historiske dimension hele tiden vil være tilstede i fremstillingen, medens de øvrige perspektiver inddrages, dersom de er relevante for det behandlede tema (p. 31). I denne forbindelse præsenterer han fire faser med omfattende ændringer i den norske styreform: "Revolutionen" i 1814, folkestyrets gennembrud i perioden 1880-1905, Arbeiderpartiets planstyre efter anden verdenskrig samt de senere årtiers internationalisering, liberalisering og lobbyvirksomhed. I det lange historiske perspektiv lægger han særlig vægt på Stortingets forhold til regeringen. For vor egen tids vedkommende fokuseres især på, hvorledes ændringer i forvaltningen, forholdet til markedet og internationale aftaler har påvirket Stortinget.

Bogens problemstilling præsenteres i to omgange. Først anføres (p. 13) to hoved-

spørgsmål: a) Hvordan har magten statsretligt set været fordelt mellem Storting og regering? b) Udnytter de folkevalgte den magt, Stortinget er tillagt, eller overskrider de konstitutionelle grænser? Efter en kritik af mange "stortingspessimister" fremhæver Nordby (p. 21), at det også er nødvendigt at stille spørgsmål om, hvor megen magt Stortinget bør have. (Hvad sidstnævnte kunne indebære, får vi mere at vide om i et senere kapitel, jf. nedenfor). Dernæst formuleres (p. 22) bogens centrale tese, der er så vigtig, at den bør citeres i sin fulde udstrækning:

Min tese er at Stortinget under parlamenta­ rismen, også i et sammenlignende perspek­ tiv, har hatt et stort styringspotensial. Men realiseringen har variert som "flo og fjære", ikke minst med regjeringenes mandatgrunn­ lag. I dag er faren snarere at de folkevalgte under svake mindretallsregjeringer tilriver seg for stor makt på bekostning av utøvende myndighet. Som en motgående trend har de folkevalgte gitt fra seg betydelig lovgiv­ ningsmyndighet på markedets og det inter­ nasjonale samarbeidets alter. Vi står med andre ord overfor en demokratiets dobbelt­ bevegelse: mer makt i forhold til utøvende myndighet, mindre makt i forhold til marke­ det og det internasjonale samfunnet.

Nordby skriver i et direkte, levende og let forståeligt sprog. Fremstillingen er forfriskende, engageret og uden overdreven respekt for etablerede autoriteter. Det er derfor med stor appetit, man kaster sig over de efterfølgende kapitler. Bortset fra det allerede omtalte indledningskapitel er bogen struktureret i to dele. Første del (kapitlerne 2-5) behandler de konstitutionelle rammer, medens anden del (kapitlerne 6-10) analyserer Stortinget i arbejde. Ideen med denne opdeling er først at beskrive væsentlige ændringer og nydannelser i tidens løb for dernæst at undersøge deres virkninger for Stortingets magtstilling.

Historierne om 1800-tallets liberale retsstat fra 1814 til ca. 1870 (kap. 2) med embedsstandens store indflydelse og om overgangen til parlamentarisme frem mod 1905, hvorunder unionsspørgsmålet hele tiden spiller en rolle (kap. 3), er spændende læsning. Det er også velgørende at se den norske form for parlamentarisme anskuet i et komparativt perspektiv (kap. 4). Parlamentarismens indførelse styrkede selvsagt Stortinget i forhold til regeringen, men det særligt norske er, at regeringen ikke som kompensation fik (eller havde) mulighed for at opløse Stortinget, således som det er tilfældet efter forskellige regler i andre parlamentariske systemer. Alt andet lige blev den oprindeligt etablerede magtbalance derfor stærkt forrykket til ugunst for regeringen. At parlamentarismen i Norge blev "negativ" i stedet for "positiv" (dvs. at der ikke kræves et flertal i Stortinget for en regering ved udnævnelsen), og at der ikke indførtes en investiturafstemning forud for en regerings tiltræden, er derimod ikke så enestående, men naturligvis ikke desto mindre vigtigt. Nordby noterer sig også, at selv om Norge har haft seks frivillige og rådgivende folkeafstemninger, er der aldrig indført forfatningsmæssige regler om folkeafstemninger. Årsagen til den manglende interesse for regler herom, skjuler sig måske i Nordbys lakoniske konstatering: "Det er påfallende hvordan standpunkter kan skifte når et parti beveger seg fra opposisjon til posisjon" (p. 135).

Selv om Nordby konstaterer, at det meste af den oprindelige magtbalance mellem Storting og regering blev tabt ved overgangen til parlamentarismen, finder han, at vigtige sider af magtfordelingen blev bevaret (kap. 5). Han afviser, til dels med nyindsamlede data (spørgeskemaet findes

som bilag pp. 298-310), den tese om "maktintegrering", som er fremsat af Gudmund Hernes og Kristine Nergaard på basis af spørgeskemaer om regelmæssige kontakter mellem stortingsmedlemmer på den ene side og ministre og embedsmænd på den anden side (pp. 150-160). Den direkte kontakt mellem embedsmænd på egen hånd og folkevalgte synes ikke at være omfattende eller faretruende. Derimod mener Nordby, at Stortinget undertiden har drevet sin instruktionsmyndighed for vidt i forhold til regeringen. Et levende eksempel herpå er et stortingsflertals forsøg på en meget detaljeret instruktion af regeringen med hensyn til anvendelsen af Fornebu-området, efter at hovedflyvepladsen var flyttet til Gardermoen: "Mer ettertrykkelig kan allikevel ikke et departement, om flertallet hadde drevet sin vilje gjennom, ribbes for myndighet" (p. 163).

Som afslutning på bogens første del finder Nordby anledning til at formulere en "udvidet normativ plattform" knyttet til "prinsipper for det gode styre" (pp. 161-172). Platformen består af følgende fem teser:

1. Om regjeringen skal være i stand til å iverksette Stortingets vedtak og utøve myndighet på en effektiv måte, trenger den et betydelig handlingsrom. 2. Dersom Stortinget til stadighet endrer de forslagene regjeringen legger fram, undergraves lett hensynene til en lang­ siktig og helhetlig politikk. 3. Kvaliteten på lov­ og budsjettforsla­ gene blir gjerne best når de utarbeides innenfor et departement, der staben besitter en kompetanse Stortinget har relativt lite av. 4. Av hensyn til ett av demokratiets grunnprinsipper skal ansvarsforde­ lingen være klar, slik at opinionen til enhver tid vet hos hvem ansvaret ligger. 5. Den parlamentariske ansvarslinjen stanser ved statsrådens kontor, slik at ansvaret for det forvaltningen gjør, helt og holdent påhviler statsråden.

Disse fem løftede pegefingre fortæller med andre ord noget om, hvordan man efter Nordbys opfattelse skal vurdere forholdet mellem Storting og regering. De er ikke just præget af en "decline of parliament" tankegang, men snarere af tanken om, at det norske parlament (eller et flertal i samme) måske er blevet for magtfuldt, specielt i 1990'erne.

Bogens andel del indledes med kapitel 6 om Stortingets nye kontaktflader og ændrede omgivelser. Hovedspørgsmålet er, hvordan nye og til dels uformelle indslag i styreformen påvirker Stortingets stilling som lovgivende, bevilgende og kontrollerende myndighed. På grundlag af foreliggende undersøgelser når Nordby nærmest frem til, at korporatismen (i form af både forhandlingskorporatisme og korporatisme under forvaltningen), der længe stod meget stærkt i Norge, er svækket siden 1980'erne, hvorimod den mere pluralistiske form for lobbyisme og komitehøringer er blevet stadig vigtigere. Stortinget er med andre ord blevet "en langt mer interessant arena for alle pressgrupper" (p. 186). Derimod står Stortinget i dag over for en "langt mer autonom og kompleks forvaltning" (p. 202) end tidligere, som følge af "mål og resultatstyring, konkurranseutsetting og fristilling", hvortil kommer rammebevillinger og fuldmagtslovgivning. Alt dette stiller nye krav til Stortingets kontrolapparat. Endelig har internationale aftaler, herunder især EØS-aftalen, skabt nye problemer for Stortinget som lovgivningsmyndighed. Kapitel 7 om Stortinget som organisation er en nyttig oversigt over de vigtigste parlamentariske struktu-

rer, procedurer og den praksis, der anvendes i forskellige henseender, herunder væsentlige ændringer i de senere år. Kapitel 8 om myndighedsudøvelsen går mere direkte ind på spørgsmålet om, i hvilken henseende og grad Stortinget er påvirket af de skete ændringer. Kort sagt foregår lovgivningen nogenlunde som før, men Stortinget abdicerede på visse områder som lovgivningsmyndighed ved at godkende EØS-aftalen. I kraft af aftalen med EU er Stortinget derfor blevet et "sandpåstrøende organ", hvad angår regler om den frie bevægelighed af varer, tjenester, kapital og arbejdskraft. Spørgsmålet er dog, om det samme ikke kan siges om den norske regering? Hvis det er tilfældet, har Stortinget jo ikke mistet magt i forhold til regeringen. Her er vist behov for en sondring mellem systemniveau og institutionsniveau med en ledsagende diskussion af nationale fordele og ulemper ved medlemskab af en større international sammenslutning. Den seneste større reform (1997) af Stortingets rolle som bevillingsmyndighed løste mange problemer ved at fastsætte rammer for indtægter og udgifter, der ikke kan ændres under komitebehandlingen. Men den nye ordning vurderes af Nordby som mindre demokratisk end den gamle, fordi mindre grupper i Stortinget, som ikke indgår i det flertal, der bestemmer hovedrammerne, får svækket indflydelse (p. 268). Det argument synes i høj grad at kunne diskuteres. Ligeledes er det svært at forstå det nærmest fejlagtige i, at de folkevalgte vedtager summerne (rammerne) før de kender addenderne (enkeltposterne), jf. p. 255, når meningen vel netop er, at addenderne sammenlagt skal holde sig inden for rammen? Endelig påviser Nordby, at Stortinget i 1990'erne har været meget offensivt med hensyn til kontrol af regeringen med den nye kontrolog konstitutionskomite som kraftcentrum.

I kapitel 9 om variationer i mandatfordelingen inddrages den yderst relevante sondring mellem flertals og mindretalsregeringer. Det har stor betydning for Stortingets magt, der her skal forstås som oppositionens magt, om regeringen selv råder over et flertal eller ej. Norge har stadigvæk mange skillelinjer, et forholdstalsvalgsystem og siden 1971 (med 1983- 1986 som undtagelse) kun mindretalsregeringer, hvorunder oppositionspartier har gode indflydelsesmuligheder. Erfaringerne med mindretalsregeringer rejser det spørgsmål, om forfatningen "kan endres på en måte som stimulerer til at det dannes regjeringer med bredere basis i Stortinget" (p. 288).

I det korte afslutningskapitel sammenfattes først nogle hovedresultater, der alt i alt findes at bekræfte tesen om "demokratiets dobbeltbevegelse" (jf. ovenfor). Nordby kan derfor med betydelig tilfredshed konstatere: "Selv om noe kunne vært bedre, tok de som framhevet Stortingets avmakt, feil i det meste" (p. 292). Men, tilføjer han straks, i de seneste år er der (naturligvis?) kommet en ny pessimisme til udtryk: De folkevalgte styrer uden klar retning og tenderer mod at overstyre. Der er altså stadig grund til at spørge, om tiden er inde til forfatningsændringer på grund af den stærke partiopsplitning og de svage mindretalsregeringer. Nordby mener (vistnok), at indførelse af opløsningsret ikke er en overbevisende løsningsmulighed. Derimod finder han, at indførelse af en investiturafstemning vil have en positiv effekt med hensyn til at stabilisere regeringsmagten. Det er nok muligt, men sikre garantier kan ikke gives.

Bogen afsluttes med bemærkninger om, at en reform af forfatningen i givet

fald også bør indeholde forskellige andre forslag. Et af dem er en overgang til republik, der ville være et naturligt slutpunkt på den demokratisering, der startede i 1814. Nordby har oven i købet et argument for at afskaffe 17. maj som nationaldag for i stedet at indføre 16. maj som nationaldag for republikken Norge. Men det er jo en helt anden historie.

Trond Nordby har præsteret et stort og værdifuldt arbejde, der giver megen information om det norske parlamentariske systems udvikling og aktuelle tilstand i en række henseender. Her er blot omtalt nogle hovedlinjer. Fremstillingen er bredt favnende, både teoretisk og empirisk, og derfor et godt supplement til de mange eksisterende studier af mere afgrænsede problemstillinger af juridisk, politologisk eller historisk art. Der vil altid være et behov for at se den skov, de mange træer i fællesskab udgør. Så kan man også bedre vurdere, hvor der eventuelt skal fældes træer og plantes nye. Nordby har under skrivningen af bogen haft en fordel i at kunne trække på sine tidligere publicerede arbejder for en del temaers vedkommende. Det kan under læsningen enkelte gange være et problem at fastholde linjen i fremstillingen, men det hjælper godt med korte indledninger til de to hoveddele og en række krydshenvisninger undervejs. Som værket er skruet sammen, vil der uundgåeligt forekomme en del overlapninger og gentagelser i teksten. Det er ikke et stort problem, men det lykkes dog eksempelvis Nordby at omtale Thorbjørn Jaglands berømte 36.9 % ultimatum til vælgerne i 1997 mindst fem gange.

Erik Damgaard damgaard@ps.au.dk

B. Jacobsson, P. Lægreid og O.K. Pedersen (red.): Europaveje. EU i nordiske centralforvaltninger. København: Jurist og Økonomforbundets Forlag 2001

28. November 1994 valgte en knapp majoritet av det norske folk å si nei til medlemskap i Den europeiske union (EU). Sammen med Island ble Norges formelle relasjoner til EU organisert blant annet gjennom EØS-avtalen, iverksatt 1. januar samme år. Høsten 1994 hadde en knapp majoritet av det finske og det svenske folket truffet den motsatte konklusjon av det norske og det islandske folk, nemlig å bli medlemmer av EU. Danmark hadde vist veien inn i EF 20 år tidligere. Mens de nordiske landene under den kalde krigen hadde samme utenrikspolitiske orientering ved å satse på nordisk samarbeid, innbød 1990-tallet til ulike veivalg overfor EU. Boken Europaveje. EU i nordiske centralforvalt­ninger studerer hvilke effekter disse ulike veivalgene overfor EU har hatt for de nordiske sentralforvaltningene ved tusenårsskiftet. Studiens empiri er hentet fra en omfattende komparativ survey-undersøkelse i 1998.

Boken som omtales, representerer sluttproduktet av et komparativt forskningsprosjekt som har pågått i flere år mellom danske, norske og svenske statsvitere. Dette sluttproduktet utgjør en av få omfattende komparative studier av europeisering av nasjonale sentralforvaltninger. Dette faktum alene rettferdiggjør publiseringen av denne boken. Det kan likevel rettes enkelte innvendinger mot noen av de metodiske og teoretiske valgene som forfatterene gjør. Denne omtalen er organisert som følger: Først beskrives bokens sentrale problemstillinger, teoretiske ansatser, metodiske valg og avhengige variabler. Deretter presenteres

de viktigste empiriske funnene som boken legger fram. Til slutt rettes en kritikk mot enkelte metodiske og teoretiske elementer ved boken. Samlet sett utgjør likevel denne publikasjonen et viktig bidrag både til statsvitenskapen, til komparativ forvaltningsforskning, til studiet av europeisk integrasjon og til forståelsen av europeisering av nasjonalstaten.

Til forskjell fra rekken av redigerte bøker på markedet, representerer dette et relativt stramt redigert produkt. Boken åpner innledningvis med å plassere studiet av europeisering av nasjonal sentralforvaltning inn i empiriske og teoretiske rammer. De empiriske rammene representerer foreliggende studier på feltet. De teoretiske rammene skisseres nedenfor. Innledningskapitlet skisserer også bokens problemstillinger, avhengige variabler og empiriske data. Kort fortalt reises spørsmålet: Hva kan forklare europeisering av nasjonal sentralforvaltning i de ulike nordiske landene? Skyldes observerte endringsprosesser ulik tilknytningsform til EU, ulik tilknytningslengde overfor EU, ulike nasjonale forvaltningsmodeller og historisk arv, organisering av EU-arbeidet nasjonalt, og/eller nasjonale strategier fra det politisk-administrative lederskap? For empirisk å måle omfanget av europeisering av de nordiske sentralforvaltningene, velges følgende avhengige variabler: "Endringer i formell organisering, kapasitet og oppgavefordeling; generell innvevdhet [i EU]; interne relasjoner i forvaltningen og relasjoner til EU, Norden, til interesseorganisasjoner og bedrifter og til politisk ledelse når det gjelder kontaktmønster, kontaktformer, deltakelsesmønster, samordningsformer, vektlegging av kryssende hensyn og innflytelsesrelasjoner" (s. 240). De empiriske data som benyttes for å belyse europeisering langs disse endringsdimensjonene, er surveydatafra enheter innen departementer og direktorater/tilsyn/styrelser i de nordiske landene. Observasjonsenhetene er ikke enkeltpersoner, men enheter på avdelings-, seksjons og kontornivå. Størrelsen på utvalgene er: N = 260 i Norge, 309 i Danmark, 345 i Sverige og 244 i Finland. Til sammen utgjør utvalget 1158 enheter. Store deler av de nordiske sentralforvaltningene er således dekket av studien.

Boken gir et bilde av europeisering som en blanding av tilpasning til EU og konsolidering av etablerte organisasjonsmønstre og faktiske beslutningsprosesser. Europeiseringen er gjennomgående sterk i samtlige sentralforvaltninger. "Konklusjonen " er at europeiseringen i dag berører store deler av sentraladministrasjonen i de nordiske landene, og graden av europatilpasning øker over tid" (s. 92). Likevel er europeiseringen sterkest i finsk og svensk sentraladministrasjon etter EUmedlemskapet i 1995. Europeiseringsprosessene er gjennomgående noe svakere i dansk sentralforvaltning, noe som kan skyldes en institusjonalisering og rutinisering av EU-arbeidet gjennom snart 30 år. Svakest er europeiseringsprosessene i norsk sentralforvaltning som følge av EØS-tilknytningen. Europeiseringsprosessene varierer også mellom ulike forvaltningsnivåer og mellom ulike politikk-områder.

Forfatterne hevder at de empiriske observasjonene gir støtte til et transformasjonsperspektiv: "Omstillingene skjer i et komplekst samspill mellom ytre determinerende krefter, nasjonale strategier og stiavhengige føringer slik de kommer til uttrykk i de enkelte lands forvaltningshistorie, samtidig som de transnasjonale relasjonene visker ut noe av forskjellene og grensene mellom det europeiske og det nasjonale" (s. 266-267). Endringsproses-

sene foregår gjennom "fleksible tilpasninger innenfor robuste overordnede forvaltningsformer" (s. 239). Forfatterne presiserer at det transformative perspektivet representerer en blanding av de tre første teoretiske perspektivene som skisseres: "EU som drivkraft", "Nationella strategier" og "Stabilitet och historiskt arv" (s. 18-19). De empiriske observasjonene representerer, ifølge redaktørene, tvetydige funn med hensyn til europeiseringens transformative kraft. "Ytre krav fra EU er ofte tvetydige, uklare og mangetydige, og de blir filtrert, fortolket og modifisert gjennom en kombinasjon av to mer nasjonalt forankrede sett av faktorer" (s. 267). Disse overgripende, men like fullt komplekse konklusjonene som trekkes er forankret i et vell av empiriske observasjoner presentert i bokens enkelte kapitler. Det er ikke mulig å yte boken rettferdighet med hensyn til empirisk rikdom i denne knappe omtalen. Jeg konsentrerer omtalen omkring de mest generelle konklusjoner som trekkes. På dette grunnlag kan vi diskutere i hvilken grad boken lykkes med hensyn til teoretisk analyse.

Hva er så bokens sterke sider? Som nevnt ovenfor er boken stramt redigert, hvor et hovedsett av teoretiske begreper forfølges systematisk gjennom boken. Det fokuseres på sentralforvaltningens transnasjonalisering, segmenteringstendenser, samordningsprosesser og multiplikatoreffekter hvor det utvikler seg en todelt forvaltning med et kjernesegment som er sterkt europeisert. Samtlige av disse tesene får støtte i boken, om enn i ulik grad i de enkelte land, på ulike forvaltningsnivåer og innenfor forskjellige policy-sektorer. Europeiseringen av nordiske sentralforvaltninger innebærer at de transnasjonale relasjonene forsterkes; forvaltningen segmenteres i den forstand at visse deler av forvaltningen blir europeisert i sterkere grad enn andre deler av forvaltningen; det observeres gjennomgående større innslag av samordningsprosesser i forvaltningen som følge av EUmedlemskap (Norges EØS-tilknytning medfører svakere samordning i sentralforvaltningen). Endelig støtter studien multiplikator-tesen, men bare delvis: det skilles mellom en EU-forvaltning og en mer nasjonalt orientert del av forvaltningen. Likevel er det slik at "det er en viss arbeidsdeling i sentralforvaltningens EU-relaterte arbeid hvor noen enheter er mer utadrettede i sine funksjoner og ivaretar 'oppstrømsaktiviteter' knyttet til påvirkning av beslutningsprosessene i EU, mens andre er mer innadvendte og først og fremst ivaretar 'nedstrømsaktiviteter' knyttet til implementering og håndheving av EUs regelverk i nasjonal lovgivning og forvaltning" (s. 244-245). Samlet sett viser den empiriske dokumentasjonen at nordisk sentralforvaltning europeiseres i stadig sterkere grad, men at endringene ikke representerer noen fundamentale brudd med etablerte organisasjonsformer og beslutningsprosesser. Denne konklusjonen samsvarer med flere norske og internasjonale studier.

Ved siden av en rik empirisk analyse og stram redigering er det komparative design kanskje boken største styrke. Det eksisterer få systematiske komparative studier av dette slag. Det finnes også meget få studier som kombinerer både EU-medlemmer og stater med andre tilknytningsformer enn fullt EU-medlemskap. Ettersom europeisk integrasjon i økende grad differensieres og fremtrer i flere hastigheter, blir det viktigere å fange inn stater som er tilknyttet EU på ulike måter. Dette har denne boken klart. Den internasjonale litteraturen om europeisering av nasjonal sentralforvaltning er i

stor grad konsentrert omkring de store europeiske EU-medlemmene Tyskland, Frankrike og Storbritannia.

Dette til tross er bokens selvstendige teoretiske bidrag mer uklart. Riktignok forfølges de teoretiske perspektivene som skisseres i innledningskapitlet gjennom samtlige kapitler: "EU som drivkraft", "Nationella strategier", "Stabilitet och historiskt arv" og "Anpassning och översättning" (s. 18-20). Det problematiske ligger ikke i den systematiske forfølgelsen av perspektivene, men i den innledningsvise presentasjonen av dem. Som nevnt presenteres fire perspektiver på europeisering. Disse perspektivenes analytiske funksjon er imidlertid noe uavklart all den stund det siste transformative perspektivet - "Anpassning och översättning" - sies å representere en blanding av de tre første. Dette siste perspektivet hevder at distinksjonen "mellan det nationella, å ena sidan, och det europeiska å andra sidan" blir uklar (s. 20). Problemet er imidlertid at de empiriske observasjonene som kan fortolkes ved hjelp av de tre første perspektivene, også samlet sett fanges inn av dette siste "integrerende" perspektivet. Det hevdes riktignok at: "De fyra skisserade teoretiska perspektiven är naturligtvis renodlade" (s. 21). Det transformative perspektivet synes imidlertid å være en syntese av de tre første. Det blir derfor uklart hva dette siste perspektivet tilfører analytisk sett, og det blir også problematisk å vurdere hvilke perspektiv som i siste instans utsettes for empirisk etterprøving.

Videre er boken noe uklar med hensyn til skillet mellom teorier for å forklare europeisering på den ene siden og teorienes anvendelse på den andre (nasjonalt eller på EU-nivå). Teorier om rasjonelle valg koples for eksempel utelukkende til det nasjonale nivå. Det er imidlertid fullt mulig å tenke seg rasjonelle aktører på EU-nivå med hensyn til å "europeisere" nasjonal sentralforvaltning. Teorier om historisk arv og stabilitet knyttes også utelukkende til det nasjonale nivå, mens flere studier viser at historisk-institusjonelle perspektiver også kan anvendes på EU-nivå for å forklare europeisering av nasjonal sentralforvaltning. Problemet med å forankre teoretiske argumenter til bestemte systemnivåer blir ekstra påtrengende når skillet mellom det nasjonale og det overnasjonale blir uklart, noe studien understreker. Det teoretiske utgangspunktet for boken blir således uklart. Denne analytiske uklarheten reduseres ikke vesentlig gjennom presentasjon av en analysemodell mot slutten av det teoretiske innledningskapitlet (s. 34). Denne modellen bidrar faktisk til økt forvirring fordi de kausale sammenhengene i modellen ikke ekspliseres. Det blir således vanskelig for leseren å avgjøre under hvilke empiriske betingelser bestemte teoretiske resonnementer er gyldige. Følgende setning gir uttrykk for det teoretisk uavklarte ved boken: "Endringene kan mer fortolkes som en kombinasjon av ytre press, indre tilpasning og fremvekst av transnasjonale forbindelser hvor det utvikles egne forståelsesformer" (s. 270).

Boken virker således noe uferdig som teoretisk bidrag betraktet. Dette kan synliggjøres ved å vise hvor mange sider som vies de sentrale forklaringsvariablene i boken. Faktorene "formell anslutningsform" og "tid som medlem" er viet 3/4 side, mens faktorer som "förvaltningsmodell", "förvaltningspolitikens utformning" og "EU-arbetets uppläggning" vies 6 sider. Dette kan virke underlig tatt i betraktning at de to første faktorene representerer de potensielt nye teoretiske bidragene i boken. Inntrykket av manglende teoretisering av begrepene tilknyt-

ningsform og -lengde understrekes videre ved at det utledes mer presise empiriske forventninger fra de tre siste enn fra de to første forklaringsvariablene. Samlet sett gir boken således et noe svakt selvstendig teoretisk bidrag til forståelse av europeisering av de nordiske sentralforvaltningene. Bokens viktigste bidrag er empirisk fremfor teoretisk. Boken er bare delvis deduktivt testende, og i stor grad også induktivt beskrivende og illustrerende.

Metodisk lider boken i noen grad under det faktum at observasjonsenhetene ikke er enkeltindivider. Flere av de spørsmål som boken reiser kan med fordel studeres på individnivå. Dette problemet er selvfølgelig redaktørene fullt klar over, og bokens empiriske opplegg representerer et kompromiss mellom det komparative nordiske prosjektet og det empirisk brede formatet. Et valg av enkeltindivider som observasjonsenheter ville presset frem krav om empiriske innskrenkninger av prosjektet. I så måte representerer valget av organisasjonsenheter som observasjonsenheter en mulighet for å kunne gjennomføre et så vidt ambisiøst komparativt prosjekt.

Samlet sett representerer boken et viktig empirisk bidrag til studiet av europeisering av nasjonalstaten. Som antydet ligger bokens styrke mer på det empiriske planet enn på det teoretiske. I den grad samfunnsforskning best utføres gjennom arbeidsdeling på ulike sett, kan denne boken representere et viktig empirisk inntak til videre teoretiske studier av europeisering av nasjonale institusjoner og beslutningsprosesser.

Jarle Trondal jarle.trondal@hia.no

Siri Meyer (red.): Avmakt: Skjebne, frigjøring eller maktbase? (Makt og demokratiutredningen 1998-2003) Oslo: Gyldendal Akademisk 2000

Avmakt er den sjette boka fra Makt og demokratiutredningen. Undertittelen er et spørsmål: Skjebne, frigjøring eller maktbase? Det skaper forventninger om et svar. Hensikten med boka er å belyse avmakten på ulike områder og nivåer. I åtte kapitler belyses avmakten fra forskjellige vinkler. Siri Meyer, redaktør for boka, utforsker grenser for hva som kan og ikke kan sies gjennom språket, med Pippi Langstrømpe som hjelpende hånd. Hanne Muller undersøker pasientens opplevelser av avmakt og livskraft på basis av egne erfaringer. Når Knut Stene-Johansen skriver om litteratur og sykdom, defokuseres makt/avmakt, og sykdom som litterær metafor blir hovedtema. Vi beveger oss også innenfor temaet sykelighet når Finn Skårderud tar mål av seg til å beskrive det avmektige selvet med hjelp av fem metaforer som er gjennomgående i fremstillinger av spiseforstyrrelser. Marianne Gullestad løfter oss definitivt ut av det individuelle perspektiv når hun viser hvordan avmakt og rasisme henger sammen på flere måter. Paul Otto Brunstad utforsker hvordan kjedsomhet hos ungdom både kan leses som uttrykk for avmakt og som en reaksjon som kan gi subjektet makt i visse sammenhenger. Det tvetydige ved makt/avmakt-begrepene er også et gjennomgående tema når Sølvi Marie Risøy skriver om taperne og demarkasjonene som gir taper-begrepet et innhold. Mary Bente Bringslid viser hvordan makt og avmakt blant lokalpolitikere i en liten norsk landkommune kan være knyttet til det diskursive landskapet lokalpolitikeren ikke kan unngå å tre inn i.

Boka starter med å slå fast at mens makt har vært gjenstand for omfattende forskningsvirksomhet, så er avmakten langt sjeldnere et vitenskapelig studieobjekt. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Hva en finner, kommer an på hvor en leter. Innenfor internasjonal psykologisk forskning er avmakt-fenomenet utforsket og beskrevet i en rekke sammenhenger, ikke minst i kliniske. Innledningskapitlet forsøker å trekke opp et slags perspektiv: språkliggjøring skaper forutsetninger for makt og avmakt. Her finnes en lang tradisjon å henvise til, for eksempel Berger og Luckmans The social construction of reality fra 1967 eller Rolv Blakars Språk er makt fra 1973. Forfatteren gir oss ikke henvisninger, men eksempler fra Erlend Loes roman, Tatt av kvin­nen. Gjennom det som skjer i relasjonen mellom kvinnen i romanen og romanens jeg-person, får vi et stadig mer komplementært forhold: hun som den tilsynelatende mektige, og jeg-personen som den avmektige. Avmaktens domene er knyttet til språket, hevder Siri Meyer. Ikke helt. Eksemplet som brukes, viser at det er relasjonen, i videre forstand enn språket, som avmakten skapes og opprettholdes i. Jeg-personen i romanen kan oppheve noe av sin egen avmakt overfor kvinnen rett og slett ved å gå sin vei. Samtidig er avmakt hos begge romanens personer knyttet til at det er noe de ikke kan si: Jeg-personen unngår å si bestemte ting som han tror vil såre henne. For den kvinnelige personen blir det antakelig for vanskelig å si noe om egen ensomhet. Forestillingen om det umulige i å ikke kommunisere med hverandre og kommunikasjonens strategiske elementer i en relasjon ble blant annet introdusert av den amerikanske terapeuten og kommunikasjonsforskeren Jay Haley. Han beskrev slike interaksjonsmønstre på slutten av sekstitallet, blant annet i boka The power tactics of Jesus Christ fra 1969. I en relasjon kan den enes vansker og lidelser ha en strategisk betydning i forhold til den andre. Tilbøyeligheter og handlinger som "man ikke kan noe for", kan ha strategiske funksjoner for den lidende til å innta en maktposisjon i forhold til den ikke-lidende, som lett vil oppleve avmakt i forhold til å ta til motmæle mot den lidende.

Siri Meyer viser til flere eksempler på hvordan språket kan representere en motmakt. Men det blir for mye eksempler og for lite reflektert sammenheng. Eksemplene blir i liten grad paradigmatiske, men heller enkeltstående tilfeller som kan bety både det ene og det andre. Spørsmålet som forblir ubesvart er under hvilke betingelser og forutsetninger eksemplene kan oppheve avmakt eller skape motmakt? Dette ubesvarte spørsmålet gjelder ikke minst bruken av tilfellet Pippi Langstrømpe. I den fjerde boka fra Makt og demokratiutredningen fra 1999 med Fredrik Engelstad som redaktør, Om makt: teori og kritikk, finnes i innledningskapitlet en gjennomgang av tre dimensjoner ved maktbegrepet: Makt som intensjonal, relasjonell og kausal. En tilsvarende drøfting av avmaktsbegrepet, for eksempel i forhold til de samme dimensjoner, hadde vært ønskelig som et reisefølge gjennom resten av boka. I flere av de andre kapitlene kan man forstå avmakt hos den som blir gjenstand for bestemte handlinger som knyttet til en tvetydighet ved om den handlende er intensjonal eller ikke.

Hanne Muller tar mål av seg til å gi beskrivelser av erfaringer av avmakt. Hennes utgangspunkt er at disse erfaringene også åpner for å unnslippe eller fare bort fra avmakten. For å få til dette mener hun at det er nødvendig å lete frem et språk som unndrar seg enhver diskursiv

plassering. Kan man det? er spørsmålet som melder seg. En følelse av avmakt meldte seg hos denne leseren. Hvis jeg ikke kan gripe og holde fast i det forfatteren mener, kan jeg da i det hele tatt forstå teksten? Forfatteren har rett i at avmakt kan knyttes til at språket påtvinger en en virkelighetskonstruksjon. Men avmakten kan også være forbundet med det usikre og uavklarte. Forfatteren forteller om egne konkrete erfaringer av avmakt knyttet til en alvorlig sykdom. I forbindelse med en undersøkelse med computertomografi oppstår en lang og ikke-annonsert pause. Ingenting skjer, og ingenting blir sagt. Forfatteren overlates helt til seg selv. Har de funnet noe? En ny svulst? Det er en situasjon med total avmakt. Så kommer en radiograf inn i rommet og sier noe om den videre medisinske prosedyren. Plutselig forstår den undersøkte hvorfor det ble en pause. Er det hennes språkliggjøring av det som skjer som beveger henne fra avmakt til egen myndighet? At hun forstår at det er hennes egen kropp som bestemmer hastighet og forløp ved undersøkelsen? Erfaringen må nødvendigvis språkliggjøres. Men den overskridende erfaringen fra avmakt til myndighet unndrar seg kanskje en slik språkliggjøring? Ikke desto mindre er det nettopp det forfatteren forsøker å gjøre: formidle noen viktige erfaringer om bevegelser fra avmakt til myndighet som kan være av en slik art at man griper dem forkjært hvis man blir for tydelig. Det ligger en fare i dette. Å insistere på at visse erfaringer unndrar seg å bli underlagt en bestemt språklig uttrykksform, kan bli en del av det som David Bakan i boka On method fra 1967 beskrev som et mystery-mastery complex, hvor subjektive opplevelser og erfaringer henvises til det mystiske eller gåtefulle. I forhold til den som likevel gjør krav på å besitte denne språkløse kunnskapen, vil de andre kunne bli de avmektige.

Det spørs om ikke sykdom er blant de viktigste erfaringene et menneske kan ha med nettopp avmakt, skriver Knut Stene-Johansen. Hans gjennomgang av sykdom som tema i litteraturen viser imidlertid at spennvidden i de språklige konstruksjoner av sykdom er vid, fra entydiggjørende fremstillinger av sykdom som en virkelighet man er fullstendig fanget av, til konstruksjoner av sykdom som en reise. Avmaktens posisjon blir langt mer fremtredende der hvor konstruksjonen dreier seg om at man er fanget av virkeligheten og ikke der hvor man befinner seg på en reise. Stene-Johansens rundreise i sykdom som litterært tema, og ikke minst som metafor, viser mangfoldet i hvilke konstruksjoner og sammenhenger som sykdom inngår i. Den viser også at hvordan sykdom blir definert, beskrevet og erfart er knyttet til talemåter som blir til innenfor en kulturell sammenheng. Avmakt kan ikke kobles direkte til en fatal sykdomstilstands ubønnhørlige forløp mot døden. I dette kapitlet savner jeg et mer utforskende blikk på disse forbindelseslinjene i litteraturen mellom sykdom på den ene siden og avmakten og makten på den andre. For en sykdomstilstand kan også gi den syke makt. Den tildeler eller gjør det mulig for den syke å plassere seg selv i bestemte posisjoner som kan innebære makt og avmakt.

Det sykelige eller avvikende er også arena for Finn Skårderuds refleksjoner når han tyr til det avmektige selvet for å fortelle oss noe om avmakt. På denne arenaen presenteres vi for det han kaller fem figurer - avmaktens figurer. Figurene er alle sentrale i Skårderuds fremstilling av spiseforstyrrelser, og de er i mer eller mindre grad knyttet til noe kroppslig. Skårderud er svært tydelig i hva som er premissene for

hans fremstilling - som at spiseforstyrrelser kan leses som en kroppslig utagering av noe indre og at den kroppslige atferden kan snakke presist om hva det handler om. Dette er utvilsomt Skårderuds hjemmebane. Og man skal være svært varsom med å legge press på en motspiller på dennes hjemmebane. Likevel: Enkelte ganger synes jeg fremstillingen av forholdet mellom atferd og emosjoner, mellom kroppslige uttrykk og mening nærmer seg det reduksjonistiske. Som terapeut kan jeg vanskelig på forhånd vite hvilken mening som ligger i en atferd eller i et kroppslig uttrykk. Det er som Skårderud selv sier, viktig å ha aktelse for symptomene. Det må innebære en aktelse, en åpenhet og undring for deres mening. Et annet premiss han gjør svært tydelig, er: Kroppen snakker. Kroppen "vet", og den viser oss alt den vet. Men hva betyr det? Hvordan vet vi at kroppen vet? Og hvem er vi som vet dette? Igjen en tilbøyelighet til å påberope seg en tilgang til det entydige, som i utgangspunktet ikke nødvendigvis er av en slik entydig karakter. Det kan ligge en kime til å bemektige seg en kunnskap om den andre ved en slik entydiggjøring, som kan komme i motsetning til å betrakte terapeutiske samtaler som et sted for felles utforskning og forståelse mellom klient og terapeut av hva kroppen forteller. Skårderuds artikkel er et dristig og spennende prosjekt. Med sine fem figurer blir den spiseforstyrrede en eksemplarisk lidende og et springbrett for å fortolke kultur. Fungerer dette? Det er ikke vanskelig å være enig i at de fem figurene fanger sentrale aspekter ved spiseforstyrrelsen. Men er de like sentrale aspekter ved vår kultur? Det er lett å la seg forføre her, og Skårderud maler med bred og forførende pensel. Men Skårderuds tydelighet i utpenslingen av sine figurer gjør det også mulig for leseren å komme frem med egen skepsis og selv bli en myndig leser av teksten. For denne leseren blir det da klart at det fremdeles gjenstår et stykke arbeid før jeg lar meg overbevise om at disse fem figurene fortjener sin plass som viktige elementer i fremstillingen av det avmektige selvet som uttrykk for hva Skårderud kaller den moderne kulturs reelle selvsentrering.

Når Marianne Gullestad skriver om sammenhenger mellom rasisme og avmakt, er et utgangspunkt at det å begrepsfeste og fortelle om egne erfaringer er en måte å oppheve avmakt på. Å begrepsfeste "rasisme" blir derfor viktig for å oppheve de former for avmakt rasisme henger sammen med. Artikkelen starter med diktet "Rasist jeg tar imot deg" av Bertrand Besigye (1993) fra boka Og du dør så langsomt at du tror du lever. Dette er et vellykket grep, fordi diktet belyser flere forbindelseslinjer mellom rasisme på den ene siden og makt og avmakt på den andre. Diktet kan leses som en oppfordring til rasisten om å ta sin egen rasisme på alvor, være det fullt og helt uten hensyntagen til hva det måtte koste av selvoppofrelser. Lest slik, får diktet nærmest en paradoksal effekt. Når rasistens fiende, diktets jeg, svartingen, stiller krav om at rasisten virkelig tar sin posisjon på alvor, beveger han seg mot en myndig posisjon mens rasisten blir mer avmektig. Umuligheten for rasisten i å leve opp til kravene som stilles, som for eksempel "å se meg" - den rasismen rettes mot -, tydeliggjøres. Å se den andre vil nødvendigvis innebære at rasisten må være åpen for å se den andres individualitet og forskjellighet, som langt overskrider det han ser gjennom sin rasisme. Diktet, og artikkelen, har en påfallende relevans i forhold til rettssaken som fant sted i Oslo høsten 2001 i forbindelse med drapet på Benjamin Hermansen. Rettssaker er sjelden stedet for erkjennelse. Hel-

ler ikke i den saken. Tilløpene til å ta egen rasisme på alvor var ikke påfallende tydelige her. Rettssaken objektiverer årsaker til rasistiske handlinger som fremstår som uttrykk for blinde fordommer. Den makten som utøves gjennom rasistiske handlinger, blir dermed utydelig og vanskelig å få tak i. For dem rasismen rettes mot, vil tydeliggjøringen av rasisten være et grunnlag for et slags fraspark fra avmakten. Å bli fremstilt som umyndige, fritar de mistenkte for ansvar. Men å fremstå som umyndige og avmektige i forhold til egne forutsetninger, gir sannsynligvis gode kår for fortsatte rasistiske handlinger fra de involverte. Begrepsfestingen av rasismen er den ene siden ved Marianne Gullestads artikkel. Den andre handler tilsynelatende om det motsatte, om kompleksiteten og mangetydigheten ved fenomenene. De to sidene utgjør det Gullestad kaller avmaktens double bind. Med dette begrepet, hentet fra Batesons teori om schizofreni, mener hun at det på en eller annen måte blir galt uansett hvordan vi som forskere fremstiller rasismen: smalt eller vidt, tydelig eller utydelig. Hennes egen løsning på avmaktens double bind for forskeren som beveger seg inn i fenomenet rasisme, er å være reflektert over om ens egen begrepsfesting baserer seg på forestillinger og ideologier som kan implisere former for rangeringer av raser, kulturer og religioner.

Enhver foreleser har erfart kjedsomhetens maktpotensial. Den gjespende, avislesende studenten kan få frem følelsen av tilkortkomming og avmakt. Paul Otto Brunstad makter i sin artikkel å vekke interessen for sammenhengen mellom kjedsomhet og makt og for utdypningen av hvilken makt kjedsomheten kan ta over sinnene og bekymringen dette kan avstedkomme, særlig i religiøse og moralske sammenhenger, for lediggangen.

Brunstad viser hvordan opptattheten av kjedsomheten har en lang historie. Han antyder også at det har skjedd en dreining i kulturen av hvordan makten er knyttet til kjedsomheten - fra at de som kjenner på egen kjedsomhet ble definert som de avmektige, og til at disse er i sin fulle rett. De er de myndige og ikke lenger de som fortapes i egen kjedsomhet. Nye diskurser om kjedsomhet oppstår hvor avmakten flyttes over på de andre, de som skal bringe kjedsomheten til opphør. Vi og vår kjedsomhet blir målestokk på om den andre er god nok. Også vanlige bruksgjenstander blir underlagt et slikt mål. "Mobiltelefonen som ikke kjeder deg, " heter det i reklameteksten. Det er en stund siden kritikk og moralsk forargelse over de som lot seg synke hen i kjedsomhet hadde gode vekstvilkår. Skolen som arnested for kjedsomhet blir artikkelens gjenstandsområde, det området hvor Brunstad utforsker enkelte av kjedsomhetens mer spesifikke utforminger og betingelser. Dette er artikkelens svakeste del, fordi forfatteren til dels henfaller til en del populære forestillinger, for eksempel at "det går ikke an å rendyrke en side uten at de undertrykte sidene ved livet før eller siden vender tilbake med uventet styrke og kraft". Homeostasemodellen er sannsynligvis et altfor enkelt forklaringsprinsipp. Brunstad trekker også veksler på en annen populær forestilling, nemlig foreldre som ustanselig grenseløse i å etterkomme sine barns ønsker som en betingelse for barns krav om å bli underholdt og slik at de ikke sosialiseres til å utholde kjedsomheten. Det er en lettvint forklaring som tilsynelatende alltid vil passe på noen foreldre eller på alle foreldre i noen situasjoner. I det hele tatt er noe av Brunstads fremstilling preget av en slags helgardering. Kjedsomheten har potensial til å utvikles i alle retninger, hev-

des det: Den rommer en potensiell makt som plutselig kan slå ut i handling. Og omvendt, den kan utvikle seg til et trekk ved personligheten. Her blir forfatteren for altomfattende og for spesifikk på en gang. Forfatteren kommer nærmere en reflektert analyse der han peker på hvordan kjedsomheten bærer i seg en avmaktposisjon både for den som lar seg kjede og for den som får anklagen om å kjede noen rettet mot seg. Begge fanges av vår tids diskurs om kjedsomheten.

Sølvi Marie Risøys artikkel om taperen og Taperforeningen er en interessant analyse av hvordan den som insisterer på å fremstille seg som taper må gi seg ut på en finurlig balansegang mellom makt og avmakt. Hvis han blir en for flink og myndig taper, står han hele tiden i fare for å oppheve noe av grunnlaget som hans definisjon av seg selv som taper hviler på. Risøy peker på hvordan begrepet "taper" gir makt til dem som inkluderer seg i denne kategorien, fordi det har en overraskende virkning på oss. Det bryter med hvordan vi forventer at folk vil fremstille seg selv. Men begrepet er også problematisk for taperen. Risøy viser hvordan taper-begrepet, uten de nødvendige demarkasjoner, kan sementere taperen fast i en avmakt-posisjon som taper. Taperen må på en måte vise at dennes avmakt-posisjon ikke er fortjent, at det er betingelser utenfor taperen og dennes individuelle egenskaper og tilbøyeligheter som ligger til grunn. Risøy viser hvordan taper-begrepet blir særlig problematisk når det brukes om en gruppe som har andre felles kjennetegn, som for eksempel når det blir koblet til en etnisk gruppe, hvilket skjedde i forhold til samene. Begrepet gjøres til et kjennetegn ved en etnisk gruppe og blir et overgrep som kan skape avmakt i forhold til egen identitet som same.

Om og i hvilken grad taper-begrepet gir taperen tilgang på makt, avhenger av hvilken diskurs vi snakker om. I forhold til forvaltningen mener Risøy at begrepet taper fristiller Taperforeningen fra noen av de formelle krav som andre organisasjoner må innfri for å få midler. Taperne blir et emosjonelt og vanskelig håndterbart tema for forvaltningen, noe som bidrar til en viss avmakt i forvaltningen. Kostnaden for taperne ved å bli behandlet som et særtilfelle er å ikke bli oppfattet som myndige. Risøy analyserer taperbegrepet i forhold til det hun betegner som ulike diskurser. Det spørs om det ikke går noe tapt når det ikke gjøres analyser på tvers av disse diskursene. Når taperne synes å oppnå en betydelig innflytelse i forhold til forvaltningen, skyldes dette antakelig også forhold utenom selve forvaltningens forhold til taperne. Mediadiskursen om taperne ville vært interessant å ha sett på i forhold til dens betydning for hvilken makt eller avmakt taperne oppnår i forhold til forvaltningen.

Mary Bente Bringslid gir oss i kapitlet "Stovedørpolitikkens paradoks" et gløtt inn i utøving av makt i lokalpolitikken. Det paradoksale som hun forsøker å vise ligger i at avmakten er knyttet til utøving av denne makten og at lokalpolitikerne er fanget i sin egen retorikk. Retorikken som særlig fanger er knyttet til uttrykket "stovedørpolitikk". Det blir særlig viktig for lokalpolitikerne å vise at de ikke styres av hensynet til sin lokale grend, men har fokus på "utviklinga" og "helhetlige" løsninger. Bringslid viser også til et annet paradoks: Over tid blir det retoriske og retorikkens forutsetninger viktigere i lokalpolitikken. Samtidig styres debatten tilsynelatende av idealet om det saklige argumentet og den åpne meningsutvekslingen. Det gjør retorikken usynlig og gjennomsiktig og skaper forutsetninger

for at lokalpolitikerne fanges av den. For lokalpolitikerne blir det om å gjøre å vise at de argumenterer innenfor den rådende diskursen. Det skaper en viss avmakt. Fanget av retorikken blir de paradoksalt nok opptatt av å dempe ned sine måter å uttrykke seg på ved å fremtre gjennom en retorikk som er tilsynelatende saklig. Bringslids analyse antyder at dette ikke bare er et lokalpolitisk fenomen. Det å være fanget av den gjeldende, den dominerende diskurs, finner sine uttrykk på den lokalpolitiske arena så vel som i større sammenhenger hvor avmektigheten gjør seg gjeldende blant politikere som sitter som fanget av retorikken om markedet.

Med Risøys og særlig Bringslids bidrag trekkes avmakt begrepet inn på den politiske arena. Som ledd i Makt og demokratiutredningen må det være særlig viktig å vise hvordan makt og avmakt kan oppstå her. Noen av bokas bidrag kan skape en forestilling om at avmakt først og fremst dreier seg om et opplevelsesfenomen hos den enkelte. Det dreier seg om det og, men også om betingelser for avmakten. En utforskning av de strukturelle betingelser for avmakten savnes noen ganger.

De forskjellige bidrag i denne boka viser noe av mangfoldet i hvordan avmakten kommer til syne. De er åpenbart ikke skrevet med sikte på å belyse eventuelle felles kjennetegn ved avmaktens mange ytringsformer eller ved dens betingelser. Bokas bidrag representerer heller åtte forskjellige og individuelle prosjekter. Det skaper en stor spennvidde i boka. Men samtidig er det noe av bokas svakhet at den mangler et forsøk på syntetisering av avmakten som fenomen.

Svein Mossige svein.mossige@nova

Litteratur

Bakan, D. (1967), On method: Toward a reconstruction of psychological investigation. San Francisco: Jossey-Bass Inc., Publishers.

Berger, P.L. & Th. Luckmann (1967), The social construction of reality. A treatise in the sociology of knowledge. New York: Anchor Books, Doubleday & Company.

Besigye, B. (1993), Og du dør så langsomt at du tror du lever. Oslo: Gyldendal.

Blaker, R.M. (1973), Språk er makt. Oslo: Pax.

Engelstad, F. (red.) (1999), Om makt: teori og kritikk. Oslo: Ad Notam.

Haley, J. (1969), The power tactics of Jesus Christ and other essays. New York: Avon Books.

Henrik G. Bastiansen og Øystein Meland (red.): Fra Eidsvoll til Marienlyst. Studier i norske mediers historie fra grunnloven til tv-alderen. Kristiansand: Høyskoleforlaget 2001

Historien har en skiftende rolle i samfunnsfagene. I marxismen er Historien en blanding av moderdisiplin og en åpenbaring om framtiden. I den såkalte behaviorisme opptrer historien som nokså perifere variabler. Sentrale ideer for en historiker om kollektiv identifikasjon og tradisjon og om kulturbundne forestillinger er vanskelig å plassere i et perspektiv der man forklarer menneskelig atferd ut fra forutsetninger om konstante individuelle egenskaper over tid.

For få årtier siden var omlag nitti prosent av medieforskerne opptatt av publikums atferd, samt av medienes effekter og påvirkning. Næret av en blanding av moralsk panikk over det framstormende fjernsyn, av solide forretningsinteresser i merkevareindustrien og av all verdens PR-virksomhet trivdes medieforskningen bra, materielt sett. Samtidig vokste det fram en deprimerende erkjennelse om at medienes påvirkninger var meget begrenset.

De mange negative funn om medienes påståtte makt pekte i sum mot det som lå

utenfor mediene, mot det muntlig interaktive, mot all verdens lokale kulturer som et supplerende nettverk med modererende virkninger. Mottakerne hadde tydeligvis et tvisyn på medienes budskap: på den ene siden beretninger om verdener som mediene gjør gangbare for aktører på høyt sosialt nivå, og på den annen side enkelte nyheter som må bearbeides og hjemliggjøres av den enkelte mottaker i den engere kretsen av fortrolige. Etter tostegs-hypotesen var det i 1960-årene vanlig å si at mediene ikke hadde noen effekter, en påstand som begjærlig ble plukket opp av det kommersielle fjernsyn i USA som en frikjennende dom over mye av deres voldelige programvirksomhet.

Det fantes muligheter for strukturelle forklaringer både av medienes utbud og av publikums atferd, men disse var som regel marxistisk inspirert og ble derfor av mange oppfattet som politisk betente argumenter i den akademiske åndskamp gjennom 1960 og 1970-årene. Frankfurterskolens elitistiske kritikk passet dårlig for en forskningsgren som skulle livnære seg av å analysere medienes normale virksomhet. Da marxismen ble avløst av postmodernismen som motefilosofi, forsvant den historiske dimensjonen totalt.

Bruker man en mer beskjeden målestokk til å framheve sine teorier med, finnes det en mellomvei eller et mesonivå. Man kan bruke mediehistorien som et verktøy i kartleggingen av massemediene og journalistikken som en sosial institusjon med noe autonomi. I en slik kontekst blir diffusjonen av den journalistiske kultur og tilpasningen til lokalt og historisk gitte forutsetninger et viktig tema, noe redaktørene av Fra Eidsvoll til Marienlyst også framhever. De argumenterer mot en automatisk import av utenlandske modeller og teorier om offentligheten å la Habermas, uten å trekke inn de nasjonale eller lokale forutsetninger for utviklingen av bestemte typer av offentlighet. I dette perspektivet er implementeringsfasene av nye medier viktige. Det er også en fellesbetegnelse redaktørene gir de fleste av bidragene til denne boka. Med noe velvilje kan man være enig i karakteristikken. Men noen perspektiver på innovasjon, diffusjon, implementering og nasjonal utvikling drøftes ikke her.

På den nordiske medieforskerkonferansen i Reykjavik sommeren 2001 var mediehistorie den største gruppen. For noen få konferanser siden eksisterte ikke en slik gruppe. Den boken Bastiansen og Meland har redigert er også et tegn i tiden: hele 16 norske forfattere har bidratt. Bidragsyterne kommer fra de viktigste lærestedene i Oslo, Trondheim, Lillehammer, Volda og Bergen. Denne omprioritering av forskningsinteresser i retning av historie skyldes bare delvis en stor nyrekruttering til medieforskningen. Det store forskningsprogrammet om 'de levende bilders historie' for noen år siden kan derimot ha bidratt til denne dreining av interessene. Nesten uten unntak finner vi i dag mediehistorie som en integrert del av pensum på alle nivå av studiet. Den institusjonelle tilnærmingen er framherskende i studiet både av presse, kringkasting, mediepolitikk og i noen grad også av film. Filmstudiet på sin side har lenge hatt en historietradisjon som minner om den i litteraturvitenskap, nemlig ønsket om å danne en nasjonal kanon av klassikere basert på rene tekststudier. Men denne boka gir også eksempler på en institusjonelt vinklet filmhistorie.

Typisk er det to unge, om ikke helt ferske forskere som vil markere sitt område. Redaktørene er henholdsvis stipendiat og hovedfagsstudent ved Institutt for medier og kommunikasjon. Seniorene får likevel sjenerøst med plass. Noen generasjons-

eller skolestrid synes foreløpig ikke å ha oppstått i faget. Utover et tydelig meddelelsesbehov finnes det ikke noen samlende redaksjonell ide bak boka. Forordet er temmelig upretensiøst og varsler ingen nye tilnærminger, synteser eller teorier. Boka må nærmest karakteriseres som noe i retning av en årbok eller som et arkiv for pågående forskning og nylig avsluttede doktorgradsarbeider. Bare godt å si om slike initiativ i denne fasen av fagets utvikling, men uten videre retningslinjer åpnes døra på vidt gap for en blanding av mange slags historier: de rene begivenhetsreferat og de mer lødige oversikter over mer komplekse utviklinger. Denne boka gir eksempler på begge deler og litt til.

Fire bidrag handler om pressehistoriske oversikter. Odd Raaum gir i åpningsartikkelen en oversikt over pressefrihetens kår siden den dansk-norske union, noe vi har sett meget av både før og etter Ytringsfrihetskommisjonens rapport. Men Raaum avslutter med noen verdifulle betraktninger over begrepene 'den fjerde statsmakt' og om 'pressens oppdrag' med eksempler fra norsk presse. Rune Ottosen forteller også en kjent historie om Marcus Thrane, men peker på de publisistiske sider ved hans virksomhet utlagt med en ekte fortellerglede der han framhever det banebrytende ved Thranes publisistiske arbeid. Martin Eide gir i grove trekk ansatser til en analyse av utvikligen av 'redaktørrollen'. Han bruker vekselvis moderniseringsteori og et postmoderne perspektiv. Disse perspektivene opptrer nesten som historiens hovedaktører som forklarer det meste. Teorier i denne form fjerner det prosaiske fra redaktørenes mer konkrete arbeidsoppgaver: deres rolle innad overfor en stadig mer kompleks medieorganisasjon og deres rolle utad i forhold til skiftende

politiske regimer. Vitenskapens mål er å finne det enkle i det komplekse, ikke å fornekte kulturens uendelige variasjoner. Eides rake motsats er Thore Roksvold, som demonstrerer meget interessante data fra hans store arbeid med å nærlese og statistisk bearbeide avistekster i fire tidskutt mellom 1903 og 1993. Roksvold gir oss tabellariske oversikter over tema, kilde, sjanger og struktur som grunnlag for å klassifisere avistyper, og avslutter med kommenterte teksteksempler. Her er levert et vektig bidrag til journalistikkens historie. Trass i alt arbeidet med detaljene synes jeg likevel avistypene er impresjonistisk tegnet og foreløpig dårlig dokumentert.

Tre bidrag dreier seg om filmhistoriske tema. Ove Solum forteller om lydfilmens inntog i 1929 i Trondheim og de mange pussige reaksjoner dette vakte; noen ble nostalgiske på vegne av stumfilmen, noen så med redsel fram til at filmstjernene kanskje begynte å snakke, og atter andre klaget over dårlig lydkvalitet. Gunnar Iversen reviderer en fotnote i filmhistorien, nemlig den lystelige historien om Jens Christian Gundersen. Han dro til Danmark, skrev manus på båten underveis og produserte en spillefilm i løpet av noen dager. Hr. Gundersen var en dyktig bransjemann og slett ingen sjarlatan, dessuten ble han senere direktør for Oslos kinematografer, fastslår Iversen. Jan Anders Diesen har funnet flere kasser med materiale etter regissøren Rasmus Breistein, som fører til meget besvær. Dels måtte Breisteins arbeid omvurderes, dels måtte hans biografi i filmhistorien omskrives, og dels måtte Helseth tenke igjennom filmhistoriens metodikk. Han er for øvrig den eneste av bidragsyterne som prøver å reflektere litt teoretisk over egne metoder.

Tre bidrag handler om den tyske okku-

pasjon; to av dem skrevet av Hans Fredrik Dahl. Han reflekterer over avisenes sosiale funksjoner og den tyske og nazistiske sensur som gjorde at lesernes tillit til den offisielle pressen forsvant. Likevel fortsatte man å lese aviser. Det viser tilgjengelige data om opplagstall. Dahl peker på dette som et interessant problem, men kunne kanskje anstrengt seg litt mer på å forklare. Tilsvarende fenomen ble observert over hele den kommunistiske verden, både før og etter Glasnost. Vårt hjemlige Orkla Media skiftet f.eks. strategi i Polen i 1990-årene. Etter å ha startet en rekke nye lokalaviser, gikk man heller over til å kjøpe de tidligere kommunistiske avisene som folk fortsetter å lese. Som tidligere påpekt, publikum har ofte et kritisk tvisyn til sine medier og leser dem mellom linjene om nødvendig, ofte i selskap med likesinnede. I et annet bidrag analyserer Dahl den tyske ukerevy om overfallet på Norge 9. april 1940. Som i dokumentarfilmer flest finner Dahl også her en blanding av autentiske opptak og meget annet som illustrerer det kommentatorene leser opp. Tore Helseth gir et vidt utsyn over tyskernes forente anstrengelser for å kontrollere alle ledd i filmproduksjonen, fra studio til framvisning i de områder de okkuperte. Her får vi oversikter over utviklingen, ikke bare i Norge, men også i Øst-Europa, Nederland, Frankrike og Danmark. En av konklusjonene er at land der den nasjonale filmproduksjon sto sterkt før krigen, som i Danmark og Frankrike, greide man seg bedre overfor den tyske filmimperialismen enn i andre land. Dette er et godt eksempel på det fruktbare i kryssnasjonale sammenlikninger.

Øystein Meland og Steinar Igdun har systematisk gjennomgått filmsensurens arkiv mellom 1913 og 1933. Hovedmaterialet er rundt 20 000 kort med kommentarer fra filmsensorene til hver film de så. Der det dreier seg om viktige politiske avgjørelser, har Meland og Igdun supplert med materiale fra Riksarkivet. Konklusjonen i kortform er at trass i sine mer allmenne instrukser, lot filmsensorene seg bruke til helt å forby eller til å klippe i politisk tendensiøse aktualitetsfilmer fra den første verdenskrig og i spillefilmer gjennom mellomkrigstiden. Noen ganger var det henvendelser fra den tyske ambassaden eller UD, og noen ganger var det sensorenes egne vurderinger som lå til grunn, som i tilfellet med Sergei Eistensteins Ti dager som rystet verden. Dette er et viktig bidrag til ytringsfrihetens historie. Det er også Kjetil Jarl Halses analyser av hvordan media sensurerer media. Pressen bidro aktivt til å begrense radioens nyhetssendinger da de kom. Artikkelen bygger på Halses bok om samme emne. Også han vinner perspektiv på det norske ved å gå utover landets grenser for å beskrive hvordan pressen hindret radioens muligheter som nyhetsmedium i USA, Storbritannia, Sverige og Danmark.

Fire andre bidrag analyserer og beskriver introduksjonen av fjernsynet. Geir Totland gir en detaljert og oversiktlig beskrivelse av NRKs prøvesendinger med fjernsyn og hvordan de ble mottatt, i Stortinget, i pressen og av folk flest. Henrik Bastiansen ser på hvordan pressen prøvde å innta rollen som 'overmedium'. Pressen hadde nærmest plikt til å granske fjernsynet kritisk, men tålte lite kritikk tilbake. Med stor flid har Bastiansen gjennomgått nyhetsoppslag, tv-anmeldelser og lederkommentarer i hvert evige nummer av Morgenbladet og Arbeiderbladet mellom 1957 og 1972. Han finner politisk forutsigbare reaksjoner på monopolkringkasteren, som av det Libertas-finansierte Morgenbladet ble oppfattet som en kulturpolitisk utvekst av den sosialdemokra-

tiske stat. Det er godt å ha et noe mer vagt inntrykk dokumentert. Gunn Enli måler i ettertid temperaturen i forventningene i Tromsø før, under og like etter at framtiden kom til Tromsø i form av regelmessige fjernsynssendinger 15. november 1966. Hun har lest de lokale aviser Nordlys og Tromsø, som begge ser seg som landsdelens talsmenn, også når de kritiserer den sene ankomsten av fjernsynet. Eva Bakøy oppsummerer meget instruktivt sin egen doktoravhandling om barneprogrammene i fjernsynet på 1960 tallet. Hennes historie om "onkel" Lauritz Johnson fanger i et nøtteskall den manglende profesjonalisme i NRK på denne tid. Onkel Lauritz var far til fire barn, noe som ga ham fortrinn framfor andre som søkte sjefsstillingen for barneprogrammene, mente kringkastingssjefen.

Redaktørene Henrik G. Bastiansen og Øystein Meland skal ha takk for god innsats. Boka spriker riktignok i tema og i kvaliteter, men det skyldes at de har prioritert det inkluderende mangfold framfor en mer eksklusiv redaksjonell linje. Om boka går inn i rekken av likeartete publikasjoner, håper jeg at det blir litt mer av det som savnes mest, nemlig en diskusjon av mediehistorien som disiplin, dens målsetninger, metodikk, perspektiver og teori. Det er viktig at man i en institusjonell tilnærming også går på tvers av medieorganisasjonene, til et samfunnsnivå. Nå som forskerne står overfor arbeidet med Norsk Presseforbunds store jubileumsverk i 2010, kan en slik diskusjon kanskje hindre at jubileumsverket følger den vanlige banale lesten for slike bøker: store aviser, flotte redaktører og noen journalister som kjemper for ytringsfriheten.

Svennik Høyer