Dekningsloven §§ 5-5 og 5-9 åpner for at et konkursbo kan omstøte betalinger skyldneren foretok forut for konkursåpning. Omstøtelse etter § 5-5 er blant annet betinget av at betalingen «ikke fremtrådte som ordinær», mens et av vilkårene for omstøtelse av en betaling etter § 5-9 er at den «på en utilbørlig måte» begunstiget betalingsmottakeren. Artikkelen argumenterer for at det ved grensedragningen mellom omstøtelige og uomstøtelige betalinger gjør seg gjeldende en spenning mellom hensynet til å unngå omgåelser av dekningslovens fordelingsregler (likedelingsprinsippet) og hensynet til å maksimere kreditorenes dekning (hensynet til verdimaksimering). Artikkelen belyser hvordan Høyesteretts vurderinger av om kongruente betalinger – betalinger «ved eller etter forfall med sedvanlig betalingsmiddel» – utgjør ekstraordinær betaling eller utilbørlig kreditorbegunstigelse, forholder seg til denne spenningen. Det påvises at likedelingsprinsippet typisk tillegges avgjørende vekt når betaling skjer på et tidspunkt hvor konkurs fremstår som nær uunngåelig, mens det finnes flere eksempler på at hensynet til verdimaksimering har hatt vesentlig betydning for at betalingsmottakere i andre tilfeller har blitt frifunnet for omstøtelseskrav. Videre vurderer artikkelen om hensynet til verdimaksimering bør vektes annerledes enn etter gjeldende rett. Artikkelen argumenterer for at dagens regler med fordel kan erstattes av mer «firkantede» regler og skisserer hvordan slike regler kan utformes.

Nøkkelord: omstøtelse, kongruent betaling, likedelingsprinsippet, verdimaksimering, dekningsloven § 5-5, dekningsloven § 5-9