Fremstillingen viser at det over lengre tid har vært et økende behov for enhetlige og lovfestede regler om privatrettslig forbrukervern ved investeringer i finansielle instrumenter. Frem til vedtakelsen av ny finansavtalelov i 2020, har forbrukerne måtte forholde seg til en rettstilstand der forbrukerkjøpsloven gir vern ved noen, men ikke alle, investeringsformer, og der verken avtaleloven § 36 eller de lovfestede og ulovfestede erstatningsreglene gir klare, enkle og forutberegnelige regler til vern for forbrukere som investerer i finansielle instrumenter. Forfatteren peker på at vedtakelsen av en lovfestet erstatningsregel i finansavtaleloven 2020 § 3-49 jf. § 3-1 vil gjøre det lettere for forbrukere å fremme privatrettslige krav mot foretak som rådgir om, eller selger, slike instrumenter. Samtidig påpeker forfatteren at det er grunn til å sette noen spørsmålstegn ved den nærmere utformingen erstatningsregelen har fått. Forfatteren påviser at bruken av vilkåret «forbruker» som avgrensningskriterium for reglenes anvendelsesområde er lite egnet for denne type avtaler. Videre påviser forfatteren at det er uheldig at lovgiver innfører et kontrollansvar ved ytelse av investeringstjenester, og at koblingen mellom en kontrollansvarsregel i § 3-49 og en skyldansvarsregel i § 3-1 står i fare for å bidra til en uklar rettsstilling og en påfølgende økning i tvistenivå.

Nøkkelord: finansavtalelov, finansielle tjenester, finansielle instrumenter, forbruker, profesjonsansvar, avtalelemping, kontrollansvar