Lakseoppdrett har på kort tid blitt Norges nest største næring. Det har vært rettet kritikk mot næringen basert på negative miljøvirkninger i kystområdene. Artikkelen drøfter en reform igangsatt i 2017 med mål om bærekraftig vekst i næringen. Den drøfter om virkemidler for å håndtere miljøvirkningene har hatt tilsiktede effekter, og hvordan det kan oppnås bedre virkemiddelbruk. I artikkelen benyttes reformen for å belyse bredere spørsmål om gjennomføringen av to miljørettslige prinsipper – føre var prinsippet og prinsippet om økosystembasert forvaltning. Videre diskuteres problemstillinger om plikt, evne og vilje til å utrede konsekvenser av tre strategiske beslutninger – inndeling av kysten i tretten produksjonsområder, å gjøre justering av tillatt produksjonsmengde avhengig av forekomst av lakselus i produksjonsområdene, og å øke oppdretternes fleksibilitet til å flytte produksjon mellom produksjonsområdene. Til tross for at regelverket og politiske føringer tilsier at vedtak skal baseres på vitenskapelige utredninger og miljøhensyn, finner artikkelen at forvaltningsregimet innebærer at næringshensyn og politiske prioriteringer dominerer. Blant hovedutfordringene som påpekes er at regelverket og forvaltningspraksis har blitt så komplekst at det er har blitt svært vanskelig for utenforstående å skaffe seg oversikt over mulige konsekvenser av vedtak, samt at institusjonell fragmentering gjør at miljøhensyn anses som irrelevante i sentrale beslutningsprosesser.

Nøkkelord: Akvakultur, laks, miljøprinsipp, konsekvensutredning, bærekraft, virkemiddel, økosystem, næringsreform