Etter andre verdenskrig har mange yrkesgrupper utviklet det som omtales som «profesjonsetikk». Problemstillingen i denne artikkelen er om og i så fall hvordan profesjonsetikk benyttes som rettskilde i norsk rett. Det er bruken av tre former for profesjonsetikk som undersøkes: Advokatetikk, legeetikk og presseetikk. Det drøftes om disse formene for profesjonsetikk benyttes som rettsgrunnlag, som bidrag til klargjøring av rettsgrunnlaget (tolkningsbidrag) eller som støttemoment (støtteargument). Konklusjonen i artikkelen er at bruken av profesjonsetikk i norsk rett varierer. Profesjonsetikken kan neppe fungere som rettsgrunnlag, men utover dette varierer bruken fra at profesjonsetikken tillegges tydelig vekt som tolkningsbidrag, til at den bare benyttes som støtteargument eller ikke nevnes i det hele tatt. Hovedtendensen ser imidlertid ut til å gå i retning av at profesjonsetikken tillegges liten vekt. Advokatetikk synes å tillegges noe mer vekt enn legeetikk og presseetikk. Artikkelen avsluttes med et spørsmål om profesjonsetikken bør tillegges større vekt.

Nøkkelord: Juridisk metode, rettskilde, profesjonsetikk, legeetikk, advokatetikk, presseetikk,