Temaet for artikkelen er statens plikter og den enkeltes rettigheter etter Grunnloven §112 første ledd, jf. tredje ledd. Artikkelen drøfter først den rettslige betydningen av at Stortinget i 2014 vedtok å endre ordlyden i §112 tredje ledd. Det argumenteres for at ordlydsendringen er ment å skjerpe myndighetenes forpliktelser sammenlignet med rettstilstanden etter den tidligere §110b, selv om endringen i seg selv ikke innfører noen nye rettigheter eller plikter. Dernest drøfter artikkelen hvorvidt §112 første ledd, jf. tredje ledd, må forstås som en rettighetsbestemmelse som gir rettigheter til hver enkelt som kan håndheves ved domstolene. Artikkelen argumenterer for at §112 er ment å forstås som en selvstendig rettighetsbestemmelse, men at rettskildene gir lite veiledning med hensyn til hvordan bestemmelsen kan operasjonaliseres i praksis. Miljøbestemmelsen er definert som en menneskerettighet i Grunnloven, men har ingen paralleller i folkeretten. Heller enn å anvende kriterier utviklet på menneskerettsområdet, argumenterer artikkelforfatteren for en tilnærming til Grl. §112 første ledd, jf. tredje ledd gjennom rettslig standardteori, utviklet for nettopp å balansere mellom styringshensyn og rettighetsvern.

Nøkkelord: Grunnloven,statsrett,forfatningsrett,miljørett,miljøforvaltningsrett,standardteori,politikk,forvaltningsskjønn,klima,naturmangfold