Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fortellinger og plausiblitet - Sluttsvar til Eivind Kolflaath

Artikkelen diskuterer Kolflaaths svar på min artikkel «Fortellinger og plausibilitet. En kritisk analyse av Eivind Kolflaaths bevisteori». Min opprinnelige kritikk rettet seg mot Kolflaaths behandling av fortellingsparadigmet i bevisbedømmelsen, og gikk hovedsakelig ut på 1) at Kolflaath diskuterer fortellingens rolle i bevisbedømmelsen uten først å etablere et fortellingsbegrep, og 2) at han dermed ikke hadde med den sentrale, fortelleteoretiske distinksjonen mellom fortelling og historie og 3) at han som følge av dette går glipp av en hel rekke sentrale spørsmål med hensyn til hvordan fortellinger konstrueres, tolkes og bedømmes. Hovedmomentene i denne kritikken kan anses som gyldige også etter Kolflaaths svar, men hans opplysende henvisning til fortellingens innholdsnivå gjør det nødvendig for meg å både presisere og revidere mitt eget teoretiske rammeverk. Jeg aksepterer hans korrigering av min bruk av termen «historie» som en henvisning til fortellingens virkelighetsnivå, men ikke hans skarpe skille mellom fortellingens innholdsnivå og dens uttrykksnivå. Dermed fastholder jeg at fortellingens uttrykksnivå må anses som relevant både med henblikk på sannhet, plausibilitet og rettslig vurdering.

1. Innledning

Eivind Kolflaath skal ha takk for sitt oppklarende svar til min artikkel om fortellingers rolle i bevisbedømmelsen i Tidsskrift for rettsvitenskap (1.2016). Jeg skal i det følgende forsøke å bidra ytterligere til oppklaringen, til beste for den fremtidige behandlingen av fortellingsparadigmet i norsk bevisteori.

Kolflaaths første poeng er at jeg legger urimelig stor vekt på hans bok om bevisbedømmelse, på bekostning av Audun Kjus’ bok om samme emne. Grunnen til det, er (som jeg allerede har poengtert) at det i hovedsak er Kolflaaths behandling av fortellinger som blir omtalt i rettsvitenskapelig og juridisk litteratur i Norge. Derfor forekom det meg mest hensiktsmessig å legge hovedvekten her, all den tid jeg faktisk ønsket å bidra til en revisjon av norsk bevisteori med hensyn til omgangen med fortellinger. Den andre grunnen er at Kolflaaths behandling av fortellinger er noe mer problematisk enn Kjus’, og derfor i større grad kaller på en kritisk gjennomgang.1 Man skal imidlertid være oppmerksom på at hverken Kjus eller Kolflaath har med den begrepslige distinksjonen jeg bringer på bane (mellom «fortelling» og «historie»2), og den er heller ikke trukket på noen uttalt måte i øvrige bidrag til norsk bevisteori. Jeg fastholder at diskusjonen av fortellingsparadigmet i bevisvurderingen blir uklar og snever når denne distinksjonen ikke er på plass.

La meg først presisere hva min kritikk av Kolflaath i hovedsak gikk ut på: 1) at han diskuterer fortellingens rolle i bevisvurderingen uten først å etablere et fortellingsbegrep, 2) at han dermed heller ikke har med den sen-trale distinksjonen mellom fortelling og historie, som er på plass i så godt som all fortelleteori,3 og 3) at han som følge av dette går glipp av en hel rekke sentrale spørsmål med hensyn til hvordan fortellinger konstrueres, tolkes og bedømmes. Hovedmomentene i denne kritikken er så vidt jeg kan bedømme gyldige også etter Kolflaaths svar. Det skal imidlertid medgis at Kolflaath gjennom sin henvisning til fortellingens innholdsnivå, reiser en del interessante spørsmål som gjør det nødvendig for meg både å presisere og revidere min egen terminologi.

2. Fortellingens nivåer

La oss først se nærmere på Kolflaaths kritikk av min anvendelse av distinksjonen mellom fortelling og historie, som i hovedsak går ut på at jeg «ikke anerkjenner innholdsnivået», som altså er det nivået Kolflaath primært har siktet til når han bruker ordet fortelling. I stedet har jeg innført et virkelighetsnivå som ifølge Kolflaath er på kollisjonskurs med den samme narratologiske terminologien som jeg selv henviser til. Denne kritikken er delvis berettiget, og krever en nærmere forklaring fra min side. Vi kan begynne med å slå fast at «innhold» ikke er noen narratologisk term (slik Kolflaath synes å antyde), men derimot et normalspråklig ord som noen ganger brukes for å forklare det jeg i tråd med etablert terminologi har kalt historie. Kolflaath har imidlertid rett i at det narratologiske historiebegrepet ikke uten videre kan brukes for å betegne de faktiske eller virkelige hendelsene, slik jeg har gjort.

Saken lar seg forklare på følgende vis: Narratologien har hittil i all hovedsak forholdt seg til fiksjonstekster. Som en følge av dette har det ikke vært nødvendig å operere med noen egen term for «de faktiske forhold». Når leseren av en roman som for eksempel Vladimir Nabokovs Despair (1934) mentalt rekonstruerer det egentlige hendelsesforløpet på bakgrunn av jeg-fortellerens ekstremt upålitelige narrasjon, kan dette rekonstruerte hendelsesforløpet uten videre anses som identisk med virkelighetsnivået i romanens eget fiktive univers. Noen annen tilgang til dette universet har vi jo ikke. Siden narratologien først ganske nylig er begynt å vende oppmerksomheten mot ikke-fiktive fortellinger («virkelighetsfortellinger») er det så vidt meg bekjent ikke etablert noen narratologisk term for «de faktiske forhold» utover fortellingens historiedimensjon.4 Altså er problemet ved det teoretiske rammeverket jeg foreslår at jeg lar «historien» betegne virkeligheten, mens det Kolflaath kaller «innholdet» ikke har fått noen egen begrepskategori, men isteden anses som uløselig knyttet til det Kolflaath kaller «presentasjonen», og som jeg har kalt «fortellingen». Dette er riktignok en svakhet ved min fremstilling,5 men det må være lov å påpeke at Kolflaath i sin bok ikke problematiserer fortellingens ulike nivåer overhodet, i hvert fall ikke på noen teoretisk informert måte. Altså er det grunn til å fastholde at kritikken var nødvendig. For Kolflaath synes saken nå opp og avgjort, idet man ganske enkelt har å skille klart mellom tre nivåer: uttrykksdimensjonen, innholdsdimensjonen og virkelighetsdimensjonen. Det er imidlertid flere grunner til at en slik tredeling ikke er uproblematisk. Når Kolflaath for eksempel skriver at det er innholdsdimensjonen, og ikke presentasjonen, som i bevisvurderingen skal holdes opp mot de faktiske forhold, gjenstår spørsmålet om hvilken status «de faktiske forhold» er ment å skulle ha i en slik operasjon. Innholdet er, som Kolflaath skriver, en meningsstørrelse, men kan «de faktiske forhold» være noe annet enn en meningsstørrelse når de vurderes opp mot innholdet? Spørsmålet er om vi ikke her simpelthen står overfor en situasjon der to ulike fortellingsinnhold vurderes opp mot hverandre. Det neste spørsmålet angår muligheten for å etablere et skarpt skille mellom uttrykksdimensjonen og innholdsdimensjonen. Dette spørsmålet krever en nærmere redegjørelse.

3. Forholdet mellom innhold og uttrykk

Hovedproblemet med Kolflaaths opprinnelige fremstilling var at han stilltiende forutsatte at innholdet er direkte tilgjengelig for bevisbedømmerne uavhengig av den språklige presentasjonen. Han fastholder dette synet i sitt svar: «Innholdsnivået er uavhengig av presentasjonsnivået i den forstand at det samme innholdet kan presenteres på ulike måter (og for så vidt heller ikke forutsetter en presentasjon)» (s. 454).6 Dette er, som Kolflaath selv er inne på,7 høyst problematiske påstander. Vi kan være enige om at de faktiske forholdene kan presenteres på ulike måter uten at det dermed er sagt at noen lyver. Men går det an å si at samme «innhold» kan gis to ulike presentasjoner? Spørsmålet om forholdet mellom «form» og «innhold» har vært mye diskutert i det tjuende århundres litteraturvitenskap. Det dominerende synet ble her etter hvert at et teoretisk skille mellom form og innhold er vanskelig å opprettholde. René Wellek oppsummerte diskusjonen i 1958 på følgende måte: «It is no overstatement to say that there is wide agreement today that the old distinction between form and content is untenable».8 Innholdet er en meningsstørrelse, men siden alle ord, all språkbruk, er uløselig knyttet til mening, blir det merkelig å anse den konkrete språkbruken i en «presentasjon» som uavhengig av meningsinnholdet. Wellek siterer Harold Osborne for å klargjøre poenget: «[T]he content without the form is an unreal abstraction without concrete existence, for when it is expressed in different language it is something different that is being expressed».9 Argumentet går ut på at presentasjonen hele tiden, på hvert enkelt punkt, er uløselig knyttet til mening, slik at endringer i presentasjonen uvegerlig medfører at også meningsinnholdet forandres.10 De som forfekter dette synet (som jeg altså slutter meg til) anser typisk at formen (eller presentasjonen) danner en dypere og rikere meningsdimensjon enn det som kan gjengis ved hjelp av et summarisk innholdsreferat, som reduserer meningen til et budskap.11 Meg bekjent er så godt som all narratologi skrevet med utgangspunkt i et slikt syn. Når Kolflaath skriver at «sannhetsgehalten [ikke] påvirkes av presentasjonen, så lenge innholdet er konstant» er han altså på kollisjonskurs med denne teoretiske tradisjonen. Det er riktignok ikke usannsynlig at Kolflaaths syn samsvarer med den alminnelige oppfatningen blant norske bevisbedømmere. Ut fra mitt ståsted er det i så fall desto større grunn til å argumentere for at norske bevisbedømmere med fordel kunne ha blitt mer oppmerksomme på fortellingens uttrykksdimensjon.

4. Presentasjonens bevismessige betydning

Kolflaath medgir i sitt svar flere ganger, i litt ulike formuleringer, at presentasjonen kan ha «bevismessig betydning» (TfR s. 454) eller at den kan «spille inn i bevisbedømmelsen» (s. 458). Samtidig hevder han at presentasjonen ikke kommer i betraktning hverken med hensyn til spørsmålet om fortellingens sannhetsgehalt eller dens plausibilitet.12 Ifølge Kolflaath har den heller ikke rettslige implikasjoner.13 Men dersom man utelukker alle disse momentene, er det ikke helt lett å se hva presentasjonens bevismessige betydning skulle bestå i. Dersom vi følger Kolflaaths teoretiske rammeverk, må poenget vel være at to ulike presentasjoner av samme innhold i noen tilfeller kan vurderes ulikt med hensyn til plausibilitet. En god forteller vil få innholdet til å fremstå som mer plausibelt enn en dårlig forteller vil kunne gjøre. Denne situasjonen lar seg neppe forklare uten at man anser at presentasjonen har plausibilitetsmessig betydning. Og hvorfor kan presentasjonen ikke bedømmes med henblikk på sannhet? Hvis jeg for eksempel om en av personene i min fortelling sier at han er «reflektert» (positivt), mens en annen om den samme personen sier at han er «beregnende» (negativt) – går det ikke da an å diskutere hvilket av disse ordvalgene som ligger nærmest sannheten? Det kan vel heller ikke utelukkes at ordvalg av denne typen kan ha rettslig betydning, for eksempel med henblikk på motiv og forsett.

Eksempelet turde være egnet til å belyse det problematiske ved Kolflaaths skarpe skille mellom presentasjon og innhold. Derfor vil jeg for min del anbefale at man tar utgangspunkt i antagelsen om at innholdet alltid er en funksjon av presentasjonen. Ut fra en slik antagelse blir det straks mer maktpåliggende å være oppmerksom på hvordan særegne elementer ved presentasjonen kan påvirke bevisbedømmernes oppfatning av innholdet. Her er vi i berøring med narratologiens mest sentrale spørsmål, nemlig hvordan mening dannes gjennom narrativ konstruksjon.14 Det er ingen grunn til å tro at vi er fullt ut bevisste på hvordan elementene i presentasjonen påvirker vår oppfatning av innholdet som helhet betraktet. Her dreier det seg ikke bare om ordvalg, men også om innskutte detaljer, utelatelse av detaljer, ulike stilistiske nivåer, indirekte karakteristikker, språklige bilder, retoriske figurer, fortellemessig struktur osv., slik jeg mer inngående har gjort rede for i min opprinnelige artikkel. Alle disse elementene kan influere bevisbedømmernes oppfatning av hva som har foregått og hvilke egenskaper og motiver som kan tillegges de opptredende personene. Fortellingens «innhold» er ikke ganske enkelt en abstrakt sekvens av hendelser, slik Kolflaath synes å forutsette, men inkluderer et bredt lerret av emosjonelle, sanselige, ideologiske og moralske elementer som alle sammen spiller inn i bevisbedømmernes forestilling om sakens faktiske forhold. For å kunne bli best mulig i stand til å undersøke og diskutere slike forhold, er det etter mitt syn nødvendig å ha med et narratologisk perspektiv på bevisbedømmelsen.15

5. Forholdet mellom plausibiltet og sannhet

Til slutt noen bemerkninger om forholdet mellom plausibilitet og sannhet. Kolflaath mener at jeg gir en feilaktig fremstilling av hans posisjon når jeg avslutningsvis i min artikkel skriver at han anser fortellingens generelle plausibilitet som en «sikker indikasjon» på fortellingens sannhet. En slik antagelse ville være naiv, skriver han, og han har aldri ment å påstå noe slikt. I BiP skrev han at man kan gå ut fra «en sterk sammenheng» mellom fortellingens plausibilitet og dens sannhet, gitt at støtten i bevissituasjonen var lik. Her er det nok en viss forskjell sett i forhold til min formulering («en sikker indikasjon»), men jeg vil understreke at mine innvendinger mot hans posisjon hele tiden tok høyde for at han siktet til tenkte situasjoner med lik støtte i bevissituasjonen. I BiP kommer påstanden om den sterke sammenhengen mellom sannhet og plausibilitet som en kommentar til det mange forskere har ansett som en fare ved bruken av fortellinger som bevis. Kolflaath skriver da følgende:

Den faren disse og en del andre forfattere påpeker, er at fortellingens generelle plausibilitet vektlegges for mye på bekostning av bevisene, med den mulige konsekvens at bevisbedømmeren foretrekker gode fortellinger fremfor sanne fortellinger. […] En slik skepsis mot fortellingsperspektivet synes å forutsette at bevisbedømmere ofte forveksler gode fortellinger med sanne fortellinger. Men holder vi fast ved at godhet i denne sammenhengen ikke er det samme som at fortellingen er underholdende eller fascinerende, men derimot at den skårer høyt på generell plausibilitet, kan vi trygt forutsette en sterk sammenheng mellom godhet og sannhet i det lange løp. Med dette mener jeg at hvis man i de situasjonene hvor to fortellinger har like god støtte i bevissituasjonen, men hvor den ene henger bedre sammen og er mer i samsvar med generelle erfaringssetninger enn den andre, så vil man lagt oftere treffe sannheten ved å velge denne fortellingen fremfor den andre.16

Det er vel ikke helt urimelig å forstå dette dithen at Kolflaath ikke er like bekymret som de forskerne han refererer til for at gode (i betydningen plausible) fortellinger kan villede bevisbedømmerne. La meg uansett presisere min egen posisjon. Min innvending mot hans «sterke sammenheng» gikk hverken ut på å henvise til ulik støtte i bevissituasjonen eller på å henvise til at sammenhengen mellom plausibilitet og sannhet ikke i de fleste tilfeller kan være sterk nok til at bevisbedømmerne treffer riktig når de baserer sin vurdering på plausibilitet. Mitt poeng var snarere at sammen-hengen ikke er så sterk at man vanemessig kan gå ut fra den, særlig ikke når vi har med vanskelige og uvanlige saker å gjøre. Grunnen til det, er at fortellingens plausibilitet like gjerne kan vise seg å være en funksjon av det vi er tilbøyelige til å oppfatte som sant enn det som faktisk er sant. Og det vi er tilbøyelige til å oppfatte som sant, kan selvsagt også være sant i mange tilfeller, men altså ikke i alle, hvilket er årsaken til at jeg fant grunn til å advare bevisbedømmere mot ganske enkelt å anta en slik sammenheng. Derfor peker jeg på en hel del forhold ved fortellingsformatet som problematiserer denne sammenhengen, og jeg holder meg da hovedsakelig til fortellingens uttrykksdimensjon – skjønt denne altså også griper inn i innholdet, for eksempel ved at kulturelt tilgjengelige fortellinger ofte vil fremstå som mer plausible enn fortellinger som ligger utenfor bevisbedømmernes erfaringshorisont. Også når det gjelder årsakssammenhengene – som er et avgjørende moment i Kolflaaths «generelle plausibilitet» – vil aspekter ved den narrative konstruksjonen kunne ha betydning med henblikk på fortellingens innholdsnivå.17 Derfor fastholder jeg at den narrative konstruksjonen («presentasjonen») kan ha rettslig betydning, slik jeg argumenterer for i min opprinnelige artikkel.18

6. Avslutning

Samlet sett anser jeg Kolflaaths presisering av at han hele tiden har snakket om fortellingens innholdsdimensjon som oppklarende for diskusjonen. Videre aksepterer jeg hans korrigering av min fremstilling med hensyn til bruken av historiebegrepet som en henvisning til de faktiske forhold. Det er antagelig bedre å anse fortellingen som et overordnet begrep bestående av to nivåer, som er tett forbundet med hverandre: presentasjonsnivået (diskurs) og innholdsnivået (historie). I tillegg kommer altså virkelighetsnivået, som må regnes som en separat størrelse, og som vi aldri kan få en sikker og fyllestgjørende oppfatning om. En slik terminologisk avklaring betyr imidlertid ikke at saken nå er opp og avgjort. For Kolflaaths del er problemet stadig hans antagelse om at man kan hoppe direkte til innholdsnivået, uten å gå veien om presentasjonen. For min egen del er problemet at forholdet mellom uttrykksdimensjon og innholdsdimensjon må utar-beides mer presist. Det er neppe noen av oss gitt å løse spørsmålet om hvordan språk og mening forholder seg til virkeligheten selv, men det kan ikke skade å vie også dette spørsmålet oppmerksomhet når vi diskuterer fortellingens rolle i bevisvurderingen. En oppgave for fremtidig forskning kunne uansett være å utarbeide et eget sett med plausibilitetskriterier (av narratologisk art) som hovedsakelig er myntet på fortellingens uttrykksdimensjon, og å anse disse som et nødvendig supplement til Kolflaaths innholdsorienterte kriterier. For øvrig anser jeg at diskusjonen så langt har vært fruktbar, ikke minst fordi den så tydelig har vist at denne delen av bevisteorien har behov for å utforskes ytterligere.

1Først og fremst fordi Kjus er mer oppmerksom på fortellingens uttrykksnivå enn Kolflaath er. Det bør ellers nevnes at artikkelen ikke utelukkende var konspiert som et angrep på Kolflaaths bok om bevisbedømmelse. Jeg sendte artikkelen inn til TfR med tittelen «Om behandlinger av fortellinger i norsk bevisteori». Det var en fagfelle som ville at tittelen skulle vinkles ensidig mot Kolflaath, hvilket etter mitt syn gjør artikkelen noe snevrere enn den faktisk er. Flere av artikkelens problemstillinger drøftes uavhengig av Kolflaaths syn på saken.
2Termene er norske oversettelser av Gérard Genettes «récit» og «histoire». I min artikkel skriver jeg at Jakob Lothe også bruker disse termene, hvilket er noe upresist: Han oversetter riktignok først «récit» med «fortelling», slik jeg gjør, men velger deretter selv å holde seg til termen «diskurs». (Jakob Lothe, Fiksjon og film, Oslo 1994, s. 14). Det er imidlertid minst like vanlig å oversette «récit» konsekvent med «fortelling», jevnfør for eksempel Petter Aaslestads Narratologi. En innføring i anvendt fortelleteori, Oslo 1999, s. 27. Både Lothe og Aaslestad har i tillegg til disse to termene også med termen «narrasjon», som jeg anser for å være unødvendig i bevisteoretisk sammenheng.
3Distinksjonen er riktignok kodifisert ved hjelp av litt ulike termer. For eksempel er det vanlig å bruke termen diskurs (discours) for det Genette kaller récit, og som jeg altså har kalt fortelling.
4Se særlig Christian Klein og Matías Martínez (red.), Wirklichkeitserzählungen. Felder, Formen und Funktionen nicht-literarischen Erzählens. Stuttgart og Weimar 2009. I redaktørenes forord henvises det (til tross for at boken altså handler om virkelighetsfortellinger, ikke om fiksjonstekster) fremdeles til den todelingen jeg forholdt meg til, det vil si «det fortaltes nivå» (der Ebene des Erzählten), som de i likhet med meg kaller histoire, og «fortellingens nivå» (der Ebene des Erzählens), som de i motsetning til meg kaller discours (s. 7).
5Min begrepsbruk befinner seg ikke så langt fra Petter Aaslestads forslag til en todeling av fortellingens nivåer med hensyn til ikke-litterære fortellinger. Han skiller her mellom (1) «begivenhetene slik de fremkommer i det fortalte» og (2) «begivenhetene i virkeligheten utenfor teksten». Forskjellen er, og den burde jeg vært mer oppmerksom på i min fremstilling, at både «fortelling» og «historie» inngår i (1), mens (2) er et annet nivå som foreløpig ikke er kodifisert med noen etablert narratologisk term.
6Om sin egen fremstilling i BiP skriver han at han omtaler fortellingsinnholdet «uten å forutsette at dette innholdet er blitt formidlet» (TfR, s. 456–57), men gjør ikke forsøk på å begrunne en slik fremgangsmåte teoretisk.
7Han skriver at han «ikke [vil] utelukke at det kan være noe problematisk ved noe av det jeg skriver om fortellingsinnhold» (TfR, s. 457).
8René Wellek, Concepts of Criticism, New Haven og London 1963, s. 54–55. (Boken er en artikkelsamling. Sitatet stammer fra artikkelen «Concepts of Form and Structure in Twentieth-Century Criticism» som opprinnelig ble publisert i 1958.)
9 Ibid., s. 55. Sitatet stammer fra Harold Osborne, Aesthetics and Criticism, London 1955, s. 289.
10Jeg vedgår for øvrig at jeg selv, i min artikkel i TfR, har uttrykt meg upresist på dette punktet, og er derfor glad for at Kolflaath gjennom sitt svar har gitt meg anledning til å skaffe større klarhet omkring min egen posisjon.
11Se for eksempel W. K. Wimsatt og Cleanth Brooks, Literary Criticism, New York 1957, s. 748.
12«[D]et er innholdet, og ikke presentasjonen, som er sant eller usant, og som er plausibelt eller ikke». TfR, s. 454.
13«[Det er] bare innholdet som har rettslige implikasjoner». Ibid.
14Se for eksempel Petter Aaslestad 1999, s. 25.
15Det kan i den forbindelse nevnes at jeg fra november 2016 leder et treårig forskningsprosjekt som skal undersøke strafferettens fortellinger med utgangspunkt i narratologisk teori.
16BiP, s. 159–60.
17Se min artikkel i TfR, s. 55–60.
18Ibid., s. 59.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon