Artikkelen diskuterer Kolflaaths svar på min artikkel «Fortellinger og plausibilitet. En kritisk analyse av Eivind Kolflaaths bevisteori». Min opprinnelige kritikk rettet seg mot Kolflaaths behandling av fortellingsparadigmet i bevisbedømmelsen, og gikk hovedsakelig ut på 1) at Kolflaath diskuterer fortellingens rolle i bevisbedømmelsen uten først å etablere et fortellingsbegrep, og 2) at han dermed ikke hadde med den sentrale, fortelleteoretiske distinksjonen mellom fortelling og historie og 3) at han som følge av dette går glipp av en hel rekke sentrale spørsmål med hensyn til hvordan fortellinger konstrueres, tolkes og bedømmes. Hovedmomentene i denne kritikken kan anses som gyldige også etter Kolflaaths svar, men hans opplysende henvisning til fortellingens innholdsnivå gjør det nødvendig for meg å både presisere og revidere mitt eget teoretiske rammeverk. Jeg aksepterer hans korrigering av min bruk av termen «historie» som en henvisning til fortellingens virkelighetsnivå, men ikke hans skarpe skille mellom fortellingens innholdsnivå og dens uttrykksnivå. Dermed fastholder jeg at fortellingens uttrykksnivå må anses som relevant både med henblikk på sannhet, plausibilitet og rettslig vurdering.