Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Utilregnelighet på gjengrodde stier – analytiske refleksjoner om formuleringen og praktiseringen av rettens utilregnelighetsvilkår

Postdoktor ved Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Sammendrag: Spørsmålet om hvordan rettens utilregnelighetsvilkår skal formuleres, har vært gjenstand for langvarige diskusjoner og gjentatte utredninger. Diskusjonen har dreiet seg om hvorvidt regelen bør baseres på et såkalt medisinsk prinsipp, eller om den heller bør baseres på et psykologisk eller blandet prinsipp. Artikkelen kritiserer premissene for denne diskusjonen. Konkret vurderes også psykosekriteriet i straffeloven § 20 samt Tilregnelighetsutvalgets forslag til nytt utilregnelighetsvilkår i NOU 2014: 10. Forfatteren argumenterer for at det finnes andre, og bedre, løsninger som bør vurderes grundigere. Utilregnelighetsvilkåret kan enten modelleres etter et moralsk prinsipp, som knytter direkte an til vår forståelse av utilregnelighet, eller det kan baseres på et rettspsykiatrisk prinsipp, som benytter egne diagnostiske kriterier for utilregnelighet. Forfatteren drøfter også hvordan avvik mellom rettens og de sakkyndiges vurderingstema kan medføre at rettens vurdering fattes på et svakere opplyst grunnlag enn det som er ønskelig og oppnåelig.

Nøkkelord: utilregnelighet, psykose, medisinsk prinsipp, bevisvurdering, sakkyndige

1 Innledning1

En grunntanke i vårt rettssystem, som i de fleste andre, er at straff kun skal ramme individer som på handlingstidspunktet var tilregnelige. Om dette hersker det utbredt enighet. Hvordan rettens utilregnelighetsvilkår skal formuleres, og hvordan retten for øvrig skal svare på de utfordringer utilregnelige gjerningspersoner reiser, har allikevel vært gjenstand for langvarige diskusjoner – og gjentatte utredninger; som et siste skudd på stammen finner vi NOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, levert høsten 2014 av Tilregnelighetsutvalget, som ble nedsatt i kjølvannet av straffesaken mot Anders Behring Breivik.

Det sentrale spørsmålet i den teoretiske diskusjonen har vært hvilket av flere såkalte prinsipper utilregnelighetsvilkåret skal bygge på. Etter det medisinske prinsipp, som har vært lagt til grunn i norsk rett, konstateres utilregnelighet om den tiltalte hadde en bestemt medisinsk diagnose (psykose). Etter det psykologiske, som har stått sentralt i engelsk rett, er det avgjørende om tiltalte var i stand til å forstå handlingens konsekvenser og rettsstridighet. Mens det etter et blandet prinsipp, som vi finner eksempler på i blant annet dansk og finsk rett, både kreves en medisinsk diagnose og oppstilles tilleggskriterier, typisk et krav om kausalitet mellom diagnostisert lidelse og rettsstridig handling.2 I sin kjerne er dette en diskusjon om hvorvidt rettens utilregnelighetsvilkår bør formuleres ved hjelp av medisinske kriterier, og om hvilken rolle medisinsk sakkyndige bør spille ved praktiseringen av vilkåret.

Etter mitt syn har denne teoretiske diskusjonen kommet inn på et spor som forhindrer oss i å identifisere de beste løsningene på spørsmålene om hvordan utilregnelighetsvilkåret bør formuleres og praktiseres. De samme teoretiske stiene gås opp på nytt og på nytt, uten at vi synes å komme stort nærmere løsninger som er tilstrekkelig gode til at debatten stilner.

Det er på tide å rette et mer kritisk blikk mot de premisser som diskusjonen er basert på, og det er kanskje på tide å innse at løsningen ligger et annet sted – i andre spørsmål og i andre prinsipper enn de som har vært fremtredende i diskusjonen. Analysene i denne artikkelen vil for det første påpeke noen grunnleggende utfordringer og svakheter ved de prinsippene som diskuteres i teorien. For det andre ønsker jeg å vise at det er flere andre potensielle løsninger som presenterer seg selv – eller i det minste er verdige nærmere anlyser og vurderinger – om man bare anlegger et nytt og analytisk blikk på problemstillingene.

Enkelte holdepunkter i diskusjonen om utilregnelighetsreglene er lite omstridte, og kan innledningsvis konstateres helt kort. Jeg legger til grunn at vi på meningsfullt vis kan trekke et skille mellom individer som er tilregnelige – som har skyldevne – og individer som er utilregnelige – som mangler skyldevne – og at straffereaksjoner av moralske grunner skal forbeholdes de tilregnelige. Tilregnelighet i denne forstand forutsetter det som gjerne omtales som en viss grad av «modenhet, sjelelig sunnhet og bevissthet».3 Derfor straffer vi ikke gjenstander eller dyr, og fordi slik modenhet først oppnås etter en viss alder, anser vi det også umoralsk å straffe helt unge barn; som et praktikabelt kompromiss er den nedre grensen for de tilregnelige fastsatt til fylte 15 år, jf. strl. § 20 første ledd bokstav a.4 Enkelte mennesker vil aldri oppnå tilstrekkelig modenhet på grunn av psykiske utviklingshemminger, og disse unntas for straff etter tilsvarende synspunkter, jf. strl. § 20 første ledd bokstav c. I tillegg er det klart at personer som på et tidspunkt har vært tilregnelige, på grunn av demens, hjerneslag eller andre somatiske årsaker kan regredere til en utilregnelig tilstand, og disse skal heller ikke straffes.5 Den gruppen vi da står igjen med, og som er den problematiske, består av de som av forskjellige forbigående årsaker er å anse som utilregnelige. Disse er i gjeldende rett forsøkt favnet med to sepa-rate vilkår. Strl. § 20 første ledd bokstav b angir den som på handlingstidspunktet var «psykotisk». Bokstav d nevner den som hadde «en sterk bevissthetsforstyrrelse», men det er gjort unntak om bevissthetsforstyrrelsen var en følge av selvforskyldt rus, jf. strl. § 20 annet ledd. I det følgende vil jeg konsentrere meg om den mest omdiskuterte og praktisk sett viktigste undergruppen av disse – de som er forsøkt favnet med det såkalte psykosekriteriet.6

Jeg begynner i punkt 2 med å presentere det jeg kaller tre «naive spørsmål», som er ment å være så fri som mulig fra de teoretiske føringer som preger mange formuleringer av utilregnelighetens problemstillinger. Disse spørsmålene tar jeg så opp i de påfølgende punktene 3–5 før jeg avslutter med noen sammenfattende betraktninger i punkt 6.

2 Tre naive spørsmål

Det finnes flere mulige innfallsvinkler til vurderingen av utilregnelighetsreglene. I teorien er det vanlig å ta utgangspunkt i diskusjonen om utilregnelighetsregelen bør baseres på et medisinsk, psykologisk eller blandet prinsipp, og en nærliggende innfallsvinkel er derfor å spørre: Bør norsk rett bygge på et medisinsk eller et psykologisk eller et blandet prinsipp? En slik tilnærming ble blant annet, langt på vei, lagt til grunn av Tilregnelighetsutvalget, som konstaterer at det er to hovedalternativer som peker seg ut: «Enten kan man utforme og videreføre en regel etter modell av det medisinske prinsipp, eller man kan innføre en regel basert på det blandede prinsipp.»7 Tilnærmingen forutsetter at den beste løsningen på problemstillingen er å finne ett eller annet sted i dette teoretiske landskapet. Men hva om løsningen ligger et annet sted? Hva om den beste løsningen hverken er et medisinsk, et psykologisk eller et blandet prinsipp, men en fjerde eller femte vei? Eller hva om den beste løsningen er en annen variant av disse prinsippene enn de som diskuteres i teorien? Selve innfallsvinkelen til en problemstilling – hvordan vi griper den an – kan legge føringer for diskusjonen som forhindrer oss i å identifisere de beste løsningene.

Det er vanskelig å fri seg fullstendig fra slike teoretiske føringer, men vi kan gjøre et forsøk gjennom å formulere spørsmål som er minst mulig teoretisk ladede. De tre spørsmålene som jeg presenterer i det følgende og tar opp i de påfølgende punktene, er ment å være «naive» i denne forstand.

Det mest grunnleggende spørsmålet vi trenger et svar på, er: Hvem er de utilregnelige? Spørsmålet kunne også vært formulert på andre måter. Vi kunne i stedet spurt hva det innebærer å være utilregnelig, hva som er nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at en person skal kunne karakteriseres som utilregnelig, hvordan vi skal forstå utilregnelighetsbegrepet, eller hvem som faller inn under dette begrepets ekstensjon. Uansett hvordan vi formulerer spørsmålet, vil svaret kunne gi oss en mer presis forståelse av hvem de utilregnelige er, og av hva som skiller de utilregnelige fra de tilregnelige. Et grunnleggende premiss for hele utilregnelighetsdiskusjonen er jo at det finnes individer som kan karakteriseres som «utilregnelige» – som vi anser for å mangle skyldevne, og som dermed ikke kan lastes for sine handlinger – og det synes derfor ikke bare naturlig, men også helt avgjørende, å begynne her og å spørre hvem disse utilregnelige, som bør og skal fritas for straff, egentlig er.

Om vi har gitt et godt svar på det første, mest grunnleggende spørsmålet, vil vi ha oppnådd en mer presis forståelse av hvem de utilregnelige er. Den neste utfordringen er å omsette denne forståelsen i presise rettslige vilkår. Vi ønsker å gi en formulering av lovens utilregnelighetsvilkår som så presist som mulig favner alle de og kun de som er utilregnelige. Som et neste spørsmål kan vi dermed spørre: Hvordan bør utilregnelighetsvilkåret formuleres?8 Det er naturlig nok en meget nær sammenheng mellom dette spørsmålet og det foregående, og om vi allerede har en presist formulert forståelse av hva utilregnelighet er, kan denne legges til grunn ved formuleringen av vilkåret. Men det kan tenkes at det finnes flere gode alternative formuleringer som er aktuelle. Eller så kan det tenkes at det er vanskelig å finne formuleringer som både er tilstrekkelig presise og kortfattede, og som også er lette å anvende i praksis. Dette kan medføre at utilregnelighetsvilkåret formuleres slik at det favner bredere eller snevrere enn vår forståelse av de utilregnelige. For en teoretisk analyse av utilregnelighetsvilkåret er det uansett viktig å skille klart mellom spørsmålet om hvem vi ønsker å favne med bestemmelsen, og hvordan denne skal formuleres.

Etter at vi har fått klart for oss hvem de utilregnelige er, og hvordan utilregnelighetsvilkåret skal formuleres, kan vi gå videre til et tredje spørsmål, om hvordan utilregnelighetsvilkåret bør praktiseres: Hvordan kan vi best identifisere de utilregnelige? Dette er, i vid forstand, et spørsmål om metode. Én mulighet er å ikke spesifisere noen metode overhodet, men å la prinsippene om fri bevisførsel og fri bevisvurdering råde. Alternativet, slik det er tradisjon for i vårt rettssystem, er å betrakte utilregnelighetsvurderingen som for viktig til at den kan overlates til partenes bevisførsel, slik at retten pålegges et særlig ansvar for å utrede om den tiltalte var utilregnelig. De nærmere spesifiseringer av hvordan det skal utredes, hvem som skal utrede det, fordelingen av oppgaver mellom eventuelle sakkyndige og retten, og så videre faller inn under dette metodiske spørsmålet.

Det første av disse spørsmålene er det mest grunnleggende og bør betraktes som overordnet de to neste. Vi tilpasser formuleringen av utilregnelighetsvilkåret til vår forståelse av hvem de utilregnelige er, ikke motsatt. Og de to første spørsmålene bør betraktes som overordnet det siste spørsmålet. Ikke minst vil vår forståelse av hva utilregnelighet er, ha betydning for hvordan utilregnelighetsvurderingen bør gjennomføres, og hvem som har de beste faglige forutsetninger for å foreta den. Men formuleringen av utilregnelighetsvilkåret kan også ha betydning for valget av metode. Vi tilpasser metoden til utilregnelighetsvilkåret, ikke motsatt.

3 Det grunnleggende spørsmålet: Hvem er de utilregnelige?

Det første og mest grunnleggende spørsmålet vi trenger et svar på, er: Hvem er de utilregnelige? Hele diskusjonen om utilregnelighet bygger på det premiss at det finnes en gruppe individer som mangler den skyldevne som vi må kreve for at de skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger. Som Tilregnelighetsutvalget skriver:

«Straffansvar forutsetter at gjerningsmannen har hatt et handlingsvalg og kan klandres for det valget han tok. Noen lovbrytere er i en så forvirret og avvikende sinnstilstand i gjerningsøyeblikket at de ikke bør trekkes til ansvar for handlingen. Det ville vært dypt urimelig å straffe disse. Alle siviliserte samfunn unntar fra straffansvar den som ikke kan klandres, som ikke ‘kan for’ den kriminelle handling han har begått.»9

At dette grunnleggende spørsmålet er av sentral betydning, burde være så selvsagt at nærmere begrunnelser skulle være overflødige. Den som ønsker å regulere et område eller å forby eller sanksjonere en viss atferd, bør besitte en så klar oppfatning som mulig om hva han ønsker å regulere, eller hvilken atferd han ønsker å forby eller sanksjonere, og denne oppfatningen vil så tjene som et ideal ved formuleringen av normene. Dette synes også forutsatt av utvalget:

«Den store utfordring ved utforming av regler om strafferettslig utilregnelighet, er å oppnå treffsikkerhet, slik at utilregneligheten bare vil gjelde de personer som bør unntas etter slike synspunkter.»10

«Det rettslige psykosebegrepet […] skal avgrense de lidelser som er så alvorlige og sinnsforstyrrende at de fratar lovbryteren enhver skyldevne.»11

Men her kommer vi til et grunnleggende problem ved hele diskusjonen om utilregnelighetsreglene: Det er ikke klart, og har ikke blitt drøftet i tilstrekkelig utstrekning, hvilke «lidelser som er så alvorlige og sinnsforstyrrende at de fratar lovbryteren enhver skyldevne», eller hvilke lovbrytere som er «i en så forvirret og avvikende sinnstilstand i gjerningsøyeblikket at de ikke bør trekkes til ansvar for handlingen». Vi mangler rett og slett et godt svar på hvem de utilregnelige egentlig er.

Rett nok kan vi alle se for oss personer som er så riv ruskende gale at de er hinsides enhver form for tilregnelighet – paradigmatiske eksempler på utilregnelige – på samme måte som vi kan se for oss helt alminnelige friske personer som utgjør paradigmatiske eksempler på tilregnelige, men det er ikke disse personene som inviterer til vanskelige vurderinger. Problemtilfellene er de som har enkelte avvikende trekk, men som allikevel er noenlunde velfungerende, og de som veksler mellom det nokså normale og det klart utilregnelige. Vi kan ikke forvente å kunne identifisere de av disse problemtilfellene som er i en forvirret og avvikende sinnstilstand i gjerningsøyeblikket at de ikke bør trekkes til ansvar for handlingen, om vi ikke besitter en mer presis forståelse av utilregnelighet. Og det er vanskelig å se hvordan vi i det hele tatt kan gi et velbegrunnet svar på hvordan utilregnelighetsvilkåret bør formuleres, om vi ikke i forkant har vurdert hvem som er tilstrekkelig avvikende til at de bør favnes av vilkåret.

Tilregnelighetsutvalgets avgrensning mot dette spørsmålet er illustrerende for den faglige diskursens motstand mot, eller mangel på interesse for, å forstå sitt eget objekt. Utvalget «anser det ikke nødvendig å begi seg inn i en mer omfattende diskusjon om slike abstrakte og filosofiske spørsmål».12 I stedet hopper det rett videre til spørsmålet om utilregnelighetsregelen bør bygge på et medisinsk eller blandet prinsipp (som hører inn under, men sterkt snevrer inn, mitt andre spørsmål om hvordan utilregnelighetsvilkåret bør formuleres). Utvalget hevder at man med en utilregnelighetsregel «som henter sitt utgangspunkt i et symptombasert medisinsk diagnosesystem, unngår […] å ta stilling til slike underliggende spørsmål».13 Men slik jeg ser det, «unngår» utvalget kun å ta stilling til det mest grunnleggende spørsmålet i samme forstand som man unngår noe ved å feie det under teppet. Og jeg lar meg heller ikke berolige nevneverdig av utvalgets påstand om at en slik utilregnelighetsregel «vil være forenlig med de fleste oppfatninger om hva en utilregnelighetstilstand er eller kan være».14 Greit nok at en slik regel vil favne de fleste og mest åpenbare tilfeller av utilregnelighet, men hva med alle problemtilfellene? Grunnen til at dette temaet diskuteres igjen og igjen, og utredes på nytt og på nytt, synes nettopp å være at slike utilregnelighetsregler, skåret over lesten til et medisinsk diagnosesystem, ikke i tilstrekkelig grad er forenlig med våre oppfatninger om hva en utilregnelighetstilstand er eller kan være. Den utløsende årsaken til at utvalget ble nedsatt, var jo at Breivik-saken sådde tvil om egnetheten av det medisinske prinsipp som er lagt til grunn i norsk rett. Å foreslå det samme prinsippet med en liten vri er neppe tilstrekkelig til å avslutte den faglige diskusjonen, og det vil neppe stagge opinionen lenger enn til neste avvikende gjerningsperson setter sine spor i den folkelige bevissthet.

Det ville vært liten grunn til å insistere på at dette spørsmålet bør bli utredet grundigere, om det kun fantes ubetydelige forskjeller mellom utilregnelighet og det å være psykotisk. Men slik jeg ser det, er forskjellene betydelige.

Mens psykosebegrepet som norsk rett bygger på, er et psykiatrisk (medisinsk) begrep, er utilregnelighetsbegrepet et moralsk, ev. moralfilosofisk eller moralpsykologisk, begrep. Spørsmålet om hvem de utilregnelige er, dreier seg ikke fundamentalt sett om medisinske diagnoser, men om hvem som mangler skyldevne. Det er et spørsmål om hvem som er i en så forvirret eller avvikende sinnstilstand at de ikke kan holdes ansvarlig for sine handlinger, slik at det er moralsk galt å straffe dem. I det følgende vil jeg legge til grunn at dette er et substansielt moralfilosofisk spørsmål (men lite av det som følger, står og faller med dette). Det er ikke bare et spørsmål om å skille mellom forskjellige betydninger av ordet «utilregnelig», eller om hvem det etter videre samfunnsmessige eller politiske vurderinger anses hensiktsmessig å kategorisere som «utilregnelige» etter loven, men det er et spørsmål om hvem som er i en så forvirret eller avvikende sinnstilstand i gjerningsøyeblikket at det er moralsk galt å straffe dem. Når jeg i det følgende bruker ordet «(u)tilregnelig», er det, med mindre annet fremgår av sammenhengen, i denne betydningen.

Det som forener det moralske begrepet og psykiatrien, er at det som gjør en person utilregnelig, er personens mentale brister og kognitive svekkelser. Utilregnelighet er konstituert av slike mentale og kognitive avvik, slik at psykiatrien blir et viktig redskap for å identifisere de utilregnelige. Men det normative spørsmålet om hvorfor en person ikke skal holdes til ansvar for sine handlinger, kan ikke besvares av noen deskriptiv diagnose. Uansett hvilken diagnose en person har, vil vi alltid kunne spørre om denne var tilstrekkelig til å gjøre vedkommende utilregnelig.

Det finnes også en annen viktig forskjell. Tilregnelighetsutvalget legger til grunn, selv om det vedgår at dette er noe omstridt, at en psykose er noe som rammer sinnet som helhet.15 Har man først oppfylt vilkårene for en psykosediagnose, så er man å anse som psykotisk hvor man enn står og går. Men, til kontrast, er det hverken selvmotsigende eller vanskelig å se for seg at en person kan være utilregnelig i det øyeblikk han knivstikker en fremmed person på trikken, men at han var tilregnelig da han løste billett noen minutter tidligere (eller, kanskje mer presist: at han var tilregnelig i utførelsen av den handling å løse billett), eller at han var tilregnelig da han tok på seg sokkene samme morgen. Mens psykotisk kanskje er noe man er fullt og helt, er man nok utilregnelig kun stykkevis og delt. Utilregnelighet synes i det hele tatt ikke å være noe som hefter ved en person som sådan, men snarere noe som hefter ved personen som et handlende subjekt i møte med omverdenen. Og det er i dette møtet med omverdenen og i oppfattelsen og vurderingen av konkrete handlinger at vi må søke en mer presis forståelse av hva utilregnelighet er. Her oppstår en rekke spørsmål, blant annet: I relasjon til hvilke handlinger gir det mening å snakke om utilregnelighet? Hva kjennetegner den utilregneliges forståelse, eller mangel på sådan, av handlingen og omverdenen for øvrig? I hvilken grad, og på hvilken måte, er tilregnelighet et utslag av en persons frie vilje? Er utilregnelighet noe absolutt eller relativt? Er det et enhetlig fenomen, eller bør vi skille mellom forskjellige former for utilregnelighet?

Dette er ikke enkle spørsmål. Det grunnleggende spørsmålet om hvem de utilregnelige er, har koblinger til en rekke filosofiske problemområder, slik som studiet av fri vilje, handlingsfilosofien, moralpsykologien og psykiatriens filosofi. Men dette er også filosofiske grener som har sett en betydelig oppblomstring i løpet av de siste tiår. Og selv om det moralfilosofiske spørsmålet om hvem de utilregnelige er, kanskje aldri vil bli gitt et svar som er tilstrekkelig godt til at det avslutter den filosofiske diskusjonen – filosofiens erkjennelsesinteresse stikker gjerne dypere enn rettens – vil nok retten kunne trekke mange praktiske lærdommer av filosofien på dette området. Ikke minst bør filosofien kunne bidra med kasuistiske analyser som rettsanvendere kan sammenligne konkrete saksforhold med og hente veiledning fra.

4 Hvordan bør utilregnelighetsvilkåret formuleres?

4.1 Det medisinske prinsipp, skisse av gjeldende norsk rett

Straffeloven § 20 første ledd slår fast at lovbryteren må være tilregnelig på handlingstidspunktet for å kunne straffes, og at lovbryteren ikke er tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet var «psykotisk», jf. bestemmelsens bokstav b. Betegnelsen «psykotisk» stammer fra en lovendring i 1997, som trådte i kraft i 2002, da den sammen med formuleringen «psykisk utviklingshemmet i høy grad» erstattet den dagjeldende betegnelsen «sinnssyk» i strl. 1902 § 44. Strl. 2005 § 20 viderefører innholdsmessig strl. 1902 §§ 44–46 med en viss omredigering.

Det er to kjennetegn ved denne regelen som gjør at den anses som et uttrykk for det medisinske prinsipp. Det første er at den tar utgangspunkt i et medisinsk kriterium. I forarbeidene til den nye straffeloven legges det til grunn at «[p]sykose i strafferettslig forstand er de tilstander som psykiatrien til enhver tid regner som psykose».16 Det andre kjennetegnet er at den ikke oppstiller noe tilleggskrav om at det må foreligge en sammenheng mellom psykoselidelsen og den straffbare handlingen. Johs. Andenæs fremhever dette trekk ved regler basert på det medisinske prinsipp når han skriver:

«Er først den medisinske psykosediagnose på det rene, er dermed den strafferettslige utilregnelighet gitt, uten at det er nødvendig å stille spørsmålet om det er noen sammenheng mellom sykdommen og den straffbare handling.»17

Fordelen med en slik utilregnelighetsregel er at den er forholdsvis enkel å praktisere. Dommeren trenger ikke å foreta noen subjektive og skjønnspregede vurderinger av om den tiltalte var utilregnelig. I stedet beror praktiseringen av den på mer objektive og vitenskapelige kriterier; der diagnosen foreligger, legges det til grunn at den tiltalte var utilregnelig. Dette har vært en uttalt målsetting ved formuleringen av den någjeldende utilregnelighetsregelen. Som det fremheves i proposisjonen til lovendringen i strl. 1902:

«Avgjørelsen av spørsmålet om straffrihet bør i minst mulig grad avhenge av dommerens skjønn. Utilregnelighetstilstandene må beskrives i en terminologi som er anerkjent i den psykiatriske vitenskapen.»18

Den forståelsen av utilregnelighetsvilkåret som jeg har presentert så langt, er, til tross for at den fremkommer av anerkjente kilder, en forenkling; gjeldende rett er noe mer nyansert enn som så. Av dialektiske grunner vil jeg allikevel her ta utgangspunkt i en slik idealisert forståelse av en regel basert på det medisinske prinsipp. Denne vil bli nyansert i punkt 4.5.

4.2 Den problematiske substitusjonen

Det medisinske prinsipp innebærer en substitusjon av én vurdering med en annen. Det vi ønsker, er en utilregnelighetsregel som favner de og bare de som er utilregnelige. Straffeloven § 20 første ledd bokstav b substituerer en vurdering av dette med en vurdering av om tiltalte var psykotisk. En moralsk vurdering substitueres av en psykiatrisk. Den praktiske konsekvensen er at den som på handlingstiden var psykotisk, ikke straffes, uavhengig av om vedkommende var utilregnelig eller ei, og at den som på handlingstiden ikke var psykotisk, straffes, uavhengig av om vedkommende var tilregnelig eller ei.

Denne substitusjonen, som synes å ha blitt så selvfølgelig at det knapt enses at det er en substitusjon, hadde vært uproblematisk om det var slik at alle de og bare de som var psykotiske, også var utilregnelige. Men slik jeg var inne på i punkt 3, er dét ikke tilfellet. Sentrale deler av diskusjonen om utilregnelighetsreglene, herunder diskusjonen om utilregnelighetsregelen bør baseres på et medisinsk, psykologisk eller blandet prinsipp, kan da også leses som en diskusjon om hvordan svakhetene ved denne problematiske substitusjonen kan repareres eller omgås.

Vi kan skille mellom tre forskjellige typetilfeller som gjør substitusjonen problematisk:

Det første typetilfellet kjennetegnes av mangel på relevant årsakssammenheng mellom gjerningspersonens utilregnelighetsinduserende psykose og den straffbare handlingen. I disse tilfellene har gjerningspersonen en psykose, denne psykosen er av en slik art at den kan gjøre gjerningspersonen utilregnelig, men til tross for dette var vedkommende allikevel ikke å anse som utilregnelig på gjerningstidspunktet. Eksempler på dette vil kunne forekomme når en psykotisk person i et øyeblikk av klarhet velger å foreta en kriminell handling som psykosen ellers ville kunne forklart, der vi vil kreve av en person at vedkommende overvinner sine psykotiske tilbøyeligheter, for eksempel at han motstår impulsen til å adlyde stemmer som befaler ham å foreta en kriminell handling, eller der den psykotiske har foretatt en kriminell handling som psykosen ikke gir noen forklaring på.

Det andre typetilfellet, som har visse likhetstrekk med det første, men som har vært mindre synlig i diskusjonen om utilregnelighetsreglene, og som jeg derfor vil fremheve særskilt, kan, i denne sammenheng, karakteriseres som at gjerningspersonen har en godartet psykose. Med dette sikter jeg til de tilfeller hvor gjerningspersonen er psykotisk, men hvor psykosen er av en slik art at den normalt ikke vil kunne indusere en relevant form for strafferettslig utilregnelighet. Gjerningspersonen har for eksempel vrangforestillinger som ikke gjør vedkommende mer tilbøyelig til å foreta straffbare handlinger. Tilfeller hvor den tiltalte har en godartet psykose, vil naturlig nok forholdsvis sjelden komme for domstolene, og jeg er usikker på hvor høy prevalensen av slike tilfeller er i befolkningen eller blant de psykotiske. Dette typetilfellet er allikevel av betydning fordi det tydeliggjør det problematiske ved substitusjonen. Problemet er ikke bare, som i det første typetilfellet, at psykotiske i noen henseender vil være å anse som tilregnelige, men at enkelte psykotiske kun unntaksvis vil kunne bli å anse som strafferettslig utilregnelige.

Det tredje typetilfellet kjennetegnes ved at gjerningspersonen er utilregnelig uten å være psykotisk. De diagnostiske kriteriene for psykiatriens forskjellige psykoselidelser oppstiller forskjellige krav med hensyn til symptomer og disses hyppighet, varighet og intensitet. Og det vil kunne forekomme at de diagnostiske kriteriene for en psykoselidelse ikke er oppfylt, men at vedkommende allikevel hadde en så mangelfull evne til å forstå omverdenen og konsekvensene av egne handlinger at han var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Dette er også forutsatt av Tilregnelighetsutvalget, som i sitt forslag til utilregnelighetsregel inkluderer tilstander som må likestilles med en psykose.

De to første typetilfellene illustrerer at regelen er overinkluderende – det finnes psykotiske som ikke er utilregnelige, slik at psykose ikke er en tilstrekkelig betingelse for utilregnelighet. Det siste typetilfellet illustrerer at regelen også er underinkluderende – det finnes utilregnelige som ikke er psykotiske, slik at psykose heller ikke er en nødvendig betingelse for utilregnelighet.

4.3 Reparasjonen: Et blandet prinsipp

Det hyppigst foreslåtte botemiddel mot den problematiske substitusjonen har vært en regel basert på et såkalt blandet prinsipp. Vi beholder det medisinske kriteriet, men reparerer svakhetene ved dette gjennom å oppstille tilleggskriterier som skal gjøre regelen mer treffsikker. I teorien har det vært vanlig å skille mellom kausale og psykologiske tilleggskriterier.19

Et eksempel på en regel som er et uttrykk for et medisinsk-kausalt prinsipp, er den amerikanske The Durham Rule, som slår fast at «an accused is not criminally responsible if his unlawful act was the product of mental disease or mental defect».20 Etter denne regelen vil det ikke være tilstrekkelig for ansvarsfrihet at den tiltalte har begått en ulovlig handling på et tidspunkt da han hadde en mental lidelse. Handlingen må også være et produkt av lidelsen. Tilsvarende kunne vi sett for oss at straffelovens krav om at den tiltalte var psykotisk på handlingstidspunktet, ble supplert med et krav om at den ulovlige handlingen var forårsaket av, eller var et utslag av, den psykotiske lidelsen.

Innvendingene mot et slikt blandet prinsipp er til dels knyttet til praktiseringen av tilleggsvilkåret.21 I enkelte tilfeller kan det finnes sterke holdepunkter for at handlingen må være et utslag av tiltaltes psykose – fordi det synes umulig å gi en annen rasjonell forklaring på handlingen. I andre tilfeller vil vurderingen måtte bero på mer spekulative betraktninger om sannsynligheten til forskjellige mulige årsaksforklaringer – noe hverken jurister eller psykiatere har særskilte faglige forutsetninger for å vurdere. Uansett er det klart at en regel basert på et slikt medisinsk-kausalt prinsipp vil representere et brudd med de idealer om objektivitet og vitenskapelighet som det medisinske prinsipp er tuftet på.

I tillegg er det et problem at det er vanskelig å formulere et tilleggsvilkår som angir den relevante form for årsakssammenheng. Det kan være årsakssammenheng mellom psykosen og handlingen i den forstand at om vi tenker oss psykosen borte, hadde vedkommende ikke utført handlingen, men et krav om en slik årsakssammenheng vil ikke være tilstrekkelig treffsikkert fordi det kan tenkes at vi burde kreve mer av vedkommende – at han til tross for sine vrangforestillinger evnet å opptre i samsvar med loven. Vi har vel alle opplevd å ha en liten djevel på skulderen som formaner oss om å gjøre noe galt fordi konsekvensene ikke er så store, fordi det ikke vil bli oppdaget, eller fordi vi fortjener bedre, eller noen andre verre. Og om vi gir etter, kan vi alltids skylde på våre demoner; om det ikke var for disse, hadde vi handlet annerledes. Men under loven, så vel som allmennmoralen, blir vi bedømt etter våre bedre engler.

Selv om vi skulle lykkes i å formulere et kausalt tilleggsvilkår som både er tilstrekkelig treffsikkert og reliabelt i praksis, vil imidlertid regelen ikke være i stand til å fange opp de utilregnelige som ikke er psykotiske. Det tilleggsvilkåret gjør, er å snevre inn ekstensjonen til det medisinske vilkåret – altså mengden av de som faktisk oppfyller det medisinske vilkåret – til den gruppen av individer som oppfyller begge vilkårene. Men tilleggsvilkåret får ikke gjort noe med de som faller utenfor det medisinske vilkåret. Reparasjonen av det medisinske prinsipp vil derfor kun klare å korrigere for at det medisinske vilkåret er overinkluderende, ikke for at det er underinkluderende.

Alternativet til å oppstille et kausalt tilleggsvilkår er å oppstille et psykologisk tilleggsvilkår. En regel som er et uttrykk for et medisinsk-psykologisk prinsipp, vil i tillegg til medisinske kriterier oppstille psykologiske kriterier – typisk om den tiltaltes forståelse av handlingen eller dens rettsstridighet. Et eksempel er Særreaksjonsutvalgets forslag til endring av strl. 1902 § 44. De foreslo at det etter vilkåret «psykotisk» ble føyet til «og dermed uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen».22

Vi kan rette tilsvarende innvendinger mot psykologiske tilleggsvilkår som mot de kausale. Praktiseringen av psykologiske tilleggsvilkår vil også være mindre objektiv og vitenskapelig, og, som jeg skal komme tilbake til i neste punkt, er det også utfordringer knyttet til formuleringen av det psykologiske kriteriet. En regel basert på et medisinsk-psykologisk prinsipp vil heller ikke kunne justere for at det medisinske kriteriet er underinkluderende.

Derfor er det vanskelig å se hvordan en regel basert på et blandet prinsipp – som av mange har vært det foretrukne svar på kritikken mot det medisinske prinsipp – vil kunne være en tilfredsstillende løsning. Et blandet prinsipp vil ikke kunne justere for et underinkluderende medisinsk kriterium. En slik svakhet må eventuelt omgås ved å oppstille et svært vidt medisinsk kriterium, for eksempel et krav om at den tiltalte hadde en psykiatrisk diagnose. Men dette leder bare til spørsmålet om vi trenger å involvere medisinske kriterier overhodet. Hvis det avgjørende i alle fall er den tiltaltes psykologiske tilstand, hvorfor ikke i stedet oppstille rent psykologiske kriterier?

4.4 Omgåelsen: Det psykologiske prinsipp

Dette er tilfellet for regler basert på det psykologiske prinsipp, som omgår problemene ved den problematiske substitusjonen. Et eksempel er The M’Naghten rule, som har stått sentralt i anglosaksisk rett, og som oppstiller krav om at den tiltalte

«was labouring under such a defect of reason, from disease of the mind, as not to know the nature and quality of the act he was doing; or, if he did know it, that he did not know he was doing what was wrong».23

Vilkåret «disease of the mind» innebærer at regelen kan betraktes som uttrykk for et blandet prinsipp, men fordi dette vilkåret er så ubestemt, og fordi det sentrale synes å være tiltaltes forståelse av handlingen og dens rettsstridighet, vil jeg her se den som uttrykk for et psykologisk prinsipp.24

Regelen gir et kortfattet uttrykk for noen sentrale kjennetegn ved utilregnelige, og slik sett kan det hevdes at den i teorien skal være mer treffsikker enn regler basert på det medisinske prinsipp. Den unngår den problematiske substitusjonen, men kun gjennom å oppgi idealene om objektivitet og vitenskapelighet. Psykiatriske undersøkelser av den tiltalte vil selvsagt være relevante også ved praktiseringen av en slik regel, men psykiatriske diagnoser tilkjennes ingen avgjørende, definitorisk betydning. Det avgjørende blir i alle fall en skjønnsmessig og svakt faglig forankret vurdering av den tiltaltes forståelse på handlingstidspunktet.

Denne mangelen på objektivitet og vitenskapelighet bør imidlertid ikke være avgjørende i seg selv. Det avgjørende bør være hvor treffsikker en slik regel vil være i praksis. Og en treffsikker skjønnsmessig vurdering er bedre enn en vitenskapelig vurdering som bommer. Men det er særlig to andre innvendinger som kan reises mot slike regler. For det første kan en regel som M’Naghten sies å ha et informasjonsunderskudd. Den gir forholdsvis lite veiledning til rettsanvenderen. For eksempel er det uklart hvor avvikende forståelse av handlingen som kreves, eller hvor sikker vedkommende må ha vært i sin forståelse. For alle de vanskelige grensetilfellene som kan oppstå, gir en slik formulering så godt som ingen veiledning.

Og for det andre er det også, om vi ser bort fra regelens vaghet, vanskelig å gi en formulering av regelen som er tilstrekkelig treffsikker. For eksempel er det lett å se at det finnes eksempler på utilregnelige som ikke dekkes av ordlyden i M’Naghten. En utilregnelig person som på grunn av hypnose eller kraftige auditive hallusinasjoner ikke klarer å motstå impulsen til å utføre en ulovlig handling som han vet er rettsstridig og fullt ut forstår rekkevidden av, vil ikke fanges opp av vilkåret. Slike formuleringer kan ikke bli fullkomment treffsikre i fravær av et godt svar på det grunnleggende spørsmålet om hvem de utilregnelige er. Uten en slik forståelse vil regler basert på det psykologiske prinsipp i stedet innebære en alternativ substitusjon av de utilregnelige med de som faller inn under formuleringens ekstensjon. Derfor er det også vanskelig å se hvordan en regel basert på det psykologiske prinsipp vil kunne bli en tilfredsstillende løsning.

4.5 Gjeldende norsk rett, et medisinsk-pragmatisk prinsipp

Slik jeg utla gjeldende norsk rett i punkt 4.1, skulle ordet «psykotisk» i strl. §20 første ledd bokstav b forstås som identisk med psykiatriens psykosebegrep; der den tiltalte er diagnostisert som psykotisk på gjerningstidspunktet, er den strafferettslige utilregnelighet gitt. Dette er imidlertid ikke helt presist. Forståelsen av det rettslige psykosebegrepet beror, i likhet med forståelsen av alle andre rettslige begreper, på en rettslig tolkning, og det foreligger ikke fullstendig identitet mellom det rettslige og det psykiatriske begrepet.

For det første er det klart at en psykose som på grunn av medikamentell eller annen behandling er i en såkalt inaktiv fase, ikke skal gi grunnlag for straffrihet. Det er altså ikke tilstrekkelig at den tiltalte på handlingstidspunktet var diagnostisert som psykotisk. Psykosen må også ha vært i en aktiv fase. Formuleringen «den som på handlingstidspunktet var psykotisk» (min utheving) er ment å fremheve dette.25

For det andre har det nok vært lovgivers uuttalte forutsetning at kun tilstrekkelig symptomtunge psykoser vil kunne oppfylle lovens krav. Særreaksjonsutvalget, som utredet utilregnelighetsreglene før endringen av strl. 1902 § 44, hadde foreslått at det etter vilkåret «psykotisk» ble føyet til «og dermed uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen».26 Departementet var ikke uenig i utvalgets vurderinger av hvem som burde favnes av bestemmelsen, men støttet allikevel ikke forslaget om å innta en slik presisering i loven. Departementet anførte at man må kunne forvente «at de personer som først og fremst skal praktisere bestemmelsen, det vil si jurister med hjelp av psykiatere, er klar over hva som kjennetegner en psykotisk tilstand».27 Som Randi Rosenqvist, rettspsykiater og tidligere leder av Den rettsmedisinske kommisjon, har påpekt, synes ikke departementet å ha vært klar over at mange med psykoselidelser kan være velfungerende etter god behandling, og dermed forholdsvis klart tilregnelige.28 Det er derfor rimelig å forstå ordet «psykotisk» i loven slik at det ikke bare krever en aktiv psykoselidelse, men også at de psykotiske symptomene er av en viss styrke.29

At den rettslige betegnelsen «psykotisk» skal forstås annerledes enn det psykiatriske begrepet, støttes også av lovhistorien. Selv om vår ordning, med en regel basert på et medisinsk prinsipp, har vært motivert av ønsket om å ha en utilregnelighetsregel som benytter mer objektive og vitenskapelige kriterier, har det aldri vært noe uttalt ønske at regelen skal favne de psykotiske i stedet for de utilregnelige. Regelen har i stedet bygget på det medisinske prinsipp i den tro at en slik regel forholdsvis nøyaktig vil favne alle i den relevante gruppen av de utilregnelige. Opp gjennom historien har forskjellige formuleringer blitt benyttet uten at store materielle forskjeller har vært tilsiktet. Kriminalloven 1842 § 2 nevnte de «galne eller avsindige». Dette ble ved vedtagelsen av Sindsygeloven 1848 endret til «sindssyg». «Sinnssyk» var også den foretrukne betegnelse ved vedtagelsen av straffeloven 1902, og ble beholdt frem til betegnelsen «psykotisk» ble vedtatt i 1997.30 Endringen ble begrunnet med at «psykose» var en mer presis og tidsriktig betegnelse.31 I forslaget til ny utilregnelighetsregel i NOU 1974: 17 ble det også foreslått å endre formuleringen til «alvorlig sinnslidelse (sinnssyk)» – uttrykket «alvorlig sinnslidelse» ble ansett mindre belastende og var brukt i lov om psykisk helsevern 1961 § 5 – mens ordene «sinnssykdom» og «psykose» i utredningen for øvrig benyttes som om alle de tre uttrykkene var synonyme – hvilket ikke var faglig korrekt på dette tidspunktet.32 Her ble det også uttalt at det ikke var noen psykiatriske begreper «som uten videre peker seg ut som ‘riktige’. En står således nokså fritt».33 Av lovhistorien kan man få inntrykk av at utilregnelighetsregelens utvikling hele tiden har bygget på det underliggende premiss at de utilregnelige er de «gale», og at utfordringen ved formuleringen av utilregnelighetsvilkåret bare har vært å finne det mest tidsriktige og faglig korrekte uttrykket for disse. De forskjellige uttrykkene har, i det minste til en viss grad, vært benyttet mer som merkelapper på de utilregnelige enn i kraft av ordenes egentlige betydning. Dette støtter opp om at straffelovens betegnelse «psykotisk» bør forstås slik at det uttrykker et eget rettslig begrep, distinkt fra det psykiatriske.34

For å skille mellom den rettslige og psykiatriske bruken av betegnelsen vil jeg i det følgende benytte indekser. Det de sakkyndige i sin praksis tar stilling til, er om de psykiatriske kravene til psykose er oppfylt – om tiltalte var psykotiskpsy – mens retten vurderer om de rettslige kravene er oppfylt – om tiltalte var psykotisklex. «Psykotisklex» uttrykker et snevrere begrep enn «psykotiskpsy».

Hvordan vi mer presist bør forstå «psykotisklex», er det vanskelig å gi noe klart svar på. Det er nok en kilde til uklarhet at loven benytter en psykiatrisk betegnelse i en rettslig betydning,35 og den lite presise og stedvis misvisende omtalen av begrepet i juridiske kilder har nok også bidratt til en del uklarhet ved praktiseringen av bestemmelsen.36 I praksis har nok håndhevelsen av strl. 1902 § 44 i stor grad blitt overlatt til rettsoppnevnte sakkyndige, i den forstand at klare konklusjoner fra de sakkyndige er lagt til grunn av domstolene.37 Men kildene åpner, slik jeg ser det, opp et betydelig tolkningsrom for rettsanvendere. I tilfeller hvor den tiltalte var psykotiskpsy, men forholdsvis klart tilregnelig, kan det argumenteres for at han ikke var psykotisklex. Tilsvarende bør domstolene kunne «fingere» psykoselex i tilfeller hvor tiltalte var utilregnelig, men ikke psykotiskpsy.

Fordi «psykoselex» ikke er et medisinsk begrep, er det noe misvisende ved forståelsen av den norske regelen som uttrykk for det medisinske prinsipp. Mer presist bør den betraktes som et uttrykk for et medisinsk-pragmatisk prinsipp. Den forutsetter både psykosepsy og en skjønnsmessig vurdering fra dommerens side av om den tiltaltes symptomer er tilstrekkelig alvorlige. Med dette innslaget av pragmatikk fordufter mye av regelens angivelige objektivitet og vitenskapelighet.

4.6 Tilregnelighetsutvalgets forslag, et medisinsk-moralsk prinsipp

Tilregnelighetsutvalget har foreslått at det någjeldende psykosekriteriet erstattes av følgende vilkår:

«Den som retten anser for å ha vært psykotisk på handlingstiden eller i en tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må likestilles med å være psykotisk, er ikke strafferettslig ansvarlig.»38

Det mest iøynefallende ved dette forslaget er kanskje den litt pussige formuleringen: «Den som retten anser for å ha vært psykotisk på handlingstiden […] er ikke strafferettslig ansvarlig» (min utheving). Formuleringen er ment å understreke at det er retten som skal avgjøre om vilkårene i utilregnelighetsregelen er oppfylt.39 Men slik den er formet, fremstår den mer som en konstatering av hvordan en rettsregel praktiseres, enn som en egentlig norm. Det er et faktum at den som retten anser å ha drept en annen, straffes med fengsel, jf. strl. § 275, men bestemmelsen sier ikke dette. Den sier at den som dreper en annen, straffes med fengsel. Rettsreglene knytter normalt virkninger til faktiske forhold, ikke til våre oppfatninger om slike.

Det jeg ønsker å fremheve her, er imidlertid andre forhold. Bestemmelsens sentrale betegnelse «psykotisk» er også her brukt i en rettslig forstand. I lys av uttalelsene i utredningen kan det argumenteres for at «psykotisk» i denne bestemmelsen skal forstås annerledes enn den tilsvarende betegnelsen i strl. § 20, ved at betegnelsens betydning på en mer markert måte avviker fra den psykiatriske betydningen. Her vil jeg allikevel, for enkelhets skyld, fortsette å bruke betegnelsen «psykotisklex» som et uttrykk for denne betydningen. En psykosepsy vil etter dette vilkåret i bestemmelsen være nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å konstatere strafferettslig utilregnelighet. Utvalget fremhever at retten «på etisk og normativt grunnlag» må foreta en selvstendig vurdering av om de psykotiske symptomer som er påvist, «er tunge nok til at lovbryteren var psykotisk i rettslig forstand».40 Det vi ser et eksempel på her, er at den problematiske substitusjonen repareres ved en moralsk vurdering av om psykosen er av en slik art at den tiltalte var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Det er dermed rimelig å lese dette vilkåret slik at kravet «psykotisklex» er ment å være identisk med «psykotiskpsy & utilregnelig».

Denne kombinasjonen av medisinske og moralske kriterier innebærer at vi kan betrakte hovedregelen som uttrykk for et medisinsk-moralsk prinsipp.

Men i tillegg, fordi det også finnes utilregnelige som ikke er psykotiske, oppstiller utvalget altså et alternativ som skal favne de som ikke var psykotiske, men som var «i en tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må likestilles med å være psykotisk».41 Vurderingen av om dette vilkåret er oppfylt, vil også måtte bero på en moralsk vurdering av om tilstanden var av en slik art at vedkommende var utilregnelig.42 Dette vilkåret kan derfor leses som et krav om «ikke-psykotiskpsy & utilregnelig».

Mens hovedregelen korrigerer for at det medisinske kriteriet er overinkluderende, vil tilleggsvilkåret kunne korrigere for at det medisinske kriteriet er underinkluderende. Utvalgets vektlegging av at retten skal korrigere for svakhetene ved det medisinske kriteriet gjennom en moralsk vurdering, harmonerer også godt med at utilregnelighetsbegrepet er et moralsk begrep. Utvalgets forslag fremstår derfor som den potensielt mest treffsikre av de reglene vi til nå har sett på.

Også mot denne regelen kan det imidlertid reises innvendinger. En første innvending er at formuleringen av regelen leder i ring. For kombinasjonen av hovedregelen og tilleggsvilkåret, «psykotiskpsy & utilregnelig» og «ikke-psykotiskpsy & utilregnelig» er logisk ekvivalent med vilkåret «utilregnelig». Her er ringen sluttet. Forsøket på å reparere svakhetene ved den problematiske substitusjonen av et krav om utilregnelighet med et krav om psykose har ledet oss tilbake til det samme kriteriet om utilregnelighet. Dette illustrerer det uunngåelige ved forsøk på å reparere den problematiske substitusjonen. Om vi ønsker å favne kun de psykotiske som er utilregnelige, og de som er utilregnelige, men ikke psykotiske, så leder det oss uunngåelig tilbake til det samme grunnleggende, moralske spørsmålet: Hvem er egentlig de utilregnelige?

Derfor mener jeg det også er misvisende når utvalget argumenterer mot utilregnelighetsregler basert på et blandet prinsipp, og hevder at deres regel er basert på et medisinsk prinsipp.43 Som påpekt forutsetter både hovedregelen og tilleggsvilkåret en moralsk vurdering, og de kan således begge, hver for seg, betraktes som uttrykk for et medisinsk-moralsk prinsipp. Men når vi kombinerer disse to reglene, ser vi at psykosekriteriet ikke spiller noen nødvendig rolle, overhodet, i utvalgets forslag til utilregnelighetsregel. Det avgjørende er i alle tilfeller om tiltalte fremviser tilstrekkelig alvorlige symptomer til at han, etter en moralsk vurdering, skal anses utilregnelig. Dermed ville utvalgets forslag til utilregnelighetsregel, om det skulle blitt vedtatt, innebære at vi får en regel som strengt tatt er helt fri for medisinske kriterier. Kravet om «psykose» vil i høyden kunne spille en rolle som en heuristisk tommelfingerregel ved praktiseringen av bestemmelsen. Slik sett representerer utvalgets forslag et klart brudd med den norske tradisjonen, hvor det har vært lagt til grunn at utilregnelighetsvurderingen «i minst mulig grad [bør] avhenge av dommerens skjønn».44 Med sitt sterke moralske innslag står det bare et skinn igjen av utilregnelighetsregelens objektivitet og vitenskapelighet.

Tilregnelighetsutvalget ønsker også å overlate denne moralske vurderingen til rettens diskresjon. At det er retten – og ikke de sakkyndige – som skal foreta denne vurderingen, begrunnes med at de sakkyndige ikke har de faglige forutsetninger «for å besvare [dette] grunnleggende spørsmålet, som dypest sett er av rettslig art: Var den tiltalte i gjerningsøyeblikket så psykisk forstyrret at han ikke bør og kan holdes ansvarlig?»45 Men i fravær av konkrete rettslige holdepunkter for hva slags psykiske forstyrrelser som er tilstrekkelig alvorlige til at den tiltalte ikke kan og bør holdes ansvarlig, er dette slettes ikke et rettslig spørsmål. Dette er et spørsmål som hører inn under det grunnleggende, moralfilosofiske spørsmålet om hvem de utilregnelige er. Og det er derfor heller ikke et spørsmål som juristene har særskilte faglige forutsetninger for å besvare. Det utvalget forventer, er at den enkelte tilfeldige dommer, under et hardt arbeidspress, skal gi sitt bidrag til besvarelsen av dette grunnleggende spørsmålet. Utvalget fremhever at retten slik etter hvert vil «utvikle standarder for hvilken grad av symptombelastning som skal kreves for at lovens krav ‘psykotisk’ […] er oppfylt».46 Når disse standardene har blitt etablert, vil dommerne kunne tre ut av sin midlertidige rolle som moralfilosofer og igjen gjøre det de er kvalifisert til å gjøre – nemlig å tolke rettens utilregnelighetsvilkår. Men så lenge dette har blitt skapt av et tilfeldig utvalg dommere, uten særskilt moralfilosofisk kompetanse, i en hardt presset arbeidsdag, har vi ingen garanti for at regelen med stor grad av treffsikkerhet vil favne de og bare de som er utilregnelige.

4.7 Dialektisk løsning I: Et moralsk prinsipp

Det er to alternative prinsipper som peker seg ut som mulige løsninger på den problematiske substitusjonen. Ingen av disse har, etter hva jeg kan se, vært synlige hverken i den teoretiske diskusjonen eller i den offentlige debatt.

Det første alternativet, som vil kunne bli oppfattet som det mest radikale, er en regel basert på et moralsk (ev. moralfilosofisk eller moralpsykologisk) prinsipp. Det vi ønsker, er en utilregnelighetsregel som favner alle de og bare de som etter en moralsk vurdering er å anse som utilregnelige. Og da er en mulighet å la utilregnelighetsregelen si nettopp dette: at den som var utilregnelig på gjerningstidspunktet, ikke straffes. Det er ingen grunn til å fortsette å stange hodet i veggen og insistere på at vi må ta omveien om et (kvasi)psykiatrisk kriterium som vi i stadig større omfang har erkjent svakhetene ved.

Løsningen: Om substitusjonen ikke funker, la vær’ å substituer’!

Ved å la være å substituere vil vi få en regel som hverken er overinkluderende eller underinkluderende. Slik unngår vi noen av de største problemene ved regler basert på et medisinsk eller blandet prinsipp. Den grunnleggende tanken er at regelen etter en rettslig tolkning skal forstås slik at den favner alle de og kun de som er utilregnelige.

En slik regel vil forutsette et svar på det grunnleggende, moralske spørsmålet om hvem de utilregnelige egentlig er. Men slik min analyse ovenfor indikerer, er en viss forståelse av dette også forutsatt under gjeldende rett og etter Tilregnelighetsutvalgets forslag, hvor betegnelsen «psykotisk» har blitt tilkjent en selvstendig, rettslig betydning. Så lenge praktiseringen av vilkåret forutsetter en (moralsk) vurdering av om en psykose, eller andre tilstander, bør gi grunnlag for straffrihet, kommer vi ikke utenom dette grunnleggende spørsmålet.

Men der gjeldende rett og utvalgets forslag forutsetter at den enkelte dommer skal foreta en (moralsk) vurdering i hver enkelt sak, er mitt forslag at det generelle spørsmålet om hvem de utilregnelige er, blir grundig analysert. En slik analyse bør gi oss en større kasuistisk katalog som rettsanvendere kan sammenligne med og hente veiledning fra. Ved å bygge på en slik foreliggende, mer presis forståelse av hva utilregnelighet er, vil regelen kunne bidra til en mer enhetlig og moralsk forsvarlig praksis, samtidig som det vil sikre en mer faglig forsvarlig arbeidsfordeling. Dommerne kan gjøre det de har spesiell kompetanse til – nemlig å tolke utilregnelighetsvilkåret – i stedet for å måtte forsøke seg som moralfilosofer.

Den grunnleggende tanken er som sagt at regelen etter en rettslig tolkning skal favne alle de og kun de som er utilregnelige. Selve utilregnelighetsvilkåret trenger ikke formuleres som et eksplisitt krav om utilregnelighet. Det kan være at vi vil foretrekke lengre formuleringer som angir alternative og/eller kumulative vilkår, eller formuleringer som er angitt ved hjelp av rettslige standarder og eventuelle retningslinjer, eller et krav om utilregnelighet i kombinasjon med en (u)fullstendig konnotasjons- og/eller denotasjonsangivelse, osv. Én og samme regel kan gis mange formuleringer.

På dette området er det imidlertid mye som taler for at «less is more». Noe vi kan lære av regler som M’Naghten, som er et uttrykk for det psykologiske prinsipp, er hvor vanskelig det er å finne kortfattede formuleringer som er tilstrekkelig treffsikre. En annen lærdom vi kan trekke, er at også slike regler har et informasjonsunderskudd. Hvor informativ en rettslig standard er, avhenger ikke av hvor mange ord som er benyttet ved formuleringen av standarden. Betegnelsen «psykotisk» er illustrerende. Til tross for at det er ett ord, er det svært informativt fordi det viser til en korpus av medisinsk litteratur. Betegnelsen «utilregnelig» vil kunne spille en tilsvarende rolle etter hvert som vi får en bedre forståelse av hvem de utilregnelige er. Å formulere utilregnelighetsvilkåret med en slik vag standard kan derfor ha en egen verdi.47 I stedet for å formulere en statisk regel som uttrykk for et svakt informert politisk valg knyttes vilkåret til en dynamisk, faglig standard i utvikling. Dette vil innebære at utilregnelighetsvilkåret til enhver tid vil være i stand til å speile vår beste forståelse av hvem de utilregnelige er. En slik lovgivningsteknikk er tross alt også vanlig ellers i retten, hvor det forutsettes at rettsanvendere klarer å vurdere om for eksempel en avtale er urimelig, jf. avtl. § 36, uten at det er utpenslet i stor detalj i lovteksten hva «urimelig» innebærer.

En regel basert på det moralske prinsipp vil selvsagt, i det minste inntil videre, ikke ha den samme objektive eller vitenskapelige karakter som en regel som angir genuint medisinske vilkår. Men en slik innvending er i mine øyne lite tungtveiende. For det første fordi idealet om objektivitet og vitenskapelighet langt på vei allerede er forlatt gjennom de supplerende pragmatiske og moralske vurderinger som vi finner under gjeldende rett og i Tilregnelighetsutvalgets forslag. Og for det andre fordi slike idealer hovedsakelig er relevante for praktiseringen av vilkåret, ikke ved formuleringen av det. Målet med formuleringen bør utelukkende være å angi den ekstensjonen til vilkåret som vi ønsker å favne med bestemmelsen. Hvordan denne ekstensjonen angis, er helt uten betydning for praktiseringen av regelen, eller for hvor lett eller vanskelig det er å bevise (i den utstrekning beviskravet krever det) at en person faller inn under ekstensjonen. Om vi vet at personer med en bestemt psykiatrisk diagnose er å anse som utilregnelige, vil vi kunne konstatere at en tiltalt var utilregnelig, gjennom å fastslå at vedkommende har denne diagnosen. De psykiatrisk sakkyndige vil derfor kunne fortsette å spille omtrent samme rolle som den de har spilt til nå. Forskjellen er bare at dommeren på bakgrunn av de sakkyndiges utredninger må ta stilling til om den tiltalte var utilregnelig, i stedet for om han var psykotisklex.

4.8 Dialektisk løsning II: Et rettspsykiatrisk prinsipp

Den andre mulige løsningen på den problematiske substitusjonen er å konstruere en regel basert på et (nytt) rettspsykiatrisk prinsipp. I innledningen til den siste revisjonen av det amerikanske psykiatriske klassifikasjonssystemet DSM-5 står det:

«[I]t is important to note that the definition of mental disorder included in DSM-5 was developed to meet the needs of clinicians, public health professionals, and research investigators rather than all of the technical needs of the courts and legal professionals.»48

Dette er sentralt. Diagnosesystemene som vi finner innenfor psykiatrien, ble ikke konstruert for å svare på rettens utfordringer, men med helt andre formål for øye. Og dette gjelder også psykoselidelsene. Disse ble ikke konstruert for å favne de utilregnelige, og derfor finner vi psykotiske som ikke er utilregnelige, og utilregnelige som ikke er psykotiske. Diagnosen passer ikke til formålet.

Løsningen: Om diagnosen ikke passer, lag en annen diagnose!

I stedet for rettslige kriterier per psykiatriske som er konstruert for helt andre formål, konstruerer man egne rettspsykiatriske kriterier som er skreddersydde for akkurat dette formålet.

Forskjellen fra en regel basert på det moralske prinsipp er at mens slike er formulert ved hjelp av et moralsk uttrykk og forutsetter en vurdering fra dommerens side av om den psykiatriske vurderingen er tilstrekkelig til å konstatere at det moralske vilkåret er oppfylt, vil vilkåret i en regel basert på det rettspsykiatriske prinsipp nettopp være et rettspsykiatrisk vilkår, som den rettspsykiatriske konklusjonen mer direkte kan subsumeres under. Dette vil kunne gi de psykiatrisk sakkyndige større innflytelse over den endelige subsumsjonen. Men dette bør være uproblematisk så lenge det rettspsykiatriske vilkåret er treffsikkert og praktiseringen av det er reliabelt. Om man ønsker å fastholde de idealer om objektivitet og vitenskapelighet som har vært lagt til grunn i norske forarbeider – og å gjøre disse til en realitet – fremstår en regel basert på et rettspsykiatrisk prinsipp som den naturlige og mest fruktbare løsningen.

At det er teoretisk mulig å konstruere en regel som er uttrykk for et slikt rettspsykiatrisk prinsipp, anser jeg som nokså klart. Alt det forutsetter, er at utilregnelighet er en tilstand som er forårsaket eller konstituert av bevissthetsforstyrrelser og andre kognitive svekkelser eller mentale brister, og at disse kan identifiseres. En slik forutsetning ligger til grunn for samtlige av de regler og prinsipper som jeg har gjennomgått ovenfor.

Om det også er praktisk mulig, er et annet spørsmål. Men det synes ikke avskrekkende vanskelig. Ideelt sett vil det, for det første, forutsette et svar på det grunnleggende, moralske spørsmålet om hvem de utilregnelige egentlig er. For det andre, for å sikre regelens validitet, vil det forutsette en utredning av hvilke bevissthetsforstyrrelser og andre kognitive svekkelser eller mentale brister som er nødvendige og tilstrekkelige for å konstatere slik utilregnelighet. Og for det tredje, for å sikre diagnostiseringens reliabilitet, må det utarbeides egne diagnostiske kriterier som gir tilstrekkelig god treffsikkerhet.

En regel basert på et slikt rettspsykiatrisk prinsipp er naturlig nok noe som, om regelen skulle bli en realitet, ligger et godt stykke frem i tid. Dette er ikke noe som kan utvikles i en offentlig utredning. Initiativet til å utforske muligheten for et slikt prinsipp må eventuelt komme fra fagmiljøene selv – i hovedsak fra det (retts)psykiatriske, men filosofer og jurister vil også ha en viktig rolle å spille – og det bør i så fall gi opphav til en internasjonal faglig debatt om hvorvidt et slikt prinsipp er ønskelig og oppnåelig, og eventuelt videre om hvordan det bør utredes og etableres. Slik de psykiatriske diagnosemanualene er gjenstand for stadige bearbeidelser i lys av ny fagkunnskap, bør også det rettspsykiatriske prinsipp oppdateres slik at det til enhver tid gir uttrykk for vår beste forståelse av symptomene på utilregnelighet.

5 Hvordan kan vi best identifisere de utilregnelige?

5.1 Arbeidsfordelingen mellom de sakkyndige og retten

Det metodiske spørsmålet om hvordan vurderingen av om utilregnelighetsvilkåret er oppfylt, skal gjennomføres i praksis, involverer en rekke underordnede spørsmål om hvorvidt og eventuelt når det skal benyttes sakkyndige, hvem de sakkyndige bør være, hvordan de skal utføre sine arbeidsoppgaver og eventuelt samarbeide seg imellom, hvordan deres mandat bør utformes, hvordan deres vurderinger og konklusjoner bør presenteres for retten, mv. Hvilke svar vi vil gi på disse spørsmålene, beror til dels på empiriske premisser, blant annet om de sakkyndiges kvalifikasjoner og treffsikkerhet, og til dels på normative vurderinger av hvor høyt vi verdsetter gode utredninger av spørsmålet om tiltalte var utilregnelig. Slike empiriske premisser og normative vurderinger vil jeg her ikke gå nærmere inn på. Det er imidlertid ett spørsmål, som hører inn under det metodiske, som er åpent for mer analytiske refleksjoner, og som jeg her vil knytte noen kommentarer til. Dette er spørsmålet om hvordan vi bør organisere arbeidsfordelingen mellom de sakkyndige og retten.

Etter gjeldende rett er ordningen slik at de psykiatrisk sakkyndige først foretar en vurdering av om den tiltalte var psykotiskpsy (eller eventuelt oppfyller kriteriene for andre relevante diagnoser), mens retten så, på bakgrunn av vurderingen av om tiltalte var psykotiskpsy og eventuelle andre holdepunkter, skal foreta en selvstendig vurdering av om tiltalte var psykotisklex. Som Tilregnelighetsutvalget imidlertid påpeker, har håndhevelsen av strl. 1902 § 44 i stor grad blitt overlatt til rettsoppnevnte sakkyndige «i den forstand at klare konklusjoner fra de sakkyndige er lagt til grunn av domstolene»,49 slik at det i realiteten har vært de sakkyndige som har trukket opp de nærmere grensene for rettslig utilregnelighet.50 Og denne rollen er i praksis blitt ytterligere forsterket ved at mandatet har vært utformet som et direkte spørsmål om vilkårene i straffeloven er oppfylt. For eksempel ble det i standardmandatet til utredninger etter den gamle straffeloven spurt: «Var siktede på handlingstiden psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad? (strl. § 44).»51

Tilregnelighetsutvalget ønsker å tydeliggjøre arbeidsfordelingen mellom de sakkyndige og retten ved å skille klarere mellom medisinske og rettslige spørsmål enn det som gjøres i dag. Slik vil det «motvirke den tendens de sakkyndige, tilskyndet av den juridiske tradisjon, har hatt til å bevege seg over i det rettslige felt».52 Om de sakkyndiges oppgave skriver utvalget:

«Etter den regelen utvalget foreslår, vil de sakkyndiges oppgave være å utrede lovbryterens sinnstilstand utelukkende på egne faglige premisser og etter det internasjonale klassifikasjonssystemet for psykiske lidelser, som for tiden er ICD-10. […] De sakkyndige skal i sin erklæring konkludere innenfor rammen av dette faglige systemet, men ikke uttale seg om hvorvidt lovens vilkår ‘psykotisk’ er oppfylt.»53

Om rettens oppgave skriver det:

«Det er […] rettens oppgave på selvstendig grunnlag å ta stilling til om gjerningsmannens tilstand var av en slik karakter og fremtrådte med slik symptomstyrke, at han ikke bør påføres straffansvar. Denne rettslige bedømmelsen vil ha en klar empirisk forankring i observerte symptomer, noe den sakkyndige med sin særlige fagkunnskap og sine metodiske verktøy kan kaste lys over. Men psykiateren har ikke innenfor sitt fag forutsetninger for å besvare det avgjørende spørsmålet, som dypest sett er av rettslig art: Var den tiltalte i gjerningsøyeblikket så psykisk forstyrret at han ikke bør og kan holdes ansvarlig?»54

Denne arbeidsfordelingen kommer også klart frem i omtalen av vilkåret om likestilte tilstander:

«Etter utvalgets forslag til regel er det klarligvis retten som må avgjøre om den aktuelle tilstanden med dens symptomtyngde er av så inngripende karakter at den ‘må likestilles’ med det å være psykotisk. På samme måte som for psykosene, vil det være de sakkyndiges oppgave å beskrive tilstanden medisinsk og konkludere i medisinsk-diagnostiske termer.»55

Arbeidsfordelingen bygger altså på hensynet til en forsvarlig arbeidsfordeling og en oppfatning om at det de sakkyndige er best kvalifisert til, er å vurdere om de psykiatriske vilkårene for psykosepsy er oppfylt, mens retten er best i stand til å vurdere om de rettslige vilkårene for psykoselex er oppfylt.

Dette hensynet til en forsvarlig arbeidsfordeling krysses av et annet hensyn, nemlig hensynet til en best mulig saksopplysning. Det er et grunnleggende prinsipp innenfor alle vitenskaper at beslutninger bør fattes på et så godt opplyst grunnlag som det er mulig og hensiktsmessig å oppdrive. Dette taler for at den psykiatriske utredningen på best mulig måte tilpasses det juridiske vurderingstemaet, som her er det sentrale, snarere enn at det psykiatriske gjøres distinkt fra det rettslige av hensyn til profesjonenes ulike kvalifikasjoner. Det kan spørres om ikke den arbeidsfordelingen som vi ser i gjeldende rett, og som Tilregnelighetsutvalget ønsker å tydeliggjøre, medfører at retten får et svakere beslutningsgrunnlag enn det som er ønskelig og oppnåelig.

Det er fire avvik mellom det de sakkyndige skal utrede, og det retten skal ta stilling til, som det er grunn til å problematisere. Det første er helt forsvarlig, mens de tre øvrige kan være problematiske.

5.2 Avvikene mellom de sakkyndiges og rettens vurderinger

Det første avviket går ut på at de sakkyndige og retten nærmer seg spørsmålet om tiltaltes (u)tilregnelighet fra forskjellige hold. Mens de psykiatrisk sakkyndige skal vurdere om tiltalte har en diagnose som gjør ham utilregnelig, skal retten ta stilling til om han var tilregnelig – som er et vilkår for straff. I teorien har dette blitt uttrykt slik at bevistemaet til de sakkyndige er det motsatte av rettens.56

Dette er i seg selv helt uproblematisk fordi tilregnelighet og utilregnelighet er hverandres motsats. Dersom det er 70 % sannsynlig at tiltalte var utilregnelig, vil det være 30% sannsynlig at han var tilregnelig. Og dersom det er mindre enn 50 % sannsynlig at han var utilregnelig, vil det være mer enn 50 % sannsynlig at han var tilregnelig, og så videre. Så lenge det er klart hvor sannsynlig de sakkyndige mener det er at tiltalte var utilregnelig, vil det altså også være klart for retten hvor sannsynlig de mener det er at han var tilregnelig. Dette gjelder også om de sakkyndiges overbevisning eller tvil er angitt på andre måter enn som tallfestede sannsynligheter. Riktignok vil det være uklarhet knyttet til vage formuleringer av denne tvilen, f.eks. om de sakkyndige uttrykker at de er «ganske sikre», eller at «det foreligger en viss tvil», e.l. Men dette er ikke et problem knyttet til avviket mellom vurderingstemaene, men ved bruken av vage uttrykk i formidlingen av overbevisning/tvil generelt.

Denne forståelsen av vurderingstemaene som hverandres motsats representerer en forenkling. For tilregnelighetsvilkåret er substituert med et krav om psykose, og mens de sakkyndige skal ta stilling til om den tiltalte var psykotiskpsy, skal retten ta stilling til om han ikke var psykotisklex. Det er altså ikke bare slik at ett vurderingstema vurderes fra forskjellige hold, men vurderingstemaene er også forskjellige. Som oftest er det rasjonelt å tilpasse de sakkyndiges mandat til det spørsmål retten skal ta stilling til, slik at utredningen gir dommeren mest mulig relevante og minst mulig irrelevante opplysninger. For vurderingen av om tiltalte var psykotisklex, kunne det slik sett være naturlig at utredningen ble spisset inn mot de formene for psykosepsy som ville kunne indusere utilregnelighet. Men for å unngå at de sakkyndige beveger seg over i det rettslige felt, ønsker ikke Tilregnelighetsutvalget dette. En mulig konsekvens er at utredningene vil inneholde en del «støy» – at de i tillegg til relevante opplysninger inneholder en del irrelevant informasjon og konklusjoner med uklar relevans.

Dette kompliseres ytterligere av et tredje avvik, nemlig at vurderingstemaene blir bedømt etter ulike epistemiske standarder. Et rettslig beviskrav er et eksempel på en epistemisk standard. Etter gjeldende rett kreves noe mer enn sannsynlighetsovervekt for at tiltalte ikke var utilregnelig; la oss si at det må være 70 % sannsynlig. Dette korresponderer med at det må være mindre enn 30 % sannsynlig at han var utilregnelig, for at han skal dømmes. Utvalget har argumentert for at det alminnelige kravet om bevis utover enhver rimelig tvil også bør gjelde ved denne vurderingen.57 La oss si at dette tilsvarer 90 % sannsynlighet, hvilket korresponderer med at det må være mindre enn 10 % sannsynlig at tiltalte var utilregnelig, for at han skal dømmes. De sakkyndige skal imidlertid ikke foreta sine vurderinger etter det rettslige beviskravet. De skal i stedet foreta sine vurderinger etter egne faglige standarder. Psykiatrifaglig diagnostisering gjøres ikke etter et fast beviskrav, slik som i retten, men utøves basert på et klinisk faglig skjønn. Og i behandlingsøyemed vil gjerne en viss overdiagnostisering av hensyn til pasientene være å foretrekke fremfor underdiagnostisering. Dette kan tilsi at det i behandlingsøyemed kreves noe mindre enn sannsynlighetsovervekt før det anses faglig forsvarlig å stille en diagnose i et tvilstilfelle. Hvor stor sannsynlighet som kreves, er det imidlertid ikke mulig å gi noe fast svar på, men det sentrale her er bare at det er et avvik mellom den epistemiske standarden de sakkyndige benytter, og den retten legger til grunn. La oss derfor for å illustrere anta at de psykiatrisk sakkyndige krever 50 % sannsynlighet for å stille en diagnose. Med en slik epistemisk standard vil en konklusjon om at tiltalte ikke var psykotisk, altså at dette er mindre enn 50 % sannsynlig, la det stå ubesvart hvorvidt det kan være 30 % eller 10 % sannsynlig. Dette avviket mellom epistemiske standarder vil ikke minst kunne bli problematisk om utvalgets forslag til beviskrav gjøres til gjeldende rett.

La meg gjøre disse to siste avvikene litt mer håndgripelige ved hjelp av en parallell: En mann vurderer å dra ut på havet neste dag i en liten båt for å fiske. Han har vært ute i røft vær tidligere, men han vet at storm det takler båten ikke. Før han legger ut på havet, vil han derfor gjøre seg så sikker som mulig på at det ikke vil blåse opp til storm. Ved den minste rimelige mulighet for at det vil bli storm, vil han i stedet holde seg hjemme. Mannen er ingen ekspert på værtegn, og fordi spørsmålet er viktig for ham, velger han å søke råd hos eksperter på området. Mannen tar kontakt med Meteorologisk institutt. Men i stedet for å spørre om det finnes noen rimelig mulighet for at det vil blåse opp til storm, spør han: «Er det mer enn 50 % sannsynlig at været blir dårlig i morgen?» I hvilken grad vil svaret han får, kunne være bestemmende for hans beslutning?

Vel, om svaret er «ja», vil det for mannen fortsatt være uklart om det er mulig at været blir så dårlig at det blir storm. Tilsvarende, om de sakkyndige konkluderer med at tiltalte var psykotiskpsy, vil det for retten være uklart om psykosen er tilstrekkelig alvorlig til at den utgjør psykoselex. Men om svaret på mannens spørsmål er «nei», er det uklart om det allikevel er en rimelig mulighet for at det blir storm. Tilsvarende, om de sakkyndige konkluderer med at tiltalte ikke var psykotiskpsy, vil det for retten kunne være uklart om det allikevel er en såpass stor mulighet for dette at rettens beviskrav ikke er oppfylt.

Et sentralt spørsmål i Breivik-saken, som også har vært en gjenganger i teorien, uten at det har vært grundig analysert, var hvordan retten skal konkludere når det er uenighet blant de sakkyndige. Men så fremt det er et avvik mellom vurderingstemaene (slik at det rettslige vilkåret er snevrere enn det psykiatriske), vil det også være uklart hvordan retten skal konkludere når det blant de sakkyndige er enighet om at tiltalte var psykotisk. Og så fremt det er et avvik mellom de epistemiske standardene (slik at retten stiller strengere krav til bevis), vil det også være uklart hvordan retten skal konkludere når det blant de sakkyndige er enighet om at tiltalte ikke var psykotisk. Både avviket mellom vurderingstemaene og avviket mellom de epistemiske standardene kan derfor komplisere rettens vurdering.

En ytterligere komplikasjon er et fjerde avvik, nemlig at vurderingene foretas på forskjellige språk. Mens retten må foreta sin vurdering med juridiske begreper og termer, er det Tilregnelighetsutvalgets forutsetning at de sakkyndige «skal beskrive tilstanden medisinsk og konkludere i medisinsk-diagnostiske termer».58 Det er ikke umiddelbart klart hvor mye en dommer vil få ut av å høre at tiltalte har eller ikke har fått diagnosen Hebefren schizofreni (ICD-10 F20.1), eller at han ble eller ikke ble diagnostisert med en Akutt polymorf schizofreniform psykose (F23.1) eller en Schizoid personlighetsforstyrrelse (F60.1). I hvilke av disse tilfellene kan tiltalte ha vært psykotisklex? Dét er et spørsmål som dommeren neppe kan besvare uten å få en redegjørelse på et språk hun selv forstår.

Avviket reiser et problem om oversettelse mellom to forskjellige tekniske språk – det psykiatriske og det juridiske. Med to aktører, en psykiater som kun forstår det psykiatriske språket, og en dommer som kun forstår det juridiske, kreves en oversettelse til et språk som de begge behersker – som her må være deres felles dagligspråk. En rent medisinsk beskrivelse av tilstanden og en konklusjon i medisinsk-diagnostiske termer vil ikke være forståelig for dommeren. Den psykiatriske evalueringen må oversettes til dagligspråket, og så må denne dagligspråklige formidlingen oversettes til det juridiske språket. Dette synes å forutsette en større grad av kommunikativ samhandling enn det utvalget forutsetter. Ved begge disse oversettelsene vil også detaljer kunne gå tapt og nyanser forvrenges. Dette er, til en viss grad, uunngåelig. Men den kommunikative utvekslingen mellom de to aktørene bør innrettes slik at disse oversettelsesproblemene reduseres til et minimum. Og dette fordrer i stor grad at den kommunikative utvekslingen gjennomføres på dommerens premisser. For det er dommeren som her søker relevant informasjon for vurderingen av om det rettslige vilkåret er oppfylt. Og det er vanskelig å se hvordan dommerens vurdering av om dette normative vilkåret er oppfylt, vil kunne gjennomføres på grunnlag av psykiaterens rent deskriptive diagnostikk, når psykiateren ikke har en fullgod forståelse av hvilken informasjon dommeren søker. I praksis vil dommeren nærmest bli tvunget til å spørre den sakkyndige: «Var psykosen så alvorlig at …?», og slik involvere den sakkyndige i vurderingen som leder frem til rettens endelige konklusjon.

Tilregnelighetsutvalgets vektlegging av hensynet til en forsvarlig arbeidsfordeling er fornuftig. Men som disse analysene indikerer, vil avvik mellom vurderingstemaene og de epistemiske standardene kunne bli problematiske. Disse problemene kan forholdsvis enkelt unngås gjennom tilpasninger av det psykiatriske vurderingstemaet og ved en klar formidling av hvor overbeviste de sakkyndige er – dette på en måte som ivaretar hensynet til en forsvarlig arbeidsfordeling. Men problemene knyttet til oversettelse fra et deskriptivt, psykiatrisk språk til et normativt, juridisk språk indikerer at det kanskje er prinsipielt sett umulig for dommeren å foreta sin vurdering uten å involvere den sakkyndige i større grad. I praksis vil dommeren kunne bli nødt til å overlate subsumsjonen til de sakkyndige – og deres karakteristikk av den tiltalte – etter selv å ha fremlagt en inngående tolkning av utilregnelighetsvilkåret.59

6 Juss i spenningsfeltet mellom moralfilosofi og psykiatri – faglige sammenhenger og utfordringer

Det er en naturlig, hierarkisk sammenheng mellom de tre spørsmålene jeg har tatt opp i de foregående punktene. Vi tar utgangspunkt i en forståelse av hvem vi ønsker å favne med en bestemmelse, formulerer bestemmelsen ut fra denne forståelsen, og tilpasser så metoden til bestemmelsen. På dette området ville det innebære en tilpasning av et rettslig kriterium til et moralfilosofisk begrep, og en psykiatrisk evaluering til det rettslige kriteriet.

I praksis har norsk rett beveget seg i motsatt retning. Vi har tatt utgangspunkt i psykiatrien, formulert rettsregelen etter mønster av denne, og mer eller mindre neglisjert spørsmålet om hvem vi egentlig burde favne med bestemmelsen. I dette ligger problemets kjerne og mye av forklaringen på den evinnelige diskusjonen og de gjentatte utredninger av utilregnelighetsreglene.

Gradvis har det vokst frem en erkjennelse av at dette er problematisk. Men erkjennelsen har ikke ledet til den naturlige helomvending – til en utilregnelighetsregel modellert etter de utilregnelige, i stedet for de psykotiske. I stedet har diskusjonen dreiet seg om hvordan regelens svakheter kan repareres med forskjellige justeringer. Dette har ledet til at forståelsen av utilregnelighetsvilkåret har blitt distansert fra psykiatrien, slik at lovens betegnelse «psykotisk» ikke lenger betyr psykotisk. De psykiatrisk sakkyndige har fulgt etter, slik at de har endt opp med å foreta juridiske vurderinger. Tilregnelighetsutvalgets svar er å distansere de sakkyndiges vurdering fra rettens. Ingenting av dette er ideelt.

Reparasjoner av psykosekriteriet vil aldri kunne bli noe mer enn et skritt på veien mot neste utredning. Løsningen er å forkaste kriteriet og samtidig å gi opp hele diskusjonen om utilregnelighetsvilkåret bør baseres på et medisinsk, psykologisk eller blandet prinsipp. I stedet bør utilregnelighetsvilkåret tilpasses vår forståelse av de utilregnelige. Dette kan enten gjøres gjennom en regel basert på et moralsk prinsipp – som knytter direkte an til utilregnelighetsbegrepet – eller ved en regel basert på et nytt rettspsykiatrisk prinsipp – som benytter diagnostiske kriterier for utilregnelighet. Med slike regler trenger vi ingen nye utredninger. I stedet trenger vi mer dyptpløyende forskning som kan gi oss en bedre forståelse av hvem de utilregnelige er, og hvilke symptomer de har.

Noe av forklaringen på hvorfor vi ikke har funnet frem til bedre løsninger på dette området, ligger kanskje i problemenes tverrfaglige karakter, og at jussen her spiller rollen som en formidler mellom moralfilosofi og psykiatri. Juristene har spilt den sentrale rollen, til tross for at de problemer utilregnelighetsreglene reiser, i all hovedsak er filosofiske og medisinske. Skal vi komme frem til en bedre faglig forståelse, må filosofene og psykiaterne innta mer sentrale roller.

Løsningen på problemene er på papiret meget enkel: Finn ut hvem de utilregnelige er, og hvilke symptomer de har, og la så de sakkyndige utrede disse.

1Takk til Tarjei Bekkedal og tidsskriftets redaksjon for gode innspill under arbeidet med artikkelen.
2Se nærmere i bl.a. Aslak Syse, «Strafferettslig (u)tilregnelighet – juridiske, moralske og faglige dilemmaer», Tidsskrift for Strafferett 2006, s. 141–175, særlig s. 152–159, Johan Boucht, «Om strafferettslig tilregnelighet i norsk rett – med noen synspunkter fra et nordisk perspektiv», Lov og Rett 2012, s. 515–532, NOU 2014: 10 s. 22–24, 87–89.
3Slik bl.a. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven) s. 216, NOU 2014: 10 s. 36, 46, 85–87. Se også Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett, 5. utgave ved Magnus Matningsdal og Georg Fredrik Rieber-Mohn, Oslo 2004, s. 288.
4Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff. Paragraf 20 viderefører innholdet i strl. 1902 §§44–46 i ny språkdrakt.
5Det finnes ingen klar lovhjemmel i gjeldende rett som favner disse tilfellene. Strl. §20 første ledd bokstav c nevner, i likhet med den tilsvarende bestemmelsen i strl. 1902, § 44 annet ledd, kun den som på handlingstidspunktet var «psykisk utviklingshemmet i høy grad». Jeg anser det allikevel som plausibelt at Høyesterett ville statuert straffrihet om et slikt tilfelle kom for retten, men det er naturlig nok uklart hvordan de ville ha begrunnet resultatet: ved utvidende tolkning, analogibetraktninger, reelle hensyn eller prinsippargumentasjon. Utvalget foreslår å reparere dette hullet i loven ved å føye til «eller tilsvarende svekket» til vilkåret om psykisk utviklingshemming, se NOU 2014: 10 s. 52–53, 108–109, 130–131, 138. Dette forslaget mener jeg er rimelig og fornuftig.
6Det er ikke med dette sagt at vilkåret om «en sterk bevissthetsforstyrrelse» er uproblematisk – og store deler av mine analyser har direkte overføringsverdi til dette vilkåret. Men praktiske hensyn fordrer en avgrensning. Hvilke krav til alder og utvikling man bør stille for å anse noen som tilregnelig, er også vanskelig å vurdere, og unntaket ved bevissthetsforstyrrelser som er en følge av selvforskyldt rus, er et kapittel for seg.
7NOU 2014: 10 s. 87 f.
8Vilkåret for straff er det motsatte – at den tiltalte var tilregnelig. Dette fremgår nå eksplisitt av strl. § 20 første punktum. I lys av presumsjonen om at vi alle i utgangspunktet er tilregnelige, og at tilregnelighetsbestemmelsen angir unntakene fra de tilregnelige, er det imidlertid utilregnelighetsvilkåret som er det interessante, og som jeg her vil omtale.
9NOU 2014: 10 s. 22.
10NOU 2014: 10 s. 22.
11NOU 2014: 10 s. 23.
12NOU 2014: 10 s. 87.
13NOU 2014: 10 s. 90.
14NOU 2014: 10 s. 90.
15NOU 2014: 10 s. 22–23. Se også s. 89–90.
16Ot.prp. nr. 90 (2003–2003) s. 217 og 423.
17Johs. Andenæs, op.cit., s. 305.
18Ot.prp. nr. 87 (1993–94) Om lov om endringer i straffeloven m v (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) s. 28.
19Syse, op.cit., s. 155–160, NOU 2014: 10 s. 47.
20Se nærmere Syse, op.cit., s. 158.
21For Tilregnelighetsutvalgets vurdering av ulempene med et blandet prinsipp, se NOU 2014: 10 s. 89–94.
22NOU 1990: 5 Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner, s. 51.
23Aslak Syse, op.cit., s. 141.
24Slik tilsynelatende også Randi Rosenqvist «Straffelovens medisinske prinsipp, utfordringer for moderne psykiatri», Tidsskrift for Strafferett 2010, s. 3–22, på s. 14 n. 26. Motsatt Syse, op.cit., s. 156.
25NOU 1990: 5 s. 51.
26NOU 1990: 5 s. 51.
27Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 28.
28Rosenqvist, op.cit., s. 10.
29I denne retning NOU 2014: 10 s. 49–51, og Rosenqvist, op.cit., s. 10–11, som legger vekt på «styrken av de psykotiske symptomene og den derav følgende, generelle funksjonssvikt».
30For en mer detaljert redegjørelse for lovhistorien, se Rosenqvist, op.cit., s. 3–9.
31Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 28. Se også NOU 1990: 5 s. 51.
32NOU 1974: 17 Strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner kap. IV, s. 41–71; Rosenqvist, op.cit., s. 7.
33NOU 1974: 17 s. 54.
34Slik også Syse, op.cit., s. 154, Rosenqvist, op.cit., s. 8–9, NOU 2014: 10 s. 49–50, og til en viss grad Boucht, op.cit., s. 522.
35Kritisk til bruken av betegnelsen er også Rosenqvist, op.cit., s. 11.
36Slik også i NOU 2014: 10 s. 50.
37NOU 2014: 10 s. 216.
38NOU 2014: 10 s. 138.
39NOU 2014: 10 s. 138–139.
40NOU 2014: 10 s. 138 (min utheving).
41Slik dette forslaget er formulert, fremstår sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen som tre kumulative vilkår. Men det er vanskelig å se hvorfor et krav om sviktende funksjonsevne skal være et nødvendig vilkår for utilregnelighet.
42NOU 2014: 10 s. 23–24.
43NOU 2014: 10 s. 89–94.
44Ot.prp. nr. 87 (1993–94) s. 28.
45NOU 2014: 10 s. 24.
46NOU 2014: 10 s. 138.
47Se i denne forbindelse f.eks. Timothy Endicott, «The Value of Vagueness», i Andrei Marmor og Scott Soames (red.), Philosophical Foundations of Language in the Law, Oxford 2011, s. 14–30.
48Sitert etter NOU 2014: 10 s. 97.
49NOU 2014: 10 s. 216.
50NOU 2014: 10 s. 216–217.
51NOU 2014: 10 s. 217.
52NOU 2014: 10 s. 217.
53NOU 2014: 10 s. 23.
54NOU 2014: 10 s. 23–24.
55NOU 2014: 10 s. 24.
56Asbjørn Strandbakken, Uskyldspresumsjonen – «In dubio pro reo», Bergen 2003, s. 403; Anders Løvlie, «Strafferettslig psykose – bevistema og beviskrav», Kritisk Juss 2012, s. 158–180, på s. 174. Se også Rt. 1979 s. 143, på s. 146–147.
57NOU 2014: 10 s. 24–25 og 186–191. Se min kritikk av dette forslaget i Markus Jerkø, «Beviskravet for tilregnelighet», Lov og Rett 2015, s. 557–578.
58NOU 2014: 10 s. 24.
59Dette er i seg selv uproblematisk om vi står overfor det jeg har karakterisert som maksimal tolkning, minimal subsumsjon. Se om dette Markus Jerkø, «Det faktuelles rolle i rettsanvendelsen», Lov og Rett 2014, s. 445–464, på s. 458 f.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon