Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Urimelig tvil: Et tilsvar

Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo

Nøkkelord: beviskrav, lekpersoner, dommere, modell-studie, representativitet, generalisering, kritikk

Leif Petter Olaussen har levert en detaljert kommentar1 med en rekke kritiske spørsmål til og innvendinger mot vår artikkel2 om lekfolks subjektive sikkerhet ved domfellelse. Noen av disse hadde han fått svar på ved ganske enkelt å sjekke opp de internasjonalt publiserte artiklene som denne studien henter sitt materiale fra, og som er sitert i TfR-artikkelen, andre er helt på siden, og synes å basere seg på manglende kunnskap om eksperimentelle modellstudier av menneskelige beslutnings- og bedømmelsesprosesser og hvilke konklusjoner man kan trekke av slike studier.

I korthet, vår analyse baserer seg på en serie studier av betydningen av et vitnes emosjonelle atferd for vurderinger av vitnets troverdighet, og hvor vitnet – fornærmede eller mistenkte i en voldtektssak – formidler sin historie i fri gjenfortelling i et ca. 5 minutter langt videoopptak. Deltagerne stilles så en rekke spørsmål, hvorav to handler om å vurdere sannsynligheten for skyld og angi hva de tror de selv ville stemt for i en tenkt rettssak, begge spørsmål med uttrykte forbehold om at i en faktisk rettssak er det mange andre opplysninger som tilkommer; det er sammenhengen mellom de to vurderingene som er analysert i TfR-artikkelen.3

I sin kritiske gjennomgang reiser Olaussen tre typer innvendinger mot våre eksperimentelle studier:

  • Studiene er ufullstendig beskrevet, og reiser en rekke spørsmål om hvordan de har vært gjennomført i praksis, for eksempel om hvordan deltagerne har vært valgt ut, om videoene har gitt rom for tvil, om dommere og lekfolk har sett de samme videoene, osv.

  • Vi trekker uforbeholdne konklusjoner fra en enkeltstudie.

  • Situasjonene vi har studert avviker på mange måter fra virkeligheten i en norsk rettssal.

Vi svarer kort på disse innvendingene nedenfor.

For det første, det stemmer at vi ikke beskriver våre studier i detalj. Det er åpenbart en rekke metodologiske forhold som det ikke gjøres rede for i den artikkelen Olaussen kritiserer. Noe annet ville krevd en artikkel av et helt annet omfang. Men slike forhold har vi allerede gjort rede for i de publiserte enkeltstudiene som vi refererer til. Det undrer oss at Olaussen ikke har funnet svar på mange av sine spørsmål ved å konsultere disse. For eksempel fremgår det i studien av dommernes vurderinger at dommerne har sett den samme videoen som yngre og eldre lekfolk i to tidligere publiserte studier, hvor resultatene var de samme som i de øvrige lek-utvalgene.4 Ett unntak er forhold som berører beregninger som er benyttet ved fremstillingen av kurvene som Olaussen gjengir fra vår artikkel. Som nevnt i fotnote 3, hadde referansen til en oversiktsartikkel som dekker alle studiene og disse beregningene, beklageligvis falt ut av den trykte artikkelen. For ordens skyld: dette er estimerte sannsynligheter fra en logistisk regresjonsanalyse med «fellende dom» avhengig av «subjektiv sannsynlighet for skyld» og «gruppetilhørighet» (lekfolk, post jury og dommere). Dette er nærmere beskrevet i den internasjonalt publiserte oversiktsartikkelen, som også viser datapunktene som er grunnlaget for kurvene, og vi henviser interesserte lesere til denne.5

For det andre, det stemmer at enkeltstudier i sosialpsykologi kan være vanskelig å gjenta, ofte fordi deltagerantallet i den første studien har vært for lavt. Olaussen refererer til en oversikt som tok for seg flere slike studier og fant at knapt 40% av dem ga samme resultat neste gang. Dette argumentet er imidlertid bare delvis relevant her. Studiene av dommere, lekfolk etter «jury-forhandlinger», og studien hvor disse gruppene sammenlignes med lekfolk, er bare gjennomført en gang, og er i den forstand «enkeltstudier». Når det gjelder konklusjonene våre angående lekfolks tendens til i disse eksperimentsituasjonene å foreta en «fellende dom» selv ved lav subjektiv sannsynlighet for skyld, så er imidlertid disse basert på resultater fra 964 deltakere fordelt på 6 ulike studier med mindre metodologiske variasjoner. Selv med en så vidt betydelig statistisk styrke, var det ikke mulig for oss å påvise systematiske variasjoner i dette fenomenet over utvalg. I motsatt fall ville vi ikke slått sammen disse til gruppen «lekfolk». Kurven som viser forholdet mellom domfellelse og sannsynlighet for skyld hos lekfolk bygger altså på 6 ulike studier – ingen «enkeltstudie», og vi fant i disse det samme resultat – dette funnet er faktisk robust. Den internasjonale artik-kelen6 inkluderte også et utvalg politietterforskere, hvis resultater sammenfalt med resultatene for lekfolk, men siden politietterforskere ikke er aktuelle for jurytjeneste (domstolloven §71), tok vi ikke med dette utvalget i denne artikkelen.

For det tredje, Olaussen anfører en rekke kritiske innvendinger som kan sammenfattes under temaet «manglende representativitet»: Dommere er ikke nødvendigvis representative for populasjonen av dommere, lekfolk er ikke representative for populasjonen av lekfolk aktuelle for jurydeltakelse, jurysituasjonen vi har benyttet er ikke representativ for faktiske jurysituasjoner, og eksperimentsituasjonen vi har benyttet er så langt i fra representativ for hva som faktisk foregår i norske rettssaler. Her kan det se ut til at Olaussen ønsker at vi hadde skrevet en artikkel om hva som foregår i norske rettssaler og rettssaker. Det har vi ikke! Det stemmer naturligvis at våre studier er betydelig forenklet i forhold til hva som foregår i faktiske rettssaker. Vi har ikke påberopt oss at modellsituasjonen er representativ for en rettssak, det er videoene av politiavhøret som fremstår som realistiske. Scenariet var utarbeidet etter konsultasjon med erfarne forsvarsadvokater og kvalitetssikret av disse.7 De ytre rammer var selvsagt sterkt avvikende, slik det fremgår av Olaussens detaljerte gjennomgang. Men siktemålet var ikke å gjenskape en fullstendig rettssak, heller ikke å måle om lekfolk generelt dømmer strengere eller mildere enn fagdommere, eller oppfatter det som foregår i retten på en annen måte. Vårt spørsmål var ganske enkelt: hvor sikre på tiltaltes skyld rapporterer respondenter å være når de foretar en binær skyldig/ikke-skyldig beslutning? Hvilke sannsynligheter anser de som tilstrekkelige for domfellelse? Vi uttaler oss ikke om hvordan de kommer frem til sine sannsynligheter, vår interesse gjelder utelukkende forholdet mellom deres egne sannsynligheter og deres egen villighet til å avsi en kjennelse om at tiltalte er skyldig, dvs. grunnlinjen i den skisserte trekanten i figur 1 i vår artikkel. Dette spørsmålet lar seg ikke besvare i en reell rettssak, hvor man ikke kan stille mange deltagere i samme situasjon eller be dem besvare spørsmål om sine subjektive sannsynligheter. Her fant vi en påfallende regelmessighet, nemlig at et flertall i alle grupper: Studenter, voksne, eldre, og til og med politietterforskere var villige til å stemme for domfellelse når deres egen sannsynlighetsvurdering bikket over 60%. Dommerne var derimot over 90% sikre når de stemte for en fellende dom. Olaussen påpeker flere grunner til at dette resultatet er rimelig for dommernes vedkommende. Det er vi enig i, det påfallende er at så mange lekfolk synes at 60% er tilstrekkelig. Vi anser dette som et pålitelig funn siden det gjelder så mange ulike utvalg i varierte situasjoner. Som vi påpeker i artikkelen: «Poenget med modellstudier er ikke å gjenskape en konkret virkelighet i alle detaljer, men å simulere en situasjon hvor de vurderinger og beslutninger som vil gjøre seg gjeldende i en konkret virkelighet, viser seg. Det er prinsippene for menneskelige vurderinger og beslutninger som generaliseres fra modellstudier, og disse er nokså stabile over situasjoner».

Manglende representativitet og generaliserbarhet er en tilbakevendende kritikk mot eksperimentell kognitiv forskning, hvor anførslene går på at generaliserbarhet handler om at situasjonene må være like «virkeligheten». Det er feil, det er beslutnings- og vurderingsprosessene som må være like. Dersom vi for enhver bedømming trodde at prinsippene for vurdering og beslutning endret seg, antar vi at mennesket er fullstendig upredikerbart, og vi måtte da utforske alle tenkelige reelle situasjoner. Men slik er det faktisk ikke, det er de samme lovmessigheter som styrer vurderinger og beslutninger i og utenfor laboratoriet. Og derfor kan vi forske på de generelle lovmessigheter som styrer vurderinger og beslutninger i modellsituasjoner, og generalisere til «virkeligheten». Faktisk er det i akkurat denne sammenhengen ikke et poeng om hvorvidt dommere og lekfolk så de samme videoene, som Olaussen gjør et poeng av, de kunne i prinsippet sett helt forskjellige videoer eller blitt sammenlignet på helt forskjellige kriminalitets-scenarier, det er den generelle koblingen mellom vurdert sannsynlighet for skyld og villighet til å stemme for skyld, som er grunnlaget for våre konklusjoner. Og det er ingen grunn til å tro at prinsippene for menneskelig kognisjon forandrer seg med de ytre betingelser, selv om de faktiske bedømmelsene varierer. Olaussen synes ikke å ha grepet dette poenget.

Olaussen gjør også et poeng ut av at vi bare har ett dommerutvalg, mens vi har mange lekfolk-utvalg. Dommerstudien ble gjennomført på et dommerseminar, og hvorfor Olaussen stiller spørsmål til representativitet er nokså uforståelig – tror han at det finnes ikke-representative undergrupper av dommere? Og dommerne vurderte jo slik det var forventet at dommere skulle. Med referanse til den norske debatten vi relaterte oss til, juryens plass i det norske rettssystem, var det egentlig helt unødvendig å inkludere dommer-utvalget, som i denne sammenhengen kan betraktes som en kontroll- eller referansegruppe. At lekdommere, eller potensielle lekdommere – vi snakker her om statsborgere i Norge eller et annet nordisk land som har tilfredsstillende norskkunnskaper, er i korrekt alder og som ikke er straffeforfulgt (domstolloven §70) – angir et kriterium for skyld som ligger så vidt over sjanse og langt fra kriteriet for utenfor rimelig tvil, er imidlertid et potensielt problem og et innspill til debatten om juryordningen. Og det er faktisk hele poenget med vår artikkel.

1Olaussen, L. P., «Holdbart – utover rimelig tvil? Noen kommentarer til en enkeltstudie», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2016, 129, 74–82.
2Magnussen, S., Eilertsen, D. E., Teigen, K. H., Stridbeck, U. og Wessel, E. M., «‘Utover rimelig tvil?’. En kvantitativ studie av sikkerhet i bevisvurdering i straffesaker hos norske fagdommere og lekdommere», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2014, 127, 384–396.
3Vi har publisert en internasjonal artikkel basert på dette materialet med en annen vinkling enn i den norske, som relaterer seg til den pågående debatten om juryordningen (Magnussen, S., Eilertsen, D. E., Teigen., K. H. og Wessel, E., «The probability of guilt in criminal cases: Are people aware of being ‘beyond reasonable doubt’?» Applied Cognitive Psychology, 2014, 28, 196-203). Artikkelen ble sitert i manuset vi sendte til TfR, men falt ved en inkurie bort i den trykte utgaven; vi ba redaksjonen i TfR om å publisere et addendum som opplyste om dette i et senere nummer, men det synes dessverre ikke å ha skjedd. Et enkelt google-søk ville imidlertid identifisert denne artikkelen.
4Wessel. E., Drevland, G. C. B., Eilertsen, D. E. og Magnussen, S., «Credibility of the emotional witness. A study of court judges», Law and Human Behavior, 2006, 30, 221–230.
5Magnussen m. fl, 2014, Op cit.
6Magnussen m. fl. 2014, Op sit.
7Se Kaufmann, G., Drevland, G., Wessel, E., Overskeid, G., og Magnussen, S., «The importance of being earnest: Displayed emotion and witness credibility», Applied Cognitive Psychology, 2003, 17, 21–34.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon