Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Vitenskapelig publikasjon
(side 107-137)
av Cornelius Cappelen, Gunnar Grendstad og Jon Kåre Skiple
Sammendrag

I rettssystemet kan man gjøre to typer feil som begge er svært alvorlige. På den ene siden kan man dømme en uskyldig – en såkalt falsk positiv (justismord), og på den annen side kan man frifinne en skyldig, en såkalt falsk negativ. Et fundamentalt spørsmål i utforming av rettssystemet er derfor hvordan man best kan gjøre en avveining mellom disse feilene. I denne artikkelen kartlegger vi nettopp folks rettsoppfatning omkring avveiningen mellom falske positive og falske negative, samt hvor strengt de mener beviskravet i straffesaker bør være. Vi har stilt et representativt utvalg av den norske befolkningen spørsmål om hva de mener er mest urettferdig: å dømme en uskyldig eller å frikjenne en skyldig. Videre stilte vi spørsmål om hvordan folk kvantifiserer «utover enhver rimelig tvil»-kriteriet i norsk strafferett – altså hvordan de uttrykker beviskravet i prosent sannsynlighet. Resultatene våre viser at et klart flertall av befolkningen mener at justismord er mer urettferdig enn falske frifinnelser, og at folk i gjennomsnitt kvantifiserer beviskravet til 85 prosent. Vi finner også at jo mer urettferdig en person synes det er å begå et justismord (relativt til å frigi en skyldig), desto høyere vil hun i snitt tallfeste beviskravet.

Nøkkelord: justismord, falske frifinnelser, falske negative, falske positive, kvantifisering av beviskravet, utover enhver rimelig tvil

Vitenskapelig publikasjon
(side 138-175)
av Ellen Lexerød Hovlid
Sammendrag

Artikkelen omhandler reglene for offentliggjøring av private opplysninger og bilder på sosiale medier. Det redegjøres innledningsvis for hva den norske Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) sier om avveiningen mellom retten til privatliv og ytringsfrihet. Videre presenteres reglene om vern av privatlivets fred og retten til eget bilde i alminnelig, norsk lovgivning. Resten av artikkelen drøfter tre sentrale problemstillinger knyttet til disse reglene. Først er spørsmålet hvor strenge krav som skal stilles til et samtykke til offentliggjøring av private opplysninger og bilder på sosiale medier. Det argumenteres for at terskelen for å konstatere samtykke i utgangspunktet må ligge høyt, men at det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle med hensyn til hvor strenge krav som skal stilles. Deretter drøftes hvordan kravet om tilstrekkelig faktisk forankring skal praktiseres overfor alminnelige brukere av sosiale medier. Drøftelsen viser at kravet er relativt og at flere omstendigheter spiller inn på vurderingen av om kravet er oppfylt. Den siste problemstillingen er om det gjelder et krav om allmenn interesse ved offentliggjøring av private opplysninger og bilder på sosiale medier. Det konkluderes med at det gjelder et slikt krav, og denne rettstilstanden drøftes til slutt de lege ferenda.

Nøkkelord: sosiale medier, ytringsfrihet, privatliv, samtykke, journalistikk, allmenn interesse

Vitenskapelig publikasjon
(side 176-215)
av Eirik Østerud
Sammendrag

Temaet for artikkelen er konkurranserettslige beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak. TEUV art. 101, EØS art. 53 og den norske konkurranseloven §10 forbyr konkurranseskadelig koordinering i form av enhver «avtale», «samordnet opptreden» og «beslutning truffet av sammenslutninger av foretak». Artikkelen drøfter forholdet mellom beslutningsalternativet og de øvrige koordineringsalternativene. Det argumenteres for at rettsutviklingen i praksis har medført at tolkningen av henholdsvis «avtale»/«samordnet opptreden» og «beslutning» av en sammenslutning har konvergert. Konsekvensen er at beslutningsalternativets selvstendige betydning for rekkevidden av forbudet er meget begrenset, om ikke fraværende. Videre drøftes implikasjonene dette har for sivilrettslige bøter. Konkurranseloven inneholder ikke regler tilsvarende forordning 1/2003 art. 23 (4) som regulerer sammenslutningers medlemsforetaks subsidiære bøteansvar. Konkurransetilsynets bruk av beslutningsalternativet kan dertil gi inntrykk av at konkurranseskadelig koordinering ved beslutninger av sammenslutninger savner adekvate sanksjonsmuligheter. Artikkelen argumenterer for at sanksjonsmessige begrensninger ved anvendelsen av beslutningsalternativet likevel ikke er en nødvendig følge av at en sammenslutning er involvert i konkurranseskadelig samarbeid. Ved å benytte koordineringsalternativene «avtale»/«samordnet opptreden» kan medlemsforetakene som deltar i samarbeidet bøtelegges på vanlig måte.

Nøkkelord: konkurranserett, konkurransebegrensende samarbeid, koordinering, beslutninger av sammenslutninger, sivilrettslige bøter

Domskommentarer
(side 216-228)
av Svante O. Johansson
Sammendrag

Det är inte helt sällan som träd olovligen huggs eller sågas ned. Det väcker frågan om hur ersättningen för träden ska beräknas. Den frågan har domstolar i många länder brottats med under lång tid. Under förra året kom två domar från de högsta instanserna i Norge och Sverige, i vilka man anvisade skilda metoder för att bestämma ersättningen. I artikeln undersöks vilka faktorer som kan tänkas ha spelat roll för de två metoderna. En slutsats verkar vara klar: senare års tendens med höga ersättningar för att återplantera olovligt fällda träd har i båda länderna uppfattats som alltför generös. Vidare var domstolarna överens om att det är värdet på fastigheten som är avgörande. Efter detta konstaterande har domstolarna angripit saken från olika håll. I Norge har man börjat uppifrån och justerat ned ersättningen efter en rimlighetsbedömning medan man i Sverige har börjat nedifrån och lagt på ett efter skälighet uppskattat belopp för förstörda skönhetsvärden.

Nøkkelord: Skadegörelse, skadestånd, fällda träd, ersättningsbestämning, försäljningsvärde, återanskaffningsvärde.

Vitenskapelig publikasjon
(side 230-265)
av Valgerður Sólnes
Sammendrag

Der er for nylig afsagt fem domme i Islands Højesteret og Norges Højesteret, hvor der i alle tilfældene gaves medhold i, at der var en fejl ved aftalerne, så det medførte ændring eller annullering af dem på det grundlag, at en finansvirksomhed havde overtrådt reglerne i værdipapirhandelsloven om investorbeskyttelse og finansvirksomheders forretningsmetoder. Videre gaves der i to af dommene medhold i, at finansvirksomheden på samme grundlag havde erstatningspligt. Der er stor overensstemmelse mellem disse løsninger fra Islands- og Norges Højesteret, og deres andre domme der er redegjort for i artiklen. Af retspraksis kan udledes, at finansvirksomhedernes oplysningspligt er i forgrunden. Ved en afvejning af, om man skal annullere en aftale om handel med værdipapirer på grundlag af den islandske eller norske aftalelov, § 36 på grund af, at en finansvirksomhed har overtrådt reglerne om investorbeskyttelse og finansvirksomheders forretningsmetoder, undersøger domstolene om finansvirksomhedens oplysninger til forretningerne har været tilfredsstillende. Ved en bedømmelse af hvor omfattende krav der stilles til finansvirksomheders oplysningspligt, tager domstolene forretningernes karakter og aftaleparternes stilling i betragtning. Man kan altså udlede, at kunder, selv om finansvirksomheders erstatningspligt i mange tilfælde ikke har været afprøvet ved overtrædelser som de ovenfor nævnte, kan opnå sådanne erstatninger i retssager enten selvstændigt eller samtidig med annullering af en aftale.

Nøkkelord: værdipapirhandel, finansvirksomhed, kontrakt, oplysningspligt, annullering, erstatning

Debatt
(side 266-300)
av Markus Jerkø
Sammendrag

Sammendrag: Spørsmålet om hvordan rettens utilregnelighetsvilkår skal formuleres, har vært gjenstand for langvarige diskusjoner og gjentatte utredninger. Diskusjonen har dreiet seg om hvorvidt regelen bør baseres på et såkalt medisinsk prinsipp, eller om den heller bør baseres på et psykologisk eller blandet prinsipp. Artikkelen kritiserer premissene for denne diskusjonen. Konkret vurderes også psykosekriteriet i straffeloven § 20 samt Tilregnelighetsutvalgets forslag til nytt utilregnelighetsvilkår i NOU 2014: 10. Forfatteren argumenterer for at det finnes andre, og bedre, løsninger som bør vurderes grundigere. Utilregnelighetsvilkåret kan enten modelleres etter et moralsk prinsipp, som knytter direkte an til vår forståelse av utilregnelighet, eller det kan baseres på et rettspsykiatrisk prinsipp, som benytter egne diagnostiske kriterier for utilregnelighet. Forfatteren drøfter også hvordan avvik mellom rettens og de sakkyndiges vurderingstema kan medføre at rettens vurdering fattes på et svakere opplyst grunnlag enn det som er ønskelig og oppnåelig.

Nøkkelord: utilregnelighet, psykose, medisinsk prinsipp, bevisvurdering, sakkyndige

(side 301-306)
av Svein Magnussen, Dag Erik Eilertsen, Karl Halvor Teigen, Ulf Stridbeck og Ellen Wessel
Sammendrag

Nøkkelord: beviskrav, lekpersoner, dommere, modell-studie, representativitet, generalisering, kritikk

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon