I artikkelen reiser jeg tvil om holdbarheten til uforbeholdne konklusjoner i en modellstudie som forskerne hevder gir robust grunnlag for å påstå at våre lekdommere legger til grunn lavere beviskrav om skyld enn våre fagdommere. Dette kan betviles fordi i) reelle saker med bevistvil ikke skal fremmes for retten, mens saker i modellstudien vil ha rom for tvil; ii) bevis blir utfordret i reelle saker, men ikke i modellstudien; iii) modellstudien gir fagdommere som har kjennskap til hvilke bevistema som må være dekket i en videofilm for at skyld skal være bevist, en urimelig særfordel i forhold til situasjonen i en reell rettssak; iv) det er uklart om lekfolk og fagdommere ble vist samme videofilm. Dessuten er det ukjent om modellstudiens dommere og lekfolk er representative for faktiske dommere, og studiens resultat er i strid med faktiske dissensmønstre i lavere rettsinstans. Den usikkerhet som enkeltstående studier alltid er beheftet med, er i seg selv tilstrekkelig til at studiens konklusjoner burde vært klart mer forbeholdne.

Nøkkelord: beviskrav, lekdommer, dommer, dissens, modellstudie, bevistvil, holdbarhet