Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fortellinger og plausibilitet. En kritisk analyse av Eivind Kolflaaths bevisteori

Postdoktor ved Senter for humanistiske rettsstudier, UiB. Frode Helmich Pedersen (f. 1976). Ph.d i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen 2009. Førsteamanuensis (vikar) ved allmenn litteratur og nordistikk 2009–2013. Har siden 2013 vært postdoktor ved Senter for humanistiske rettsstudier (UiB), hvor han arbeider på et tverrfaglig forskningsprosjekt om fortellinger i retten.

Artikkelen diskuterer fortellingsperspektivet på bevisbedømmelse slik det hittil er blitt behandlet i norsk bevisteori. Hovedtanken bak artikkelen er å undersøke den eksisterende norske forskningslitteraturen på feltet i lys av litteraturvitenskapelig fortelleteori (narratologi). I Norge er fortellingsperspektivet på bevisbedømmelse først og fremst blitt utviklet av Eivind Kolflaath. Hans teoretiske rammeverk utgjør dermed et hovedreferansepunkt for diskusjonen i denne artikkelen. Artikkelens grunnleggende tese er at Kolflaaths prisverdige teoretiske nybrottsarbeid kan og bør utfordres og utvides ved hjelp av begrepsmessige distinksjoner hentet fra den litteraturvitenskapelige narratologien. Tesen utvikles med utgangspunkt i følgende fire hovedpåstander: 1) Den narratologiske distinksjonen mellom «historie» og «fortelling» tillater en å stille andre og for bevisbedømmeren mer relevante spørsmål om den rettslige fortellingen enn hva som er mulig ved hjelp av Kolflaaths begrepsapparat. 2) Den samme distinksjonen gjør det nødvendig å revidere Kolflaaths bud på fortellingers plausibilitet, samtidig som den åpner opp for nye måter å vurdere plausibilitet på. 3) Enhver diskusjon av fortellingens plausibilitet må suppleres med spørsmålet om fortellerens troverdighet. 4) Forholdet mellom fortellingen og bevissituasjonen for øvrig må bero på en analyse av fortellingens særegne måte å gi bevisene mening på.

Nøkkelord: Bevisteori, bevisbedømmelse, fortellinger, litteraturvitenskap, narratologi, plausibilitet, law and literature

1. Innledning

Bevisteori var lenge en neglisjert del av jusfaget i Norge.1 Siden Thorstein Eckhoffs bok Tvilsrisikoen fra 1943, var feltet dominert av sannsynlighetsteori, basert på den såkalte bevistemamodellen. Det er denne nokså snevert orienterte tradisjonen Hans Petter Graver sikter til når han i 2009 om norsk bevisteori skriver at den «har vært inne i en sannsynlighetsteoretisk blindgate siden 1950-tallet».2 I internasjonal bevisteori har man imidlertid lenge vært på det rene med at sannsynlighetsteori har begrenset verdi som forklaring på det som faktisk foregår i rettssalen.3 Hverken dommere eller jurymedlemmer baserer typisk sine avgjørelser og vurderinger på abstrakte logiske slutningsrekker. Denne innsikten har etter hvert også manifestert seg i norsk rettstenkning, blant annet i arbeidene til Eivind Kolflaath, Hans Petter Graver og Magne Strandberg. Av disse er det særlig førstnevnte som har diskutert det som er temaet for denne artikkelen, nemlig narrativ bevisteori, eller fortellingsperspektivet på rettslig bevisbedømmelse.4 Denne tverrfaglige teoriretningen ble opprinnelig utviklet i USA på 1980-tallet, og har senere utviklet seg til å bli et eget fagfelt med internasjonal utbredelse, særlig innenfor den såkalte lov og litteratur-beve-gelsen.5 Hovedpoenget med å introdusere fortellingsperspektivet på bevisbedømmelse, er å nærme seg en mer realistisk vurdering av hvordan bevisbedømmere faktisk oppfatter og vurderer menneskelig handling og oppførsel.6 En hovedpremiss i denne forskningen er at faktumsspørsmålet i stor grad avgjøres på bakgrunn av konstruksjonen av fortellinger. Det dreier seg her både om fortellinger som verbaliseres i løpet av rettssaken og fortellinger som mentale konstruksjoner i bevisbedømmernes hoder.

I Norge ble dette perspektivet første gang presentert av rettssosiologen Thomas Mathiesen i en studie av norsk forhørsrett fra 1989.7 Mathiesen utvikler imidlertid ingen egen teori om fortellinger i retten, men begrenser seg til å gi et resymé av funnene til de amerikanske sosiologene Lance Bennett og Martha Feldman, som opprinnelig ble publisert i boken Reconstructing Reality in the Courtroom fra 1981. Bennett og Feldmans empiriske funn var, kort fortalt, at sakens utfall ofte i like stor grad var avhengig av kvaliteten til fortellingene som ble fremført i rettssalen som av den øvrige dokumentasjonen.8 På tross av de vidtrekkende implikasjonene til dette funnet, førte Mathiesens formidling av Bennett og Feldmans studie ikke til de helt store omveltningene i norsk rettstenkning. Meg bekjent er det bare Eivind Kolflaath som har gjort fortellingsperspektivet til gjenstand for en større studie, i boken Bevisbedømmelse i praksis (2013), som baserer seg på empirisk materiale hentet fra norsk lagmannsrett. Riktignok har også kulturhistorikeren Audun Kjus skrevet en bok om emnet,9 men den synes ikke i samme grad å ha vunnet innpass i norsk rettstenkning – i hvert fall ikke om vi skal dømme etter Henry John Mælands innføring i tvisteloven, som i avsnittet om fortellinger i retten utelukkende forholder seg til Kolflaaths arbeider.10 I den følgende diskusjonen av fortellingsperspektivet på rettslig bevisbedømmelse i norsk sammenheng, skal vi derfor først og fremst ta utgangspunkt i Eivind Kolflaaths teoriutvikling.

I en artikkel om emnet fra 2004 skriver Kolflaath at fortellingsparadigmet innebærer at «narrasjonsteori (som utvikles i fag som f. eks. litteraturvitenskap og folkloristikk) blir en relevant hjelpemedisin i det bevisteoretiske feltet».11 Men selv om dette poenget er betimelig, har Kolflaath ikke selv gjort bruk av denne «hjelpemedisinen» i sine egne teoretiske arbeider om fortellinger i retten. Mitt hovedanliggende i det følgende blir dermed å undersøke hvordan litteraturvitenskapelig narratologi, samt innsikter fra lov og litteratur-feltet for øvrig, kan anvendes for å forbedre og utfordre det teoretiske rammeverket som presenteres av Kolflaath.

2. Det teoretiske grunnlaget

2.1 Fortellingsbegrepet

Utgangspunktet i enhver teoretisk drøftelse av rettslige fortellinger er spørsmålet om hva en fortelling er. Det er derfor uheldig at Kolflaath i sin bok ikke presenterer noe svar på dette spørsmålet, hverken i form av en definisjon eller med noen ord om hvorfor en slik definisjon er overflødig. Hva er en fortelling? Riksmålsordboken definerer ordet som en «språklig fremstilling av virkelige eller tenkte begivenheter». Vi har her å gjøre med to hovedmomenter: på den ene siden en språklig fremstilling, og på den andre siden de virkelige begivenhetene. På bakgrunn av denne commonsensiske todelingen trekker man i narratologien alltid et uttrykkelig begrepsfestet skille mellom fortellingen og det fortalte. Hos Kolflaath finner man ingen henvisninger til dette skillet, hvilket skaper problemer for presisjonen i hans teoretiske overveielser. La oss se litt nærmere på dette skillet.

Vi skiller altså mellom selve hendelsene slik de har foregått ute i virkeligheten, og en hvilken som helst fremstilling av disse hendelsene. Til dette formålet skal vi bruke følgende terminologi: «Historien» henviser til virkelighetens nivå, altså hendelsene slik de faktisk har funnet sted, mens «fortelling» henviser til fremstillingens nivå, altså en språklig versjon av det som har skjedd.12 Vi kan da for det første notere oss at det bare er når vi forholder oss til fremstillingens nivå at det gir mening å spørre –som Kolflaath uopphørlig gjør – etter sannhet og plausibilitet. Om det som rent faktisk har hendt, gir det ingen mening å spørre om det er sant eller plausibelt. For det andre er skillet en forutsetning for å kunne foreta en teoretisk fundert diskusjon av narrativ konstruksjon. Når vi bruker ordet konstruksjon om en fortelling betyr det naturligvis ikke at den er usann eller oppdiktet. Også sanne fortellinger må konstrueres. Med narrativ konstruksjon menes kort fortalt at et hendelsesforløp må gis en språklig form, der personer og hendelser beskrives, og begivenhetene organiseres i en bestemt rekkefølge. Når vi har med rettslige fortellinger å gjøre, forutsetter vi at hendelsene det fortelles om har funnet sted i virkeligheten. Men der virkelighetens begivenheter – historien – alltid skjer i kronologisk orden, er dette selvsagt ikke tilfelle på fortellingens nivå, der rekkefølgen velges av den som forteller. Man kan for eksempel begynne med den siste hendelsen, for så å gå videre med å fortelle om tidligere hendelser. Historien og fortellingen danner slik sett to ulike akser, der den første (historien) alltid er strengt kronologisk, mens den andre (fortellingen) kan inneholde sprang frem og tilbake i tid, samt utbroderinger, utelatelser, digresjoner og innskutte refleksjoner. Når rettens bevisbedømmere skal vurdere sannhetsgehalten i en gitt fortelling, vil det alltid være snakk om en mental operasjon der disse to aksene holdes opp mot hverandre.

2.2 Faktum: Fortelling eller historie?

Selv om bevisbedømmelse og faktumsetablering ikke har noen sentral plass i jusfaget, er det åpenbart at faktumsetableringen ofte er det retten i praksis bruker mest tid og krefter på.13 Det er videre klart at faktum i høy grad etableres på bakgrunn av de fortellingene som fremføres i retten. Men hva menes egentlig med «faktum»? I den grad det finnes definisjoner av «faktum» i den juridiske faglitteraturen, støter man som oftest på omskrivninger av typen «det foreliggende saksforhold».14 Det forblir da uklart om faktum brukes om de virkelige hendelsene eller om påstander om disse hendelsene. Som Magne Strandberg påpeker i sin avhandling om bevisteori i sivile saker, gjelder denne tvetydigheten også for den mer spesifikke termen «rettsfaktum», som brukes i bevisteorien. For å oppnå større presisjon, innfører Strandberg derfor et skille mellom «rettsfaktum» og «påstått rettsfaktum»,15 hvilket kan betraktes som analogt til vår distinksjon mellom «historie» og «fortelling». Vi kan i den forbindelse merke oss at rettens faktumsetablering aldri kan resultere i noe annet enn et «påstått faktum» (eller eventuelt altså en «fortelling») uansett hvor velbegrunnet påstanden måtte være. Selve virkeligheten kan aldri reproduseres, hverken av retten eller noen andre.16 Dette betyr imidlertid ikke at man ikke kan bruke ordet «faktum» i betydningen «historie». Men dersom man gjør det, bør man være klar over at det er snakk om en størrelse som bare kan etableres tilnærmingsvis og på en høyst uperfekt måte. Når man bruker ordet faktum i betydningen historie er det også viktig å være klar over at enhver historie kan fortelles på et uendelig antall måter. Det vil si at ethvert faktum kan gi opphav til et uendelig antall sannferdige fortellinger, for det finnes ingen grenser for narrativ variasjon på fortellingens nivå. Man kan alltid legge til noe eller trekke fra noe, formulere seg annerledes, skyte inn en ny refleksjon, en ny sammenligning, bruke andre termer, stokke om på rekkefølgen, legge til nye detaljer eller ny bakgrunnsinformasjon. Selv om fortellingene er svært forskjellige, kan de fremdeles være versjoner av ett og samme faktum, men uten at det dermed er sagt at det er likegyldig hvilke av disse versjonene som fremføres. Én versjon kan for eksempel være langt bedre egnet til å overbevise bevisbedømmerne enn en annen versjon.

Og her er vi fremme ved det som vel må være det mest brennbare spørsmålet for enhver som interesserer seg for rettslige fortellinger, nemlig hva som skal til for at en sann fortelling blir oppfattet som usann av bevisbedømmerne og, omvendt, hvordan usanne fortellinger kan bli oppfattet som sanne. Spørsmålet blir med andre ord hvilke narrative grep, hvilket narrativt mønster, hvilken type perspektivbruk, tidsfremstilling og karakterisering17 som er mest hensiktsmessig å bruke dersom man ønsker å bli trodd i retten.18 Det er symptomatisk at Kolflaath ikke vier noen plass til slike helt sentrale spørsmål, da denne mangelen følger som en naturlig konsekvens av fraværet av et narratologisk begrepsapparat.

2.3 Forholdet mellom gode og sanne fortellinger

En rettslig fortelling er altså en språklig fremstilling av menneskelige handlinger som påstås å ha funnet sted i virkeligheten. Om denne språklige fremstillingen bruker sosiologene Bennett og Feldman uttrykket «symbolic reconstruction of actions and events».19 I den forbindelse ytrer de følgende bekymring med hensyn til rettssikkerheten: «People who cannot manipulate symbols within a narrative format may be at a disadvantage even when, as witnesses or defendants, they are telling the truth».20 Denne bekymringen hviler på antagelsen om at en fortelling som er godt fortalt og presist formulert, vil ha større sjanse for å bli trodd enn en fortelling som er rotete fortalt og klønete formulert – uavhengig av fortellingens sannhetsgehalt. Antagelsen bekreftes av studiens empiriske funn, som oppsummeres slik: «the structure of a story can be just as important as its documentation».21 Resultatet ble blant annet understøttet av et eksperiment som viste at det ikke finnes noen påviselig korrelasjon mellom sannhet og plausibilitet når ukjente fortellinger fremføres for et publikum uten forhåndskunnskap om det fortalte.22 Det som imidlertid lot seg påvise, var korrelasjoner mellom de fortellingene som fremsto som mest plausible og visse strukturelle trekk,23 så som tilstedeværelsen av en lett identifiserbar sentralhandling («central action») og fraværet av tvetydigheter med hensyn til hvordan og hvorfor noe skjedde. En annen strukturell faktor (som forfatterne ikke trekker noen konklusjoner av, men som likevel er antydet av deres eksempelmateriale), er tilstedeværelsen av bestemte konkrete detaljer, slik som når en førstepersonsfortelling om en helikoptertur har med en del tekniske termer for å beskrive helikopterets funksjonalitet. Tilstedeværelsen av dette tekniske vokabularet oppfattes av de fleste tilhørerne som et tegn på at den fortellende har kjennskap til helikopterflygning, hvorav man slutter at fortellingen er sann. Poenget er her ikke bare at fortellingen faktisk viste seg å være usann, men også at den, dersom den hadde vært sann, ikke ville blitt hverken mer eller mindre sann ved at den fortellende utelot de tekniske termene. Inkluderingen av de tekniske termene er et valg som helt og holdent angår den narrative konstruksjonen, og som vi skjønner, er denne helt avgjørende for hvorvidt fortellingen vurderes som plausibel eller ikke.

Annen forskning er kommet til tilsvarende konklusjoner. Som Waagenar, van Koppen og Crombag uttrykker det i studien Anchored Narratives: «[P]eople tend to believe good stories, even when there is little properly anchored evidence to support them».24 En lignende innsikt ligger til grunn også for Doron Menashe og Mutal E. Shamashs tese om the narrative fallacy, som betegner bevisbedømmeres tendens til selv å fylle ut den informasjonen bevisene ikke sier noe om ved hjelp av allmennkulturelt funderte narrativer. Dermed risikerer man ikke bare at bevisbedømmer legger til grunn flere momenter enn hva bevissituasjonen gir dekning for, men også at man feiltolker den informasjonen som faktisk foreligger.25 Også Eivind Kolflaath kommenterer (under henvisning til flere av de samme studiene som vi nettopp har vært innom) faren for at bevisbedømmere kan bli villedet av forførende narrativer, men mener på sin side å kunne avvise den:

En slik skepsis mot fortellingsperspektivet synes å forutsette at bevisbedømmere ofte forveksler gode fortellinger med sanne fortellinger. Men holder vi fast ved at godhet i denne sammenhengen ikke er det samme som at fortellingen er underholdende eller fascinerende, men derimot at den skårer høyt på generell plausibilitet, kan vi trygt forutsette en sterk sammenheng mellom godhet og sannhet i det lange løp. Med dette mener jeg at hvis man i de situasjonene hvor to fortellinger har like god støtte i bevissituasjonen, men hvor den ene henger bedre sammen og er mer i samsvar med generelle erfaringssetninger enn den andre, så vil man langt oftere treffe sannheten ved å velge denne fortellingen fremfor den andre.26

Til dette er det først å bemerke at det her jo ikke er snakk om noen skepsis til fortellingsperspektivet, slik Kolflaath kommer i skade for å skrive, men en oppfordring om å være oppmerksom på at fortellinger kan styre bevisvurderingen på måter bevisbedømmerne ikke er seg bevisst. For å kunne formulere en slik advarsel, må man nettopp anlegge et fortellingsperspektiv på bevisbedømmelsen. Dernest kan vi fastslå at Kolflaath, når han avviser fortellingens villedende potensial, baserer seg på et postulat om en sterk korrelasjon mellom sannhet og plausibilitet – såfremt plausibilitetsvurderingen foretas med utgangspunkt i kriterier for generell plausibilitet. Hovedproblemet med dette postulatet er at det baserer seg på en deskriptiv analyse av bevisvurderingen slik den foregår ved norske domstoler.27 Det er nemlig i hovedsak fra denne analysen at Kolflaath har hentet sine plausibilitetskriterier. Men selv om man kan påvise at visse bestemte plausibilitetskriterier er virksomme i norske bevisbedømmeres vurderinger, har man ikke dermed etablert noen korrelasjon mellom disse kriteriene og sannheten. I den herværende analysen tar vi utgangspunkt i et annet syn, nemlig at narrativ plausibilitet i større grad er et mål på hva vi er disponerte for å oppfatte som sant enn det er på hva som faktisk er sant. Eller som Menashe og Shamash uttrykker det: «What may seem like a plausible story may only be the story which best reflects the culturally accessible narratives».28 Vi skal i det følgende undersøke den påståtte korrelasjonen mellom plausibilitet og sannhet i større detalj, med utgangspunkt i Kolflaaths kriterier for generell plausibilitet.

3. Fortellingens generelle plausibilitet

3.1 Fortellingens kronologi

Med fortellingens «generelle plausibilitet» sikter Kolflaath til spørsmålet om hvorvidt fortellingen «er i orden som fortelling betraktet», uavhengig av bevissituasjonen for øvrig.29 Hva kjennetegner fortellinger som blir trodd av rettens bevisbedømmere?30 Til grunn for de mange plausibilitetskriteriene Kolflaath lister opp, ligger et fundamentalt krav om fortellingens kronologi. Faktisk hevder han at den kronologiske organiseringen inngår som et nødvendig element i enhver fortelling: «Elementene i en fortelling er ordnet etter hverandre i tid – fortellingen har en kronologisk struktur».31 Audun Kjus fremfører i sin bok et lignende poeng: «uten kronologi, ingen fortelling,» skriver han.32 Her skaper den manglende distinksjonen mellom historiens og fortellingens nivå problemer for den teoretiske fremstillingen. For som vi har sett, er kronologien riktignok ufravikelig på historiens nivå, men dette gjelder selvsagt ikke fortellingens nivå, hvor rekkefølgen velges av den som forteller. Og det er bare på fortellingens nivå at det gir mening å spørre etter plausibilitet. Det både Kjus og Kolflaath mener å påstå, slik jeg forstår dem, er at enhver fortelling må være fortalt på en slik måte at mottakerne kan forestille seg et kronologisk forløp når de etter å ha hørt fortellingen danner seg et mentalt bilde av det som har foregått. Men det er altså ikke det samme som å hevde at enhver fortelling må være kronologisk fortalt. Tvert imot: en slik påstand er beviselig feil, særlig når det gjelder fortellinger i retten. Rettens fortellinger vil faktisk i større grad enn hva tilfellet er i en roman kjennetegnes av at fortelleren hopper frem og tilbake på tidsaksen. Bennett og Feldman kommenterte dette i sin studie fra 1981: «In trials cases often unfold in a more complex and disjointed fashion than do plots in novels or movies».33 Siden en slik intrikat kryssing frem og tilbake på hendelsesforløpets tidsakse hører til dagens orden i rettssalen, er det desto viktigere at man har et begrepsapparat som kan forklare forskjellen på temporale bevegelser på historiens og fortellingens nivå.

For å illustrere uklarheten som ellers oppstår, kan vi ta for oss følgende utsagn fra Kolflaaths bok: «Normalt vil én rekkefølge fremstå som mer naturlig enn en annen. Men det finnes også tilfeller hvor begivenhetene kan stokkes om. I så fall har vi en annen fortelling».34 Hva mener han med dette? Dersom Kolflaath her sikter til fortellingens nivå, sier han noe slikt som at én bestemt rekkefølge peker seg ut som den mest hensiktsmessige måten å fortelle noe på. Dersom han sikter til historiens nivå, sier han at det faktiske hendelsesforløpet med størst sannsynlighet har foregått i én rekkefølge snarere enn en annen. Den første påstanden angår fortellingens konstruksjon, mens den andre angår hva vi tror kan skje ute i den virkelige verden. Ut fra sammenhengen er det mest rimelig å forstå Kolflaath i den sistnevnte betydningen, og vi har da å gjøre med slike problemstillinger som at vi finner det mer sannsynlig at en person drakk seg full allerede på julebordet enn at han først gjorde det etter å ha kjørt hjem klokken fire om natten. Men hvis det er dette Kolflaath sikter til, hva mener han da med at det finnes «tilfeller hvor begivenhetene kan stokkes om»? Et hendelsesforløp på virkelighetens nivå kan jo ikke «stokkes om» når det først har hendt. Problemet er her at Kolflaath snakker om både historien og fortellingen samtidig. To epistemologisk sett svært forskjellige kategorier glir dermed stadig over i hverandre, slik at man ikke kan være sikker på hva som er hva. Når han snakker om «omstokking» i sitatet ovenfor henviser han ikke til et rent kompositorisk spørsmål, men heller ikke til virkeligheten selv, som jo ikke tillater omstokkinger post factum. Det han derimot synes å hevde, er at bevissituasjonen noen ganger åpner for at to ulike rekkefølger av et hendelsesforløp begge må betraktes som mulige. Men han får ikke sagt noen ting om hvordan en bestemt fortelling, ved hjelp av fortelletekniske grep, får den ene mulige rekkefølgen til å fremstå som mer sannsynlig enn den andre.

Hovedproblemet med Kolflaaths gjennomgang av narrativ kronologi er at han rett og slett går glipp av en helt sentral problemstilling: Nemlig hvorvidt det er slik at kronologisk organiserte fortellinger har lettere for å bli trodd av bevisbedømmerne enn fortellinger som er organisert på annen måte. Dersom svaret – som en del forskningsresultater faktisk tyder på35 – er ja, blir neste spørsmål hvorvidt det finnes noe belegg for å anta at narrativ kronologi rent faktisk korrelerer med sannferdighet, altså om det faktisk er slik at folk som sier sannheten har større tendens til å fortelle kronologisk enn folk som lyver. Dette spørsmålet blir ikke mindre interessant av at vitnepsykologien mener å kunne avvise en slik korrelasjon.36 Her står vi altså overfor et mulig misforhold mellom sannferdige fortellinger på den ene siden, og fortellinger som typisk fremstår som plausible av bevisbedømmerne på den andre. Så vidt jeg kan se foreligger det til dags dato ingen forskning som har undersøkt dette mulige misforholdet.

3.2 Kausalitet som plausibilitetskriterium

For at en fortelling skal være plausibel må den ifølge Kolflaath være koherent, hvilket betyr at den må ha «indre sammenheng».37 For Kolflaath betyr dette at den må kunne utvise klare kausalrelasjoner mellom de hendelsene det berettes om. Vi kan her legge merke til at Kolflaath ikke bruker termen «koherens» i Hans Petter Gravers forstand, det vil si som «en annen og svakere type forhold mellom to påstander enn en årsaksforklaring».38 For Kolflaath dreier det seg nettopp om årsakssammenhenger, og da med utgangspunkt i et årsaksbegrep som også inkluderer «aktørenes indre prosesser», for eksempel motiver.39 Dermed kan han betrakte fortellingen «langt på vei som en årsakskjede hvor det ene elementet typisk utløser det neste».40 Kravet om kausalitet ligger i sin tur til grunn for (minst) to av Kolflaaths øvrige plausibilitetskriterier: For det første at fortellingens ulike elementer må være i harmoni med hverandre,41 og for det andre at fortellingens sentrale elementer må ha en «veldefinert rolle».42 Kravet om harmoni innebærer hovedsakelig at de enkelte elementene i fortellingens hendelsesforløp ikke må forstyrre den velordnede sekvensen av årsaker og virkninger, mens de sentrale elementenes «veldefinerte rolle» innebærer at det ikke må være tvil om hvilke forutgående hendelser som ledet frem til dem, og heller ikke om hva de i sin tur fører til. I Kolflaaths fremstilling av den plausible fortellingen er hendelsene altså organisert slik at hver enkelt hendelse på den ene siden avstedkommer den neste hendelsen, og på den andre fremstår som en virkning av den foregående hendelsen. Dersom disse kravene er oppfylt, har fortellingen indre sammenheng og vil fremstå som plausibel.

Hvor kommer en fortellings kausalsammenhenger fra? I tråd med postulatet om den nære sammenhengen mellom sannhet og plausibilitet, forutsetter Kolflaath at angivelsen av klare årsakssammenhenger bare vil være et problem for dem som lyver, ikke dem som forteller sannheten. Dermed antyder han at den sannferdige fortellingens kausalsammenhenger rett og slett stammer fra virkeligheten selv. Men er det virkelig slik? Ut fra et narratologisk synspunkt er det innlysende at også sanne fortellingers kausalrelasjoner er noe som må konstrueres.43 Fortelleren kan ikke ganske enkelt «overføre» årsakssammenhenger direkte fra virkeligheten og inn i fortellingen. I den forbindelse er det hovedsakelig to spørsmål som må adresseres. Det første er hvorvidt sammenbindingen av hendelsene i en typisk fortelling faktisk består av uttalte kausalsammenhenger, og det andre hva som karakteriserer fortellingens kausalrelasjoner i de tilfellene hvor de er uttrykkelig angitt.

For å begynne med det første spørsmålet: Det er rimelig nok å hevde at hendelsene i en fortelling, dersom fortellingen skal stå til troende, må gi inntrykk av å stå i et kausalt forhold til hverandre. Samtidig bør man være klar over at sammenbindingen av hendelser i en fortelling ofte lar det stå åpent hvorvidt vi faktisk har med kausalrelasjoner å gjøre.44 Vi kan illustrere dette med følgende utdrag fra en fortelling om et ran: «A parkerer bilen sin like rundt hjørnet fra supermarkedet og tar på seg en balaklava. Han går deretter inn i supermarkedet og truer eieren med pistol. Eieren gir ham pengene, A går tilbake til bilen, og tar av seg balaklavaen etter at han har rundet hjørnet.»45 I denne fortellingen er ingen av hendelsene bundet sammen ved hjelp av uttrykkelig angitte årsaksforklaringer. I stedet må årsakssammenhengene fylles ut av leseren eller tilhøreren på bakgrunn av det Floris Bex kaller cues to causalities, det vil si tegn eller indikasjoner på at vi har med kausalforhold å gjøre. Disse kan være av rent språklig art, som for eksempel konjunksjoner og adverber som «og», «deretter», «da», «så», «når», «mens», «idet», «senere», «dermed» osv., eller de kan være basert på spatial kontinuitet eller narrative konvensjoner. Men som Bex påpeker, representerer disse indikasjonene sjelden noen garanti for at en kausalrelasjon faktisk foreligger.46 Ikke desto mindre viser det seg at tilhørere tenderer mot å oppfatte disse indikasjonene, denne sammenføyningen av hendelsene, nettopp som årsaksforhold – selv om det bare dreier seg om hendelser som følger etter hverandre i tid.47 En av grunnene til at tilhørerne er tilbøyelige til å oppfatte sterkere kausalrelasjoner enn hva det i realiteten er grunnlag for, er at kausalt forankrede hendelsesforløp rett og slett er lettere å huske enn hendelsesforløp som bare er temporalt organiserte.48 Men at en fortelling er konstruert slik at den er lett forståelig og dermed også lett å huske kan vel ikke bety at den dermed også må betraktes som sann? For å illustrere poenget kan vi overveie følgende eksperiment, hentet fra Jerome Bruners ofte siterte bok Acts of Meaning. Eksperimentet gikk ut på å be førskolebarn om å gjenfortelle fortellinger som på noen punkter avviker fra den sedvanlige (kanoniske) fortellingen om en typisk hendelse (som f. eks. at et bursdagsbarn var ulykkelig, eller at det kastet vann på kakelysene istedenfor å blåse dem ut). I slike tilfeller viser det seg at barna tenderer mot å dikte opp kausalforklaringer som klargjør handlingsgangen (for eksempel ved å si at bursdagsbarnet var lei seg fordi det hadde kranglet med sin mor). 49Vi har ingen problemer med å forstå at fortellingen dermed både blir mer forståelig og lettere å huske, men det ville være underlig å hevde at den på denne måten også ble sannere eller fikk bedre virkelighetsforankring. Altså: Selv om Kolflaath kan ha rett i at klare kausalrelasjoner mellom hendelsene gir en mer plausibel fortelling, er det ikke desto mindre grunn til å advare mot å jevnføre en slik plausibilitet med sannhet.

Så til det andre spørsmålet: Hva karakteriserer de kausalrelasjonene som angis helt uttrykkelig i fortellingen? Det første vi her bør være oppmerksomme på, er at en hvilken som helst historie kan fortelles ved hjelp av høyst divergerende kausalrelasjoner, men uten at dette nødvendigvis innebærer at noen lyver eller husker feil. Dette skyldes at menneskelige handlinger er overdeterminerte i den forstand at det som oftest finnes en hel rekke forskjellige grunner til at man gjør som man gjør. Disse grunnene er hverken gjensidig utelukkende eller nødvendige på en slik måte at de tas med i en fortelling om de aktuelle hendelsene. Dette betyr at enhver førstepersonsforteller alltid, til hver enkelt hendelse, vil ha et stort forråd av mulige årsaksforklaringer å velge mellom. Ta for eksempel spørsmålet: «Hvorfor befant du deg på akkurat den kneipen torsdag kveld?» Forklaringen kan være at jeg ikke var trett nok til å legge meg, og derfor gikk ut; at jeg ikke skulle på jobb dagen etter; at jeg egentlig hadde tenkt meg et annet sted, men ombestemte meg idet jeg gikk forbi den aktuelle kneipen fordi den så trivelig ut; at jeg håpet å treffe på en bestemt person der; at jeg visste at jeg ville få servert min yndlingsdrink der, osv. Flere av disse forklaringene kan være sanne samtidig, og det finnes ingen vitenskapelig metode som gjør en i stand til å prioritere mellom dem. Altså er det for en forteller ikke simpelthen snakk om å verbalisere de sanne årsaksforholdene for så å plassere dem på deres rette plass i fortellingen. Dersom en slik fremgangsmåte i det hele tatt er mulig, er det på ingen måte gitt at den ville produsere en plausibel fortelling. For at fortellingen skal være plausibel, må den som Kolflaath skriver ha «indre sammenheng», hvilket innebærer at det i høy grad vil være fortellingens egne mønstre som styrer hvilke årsaksforklaringer som er mest hensiktsmessige. Evnen til å velge ut de narrativt sett mest effektive og overbevisende årsaksforklaringene beror minst like mye på fortellertalent og sosial kompetanse som på viljen til sannhetssøken.

Vi kan illustrere poenget ved hjelp av følgende typiske straffesak: A er tiltalt for legemsbeskadigelse fordi han har slått til B inne på en kneipe med det resultat at B brakk nesen. Når A skal presentere sin versjon av hendelsen, blir spørsmålet om årsakssammenhengen, altså hvorfor slaget falt, avgjørende for rettens vurdering. Vi kan her se for oss følgende liste av muligheter: 1) B hadde sagt noe fornærmende til A like før. 2) A hadde oppfattet at B hadde dyttet ham. 3) A syntes at B hadde stirret på ham på en ubehagelig måte. 4) A har i lang tid vært sint på B for ting B har sagt om A. 5) B har en sosial eller etnisk bakgrunn som A føler sterk antipati mot. 6) A føler seg innerst inne underlegen B og er sint på grunn av dette. 7) A blir ofte aggressiv når han drikker. 8) A var i dårlig humør denne kvelden fordi han nettopp var blitt avvist av en kvinne til fordel for en person av samme sosiale bakgrunn som B. 9) A var i dårlig humør denne kvelden fordi han følte at verden var imot ham. 10) A ble overrumplet av en uimotståelig trang til å slå B. 11) A var egentlig rasende på en annen person, men tok ut sitt raseri på B etter en ubetydelig foranledning fra Bs side.50

Igjen noterer vi oss at flere av disse årsakene kan være sanne samtidig. Dernest legger vi merke til at listen over mulige årsaker kan utvides nærmest i det uendelige. Videre kan vi merke oss at mens noen av årsaksforklaringene krever forankring i den øvrige bevissituasjonen, er andre uangripelige i den forstand at de vanskelig kan undersøkes videre, for eksempel (3), (6), (9) og (10). De resterende forklaringene er i varierende grad avhengige av understøttelse i andre vitneutsagn, for eksempel er forklaring (1) avhengig av at ett eller annet potensielt fornærmende utsagn fra Bs side kan etableres. Men det må da legges til at ingen kommentar er fornærmende i seg selv, som setning betraktet, men kun som talehandling, vurdert i lys av hele den sosiale situasjonen der den ble ytret. En kommentar som er fornærmende den ene dagen, kan være harmløs den neste. Det er uansett åpenbart at en smart forteller vil ha store fordeler fremfor en klønete forteller. En smart forteller vil vite når det er mulig å presentere uangripelige beveggrunner og når man bør knytte ens beveggrunner tettere til etablerte momenter i bevissituasjonen. (Også de sistnevnte beveggrunnene vil i mange tilfeller kunne fingeres uten at noen vil kunne motsi dem all den tid det dreier seg om mentale tilstander.) En smart tiltalt vil ellers være påpasselig med ikke å oppgi beveggrunner som kan få negative konsekvenser i den rettslige vurderingen. Mindre smarte fortellere, derimot, vil rote seg opp i for kompliserte årsaksforklaringer, oftere gi uttrykk for tvil, være for ordknappe der hvor klargjøringer er på sin plass, for ordrike der fortellemessig økonomi er påkrevd, tilstrebe nitid ærlighet fremfor klare sammenhenger, osv.

Kort sagt: Fortellingens årsaksforklaringer er i like stor grad styrt av fortelletekniske eller kompositoriske hensyn som av viljen til å si sannheten. Ikke desto mindre kan hver enkelt årsaksforklaring potensielt ha stor rettslig betydning, særlig med hensyn til straffeutmålingen. Bevisbedømmerne bør derfor være bevisste på at årsakssammenhenger som fremstår som tilforlatelige innen fortellingen ikke av denne grunn nødvendigvis har noen forankring i virkeligheten. De bør dessuten være oppmerksomme på at selv årsaksforklaringer som ikke er usanne, kan være egnet til å dekke over andre og langt mer betegnende årsaksforklaringer, som fortelleren av ulike grunner ønsker å holde skjult. Mer generelt bør man være bevisst på at årsakssammenhenger er en del av fortellingens komposisjon, hvilket gjør det uheldig at Kolflaath nesten konsekvent ser bort fra alle kompositoriske spørsmål. Ta for eksempel passasjen hvor han nevner to mulige forklaringer på hvorfor den tiltaltes fortelling har lav generell plausibilitet: Enten, skriver han, skyldes dette at den tiltalte lyver, eller det skyldes at sannheten ikke alltid er plausibel.51 Han overser her den helt sentrale, tredje muligheten, nemlig at den tiltalte rett og slett er en dårlig forteller.52

For øvrig tyder en hel del forskning på at også kulturelle faktorer spiller en rolle med hensyn til om en fortelling står til troende i bevisbedømmernes øyne eller ikke.53 Når en forteller tilhører samme kultur og sosiale sjikt som bevisbedømmerne, vil man også i stor grad dele oppfatning om hvordan ting vanligvis går for seg, hvordan man vanligvis reagerer på bestemte hendelser, og vil dermed lettere kunne presentere akseptable årsakssammenhenger. Fortellere som stammer fra minoritetskulturer eller som tilhører samfunnsmessige subkulturer, så som rusmiljø eller gjengmiljøer, vil på sin side oftere oppleve at deres årsaksforklaringer ikke blir trodd av rettens bevisbedømmere.54

4. Plausibilitet versus troverdighet

4.1 Fortelleren som del av fortellingen

Kolflaath skiller i sitt arbeid mellom plausibilitet og troverdighet.55 Førstnevnte term betegner for ham en kvalitet ved fortellingen, mens sistnevnte term først og fremst er en kvalitet ved personer. Siden han i sin bok ikke diskuterer fortellerens forhold til fortellingen, holder han seg utelukkende til termen plausibilitet, som han altså, per implikasjon, mener lar seg avgjøre uavhengig av spørsmålet om fortellerens troverdighet. Denne forutsetningen strider mot grunnleggende antakelser både innenfor narratologien og den retoriske tradisjonen. Poenget er her, kort fortalt, at avsenderen er en uløselig del av budskapet. I et retorisk perspektiv er fortellingen bare ett av mange virkemidler (narratio) taleren kan benytte seg av når han eller hun legger frem sin sak for domstolen. For at talen skal være overbevisende, må fortellingen selvsagt være det, men minst like viktig er det at den talende selv, fortelleren, fremstår som tillitvekkende (er i besittelse av etos). Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at enhver (i Kolflaaths forstand) plausibel fortelling skaper en troverdig forteller. Det er heller ikke nødvendigvis slik at troverdige fortellere alltid forteller plausible fortellinger.

La oss se for oss en virkelig person, et vitne eller en tiltalt, som i retten fremfører en fortelling som til punkt og prikke tilfredsstiller alle Kolflaaths kriterier for generell plausibilitet. Vedkommende utviser upåklagelig hukommelse på alle viktige punkter, og evner dessuten å forvandle virkelighetens uoversiktlige situasjoner og hendelser til en velordnet og koherent narrativ konstruksjon med klare årsakssammenhenger. Fortellingen er på alle punkter velmotivert og velbegrunnet, uten vesentlige utelatelser, og den bryter heller ikke med bevisbedømmernes virkelighetserfaring: Ingen av begivenhetene tar lengre eller kortere tid enn det som anses som vanlig,56 ingen av personene utviser avvikende adferd,57 og førstepersonsfortellerens handlinger fremstår ellers som hensiktsmessige på alle vesentlige punkter. Vil fortelleren av denne fortellingen fremstå som troverdig?

Svaret er ikke gitt på forhånd, blant annet fordi en slik «perfekt» fortelling fort kan fremstå som forhåndspreparert. I sin bok Parts- og vitneavhør i straffesaker og sivile saker (2002) presenterer Nils Erik Lie følgende råd om hvordan forklaringer bør presenteres i retten:

Å lære forklaringen utenat bør det advares mot, også i de tilfeller hvor vitnet selv har utarbeidet et notat til hjelp for advokaten. Den forklaringen som fremtrer som spontan, er den mest overbevisende. […] Når det i retten blir stilt kjente spørsmål som vitnet har forberedt seg på i detalj, vil svarene lett virke utenatlært. En utenatlært forklaring etterlater ikke noe godt inntrykk hos retten.58

Hos Lie kan det altså se ut som om en fortelling59 som skårer for høyt på Kolflaaths plausibilitetsskala lett vil kunne oppfattes som utenatlært og dermed oppkonstruert, noe som i sin tur fører til at fortelleren får svekket sin troverdighet. Audun Kjus bekrefter denne konklusjonen med støtte i sitt empiriske materiale. I det klimaet av «mistroisk fortolkning som råder i retten», skriver han, «hefter det lett en mistanke ved alt som lukter av konstruksjon».60 Den greske retorikeren Longinos gjorde en tilsvarende observasjon for nesten 2000 år siden: «Hvis man er altfor flink til å bruke figurer, vekker det uvegerlig mistanke», skrev han.61 Med andre ord ser det ut til at rettens bevisbedømmere til alle tider har hatt en intuitiv forståelse for vitnepsykologiens eksperimentelt funderte påstand om den sannferdige fortellingens tendens til å være ustrukturert.62 Samtidig kan dette jo ikke bety at enhver forteller i retten er tjent med å fortelle så rotete som mulig. Også Kolflaaths plausibilitetskriterier har empirisk forankring, og kan ikke simpelthen sees bort fra. Altså ser det ut til å eksistere et spenningsforhold mellom fortellingens generelle plausibilitet, hvor det stilles strenge krav til organisering og indre sammenheng, og fortellerens troverdighet, som avhenger av at man snakker spontant og fremstår som uforberedt.

4.2 Plausibilitet og autentisitet

Selv om en slik spenning ikke kan avhjelpes hundre prosent med teoretiske midler, blir den betydelig mindre uhåndterlig dersom vi –i motsetning til Kolflaath – betrakter fortelleren som en del av fortellingen. Vi kan formulere problemstillingen slik: For at en førstepersonsfortelling skal bli trodd, må den ikke bare oppfattes som plausibel, den må også oppleves som autentisk. I vurderingen av fortellerens autentisitet vil man ikke legge hovedvekten på hvorvidt fortelleren har full oversikt over alle hendelsene, deres rekkefølge og årsaksforhold, men vil isteden se etter tegn som tyder at den fortellende faktisk har vært til stede og overvært begivenhetene slik det påstås.

Som både narratologien og vitnepsykologien kan fortelle oss, hefter det nødvendigvis en viss upålitelighet ved enhver førstepersonsforteller. Dette henger for det første sammen med at en førstepersonsforteller er personlig investert i de hendelsene det fortelles om, og derfor uvegerlig vil komme til å fremme sine egne interesser og sympatier i sin fremstilling. For det andre henger det sammen med menneskets uperfekte hukommelse, som ikke alltid gir en riktig gjengivelse av virkeligheten. Enhver førstepersonsfortelling innebærer dermed en viss grad av virkelighetsfordreining. Men siden en slik virkelighetsfordreining er et permanent og nødvendig trekk ved alle førstepersonsfortellinger, gir det liten mening å anse den som et tegn på at fortelleren ikke snakker sant. Et visst element av virkelighetsfordreining er tvert imot et tegn på at fortellingen er selvopplevd. Dette poenget blir særlig tydelig når vi har med rystende og traumatiske opplevelser å gjøre. I slike tilfeller forventer man ikke av øyenvitner eller ofre at de skal presentere en nøktern og presis fortelling om de faktiske forhold, tvert imot: her vil en alt for saklig gjennomgang av begivenhetene kunne oppfattes som mistenkelig. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek kommenterer fenomenet på følgende måte:

La oss tenke oss […] en kvinne som har blitt utsatt for en brutal voldtekt. Ingen vil vente at hun skal kunne gi en «objektiv beskrivelse» av det som har hendt. Men det betyr ikke ganske enkelt at vi ikke kan feste lit til hennes historie; nei, fordreiningen av forklaringen hennes er nettopp et bevis på at den er autentisk. Hvis hun hadde vært i stand til å gi en fullendt og feilfri forklaring («jeg stod der og ventet, klokken var 16:53, en mann kom bort til meg»), ville en umiddelbar reaksjon være: «Men vent nå litt, hvis det virkelig var så traumatisk, hvordan kan du da gi en så detaljert beskrivelse?» Fordreiningen har her ingenting med historisk relativisme å gjøre, det er den som utgjør forbindelsen til det reelle. Nettopp det at du ikke kan formidle opplevelsen som en konsistent fortelling, viser at det du formidler, ikke er fortalt fra en utvendig posisjon, men at du selv er en del av det du forteller.63

I noen tilfeller kan det altså være selve bruddet med Kolflaaths plausibilitets- og koherenskrav som befester inntrykket av fortellingens autentisitet. At dette dilemmaet mellom autentisitet og plausibilitet kan få konsekvenser i virkelige saker, fremgår av en grov voldtektssak i Danmark fra 2003, der en kvinne forklarte at hun var blitt voldtatt av en rekke menn i over to timer. Kvinnens fortelling om voldtekten ble imidlertid ikke trodd av byretten, blant annet fordi hun hadde fremstått som hysterisk da hun ringte politiets alarmsentral (samtalen ble avspilt i retten), og fordi hennes forklaring ble vurdert som for usammenhengende til at den kunne festes lit til. Siden retten ikke trodde på kvinnen, fant den at «samværet fremtrådte som værende frivilligt».64 Byrettens dom ble senere opphevet i Østre Landsret, hvor de tiltalte ble funnet skyldig.65 I det første tilfellet trår retten feil ved å forholde seg for enøyd til et krav om fortellingens plausibilitet, mens den i det andre tilfellet retter opp feilen ved å vurdere saken i tråd med spørsmålet om fortellerens autentisitet.

Innen psykologisk forskning er det godt dokumentert at oppfatningen av kvinnelige voldtektsofres troverdighet først og fremst beror på at de, når de forteller om hendelsen, viser følelser som samsvarer med tilhørernes forventninger om hvordan et voldtektsoffer oppfører seg («The Emotional Victim Effect»).66 Selv om denne forskningen ikke undersøker forholdet mellom narrativ koherens og fremvisning av følelser,67 antyder den likevel at tilhørere av offerfortellinger vil være tilbøyelige til å akseptere en ganske stor grad av narrativ inkoherens så lenge fortellingen er ledsaget av det man oppfatter som adekvate følelser.68 I vår sammenheng er hovedpoenget at enhver muntlig fremført fortelling har to dimensjoner: På den ene siden har vi fortellingen som representasjon, det vil si som fremstilling av hendelsesforløpet, mens vi på den andre har fortellingen som ekspressivitet, det vil si som et uttrykk for den fortellendes indre tilstand eller særtrekk som menneske.69 Siden disse dimensjonene alltid er til stede samtidig, vil et umerkelig skifte i tilhørerens perspektiv la fortellingen forandre karakter: Fra å dreie seg om hva som blir fortalt, flyttes fokus over til hva fortellingen sier om den som forteller. Disse perspektivene vil alltid virke sammen, og det er derfor ikke tilrådelig å betrakte narrativ plausiblitet isolert fra spørsmålet om den fortellendes troverdighet.

4.3 Karakterisering

Fremstillingen av karakterer (karakteriseringen) tilhører fortellekunstens mest grunnleggende teknikker. Uten karakterisering, ingen fortelling. Straks man begynner å fortelle, må man også karakterisere, siden karakterisering ikke bare foregår direkte (som i setningen «A er ikke til å stole på»), men også indirekte, for eksempel gjennom beskrivelser av handlinger og tale. Enhver talegjengivelse innebærer nødvendigvis karakterisering, siden alt personene sier bidrar til å forme vår oppfatning av hvem de er. Temaet karakterisering er særlig relevant med henblikk på rettslige fortellinger, da det forteller oss mye om hvordan skyld og uskyld, mistanke og velvilje fordeles på personene det fortelles om. Det er her særlig verd å merke seg at indirekte karakterisering er mest anvendelig i tilfeller hvor man ønsker å mistenkeliggjøre eller sverte en person. Indirekte karakterisering har nemlig den fordel at man tilsynelatende lar det være opp til adressatene å felle den negative dommen over personen. For å gi et konkret eksempel: I den første dommen i Birgitte Tengs-saken heter det om den tiltalte at han er «skoleflink», før det legges til at han «ved en del anledninger har […] klaget på skolekarakterene» og dessuten at «lærerne til tider [har] reagert på intensiteten i klagene».70 Her plukker man altså ut et strategisk valgt faktum fra den tiltaltes fortid for så å skyte det inn i fortellingen med en helt bestemt hensikt for øye: nemlig å formidle budskapet om at den omtalte personen har bestemte karaktermessige skavanker. I dette tilfellet antyder opplysningen at tiltalte er en retthaversk, kanskje til og med narsissistisk personlighetstype, som mangler selvkontroll når det gjøres anslag mot hans selvfølelse. I tillegg gir opplysningen et tydelig vink om at tiltaltes forklaringer vedrørende sine egne handlinger generelt må tas med en stor klype salt.71 Et slikt budskap ville vanskelig kunne formidles direkte uten at det gikk ut over fortellerens etos.

Vi er her i berøring med et mye omtalt tema innen narrativ bevisbedømmelse, nemlig såkalte «stock stories» eller kulturelt betingede standardfortellinger.72 Slike stereotype fortellinger er nemlig nesten alltid sterkt karakteravhengige, slik at når den typiske karakteren først er etablert (for eksempel sosiopaten, konemishandleren eller den tyvaktige sigøyneren), så faller resten av fortellingen på plass nærmest av seg selv. Audun Kjus dokumenterer at slike stereotype fortellinger ikke sjelden blir mobilisert i norske rettssaler.73 Han nevner blant annet en sak hvor en 51 år gammel mann er tiltalt for vold mot ektefelle, og påpeker at aktor hele tiden snakket om tiltalte «som en notorisk voldsmann og konemishandler», men uten at det ble nevnt andre tilfeller av vold enn dem han sto tiltalt for.74 Eivind Kolflaath refererer på sin side til en sak hvor forsvarer lyktes med å omdefinere sin klient, som var tiltalt for trygdebedrageri, fra svindler til en «barmhjertig samaritan».75 Hverken Kolflaath eller Kjus går imidlertid konkret inn på hvordan karakterisering foregår innen norsk rettspleie, eller i hvilken grad, og på hvilken måte, den bidrar til å påvirke tolkningen av bevissituasjonen. En slik undersøkelse ville kreve at man ikke ganske enkelt, som Kolflaath, betrakter karakteriseringen som en retorisk strategi, men at den mer presist ble sett på som en narrativ teknikk hvis mangslungne aspekter er grundig gjennomtenkt og begrepsfestet innen narratologisk teori.76

Innen sosiologisk influert narratologi er det ellers ofte blitt påpekt at karakterisering har en tendens til å fungere enten ekskluderende eller inkluderende sett i forhold til den «vi-gruppen» fortelleren tilhører. Forskning viser at slike vi-grupper alltid har et positivt syn på seg selv, hvilket er gunstig for alle som inkluderes i gruppen, og tilsvarende ugunstig for dem som ikke blir det.77 Eksklusjonen kan foregå på subtile måter. Ta følgende (tilfeldig valgte) eksempel: I en dom fra Larvik tingrett fra 2013, hvor en 32 år gammel mann ble dømt bl.a. for trusler mot politiet, står det om tiltalte at han «hadde fått i seg noe dårlig amfetamin som han ’ble helt Donald av’».78 Hvorfor har dommen tatt med akkurat dette direkte sitatet fra tiltalte? Narratologisk sett dreier det seg om indirekte karakterisering gjennom talegjengivelse, og fungerer her på den måten at den ekskluderer tiltalte fra bevisbedømmernes språkfellesskap.79 Et motsatt eksempel, der tiltalte inkluderes i bevisbedømmernes vi-gruppe, finner vi i en artikkel av Anders Bratholm og Ulf Stridbeck. Her refereres det til en sak hvor tiltalte, som var finansrådgiver, ble frikjent selv om store deler av bevissituasjonen pekte i motsatt retning.80 Dommerne frifant tiltalte under henvisning til at han var «følelsesmessig til stede som et åpent og levende menneske, både reflektert og spontan gjennom hele hovedforhandlingen». I dommen karakteriseres den tiltaltes ikke-verbale oppførsel som «fast og trygg uten unnvikende øyebevegelser av noe slag».81 Svein Magnussen kommenterer denne dommen ut fra et vitnepsykologisk synspunkt, og konkluderer da med at dommerne har ligget under for feilaktige oppfatninger om hvordan kroppsspråk skal tolkes.82 En like plausibel tolkning ville imidlertid være at finansrådgiveren ved hjelp av sin selvkarakterisering lyktes i å plassere seg selv i samme vi-gruppe som bevisbedømmerne, og dermed ble vurdert så velvillig at fortellingens uplausible trekk ble sett bort fra. Hovedpoenget er her at karakterisering kan influere vurderingen av fortellingens plausibilitet på måter som ikke dekkes av Kolflaaths plausibilitetskriterier og som bevisbedømmerne kanskje heller ikke er seg bevisst.

5. Fortellingens forhold til bevissituasjonen for øvrig

Et grunnleggende problem med Kolflaaths kriterier for generell plausibilitet er, som han selv medgir, at de i prinsippet kan oppfylles uavhengig av hva som har foregått i virkeligheten. Dette problemet søkes avhjulpet gjennom termen «saksspesifikk plausibilitet», som dreier seg om fortellingens samsvar med bevissituasjonen for øvrig. Den saksspesifikke plausibiliteten er for Kolflaath et spørsmål om hvilke holdepunkter og problemer bevissituasjonen skaper for den aktuelle fortellingen. Den fortellingen som i størst grad evner å forklare alle sakens etablerte fakta, må regnes som den mest plausible. Jo flere av disse faktaene som enten står i motstrid til, eller ikke lar seg forklare ut fra den aktuelle fortellingen, desto mindre plausibel blir den.

Kolflaaths «saksspesifikke plausibilitet» er etter alt å dømme koherensteoretisk fundert. I hvert fall har den klare likhetsstrekk med Hans Petter Gravers bruk av termen «koherens», som blant annet defineres som et «mål på forholdet mellom de påstandene og det datamaterialet som inngår i forklaringen».83 (Selv om Graver stort sett holder seg til ordet «forklaring», snakker han i samme artikkel tidvis om «fortellinger» og deres «bevisforankring».)84 Det dreier seg i begge tilfeller om å holde fortellingen opp mot et sett av eksterne opplysninger eller påstander for å se hvilke støtterelasjoner som da kan etableres. Dette er rimelig nok, men samtidig oppstår det her et behov for en nærmere presisering av hva vi mener når vi snakker om fortellinger. Ordet «fortelling» blir nemlig brukt om høyst ulike størrelser: vitners eller tiltaltes forklaringer i rettssalen, advokatenes prosedyrer, de mentale forestillingene som dannes i bevisbedømmernes hoder, den fortellingen om sakens fakta som til slutt verbaliseres i domspremissene –for å nevne noen av de viktigste. Det spørs om disse vidt forskjellige fenomenene kan behandles adekvat ved hjelp av en og samme teori. Om vi tar for oss Gravers koherensteoretiske bud på bevisvurderingen, finner vi for eksempel en klar tendens til å betrakte fortellingen som om den var en vitenskapelig teori om bevissituasjonen.85 Et slikt syn har mest for seg når vi snakker om bevisbedømmernes mentale forestillinger om hva som har skjedd. Mindre treffende er denne analogien når vi har med tiltaltes fortelling å gjøre. Tiltaltes fortelling er ett bevis blant andre beviser i saken, og kan dermed ikke med rimelighet anses som en teori om bevissituasjonen som helhet. Den tiltalte skal fortelle det han eller hun mener har skjedd, ikke levere et begrunnet sett med hypoteser om bevissituasjonen fra et nøytralt ståsted.

Når det gjelder Kolflaaths saksspesifikke plausibilitet, er problemet først og fremst at det er lite av det han her skriver som gjør det nødvendig å bruke termen fortelling. Han kunne like gjerne holdt seg til «forklaring» eller eventuelt «teori».86 Når han for eksempel skriver at fortellingene «gir bevisene mening», skriver han ingenting om fortellingers spesifikke måte å gi mening til bevisene på, sett i forhold til for eksempel resonnementer. Hvordan kan vi –ut fra et litteraturfaglig perspektiv– beskrive fortellingens særegne evne til å gi bevisene mening? Vi kan begynne med å konstatere at fortellingen har en unik evne til å kaste et helhetlig lys over alle sakens bevisdata. Dette gjør den imidlertid ikke ved å oppstille et sett av saklig begrunnede hypoteser, men derimot gjennom sin evne til å skape illusjonen av virkelighet. I litteraturteorien kalles dette verisimilitude, en term som i sin moderne form er hentet fra 1600-tallets franske klassisisme, men som har røtter tilbake til antikken.87 Fortellingens virkelighetsillusjon kan beskrives som en funksjon av to ting: For det første den narrative konstruksjonen, og for det andre vår grunnleggende tilbøyelighet til å feste lit til fortellinger vi hører fortalt.88 Hvor denne tilbøyeligheten stammer fra, er det ingen som kan si med sikkerhet, men vi kan anta at den er en kombinasjon av nedarvede konvensjoner og iboende strukturer i vårt kognitive apparat. Den narrative konstruksjonen utgjør her en avgjørende variabel, siden langt fra alle fortellere er i stand til å oppnå virkelighetsillusjon. Verisimilitude må med andre ord forstås som en estetisk kvalitet ved fortellingen.89 Det som kjennetegner denne kvaliteten er blant annet at den, når den først er oppnådd, gjør seg gjeldende i alle fortellingens aspekter. Dette innebærer at tilhørerne, når virkelighetseffekten først har slått inn, er tilbøyelige til å tro ikke bare på deler av fortellingen, men på alt som sies i den, siden de betrakter den som om den var virkelighet. Andre termer for dette fenomenet er «immersion» og «transportation» som begge har å gjøre med det vi på norsk mener når vi snakker om «å bli oppslukt» av fortellingen.90 Poenget i vår sammenheng er kort fortalt at en fortelling med vellykket verisimilitude alltid vil gi inntrykk av å forklare langt mer enn den nøkternt sett gjør.91 Det har vært foretatt eksperimenter som viser at lesere som blir oppslukte av fortellinger mister kontakten med fakta om den virkelige verden som de egentlig kjenner.92 Den meningsproduksjonen som finner sted i fortellingen må derfor betraktes som noe annet og mer enn simpelthen en «forklaring» av bevisene. Gjennom evnen til virkelighetsillusjon kunne man – mer treffende – si at fortellingen skaper bevissituasjonen like mye som den forklarer den. Dette betyr selvsagt ikke at bevissituasjonen ikke kan inneholde elementer som vil skape problemer selv for de mest briljante fortellinger. Men det betyr at bevisteorien ikke bør ta for lett på fortellingens uutgrunnelige evne til å innpode sterke og levende forestillinger i bevisbedømmernes sinn. Fortellingens særegne form for meningsproduksjon påvirker forståelsen av bevissituasjonen på en måte som bevisbedømmerne neppe fullt ut er i stand til å gjennomskue, særlig når fortellingen er godt konstruert, energisk formulert og overbevisende fremført. Tilbøyeligheten til å la seg overbevise av sterke fortellinger bør derfor regnes inn under det Jon Høyland har kalt «ubevisste prosesser» i bevisbedømmelsen, som han –via et sitat fra prof. Christian Diesen ved Stockholms universitet – mener det hører til rettsvitenskapens viktigste oppgaver å identifisere.93

6. Rettssikkerhetsperspektivet

Vi skal avslutningsvis nevne et par forhold som har med rettssikkerhet å gjøre. Som vi allerede har vært inne på, legger Kolflaath hovedvekten på tiltaltes og vitnenes fortellinger.94 Det er stort sett disse han undersøker i lys av plausibilitetskriterier, noe som medfører at disse kriteriene iblant gir inntrykk av å være normative krav som stilles til den som ønsker å bli trodd av retten. Kolflaath har, så vidt jeg kan se, ikke med noen eksempler der han underkaster domstekstens egne fortellinger en kritisk undersøkelse basert på sine kriterier om generell eller saksspesifikk plausibilitet. Dette i motsetning til Audun Kjus, som presenterer en hel rekke verdifulle, kritiske analyser av fortellingene vi finner i domspremissene. Her dokumenterer Kjus diverse former for strategisk fortelleteknikk fra rettens side, blant annet omrokkeringer i kronologi; selektiv utvelgelse av hendelser; «stram beskjæring» med hensyn til hvilke elementer som regnes som tilhørende de sentrale hendelsene, samt mobilisering av stereotype fortellinger (det han kaller «makrofortellinger»).95 Kolflaath synes på sin side hele tiden stilltiende å forutsette at det er tiltaltes (eller hans forsvarers) oppgave å overbevise retten om at det finnes en frifinnende fortelling, hvilket vel må sies å være på kollisjonskurs med uskyldspresumsjonen. Dette kan riktignok anses som et resultat av Kolflaaths deskriptive fremgangsmåte, siden det er grunn til å stille spørsmål ved hvor reell uskyldspresumsjonen faktisk er i straffesaker. Som Jon Høyland uttrykker det: «Dommeren vet at påtalemyndigheten har vurdert saken og kommet til at tiltalte er skyldig. Dommeren vet også at påtalemyndigheten pleier å ha rett». Dermed skaper tiltalebeslutningen en «beredskap hos dommeren for at påtalemyndighetens påstand er riktig».96 Men dette gjør det jo ikke mindre betimelig å mobilisere fortellingsperspektivet i rettssikkerhetens tjeneste, for eksempel ved å undersøke i hvilken grad bevisbedømmerne selv oppfyller kriteriene for generell og saksspesifikk plausibilitet. Faren ved Kolflaaths deskriptive fremgangsmåte er at den blir selvbekreftende på vegne av rettsvesenets nåværende praksis. For å sette det litt på spissen: Aspekter ved bevisvurderingen som allerede er operative i norske rettssaler samles, formaliseres og forvandles deretter til regler som skal gjelde for bevisbedømmingen i de samme rettssalene som leverte materialet reglene er basert på. Muligheten for aktiv korrigering av dagens praksis blir dermed liten. I den grad bevisteorien er ment å ha praktisk betydning, må denne vel primært bestå i å veilede beslutningsprosessen til bevisbedømmere – ikke i å rådgi vitner og tiltalte med hensyn til hvordan de bør opptre overfor retten.97 I et fortellingsperspektiv må denne veiledningens primære mål være å forhindre at retten baserer sin avgjørelse på usanne narrativer. Et slikt mål kan imidlertid bare oppfylles gjennom en kritisk undersøkelse av bevisbedømmelsen slik den vanligvis foregår, hvilket blant annet innebærer narrative analyser av rettens egne fortellinger. Når man leser Kolflaaths bok, får man inntrykk av at bevisbedømmelsen i norske domstoler allerede fungerer utmerket. Dermed antyder han også at innføringen av fortellingsperspektivet på rettslig bevisbedømmelse ikke har noen praktisk betydning. Til grunn for den herværende drøftelsen ligger det motstående synspunktet: Nemlig at en bevisstgjøring rundt fortellingers oppbygning, beskaffenhet og virkninger vil kunne bidra til å gjøre norske bevisbedømmere bedre rustet til å treffe riktige beslutninger, og da særlig i vanskelige, uvanlige og kontroversielle saker.

7. Konklusjon

Den foregående analysen har vist at innføringen av begrepsmessige distinksjoner fra narratologien gjør det nødvendig å revidere Kolflaaths narrative bevisteori. Den viktigste distinksjonen er den som trekkes mellom historie og fortelling, som er avgjørende for å kunne føre en god diskusjon om hvordan fortellinger konstrueres. Når temaet narrativ konstruksjon vies liten plass i Kolflaaths arbeid, skyldes det etter alt å dømme at denne distinksjonen ikke på plass. Vi har også sett at en narratologisk informert diskusjon av hvordan fortellinger konstrueres er en forutsetning for å kunne forklare hvorfor sanne fortellinger kan bli mistrodd av bevisbedømmerne, eller omvendt: hvorfor usanne fortellinger kan bli trodd. Blant de sentrale påstandene i denne artikkelen har vært at det aller meste av det som angår narrativ plausibilitet hører hjemme på konstruksjonens, altså fortellingens nivå. Dette innebærer at man ikke, som Kolflaath, kan operere med en antagelse om at narrativ plausibilitet er noen sikker indikasjon på en fortellings sannhet. Dette skyldes at narrativ plausibilitet har mer å gjøre med hva vi er disponerte for å oppfatte som sant enn med hva som faktisk er sant. Derfor bør bevisbedømmere vokte seg for ganske enkelt å anta at plausible fortellinger også er sanne. Videre har vi argumentert for at enhver diskusjon av fortellingens plausibilitet må suppleres med en undersøkelse av spørsmålet om fortellerens troverdighet: Selv om disse to størrelsene påvirker hverandre, er det ikke ganske enkelt slik at plausible fortellinger avstedkommer inntrykket av troverdige fortellere og vice versa. Til sist har vi lagt vekt på at enhver teori om rettens fortellinger alltid må ta hensyn til fortellingens spesifikke måte å kaste lys over bevissituasjonen på. Fortellinger har den egenskapen at de ikke bare forklarer de etablerte momentene i bevissituasjonen, men at de kan få bevisbedømmere til å se bort fra elementer som de egentlig kjenner til, samtidig som de (altså fortellingene) på umerkelig vis kan innføre elementer som ikke har bevismessig forankring. Den mest generelle konklusjonen som kan trekkes ut fra det foregående er derfor at fortellingens rolle i bevisvurderingen både kan og bør undersøkes med et kritisk og mistenksomt blikk. En slik undersøkelse har som forutsetning at man anlegger et narratologisk forankret fortellingsperspektiv på bevisbedømmelsen.

1Magne Strandberg, Beviskrav i sivile saker, Bergen 2010, s. 6.
2Hans Petter Graver, «Bevisbedømmelse –uvitenskapelig magefølelse eller rasjonell helhetsvurdering?», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2009 s. 192–233 (s. 197).
3Riktignok er også denne utviklingen av relativt ny dato. I en artikkel fra 1991 gjør jusprofessoren R. J. Allen samme observasjon som Graver med henblikk på amerikanske forhold, idet han fastslår at «evidence scholarship [has] been fixated on the conventional probabilistic approaches». Ronald J. Allen, «The Nature of Juridical Proof», Cardozo Law Review 1991, s. 373–422 (s. 421).
4Eivind Kolflaath, Bevisbedømmelse i praksis, Bergen 2013.
5Lov og litteratur-bevegelsen kan defineres slik: Tverrfaglige studier som undersøker forbindelser mellom lov og litteratur, der de respektive feltene låner innsikter og analysemetoder fra hverandre. Man sier gjerne at bevegelsen, i sin moderne form, ble grunnlagt av James Boyd White med boken The Legal Imagination fra 1973. I Norge har bevegelsen først og fremst blitt målbåret av Arild Linneberg, særlig med bøkene Tolv og en halv tale. Om litteratur og lov og rett, Oslo 2007 og Justismordets retorikk, Oslo 2013. Den sistnevnte boken er medforfattet av Bjørn C. Ekeland og Johan Dragvoll, som begge har skrevet Ph.d.-avhandlinger innenfor feltet.
6Nancy Penningston og Reid Hastie: «A Cognitive Theory of Juror Decision Making: The Story Model». Cardozo Law Review, 1991–1992, s. 519–557 (s. 519).
7Thomas Mathiesen, Skjellig grunn til mistanke, Oslo 1989.
8«[T]he structure of a story can be just as important as its documentation». Lance Bennett og Martha S. Feldman, Reconstruction Reality in the Courtroom, London og New York 1981, s. 68.
9Audun Kjus, Sakens fakta. Fortellingsstrategier i straffesaker, Oslo 2008.
10Henry John Mæland, Kort prosess. En innføring i den sivile rettergang etter tvisteloven, Bergen 2013, s. 198.
11Eivind Kolflaath «Bevisbedømmelse – sannsynlighet eller fortellinger», Jussens venner 2004, s. 279–303 (s. 301).
12Gérard Genette, Narrative Discourse. An Essay in Method, New York 1980, s. 27. De franske termene «histoire» og «récit», er her oversatt med «story» og «narrative». De norske termene «historie» og «fortelling» stammer fra Jakob Lothe, Fiksjon og film. Narrativ teori og analyse, Oslo 1994, s. 66.
13Jon Høyland, «Hva styrer dommerens valg? Irrelevante og ubevisste faktorers betydning for domstolenes avgjørelser», Lov og rett 2003, s. 21–40 (s. 23).
14I Egil Gulbransens Juridisk leksikon defineres faktum som «det som er skjedd el. gjort», alternativt «det foreliggende saksforhold». Gulbransen, Juridisk leksikon, Oslo 1994, s. 67. Hans Petter Graver bruker formuleringen «hva som faktisk har skjedd». Graver 2009, s. 201.
15Strandberg 2010, s. 28.
16Se Graver 2009, s. 193.
17Perspektivbruk, tidsfremstilling og karakterisering hører til blant narratologiens grunnleggende kategorier. Til hver av disse kategoriene finnes det en omfattende forskningslitteratur. En lettfattelig innføring finnes i Jakob Lothe, 1994.
18Om man skal granske dette temaet nærmere vil det være nødvendig å trekke et skille mellom advokatenes fortellinger på den ene siden, og vitner og tiltaltes fortellinger på den andre. Advokatene står utenfor de begivenhetene det berettes om, og kan derfor benytte seg av andre typer retoriske og narrative grep enn hva vitner og tiltalte kan gjøre. Som følge av sin oversikt over hele prosessen er de også i større grad i stand til å orkestrere et overordnet narrativ, som løper gjennom hele hovedforhandlingen, og som består av en mosaikk av beviser, vitneutsagn, kommentarer, spørsmål, prosedyrer og replikker. Vi skal i det følgende imidlertid betrakte fortellingen fra et mer generelt synspunkt.
19 Ibid., s. 6.
20 Ibid.
21 Ibid., s. 66.
22 Ibid., s. 66–89.
23«The results of this experiment […] unequivocally relate structural features of stories to credibility». Ibid., s. 89.
24Funnene i denne studien støtter hypotesen om at rettens avgjørelser i for stor grad er basert på den gode fortellingens overbevisningskraft. Willem A. Waagenar mfl., Anchored Narratives. The Psychology of Criminal Evidence, Hemel Hempstead 1993, s. 231.
25Feiltolkningen skjer typisk fordi tolkningen skjer på grunnlag av et narrativ som ikke svarer til bevissituasjonen. Blant artikkelens sentrale formuleringer er denne: «The Narrative Fallacy is an erroneous heuristic, through which fact finders attempt to use commonplace narratives in order to make sense of insufficient information, but mistakenly choose the wrong narrative (i. e., a story that does not in fact reflect reality) and so end up distorting the information they do have access to, and misunderstanding it.» Doron Menashe og Mutal E. Shamash: «The Narrative Fallacy», International Commentary on Evidence, Vol. 33, Iss. 1, 2005, s. 15.
26Kolflaath, 2013, s. 160. Han henviser her til både Bennett og Feldman og til Wagenaar og hans medforfattere.
27Det er for øvrig grunn til å stille spørsmål ved Kolflaaths valg av empirisk materiale, som angår det han selv kaller «hverdagskriminalitet», hvor strafferammen ikke overskrider seks år (Kolflaath 2013, s. 42). Selv om dette materialet gir mange eksempler på at faktumsspørsmålet er omstridt, kan sakene knapt kalles uvanlige, og ingen av dem gir ham anledning til å observere hvordan rettsvesenet oppfører seg under press. Når Waagenar og hans medforfattere har viet sin studie utelukkende til anomaliene, altså saker der en eller flere av rettens aktører (som oftest forsvarsadvokaten) har ment at ikke alt har gått riktig for seg, er det nettopp fordi de går ut fra at rettens måte å bedømme fortellinger på er adekvat i de fleste vanlige saker. Problemene oppstår i kompliserte og uvanlige saker, hvor bevisbedømmerne har lite å sammenligne med, og derfor løper større risiko for å la seg villede av overbevisende narrativer (Wagenaar mfl. 1993, s. 231).
28Menashe og Shamash 2005, s. 23.
29Kolflaath 2013, s. 120.
30Med «bevisbedømmere» siktes det i Kolflaaths tilfelle til legdommere og fagdommere, siden han ikke undersøker saker som behandles av jurydomstoler.
31Kolflaath 2013, s. 102.
32Kjus 2008, s. 81.
33Bennett og Feldman 1981, s. 9.
34Kolflaath 2013, s. 104.
35Richard Lempert, «Telling tales in Court: Trial Procedure and the Story Model», Cardozo Law Review 1991–1992, s. 559–573 (s. 561–62).
36Svein Magnussen, Vitnepsykologi. Pålitelighet og troverdighet i dagligliv og rettssal. Oslo 2007, s. 207.
37Kolflaath 2013, s. 120.
38Graver 2009, s. 217.
39Kolflaath 2013, s. 104. Man kan legge merke til at han her slår sammen det som i engelskspråklig terminologi kalles causes og reasons.
40 Ibid.
41 Ibid., s. 121.
42 Ibid., s. 123.
43Se for eksempel Albrecht Koschorke, Wahrheit und Erfindung. Grundzüge einer Allgemeinen Erzähltheorie, Frankfurt am Main, 2012, s. 74–79.
44Floris Bex, Arguments, Stories and Criminal Evidence. A Formal Hybrid Theory, Dordrecht, Heidelberg, London og New York 2011, s. 60–61.
45Fortellingen er hentet fra Floris Bex, Ibid., s. 60.
46 Ibid. s. 61.
47Koschorke 2012, s. 75.
48 Ibid., s. 77.
49Jerome Bruner, Acts of Meaning, Cambridge, Massachusetts 1990, s. 81–82.
50Vi kan legge merke til at naturvitenskapelige forklaringer i slike tilfeller ikke vil være særlig aktuelle. For eksempel vil ingen la seg tilfredsstille ved å få vite at A slo B fordi A er utstyrt med en velfungerende arm som responderer på signaler fra hjernen.
51Kolflaath 2013, s. 150.
52Da jusprofessorene Anders Bratholm og Ulf Stridbeck i en undersøkelse spurte erfarne forsvarsadvokater om hva de mente var grunnen til at uskyldige tiltalte likevel ble domfelt, pekte 18% av svarene på tiltaltes opptreden i retten. Det dreier seg her blant annet om «klønete» og «ordfattige» fortellinger. Svein Magnussen 2007, s. 203.
53Kulturelle, rasemessige og ideologiske faktorer i rettens bevisvurdering er relativt grundig undersøkt i den eksisterende forskningen på fortellinger i retten. Se for eksempel Richard Delgado: «Storytelling for Oppositionists and Others: A Plea for Narrative» og Kim Lane Scheppele: «Foreword: Telling Stories», som begge finnes i Michigan Law Review, nr. 87, 1989. Spørsmål av denne typen har, i et litt videre perspektiv, blitt viet et eget tidsskrift: Journal of Ethnicity in Criminal Justice (Taylor and Francis). Det adresseres også av de norske psykologene Annika Melinder og Svein Magnusson, som skriver følgende: «Forskning tyder på at et lands egne innbyggere – egen etnisk gruppe – i utgangspunktet blir vurdert som mer troverdige enn utlendinger og andre etniske grupper.» Se Magnusson og Melinder, «Umiddelbarhetsprinsippet i bevisvurdering – en utfordring til rettssikkerheten?» Lov og Rett 2014, s. 611.
54Det dreier seg her om fortellinger som befinner seg utenfor bevisbedømmernes erfaringsfelt og som dermed er utilgjengelige for dem. Om tilgjengelige versus utilgjengelige narrativer, se f. eks. Menashe og Shamash 2015, s. 10–15.
55Kolflaath 2013, s. 120.
56 Ibid., s. 133–134.
57Kolflaath skriver at «atypisk adferd» hører til blant «de desidert hyppigste innsigelsene mot fortellingens generelle plausibilitet som er fremsatt […] i sakene som utgjør mitt materiale» (Ibid., s. 128).
58Nils Erik Lie, Parts- og vitneavhør i straffesaker og sivile saker, Oslo 2002, s. 133.
59I vår sammenheng kan ordet «forklaring» betraktes som tilnærmet synonymt med fortelling.
60Kjus 2008, s. 185.
61Longinos, Om det opphøyede i litteraturen. Oversatt av Knut Kleve. Oslo 1996, s. 50.
62Magnussen 2007, s. 207.
63Gisle Selnes, «’Lacan er for meg kun et redskap til å få bedre tak på Hegel.’ En samtale med Slavoj Žižek». Agora nr. 2–3, 2012, s. 11 (uth. her).
64Både sitatet og den øvrige beskrivelsen av saken stammer fra Arild Linneberg, «Om en voldtektssak i Danmark» i Per Andersen mfl. (red.), Liber Amicorum Ditlev Tamm. Law, History and Culture, København 2011, s. 745–754.
65Østre Landsret 30.6.2003.
66Se for eksempel: Frans Willem Winkel og Leendert Koppelaar, «Rape Victims’ Style of Self-Presentation and Secondary Victimization by the Environment. An Experiment», Journal of Interpersonal Violence, Vol. 6, No. 1 1991, s. 29–40; G. Kaufmann, G. C. B. Drevland, E. Wessel, G. Overskeid og S. Magnussen, «The Importance of Being Earnest: Displayed Emotions and Witness Credibility», Applied Cognitive Psychology 17, 2003, s. 21–34; Karl Ask og Sara Landström, «Why Emotions Matter: Expectancy Violation and Affective Response Mediate the Emotional Victim Effect», Law and Human Behavior, Vol. 34, No. 5 2010, s. 392–401.
67I alle eksperimentene jeg har kjennskap til har man anvendt en og samme verbale fortelling, fortalt i to ulike versjoner: én emosjonell versjon, og én nøytral eller «nummen» versjon. Det er imidlertid grunn til å anta at sterke følelser i et virkelig voldtektsoffers fortelling også vil påvirke fortellingens verbale nivå – og dermed også den narrative konstruksjonen – på en slik måte at fortellingens indre sammenheng blir svekket.
68Uttrykk for adekvate følelser inkluderer typisk gråt, skjelvende stemme, synlig kamp for å beholde selvkontrollen, etc. Denne typen forskning gir imidlertid ingen pekepinn på hvorvidt det faktisk er slik at ofre som fremstår som emosjonelle også med større sannsynlighet forteller sannheten. Når det advares mot automatisk å anse fremvisning av følelser som et pålitelig troverdighetskriterium, er poenget ikke at emosjonelle ofre bør betraktes med større skepsis, men at nøytrale eller «numne» ofre ikke må mistros som følge av mangelen på synlige følelser. Se f.eks. Kaufmann mfl. 2003, s. 30.
69Koschorke 2012, s. 87.
70TKARM-1997-539.
71Poenget er generelt, og kan vurderes uavhengig av diskusjonen om hvilket publikum en norsk tingrettsdom er skrevet med henblikk på.
72Se for eksempel Paul Gerwitz, «Narrative and Rhetoric in the Law», i Peter Brooks og Paul Gerwitz (red.): Law’s Stories. Narrative and Rhetoric in the Law, New Haven og London 1996, s. 8–9; Kjus 2008, s. 100–128 og 223–224; Kolflaath 2013, s. 110–116; Graver 2009, s. 28.
73Kjus bruker termen «makrofortelling».
74Kjus 2008, s. 223.
75Kolflaath 2013, s. 112–114.
76For en oppdatert oversikt over emnet se Fotis Jannidis: «Character». I Peter Hühn mfl. (red.): The living handbook of narratology. Hamburg: Hamburg University. URL = http://www.lhn.uni- hamburg.de/article/character?[sett 27. nov 2015].
77Koschorke 2012, s. 90-101.
78TLARV-2013-134214.
79Et mindre subtilt eksempel på eksklusjon fra vi-gruppen til ugunst for tiltalte finner vi i Audun Kjus’ empiriske materiale. I en tyverisak karakteriserte aktor tiltalte som «sigøyner» og hevdet at vedkommende var kommet til Norge ene og alene for å stjele. Den negative, stereotype karakteriseringen fungerte her på to nivåer: For det første ble det ikke gitt noe belegg for at tiltalte var sigøyner utover at hun stammet fra Øst-Europa. For det andre ble det uten videre forutsatt at sigøynere ofte kommer til land som Norge for å stjele. En slik forutsetning ville neppe blitt lagt til grunn dersom bevisbedømmerne hadde ment å tilhøre samme vi-gruppe som den tiltalte.
80Anders Bratholm og Ulf Stridbeck, «Rettssikkerhet i praksis. En empirisk undersøkelse», Lov og rett 1998, s. 323–363.
81Sitert etter Magnussen 2007. s. 195.
82Magnussen 2007, s. 195.
83Graver 2009, s. 218.
84Graver 2009, s. 219. Graver bruker her «troverdig» i betydningen «plausibel».
85Graver varierer mellom ordene «teori», «forklaring» og «fortelling» når han refererer til fremstillinger av- eller tilnærminger til bevissituasjonen. Se f. eks. ibid., s. 225, hvor Graver bruker «teori» og «forklaring» om hverandre. På side 219 bruker han ordet «fortellinger», øyensynlig i omtrent samme betydning.
86Faktisk bruker han flere ganger ordet «forklaring» tilnærmet synonymt med fortelling, se f. eks. Kolflaath 2013, s. 144.
87Den opprinnelige franske termen var «vraisemblance». Se for eksempel Roland Barthes, «The Reality Effect» i The Rustle of Language, oversatt av Richard Howard, Oxford 1986, s. 141–148. Se også Taylor Stoehr, «Realism and Verisimilitude», Texas Studies in Literature and Language, Vol. 11, No. 3, 1969, s. 1269-1288.
88Se f.eks. Wayne Booth, The Rhetoric of Fiction, Chicago og London 1966, s. 3–9.
89Denne kvaliteten er også avgjørende for at en fortelling skal kunne oppfattes som en individuell fortelling og ikke bare nok en versjon av en bestemt stereotyp fortelling. Se Koschorke 2013, s. 38–44.
90De teoretiske termene «immersion» og «transportation» utvikles i Richard J. Gerrig, Experiencing Narrative Worlds: On the Psychological Activities of Reading, New Haven og London 1993.
91Empirisk belegg for denne påstanden kan man blant annet finne i kapittelet «Proof by narrative only» i Wagenaar mfl. 1993, s. 44–58.
92Gerrig 1993, s. 161–176.
93Høyland 2003, s. 22. Se også Menashe og Shamash 2005, hvor det om bevisbedømmers tendens til selv å fylle ut tomrommene i fortellingen heter at «she [dvs. bevisbedømmeren] might well remain totally unaware that she herself was the one to add information to the story» (s. 13).
94Han diskuterer også forholdet mellom påtalemyndighetens og forsvarsadvokatens fortelling, men uten å trekke noe prinsipielt eller begrepsmessig skille mellom disse fortellingene og tiltalte- og vitnefortellinger.
95Kjus 2008, s. 65–128.
96Høyland 2003, s. 25.
97Wagenaar mfl. 1993, s. 231.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon