Artikkelen diskuterer fortellingsperspektivet på bevisbedømmelse slik det hittil er blitt behandlet i norsk bevisteori. Hovedtanken bak artikkelen er å undersøke den eksisterende norske forskningslitteraturen på feltet i lys av litteraturvitenskapelig fortelleteori (narratologi). I Norge er fortellingsperspektivet på bevisbedømmelse først og fremst blitt utviklet av Eivind Kolflaath. Hans teoretiske rammeverk utgjør dermed et hovedreferansepunkt for diskusjonen i denne artikkelen. Artikkelens grunnleggende tese er at Kolflaaths prisverdige teoretiske nybrottsarbeid kan og bør utfordres og utvides ved hjelp av begrepsmessige distinksjoner hentet fra den litteraturvitenskapelige narratologien. Tesen utvikles med utgangspunkt i følgende fire hovedpåstander: 1) Den narratologiske distinksjonen mellom «historie» og «fortelling» tillater en å stille andre og for bevisbedømmeren mer relevante spørsmål om den rettslige fortellingen enn hva som er mulig ved hjelp av Kolflaaths begrepsapparat. 2) Den samme distinksjonen gjør det nødvendig å revidere Kolflaaths bud på fortellingers plausibilitet, samtidig som den åpner opp for nye måter å vurdere plausibilitet på. 3) Enhver diskusjon av fortellingens plausibilitet må suppleres med spørsmålet om fortellerens troverdighet. 4) Forholdet mellom fortellingen og bevissituasjonen for øvrig må bero på en analyse av fortellingens særegne måte å gi bevisene mening på.

Nøkkelord: Bevisteori, bevisbedømmelse, fortellinger, litteraturvitenskap, narratologi, plausibilitet, law and literature