Innholdsfortegnelse

1 Innledning 304

2 Om tidsforståelse 306

2.1 Allment om tidsforståelse og rettsdogmatikk 306

2.2 McTaggarts tidsteorier 308

2.2.1 Innledning 308

2.2.2 Hovedinnholdet i McTaggarts tidsteorier 310

2.2.3 Tidsteorienes relevans for juridiske spørsmål 311

2.3 McTaggarts teorier og erstatningsretten 315

3 Erstatningsrettens tidsposisjoner 319

3.1 Innledning 319

3.2 Erstatningsrettens tidspunkt 320

3.2.1 Innledning 320

3.2.2 Generelt om varigheten av juridiske tidspunkt 320

3.2.3 Varigheten av erstatningsrettens tidspunkt 322

3.2.4 Erstatningsrettens skjæringstidspunkt 323

3.3 Erstatningsrettens tidsrom 328

4 Erstatningskravets tidslinje 331

4.1 Innledning 331

4.2 Tidspunktene på erstatningskravets tidslinje 332

4.3 Tre viktige tidspunkt på tidslinjen – og et retrospektiv 335

4.3.1 Innledning 335

4.3.2 Skadehandlingstidspunktet 335

4.3.3 Krenkelsestidspunktet 340

4.3.4 Oppgjørstidspunktet 343

5 Avslutning 346

1 Innledning

Siktemålet med denne artikkelen å presentere en helhetlig tidsforståelse for erstatningsretten og å bidra til begrepsutvikling på dette området. Med «tidsforståelse» mener jeg den forståelse erstatningsrettens rettsanvendere har om tiden når den er relevant for de juridiske spørsmålene på fagområdet.1 I punkt 2 nedenfor utvikles innholdet i en slik tidsforståelse med utgangspunkt i teorier innenfor fagområdet tidsfilosofi.

I tråd med den lanserte tidsforståelsen ser jeg i punkt 3 nærmere på hvordan tidsrom og tidspunkt på ulike måter spiller inn i erstatningsrettslige vurderinger. I punkt 4 presenterer jeg en erstatningsrettslig tidslinje. Med betegnelsen «tidslinje» sikter jeg til det faktum at erstatningsrettens rettsanvendere opererer med en tidslinje som går fra fortiden med retning fremtiden, og der bestemte punkter på denne linjen – tidspunkter – er orienteringspunkter for rettsanvendelsen. Særlig viktige er tidspunktene knyttet til et erstatningskrav; tidspunktet for skadehandling eller annen ansvarsbetingende hendelse, krenkelsestidspunktet2 og oppgjørstidspunktet. Disse punktene på tidslinjen vil derfor bli nærmere undersøkt, også for å vise den indre sammenhengen mellom disse punktene, se om dette punkt 4.3.

En helhetlig skisse over erstatningskravets tidslinje, med viktige tidspunkter markert, kan presenteres som følger:

Figur 1 Erstatningskravets tidslinje

I punkt 4 skal jeg gå nærmere inn på de ulike tidspunktene, forholdet og rekkefølgen mellom dem.

Nærværende artikkel er et av resultatene av forskningsprosjektet «The temporal dimension of tort law». Dette prosjektet har hatt som målsetting å belyse hvilken rolle tiden spiller i erstatningsretten, herunder undersøkelser av ulike dogmatiske delemner der tiden er viktig, for eksempel regler om erstatning for bortkastede utgifter og for preventive utgifter.3 Når tvilsspørsmål skal løses, kreves et fokus på spørsmålet om hva som er gjeldende rett og en fullstendighet i fremstilling av relevante premisser for dette spørsmålet. De rettslige spørsmål som har en side til det tidsmessige, drøftes derfor best innenfor sin egen kontekst.4

Det kan likevel være behov for en begrepsutvikling og en teoretisk analyse som mer generelt fanger inn samspillet mellom fenomenet tid og juridiske problemstillinger innenfor erstatningsretten. Nærværende artikkel er et bidrag til dette.5

2 Om tidsforståelse

2.1 Allment om tidsforståelse og rettsdogmatikk

Opp gjennom historien har filosofer og fagfolk innenfor en mengde spesielle felt vært beskjeftiget med fenomenet tid fra ulike perspektiver. Litteraturen om tid er derfor nærmest uoverskuelig.6 Det finnes en rekke bøker som forsøker å fange inn alminnelige problemstillinger knyttet til tid.7 Fenomenet tid har også vært gjenstand for mange analyser og diskusjoner i eldre filosofi.8 I nyere tid har diskusjoner om tidsforståelse blitt en egen retning innen filosofien.9 Tidens vesen er vanskelig å sette på en allmenngyldig formel. Det gjør seg gjeldende ulike tidsforståelser i ulike deler av verden.10 Det synes ikke å ha vært mulig å nå universelt aksepterte konklusjoner.11

Tidsfenomenet er diskutert i relasjon til mange fagdisipliner. Det opereres med egne tidsbegrep og egne teorier om tid relatert til for eksempel fysikk, biologi, filosofi og sosiologi.12 Man kunne tenke seg at tidsteoriene utviklet på andre fagfelt kunne overføres til rettsvitenskapen. Men nettopp fordi slike teorier er konstruerte for bestemte fagfelt, er det vanskelig å overføre dem til rettsvitenskapen og rettsdogmatikken.

Litteraturen om tid og erstatningsrett er nokså sparsom. Mange har imidlertid beskjeftiget seg med forholdet mellom tid og rett mer generelt.13

Den kanskje mest omfattende avhandlingen i så måte er Günther Winklers «Zeit und Recht» 1995. Denne boken plasserer tid og rett i en rettsfilosofisk ramme, før det følger en rekke beskrivelser av hvordan tid opptrer i forbindelse med konkrete regelsett. Husserl forsøker i arbeidet «Recht und Zeit» å sondre ut tidsstrukturer som gjør seg gjeldende i rettsreglene, for eksempel for et pengekrav. Engisch lanserer i sitt arbeid om «juristens verdensbilde» den tanke at jurister opererer med en egen tidsforståelse som skiller seg fra andre vitenskapers tidsforståelse. Han opererer i denne forbindelse med begrepet «Rechtzeit» – altså «rettstid». Engisch konkluderer likevel med at rettens tidsbegrep står nært det naturlige – alminnelige – tidsbegrep, men likevel har særegenheter og særpreg. Et forsøk på å beskrive forholdet mellom tid og rett gjør også Christian Behrendt. I en nokså kort artikkel bygger han opp behandlingen av temaet ved å fokusere på fire punkt: «Time creates law», «law creates time», «time regulates law» og «law regulates time». Opplegget er besnærende enkelt, men det blir også dets hemsko. Innenfor denne rammen blir det bare rom for nokså enkle og selvfølgelige observasjoner, for eksempel at en rekke repetisjoner av en handling med en påfølgende reaksjon over en viss tid kan etablere en sedvane. Liaquat Ali Khan har laget et komprehensivt system der forholdet mellom tid og rett deles som følger: «Temporal correlation», «temporal inertia», «temporal triggers» og «temporal cooperation». Khans hovedanliggende er å peke på ulike mekanismer knyttet til tid som har implikasjoner for rettslig regulering. Et forsøk på å etablere en egen juridisk tidsforståelse med en rettens tidsstruktur, finner vi i Kirste 1998, særlig s. 326–435. Andre arbeider gjelder så spesielle sider av relasjonen mellom tid og rett, se for eksempel Brupbachers bok «Die Zeit des Rechts», som særlig fokuserer på tidsskriftenes rolle i rettsutviklingen. Her kan også nevnes et symposium om tid og rett holdt i Danmark i 1994, se tekstene herfra i Jes Bjarup og Mogens Blegvad, Time, law, and society, Stuttgart 1995. Et tidlig forsøk på å si noe om forholdet mellom tid og rett finner vi hos Gustav v. Struve og hans avhandling «Ueber das positive Rechtgesetz rücksictlich seiner Ausdehnung in der Zeit oder ueber die Anwendung neuer Gesetze». Boken kretser rundt det enkle faktum at en lovs virksomhet starter ved vedtagelsen og gjelder for fremtiden (Struve 1831 s. 2). Her kan også nevnes Humphrey W. Woolrych, A treatise of legal time, London 1851, et verk hvor forfatteren går igjennom en stor kasuistikk hvor fellestrekket er at rettsregler bruker tid som kriterium eller som mål på omfang, f.eks. slik at tidsrommet for forsinkelse bestemmer størrelsen på erstatningen ved kontraktsbrudd, se boken s. 30.

Slike arbeider gir veiledning for noen problemstillinger knyttet til tid og rett, men de gir ikke uttrykk for noen konsistent tilnærming til problematikken. Mangfoldet av angrepsvinkler er stort. En målsetting må være å finne en tidsforståelse som samsvarer godt med den intersubjektive forståelse som gjør seg gjeldende mellom rettsanvendere når det refereres til tid i juridiske sammenhenger. Nærmere om dette i neste punkt.

2.2 McTaggarts tidsteorier

2.2.1 Innledning

Tid er en del av vår metafysiske forestillingsverden. Om tid eksisterer, om den er objektivt konstaterbar, og om den er en «Ding an sich», er ontologiske spørsmål som det vil føre for langt å diskutere i dette arbeidet. For vårt formål kan vi nøye oss med å slå fast at tid er en dimensjon av faktisk karakter som i alle fall eksisterer i den menneskelige forestillingsverden.

For rettsanvendelse er det formålstjenlig med en tidsforståelse som gjør det mulig at man i nåtiden kan regulere rettsvirkninger av handlinger og hendelser som skjer i fremtiden.14 At regler som er skrevet i fortid, kan regulere atferd i nåtid og fremtid, er en viktig iboende egenskap ved juridiske regler. Det vil være ønskelig å operere med en intersubjektiv og intuitivt forståelig tidsoppfatning, særlig fordi det (blant annet) er vanlige borgeres atferd på ulike livsområder som skal reguleres. Tanken om at samfunnets makthavere skal kunne regulere borgernes atferd forutsetter at regler kan kommuniseres, herunder den delen av innholdet i reglene som er knyttet til en tidsforståelse. Normeringen av hva en borger skal gjøre eller ikke gjøre, er ofte knyttet til når handlingene (eller unnlatelsene) skal finne sted. Helt tydelig blir dette hvor det opereres med fristregler, men også mange andre regler har en tidsmessig side.

Det ovenfor beskrevne behovet for en egnet tidsforståelse har full gyldighet for erstatningsrettens regler. Erstatningsretten inneholder regler som både regulerer og sanksjonerer borgeres atferd.15 For å oppnå dette, må staten og borgerne operere med en felles (intersubjektiv) tidsforståelse.

For de juridiske formålene som her er nevnt, er det behov for en tidsforståelse som kan fange inn at rettsviktige tidspunkt følger etter hverandre i en bestemt rekkefølge og at man kan skue fremover og bakover i tiden.16 Ut fra disse kjennetegnene er det naturlig for dette arbeidet å fokusere på en sentral og mye diskutert posisjon i moderne tidsfilosofi, som kort kan betegnes som McTaggarts tidsteorier, og som ble lansert tidlig på 1900-tallet.17 Det finnes etter min oppfatning ingen helhetlig teori som passer bedre for juridiske tenkemåter. I det følgende skal derfor McTaggarts tidsteorier og tidsforståelse operasjonaliseres til det juridiske feltet generelt, og til det erstatningsrettslige feltet spesielt.

2.2.2 Hovedinnholdet i McTaggarts tidsteorier

McTaggarts tidsforståelse bygger i første rekke på to teorier om tid, benevnt som A-teorien og B-teorien.18 McTaggarts samlede tidsfilosofi inneholder også en særskilt «C-teori» om tidspunkt som kommer etter hverandre i en bestemt rekkefølge, og som bygger på de to første teoriene. En sammenfatning av McTaggarts teori er å finne i følgende sitat fra hans kjente artikkel «Unreality of time»:19

Positions in time, as time appears to us prima facie, are distinguished in two ways. Each position is Earlier than some, and Later than some, of the other positions (B-teori). And each position is either Past, Present, or Future (A-teori). The distinctions of the former class are permanent, while those of the latter are not. If M is ever earlier than N., it is always earlier. But an event, which is now present, was future and will be past.

A-teorien legger til grunn at tid består av, og oppleves som, fortid, nåtid og fremtid. B-teorien går ut på at tid kommer til uttrykk ved at noe (en hendelse på et tidspunkt) kommer før eller etter noe annet (en annen hendelse på et annet tidspunkt). De to måtene å se tiden på, er senere utviklet til to viktige teoretiske holdepunkter i moderne tidsfilosofi.

Hvorvidt A-teorien og B-teorien er adekvat eller ikke, har vært diskutert av en rekke teoretikere i moderne filosofi.20 En del av debatten har også konsentrert seg om forholdet mellom de to teoriene, om de gjensidig utelukker hverandre eller om den ene er mer fundamental enn den andre. McTaggart selv holdt på at A-teorien var den mest fundamentale, fordi den bygger inn muligheten for endring, mens den annen teori (B-teorien) etter hans oppfatning forutsetter at før og etter-relasjonen er konstant.21 For vårt formål blir det ikke nødvendig å gå inn i alle de problemer som er avfødt av teoribygningene her. Det er likevel mulig å forholde seg til disse to teoriene som et filosofisk grunnlag for spørsmålet om hvordan mennesker oppfatter og håndterer tid. De gir uttrykk for en tidsforståelse som meget vel kan fungere som en intersubjektiv referanseramme for juridiske – og særskilt erstatningsrettslige – spørsmål og vurderinger.22 Tidsteorienes innhold er en forforståelse rettsanvenderen har ved anvendelse av de materielle rettsreglene.

McTaggart opererer som nevnt også med en tredje teori, som står i en viss sammenheng med de to andre teoriene. Denne teorien, kalt C-teorien, fokuserer på at de hendelser som inntrer i A-serien, har et permanent forhold til hverandre.23 Fokuset ligger på at hendelsene vil ha et bestemt mønster som ikke endrer seg, for eksempel kommer hendelsen i rekkefølge M O P K Z. Denne rekkefølgen kan ikke endres, den har for alltid funnet sin plass i A-serien.24 Vi kan merke oss at C-teorien er konsistent med B-teorien idet en rekkefølge av hendelser består av hendelser som skjer før eller etter andre hendelser. C-teorien er i realiteten en kjede av slutninger ut fra B-teoriens tema; kommer hendelse K før eller etter hendelse M?

2.2.3 Tidsteorienes relevans for juridiske spørsmål

McTaggart forutsetter at A-rekken og B-rekken dreier seg om tidspunkt (og tidsrom), jf. bruken av termen «positions in time». Samtidig opererer han med en forutsetning om at hver «position in time» kan ha et innhold i form av en hendelse: «The contents of any position in time form an event.»25 Han peker på at hendelser suksessivt vil ha ulike posisjoner etter A-teorien: «[A]n event, which is now present, was future and will be past.»26 Forholdet mellom tidspunkt og hendelser korresponderer med McTaggarts grunnleggende oppfatning av tid.27 Han kan forstås slik at tidens posisjoner i A-rekke og B-rekke i utgangspunktet er tomme matriser som så kan fylles med innhold i form av hendelser. A-rekken fylles dermed suksessivt av faktiske hendelser etter hvert som tidens nå skrider fremover.

Denne tilnærmingen har interesse for jussen og erstatningsretten, fordi den korresponderer med sondringen mellom rettsregler og fakta (herunder rettsfakta).28 I alminnelighet vil rettsreglene identifisere en tidsposisjon (et tidspunkt eller et tidsrom). En bevisvurdering konsentrert om hva som har skjedd vil så besvare spørsmålet om hvilket innhold («content» jf. McTaggart) tidsposisjonen har. Etter omstendighetene kan dette innholdet være et rettsfaktum som bringer en rettsregel til anvendelse.29 Dette kan være et tjenlig utgangspunkt for analysen av tidens rolle i juridisk, og mer spesifikt, erstatningsrettslig, sammenheng.

Denne forklaringen av tid som en matrise som kan fylles med faktiske hendelser er konsistent med annen teori om tid: I Immanuel Kants erkjennelsesfilosofiske verk «Kritik der reinen Vernunft» figurerer tid som en av hans kategorier av transcendental estetikk. Kant fastslo for det første at enhver «appearence» (et hvert fysisk konstaterbart fenomen) skjer i tid. Man kan ta bort fenomenet, men man kan ikke ta bort («anul») tiden. En analytisk konsekvens av denne erkjennelsen er at enhver faktisk hendelse av relevans for erstatningsrettslig bedømmelse vil skje i tid. Vi kan derfor alltid plassere det faktiske grunnlaget for en erstatningsrettslig bedømmelse i tiden. Kant fremholdt at tiden var en anskuelsesform. Han forsøkte så langt som mulig å parallellføre tid med rom som anskuelsesform. Kant påpekte også at enhver endring  skjer i tid: «the concept of change and with it the concept of motion (as change of place) is possible only through and in presentation of time.» Begreper om endring er selvsagt av veldig stor betydning i rettsvitenskapen generelt og i erstatningsretten spesielt. En erstatningsmessig relevant skadehendelse utgjør nettopp en endring av de faktiske forhold i den ytre verden.

Tidsfilosofi knyttet til forestillingen om en tidslinje er konsistent med A-teorien. Tidslinjen går fra fortid til nåtid og fremover i fremtiden.30 Forestillingen om en tidslinje kan gjerne ses som en romlig analogi av, eventuelt en romlig metafor, for tiden som fenomen.31 Når vi forestiller oss en linje som tiden følger, kan vi lettere visualisere tiden og klargjøre relasjonen mellom ulike punkter i tiden og ulike stykker av tiden. Romliggjøringen ligger innbakt i vår språkbruk om tiden, jf. begrepene tidspunkt32 og ikke minst tidsrom.33

Den felles forståelsen av tid som kommer til uttrykk i A- og B-teorien, gjør det også mulig å måle tid.34 Når tiden kan måles, kan den også brukes til å dele inn og kategorisere faktiske hendelser. Tidens egenskaper i form av å være en felles forståelsesramme og dens målbarhet gjør den velegnet for juridiske reguleringer, herunder erstatningsrettslige slike.

Menneskenes måling av tiden – tidsregning – har historisk vært basert på naturens regularitet. En fremtredende rolle i så måte har vært tildelt jordens fysiske syklus, spørsmålet om hvor lang tid jorden trenger for å spinne rundt sin egen akse. Med utgangspunkt i dette tidsrom finner man døgnet, timen, minutter og sekunder. Tidens målbarhet utgår også i dag i høy grad fra naturens sykluser. Alt etter konteksten, kan det opereres med ytterligere oppdelinger av tiden, eksempelvis fra millennium som et av de lengste tidsrom som fungerer som måleenhet, til stadig mindre måleenheter, ned til eksempelvis tusendels sekund.

I tillegg til den rene målbarhet ved oppdeling i tidsenheter, vil en oppdeling gjøre det mulig å operere med en tidsregning med en retning fra fortid til fremtid. Med utgangspunkt i naturens sykluser har mennesket skapt kalenderen, en oversikt over tiden inndelt i enheter som i prinsippet er plassert på en uendelig tidslinje som går bakover og fremover i tid.35 Denne tidslinjen er omfattet av en intersubjektiv forståelse, jf. det faktum at kalenderen brukes på svært mange livsområder i den siviliserte verden, og som en selvfølgelig del av juridisk tenkning.

Tidens målbarhet er nyttig for juridiske formål, fordi tiden dermed også kan fungere som et «måleinstrument» for avstand i tid mellom faktiske hendelser. Muligheten for å identifisere fremtidige og fortidige tidspunkt og/eller tidsrom er avgjørende for regulering av menneskelig atferd. En viktig del av en regulering av hva en borger plikter å gjøre er, som dels berørt i punkt 2.2.1 ovenfor, reguleringen av når han eller hun skal utføre sin plikt eller når en rettighet er oppnådd. Avstand i tid kan også være viktig for en juridisk ex post bedømmelse av en borgers handlemåte, eksempelvis om en person har forårsaket skade på culpøs måte. Her kommer menneskets intersubjektive forståelse av kalenderen, tidspunkter og tidsrom til nytte.36

Den målbare tiden fungerer som et middel til å dele inn i kategorier på det faktiske planet. Disse kategoriene vil så i sin tur danne grunnlag for rettslig relevante kriterier. Eksempler er alle regler som bruker tidsangivelser som materielt kriterium. Det kan for eksempel være regler om aldersgrenser i trygderetten eller i erstatningsretten.37 Videre har vi på en rekke rettsområder kvalifikasjonsregler som knytter rettsvirkninger til at en tilstand har vart en bestemt tid. Eksempelvis vil en separasjonstid på ett år utløse rett til å ta ut skilsmisse.38 Disse reglene forutsetter den tidsforståelsen som er presentert ovenfor i punkt 2.2 (A-teori og B-teori).

Noen regler forutsetter tiden nærmest implisitt. Andre regler har klare referanser til tiden i selve ordlyden eller regelinnholdet. Et eksempel på det siste er foreldelseslovens regler, jf. eksempelvis §9 første ledd. Her er selve regelen og dens rettsvirkning knyttet opp mot en tidslinje. Tidslinjen løper fra en nærmere beskrevet faktisk hendelse og et punkt i tidsregningen, som gjennom regelen gis en rettslig status: Når tidspunktet

inntrer, utløses en rettsvirkning. Rettsvirkningen etter fel §9 er at et pengekrav foreldes og ikke lenger kan gjøres gjeldende ved hjelp av samfunnets maktapparat.

2.3 McTaggarts teorier og erstatningsretten

Det finnes, som vi skal se, en rekke indikasjoner på at den erstatningsrettslige tenkemåten samsvarer med, og reelt sett operasjonaliserer McTaggarts tidsteorier. I det følgende skal det gis noen eksempler på slike indikasjoner. Alle teoriene har interesse i relasjon til erstatningsrettslige problemstillinger.

Et første eksempel er erstatningsrettens oppgjørstidspunkt ved erstatningsutmåling, jf. bl.a. skl. §3-1 første ledd jf. andre ledd (vedrørende personskader). I denne lovbestemmelsen forutsettes det at rettsanvenderen i en gitt nåtid skal vurdere virkningene av en skadehendelse i fortid («lidt skade») og i fremtid («framtidig erverv»). Bestemmelsen forutsetter klart nok den tidsforståelse som ligger i A-teorien.

Videre kan det påpekes at A-teoriens effekter noen ganger kommer til uttrykk i konkrete resonnementer om erstatningsspørsmål. Ett eksempel er norsk Høyesteretts utsagn om det forhold at oppgjørstidspunktet forskyver seg etter hvert som en sak om personskadeerstatning ankes videre oppover i domstolshierarkiet, se Jensen Rt. 1997 s. 1044 på s. 1048: «Skadeserstatningslovens system innebærer at en tapspost under tvistens gang kan gå over fra å være en fremtidig tapspost til å være en fortidig.» Utsagnet hviler på den samme tidsforståelse som er gjort gjeldende i A-teorien.39

Vi kan trolig også legge til grunn at rettsanvendere som arbeider med erstatningsrett, generelt opererer med en for rettsområdet immanent tidslinje. Tidslinjen er gjenstand for en intersubjektiv forståelse som ligger bak en mengde språklige formuleringer innenfor erstatningsrettslige tekster og diskusjoner, jf. eksemplene ovenfor relatert til A-teorien. En slik linje medfører også at det er mulig å kommunisere om «kronologi» i erstatningsretten.40 Tydeligst kommer tidslinjen til syne når den brukes i illustrasjoner av hendelsesforløp av erstatningsrettslig relevans.41

Antagelsen om en intersubjektiv, immanent tidslinje samsvarer godt med Husserls mer generelt anlagte teoribygning om tid og rett. Husserl hevder at mange rettsinstitutt har sin egen tidsstruktur: «Jedes von ihnen (referer til «Rechtdinge sui generis») hat eine seiner rechtlichen Eigenart entsprechende Zeitstruktur». Han peker på at rettsinstituttene innebærer at visse rettsvirkninger inntrer på visse tidspunkt. Som eksempel viser han til den tidsmessige strukturen knyttet til avtalerettens regler om gyldige og virksomme disposisjoner. Erstatningsrettens tidslinje inneholder også slike strukturelle elementer – visse rettsvilkår leder til visse rettsvirkninger på visse tidspunkt, og i en delvis bestemt rekkefølge. Sentralt i Husserls teoribygning om tid og rett står ideen om et rettskrav, herunder et pengekrav. Dette rettskravet eksisterer i den objektive tiden med en begynnelse og en slutt. Rettskravet er å sammenligne med et verktøy for ønskverdige resultater. Husserls konsentrasjon om rettskravets stiftelse og oppfyllelse mellom to poler på en tidslinje samsvarer godt med gjennomgangen av erstatningskravets tidspunkter, jf. nedenfor.

Tidslinjen korresponderer også med erstatningsrettens forståelse av og vektlegging av kausalitet på det faktiske planet.42 Erstatningsrettens regelsett kretser rundt årsaksfaktorer det kan knyttes ansvar til og virkninger (negative effekter) som kan rubriseres under et juridisk skadebegrep. Erstatningsretten forutsetter at årsak kommer før virkning, og at disse to elementene kan plasseres på en tidslinje som korresponderer med A-teoriens tidsforståelse.43 Tidslinjen har særlig interesse i forbindelse med ulike tidspunkt som er materielt viktige for den rettslige behandlingen av et erstatningskrav. Nærmere om dette i punkt 4 nedenfor.

Tidsoppfatningen i B-teorien vil komme inn i bildet hvor det settes frister eller andre skjæringspunkt.44 En rekke rettsvilkår er formulert slik at det rettslige vurderingstemaet gjelder hvilket tidspunkt som kommer først. Bevisfakta består da av tidsforløp og hendelser i tid. Et eksempel er foreldelseslovens §9, 1. ledd. Her er det rettslige vurderingstemaet først hva som er «3 år etter den dag skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». Når bevis er ført om dette spørsmålet, vil man i prinsippet kunne legge til grunn en bestemt kalenderdag. Spørsmålet blir så om denne dagen kommer før eller etter den dag da skadelidte «erkjenner forpliktelsen jf. fel. §14 eller «tar rettslige skritt» jf. fel. §15.

C-teorien fokuserer som nevnt på at de hendelser som inntrer i A-serien har et permanent forhold til hverandre, jf. ovenfor.45 C-teorien kan bidra til bedre forståelse av erstatningsrettens struktur, herunder hvordan et erstatningskrav skal håndteres i rettssystemet. Dette fordi erstatningsrettens struktur nettopp forutsetter at ting skjer i en bestemt rekkefølge. Dette gjelder erstatningsrettens rettslige prosess; arbeidet med å identifisere og rubrisere et bestemt faktum slik at det får status som rettsfaktum som utløser en rettsvirkning, en plikt til å betale et krav om erstatning, som i sin tur skal utmåles. Det ligger i hele vårt tenkesett omkring erstatning for en forvoldt skade at rettslig relevante hendelser skjer i en bestemt rekkefølge. At vi opererer med begrepet «erstatningskrav» vil nettopp innebære at et slikt mønster tenkes på forhånd, en serie hendelser som inntrer suksessivt i en bestemt rekkefølge. Skadehandling skjer før krenkelse av skadelidtes rettsgode. Krenkelse skjer før konstatering av skaden. Oppgjøret skjer etter konstatering av skaden. En grunnleggende C-rekke i erstatningsretten er bevegelsen fra risiko til skade, og fra skade til utmålingsprosess – som kulminerer med oppgjørstidspunktet. Vi skal se nærmere på denne bestemte rekkefølgen av rettslig relevante tidspunkt i pkt. 4.2 nedenfor.

Mens McTaggarts ontologiske perspektiv refererer til relasjoner mellom tenkte, faktisk forekommende hendelser, refererer erstatningskravets C-rekke til en serie rettslig kvalifiserte hendelser som inntrer i forbindelse med en erstatningsmessig skade. Erstatningskravets C-teori kan operasjonaliseres til et konkret erstatningstilfelle, f.eks. faktum i Rt. 2002 s. 71, som blant annet gjelder spørsmålet om rentedekning fra krenkelsestidspunktet, altså fra et tidspunkt før påkravstidspunktet. En advokats feil i forbindelse med en innløsning av en festekontrakt ledet til et tap for bortfesteren, som inntrådte allerede da feilen fikk virkning for skadelidtes økonomiske sfære (på krenkelsestidspunket). Dette var lenge før påkravstidspunktet og det senere oppgjørstidspunktet, men skadelidte fikk likevel erstatning for rentetap allerede fra krenkelsestidspunktet. For å forstå dommen, må rettsanvenderen forestille seg en serie av tidspunkt (punkt på en tidslinje fra fortid i retning nåtid) som kommer i en bestemt rekkefølge.46

Når C-teorien slik kan operasjonaliseres til erstatningskravets kronologi, åpner den også for en annen observasjon: Det finnes en rekke rettslig viktige tidspunkter knyttet til erstatningskravets utvikling som nettopp ikke kan underlegges et fast mønster etter C-teoriens modell. Noen av erstatningskravets relevante tidspunkter er «flytende» i den forstand at de kan komme snart før, snart etter de tidspunkt som har sin faste plassering i en rekke som er forenlig med C-teorien. Et eksempel er tapstidspunktet; det tidspunkt et økonomisk tap inntrer for skadelidte. Når skadelidte får en personskade i juleferien den 26. desember, kan det tenkes at han ikke taper inntekt før det tidspunkt det var planlagt at han eller hun skulle arbeide; under vareopptelling den 2. januar året etter. Dette tidspunktet inntrer etter konstateringstidspunktet, men før påkravstidspunkt og oppgjørstidspunkt. Det trenger imidlertid ikke alltid å være slik. I noen tilfeller inntrer tapet først langt inn i fremtiden sett fra oppgjørstidspunktet.

At tidspunktene enten kan gå inn i en C-rekke eller være flytende, er en erkjennelse vedrørende erstatningsrettens og erstatningskravets natur. I punkt 4 er en del av oppgaven å henføre de respektive tidspunkt til den ene av disse to kategoriene.

Tidsforståelsen som ligger i A-, B- og C- teorien kan etter omstendighetene være et middel rettsanvenderen bruker til å identifisere erstatningsrettslige problemstillinger og løse dem. Den erstatningsrettslige tidslinjen vil i tråd med rettsinstituttets natur følge en utvikling fra årsak til virkning med en bestemt rekkefølge for aktualisering av rettsregler: En ansvarsbetingende handling må ha vært årsak en erstatningsrettslig relevant skade som så blir gjenstand for utmåling. Utmålingen bygger ofte på utgifter skadelidte er påført gjennom skaden. Disse reglene følger tidslinjen fra fortid via nåtid til fremtid (jf. A-teorien). Hvor et faktisk hendelsesforløp utfordrer den ordinære rekkefølgen av erstatningsrettslig relevante hendelser relatert til tidslinjen, vil det være behov for juridiske tilpasninger. Nettopp bruddet med den ordinære rekkefølgen av erstatningsrettslig relevante hendelser gjør at rettsanvenderen ser at noe er «galt» eller atypisk. Av denne grunn kreves en spesiell analyse av tilfellet. Denne situasjonen oppstår eksempelvis ved erstatning for bortkastede utgifter og ved erstatning for preventive utgifter.47 I begge tilfeller byttes rekkefølgen mellom utgifter og skadehendelse om i forhold til det ordinære – utgiftene pådras allerede før skadehendelsen finner sted.48 Rettsanvenderen må derfor spesialtilpasse reglene for å begrunne at utgiftene er erstatningsmessige. Observasjonen basert på tidsforståelsen – i første rekke C-teorien – identifiserer det juridiske problemet og legger premisser for spesialtilpassede regler.49

3 Erstatningsrettens tidsposisjoner

3.1 Innledning

I det følgende skal vi presentere ulike generelle rettslige instrumenter som er knyttet til tid. Det dreier seg om tidspunkt, skjæringspunkt, tidsfrister osv. Med en samlebetegnelse kan vi bruke ordet «tidsposisjoner». Begrepet fanger inn ulike rettsrelevante størrelser knyttet til tid.50 I erstatningsretten har tiden relevans i ulike relasjoner og med ulike grunntema. Et viktig skille går mellom tema knyttet til tidspunkt og tema knyttet til tidsrom.

Forskere som har beskjeftiget seg med tid og rett fokuserer gjerne på forskjellen mellom tidspunkt og varighet (tidsrom) som et grunnleggende skille, se f.eks. Engisch («Zeitpunkt» vs. «Zeitdauerbegriff») og Khan. Vi finner igjen det samme skillet i Günther Winklers teoribygning. Her deles fremstillingen tidlig mellom «Zeitpunkt» på den ene side og «Zeitspanne» og «Zeitrahmen» på den annen.

For rettslige reguleringer vil identifisering av tidspunkt og tidsrom ofte være en helt naturlig del av en normering av en handlemåte med en rettsvirkning. Dette følger på mange måter av det forpliktende i rettslig regulering. Ofte må normering av handlinger suppleres med en tidsmessig normering. Den handling som består i å betale penger i henhold til et pengekrav må eksempelvis ha en tidsmessig normering i form av et forfallstidspunkt, eller en mulighet for kreditor til å bestemme slik dato, jf. gbl. §5. Uten en tidsfastsettelse for erleggelse, vil et pengekrav ikke helt kunne fylle sin funksjon. En dom vil naturlig og nødvendig også suppleres med en oppfyllelsesfrist, jf. tvistel. §19-7. Foreldelsesfristen på tre år i fel §9 jf. §3 gir et eksempel på at skadelidte må handle innenfor et visst tidsrom dersom han skal ivareta sine interesser gjennom et fristavbrudd jf. fel §15.

Denne grovinndelingen mellom tidspunkt og tidsrom kan løses opp, fordi et tidsrom alltid vil ligge i mellom et start-tidspunkt og et ende-tidspunkt. Et tidsrom vil derfor kunne defineres gjennom å identifisere to tidspunkt, og man trenger for så vidt ikke å operere med kategorien tidsrom. Grovinndelingen lar seg likevel forsvare ut fra konteksten. For tidspunkt handler det i første rekke om spørsmålet om et tidspunkt kommer før et annet tidspunkt eller ikke.51 For tidsrom er det avstanden mellom første og annet tidspunkt som er det relevante og interessante.

3.2 Erstatningsrettens tidspunkt

3.2.1 Innledning

I det følgende skal jeg gå nærmere inn på hvilken betydning tidspunkter har i erstatningsretten. Det blir først nødvendig (i punkt 3.2.2 og 3.2.3) å se nærmere på hvor lenge et juridisk kvalifisert tidspunkt varer i erstatningsrettslige sammenhenger, for eksempel et oppgjørstidspunkt eller et påkravstidspunkt. Deretter behandles den viktige varianten skjæringstidspunkt (3.2.4).

3.2.2 Generelt om varigheten av juridiske tidspunkt

En debatt innenfor tidsfilosofien gjelder «nåets» utstrekning.52 Denne diskusjonen har overføringsverdi til spørsmålet om varigheten av de tidspunkt som anvendes i juridisk sammenheng. I filosofien har det vært diskutert om et tidspunkt i det hele tatt har noen utstrekning.53 En problemstilling har videre vært om nået kan ha en ontologisk status så lenge det er vanskelig å definere dets avgrensning. Dette dilemmaet har fungert som et angrepspunkt for B-teoretikere i deres kritikk av A-teorien. Dette fordi A-rekken er avhengig av et avgrenset «nå» for å definere fortid og fremtid og et skille mellom disse ontologiske entitetene.54 I en viss sammenheng med dette står atomistiske teorier om tid, og en rekke varianter av forestillingen om at tiden kan ses som en elv uten muligheter for å dele opp tidens strøm.55

I relasjon til juridiske problemstillinger, herunder de erstatningsrettslige, vil man også ha behov for et avgrenset «nå». Kravet om et avgrenset «nå» trenger seg på med samme rasjonelle styrke i jussen som i filosofien. For hvis ikke et «nå» kan defineres, kan man vanskelig fastlegge at noe gjelder. Nået er også viktig å avgrense i relasjon til erstatningsrettenes tidspunkter, så som oppgjørstidspunktet eller tidspunktet for rettskraft. Slike tidspunkt kan ha relevans for inntreden av vidtrekkende rettsvirkninger. Fastleggingen av et juridisk «nå» blir bestemmende for hva som menes med et tidspunkt på den erstatningsrettslige tidslinjen. Det er ikke uten betydning hvilket tidsintervall disse refererer til, om dette er dager, måneder eller timer.

Det filosofiske spørsmål knyttet til nåets utstrekning må etter omstendighetene løses ved å ta utgangspunkt i pragmatiske tema. Man velger da å bestemme nåets utstrekning ved å se hen til «handlingssammenhenger» og kontekst.56 Dette vil også være i samsvar med alminnelig språkbruk. En stresset jusprofessor vil eksempelvis si at han ikke har tid til et betenkningsoppdrag «nå», og da mene de neste ukene. Den gode far som roper barna inn til middag «nå», mener derimot innen to minutter (eller ti minutter, avhengig av hans humør den dagen). På samme måte må det juridiske «nå» bestemmes ut fra konteksten, herunder hvilket rettsområde det er tale om.

Den juridiske konteksten vil i mange sammenhenger lede til at et «nå» består av én dag.57 Eksempelvis er frister som bestemmer om det foreligger foreldelse, knyttet til «den dag», jf. fel. §9. Det finnes likevel eksempler på at man i noen juridiske kontekster opererer med tidsintervall på én time, så som ved tinglysing og konkurranse mellom to utlegg som dagbokføres samme dag, jf. tingl. §20 andre ledd andre punktum.

Østerrikeren Günther Winkler går langt i å løfte frem dagen som den juridisk relevante enhet, målepunkt og skjæringspunkt: «Die Zeit im Recht, vor allem in den rechtlichen Formen von Termin, Stichtag, Frist und Zeitrahmen, ist in den abstrakten Sinngehalten der Vorschriften des materielle und des formellen Rechts grundsätzlich auf den Tag abgestellt. Der Tag ist der zentrale Zeitfaktor für rechtserhebliches Verhalten der Menschen» (Winkler 1995 s. 305). Han skiller i denne forbindelse mellom den rettslige og den naturlige dag, og viser til at denne sondringen gjorde seg gjeldende allerede i romerretten. Winkler fremholder at den rettslige og den naturlige dag er uatskillelig forbundet med hverandre (se Winkler 1995 s. 306).

3.2.3 Varigheten av erstatningsrettens tidspunkt

For fagfeltet erstatningsrett synes det aldri å være tale om timer, mens det ikke sjelden finnes regler som refererer til én dag som det relevante tidspunkt. Henvisningene til aldersgrensene 18 år i skl. §1-1 og §1-2, 16 år i skl. §3-2 a første ledd og 10 år i §5-1 nr. 1 i.f. må alle gjelde den dagen skadevolder eller skadelidte fyller år. Man kan antagelig generalisere hele det juridiske feltet erstatningsrett til at det handler om en løpende serie av dager. Med svært få unntak vil spørsmål om frister, om rettskraft eller endatil juridiske vurderinger finne sitt «nå» innenfor 24 timers utstrekning. Dog bør det nevnes at skadebegrepet tidvis vil operere med kortere tidsintervall som utslagsgivende. Erstatningsbetingende påført smerte bør definitivt kunne måles i kortere tidsintervall enn dager.58

Å orientere seg ut fra dagen virker som en hensiktsmessig tilpasning til det erstatningsrettslige feltet, men tilnærmingen kan åpne for problemer. Dersom nået defineres som 24 timer, åpner man for at flere rettslig relevante hendelser kan inntre samtidig. I så fall vil de juridiske løsninger som følger av før- og etterreguleringer (jussens anvendte B-rekke) ikke så lett kunne legges til grunn. Et eksempel er at skadelidte dør samme dag som en dom om erstatning for fremtidig tap blir rettskraftig. Skal den store erstatning gå inn i boet, eller skal man se det slik at dødens inntreden medfører at dommen ikke kan anses rettskraftig? Det siste alternativ har ingen hjemmel i de prosessuelle reglene. Det er tvilsomt, men langt fra utenkelig at man i denne forbindelse kan anvende den ulovfestede regelen om ny behandling av sak på grunn av bristende forutsetninger.59 Den omstendighet at det har gått svært kort tid – mindre enn én dag – mellom tidspunktet for rettskraft og den bristende forutsetning, kan tale for at dommen kan gjøres om.60

Angivelsen av en dato har imidlertid sin kanskje viktigste funksjon ved at den markerer et avgjørende tidspunkt i overgangen fra én dato til neste dato. Disse tidspunktene for overgang til ny dato har interesse for spørsmålet om hva som kommer før og etter, jf. B-teoriens tema. Erstatningsrettens tidspunkt er viktige å identifisere i første rekke i deres egenskap som skjæringstidspunkt, se emnet i neste underpunkt. Som det vil fremgå, vil et skjæringspunkt etablert av rettslige regler bestemme hvilke rettsvirkninger som inntrer.

3.2.4 Erstatningsrettens skjæringstidspunkt

Fastleggingen av tidspunkt på den erstatningsrettslige tidslinjen er i første rekke av interesse fordi tidspunktet har funksjon som skjæringstidspunkt. Et skjæringstidspunkt kan i vår sammenheng defineres slik: Et skjæringstidspunkt foreligger når en rettsvirkning bestemmes av om et annet tidspunkt inntreffer før eller etter dette tidspunktet.

Ordet «skjæringstidspunkt» brukes i erstatningsrettslig sammenheng særlig om det tidspunkt som skiller fortidig tap (lidt eller påført tap) fra fremtidig tap ved personskader. Någjeldende regel i skl. §3-1 forutsetter et slikt skjæringstidspunkt. Som det vil fremgå nedenfor, er imidlertid ikke skillet mellom fortidig (lidt, påført) tap og fremtidig tap et typisk eksempel på et skjæringstidspunkt etter definisjonen som er gitt ovenfor. Et bedre eksempel på et skjæringstidspunkt er at rettsvirkningen av at skadelidte dør før oppgjørstidspunktet er en annen enn hvis han dør etter oppgjørstidspunktet. I det førstnevnte tilfellet skal det betales forsørgertapserstatning, mens det (som den klare hovedregel) ikke er aktuelt hvis skadelidte dør etter oppgjøret. Rettsvirkningen er her enten at det skal betales erstatning for tap i fremtidig erverv eller forsørgertapserstatning.61 Valget mellom rettsvirkningene bestemmes av om skadelidtes dødstidspunkt kommer før eller etter oppgjørstidspunktet.

Figur 2

Et annet eksempel: Rettsvirkningen av at skadelidte skades før fylte 16 år er at hans erstatning utmåles etter spesielle regler om standardisering, jf. skl. §3-2a. Her er skjæringstidspunktet den dato skadelidte fylte 16 år. Også her er det tale om å anvende B-rekken for å bestemme om det ene eller annet regelsett får anvendelse. Dette gjøres ved å sammenholde skadehandlingstidspunktet med skadelidtes 16-årsdag.

Konstellasjonen mellom de to aktuelle tidspunktene bestemmer så hvilken av to korresponderende regler som skal anvendes: Hvis skadelidtes 16-årsdag er passert på skadehandlingstidspunktet, anvendes de alminnelige utmålingsregler jf. §3-1. Hvis skadelidte ikke har fylt 16 år på skadehandlingstidspunktet, anvendes utmålingsregelen i skl. §3-2a.

Figur 3

For anvendelsen av slike skjæringspunkt er det, som nevnt, overgangen mellom datoene som er interessante. Spørsmålet om før eller etter (B-teoriens tema) refererer til skillet mellom datoene. For eksempelet ovenfor knyttet til 3-2a og skadelidtes 16-årsdag er spørsmålet om skaden skjer før kl. 00.00 den dagen skadelidte fyller 16 år. På tilsvarende måte kan regelen om reduksjon på grunn av skadelidtes medvirkning, jf. skl. §5-1 nr. 1 i.f., bare komme til anvendelse hvis skadelidtes bidrag til skaden finner sted etter kl. 00.00 den dagen skadelidte fyller 10 år.

For slike regler kan det strengt tatt problematiseres når året er «fylt». Er det ved utløpet eller ved starten av den datoen i året den skadelidte ble født? En fornuftsvurdering kunne tilsi at det først var ved utløpet av den aktuelle dato (for eksempel den skadelidte som fyller 16 år den 5. mai) man kunne være sikker på at en skadelidt har fylt opp året med dager. Hvis skadelidte var født kl. 23.59 den 5. mai 1996, vil han ikke – ut fra en bokstavelig og logisk inspirert fortolkning – ha fylt et helt sekstende år før 5. mai 2012 kl. 23.59. I praksis tolkes nok ikke dette bokstavelig, men oppfattes mer i retning av at skadelidte må fylle et antall dager han har levd i – det er m.a.o. startpunktet for fødselsdagen som blir avgjørende. I eksempelet vil dette tilsvare den 5. mai 2012 kl. 00.00.

De ulike eksemplene som nå er brukt har en felles struktur som kan sammenfattes som følger:

Tidspunkt X kommer før tidspunkt Y: Her anvendes regel P.

Tidspunkt Y kommer før tidspunkt X: Her anvendes regel Q.

Etter dette kan et skjæringstidspunkt billedlig talt ses som en «sporskifter» for valg mellom to aktuelle regler. Den bestemmende vurderingen gjelder hvilket av to tidspunkt som kommer først på en tidslinje.

Hvis man går grundig inn i definisjonen ovenfor, vil man oppdage at den inneholder en ganske komplisert struktur. Et skjæringstidspunkt handler egentlig ikke om ett tidspunkt, men mer presist om to tidspunkt. Spørsmålet er om ett faktisk tidspunkt (X) bestemt av rettsregler kommer før eller etter et annet faktisk tidspunkt som er bestemt av rettsreglene (Y). For denne vurderingen er B-teoriens tidsforståelse viktig. Rettsanvenderen må avgjøre om X kommer før eller etter Y i den ovenfor nevnte strukturen.

Operasjonen knyttet til «før og etter» (B-teoriens tema) er imidlertid enkel i seg selv. Vår alminnelige intersubjektive tidsforståelse (knyttet til A-teorien) gir oss et middel til å trekke en slik slutning.

Det problematiske for rettsanvenderen vil være å fastlegge de to tidspunktene som skal sammenlignes. Dette gjøres ved at rettslige kriterier tolkes, slik at man kan subsumere en bestemt dato under regelen som angir tidspunktet. Dette kan falle enkelt, slik som når skjæringstidspunktet er den dagen skadelidte fyller 16 år. Mer komplisert kan fastleggingen av datoen være hvor det er tvil om valg av tidspunkt (jf. ovenfor) eller tidspunktet er vanskelig å presisere. Det siste gjelder for eksempel hvor man må finne skadehandlingstidspunktet, se om komplikasjonene ved dette spørsmålet fremstillingen i punkt 4.3.2 nedenfor. Rettsanvenderen må foreta to slike subsumsjoner for så å sammenholde disse. Det intellektuelle problemet som skal løses er enkelt: Hva kom først i tid?

For erstatningsretten kan det regnes opp en rekke regler med samme struktur for et skjæringstidspunkt som er skissert ovenfor: Foreldelsesloven §9 jf. §3, aldersgrenseregler i loven (skl. §5-1 nr. 1 i.f, skl. §1-1 og §3-2 a) og regler om at skadehandlingen skal inntre i et visst tidsrom skl. §2-1 nr. 1 «under utføring av tjeneste eller verv» og ysfl. §11. For de sistnevnte regler vil skjæringstidspunktet ved tjenestens start og slutt bestemme om det blir arbeidsgiveransvar/yrkesskadedekning – eller bare personlig ansvar for arbeidstaker.62 Også andre eksempler kan tenkes, selv om ikke alle erstatningsregler har en struktur som inneholder et skjæringstidspunkt. Eksempelvis vil ikke lempningsregelen i §5-2 kunne leses slik at den inneholder et skjæringstidspunkt.

Når det gjelder skjæringstidspunktene i erstatningsretten, kommer fagområdets egenart inn med full styrke. I vid utstrekning vil nemlig strukturen ovenfor anvendes på følgende to «typer av» tidspunkt: Det ene tidspunktet vil fastlegges av materielle lovregler, som oftest er enkle å tolke. Det kan endatil være regler om ikrafttredelse der en bestemt dato i kalenderen angis. I andre tilfeller kan tidspunktet på annen måte gjennom lovregel være angitt som notoriske tidspunkt i kalenderen. Det gjelder eksempelvis regler om skadevolders alder (§1-1) eller skadelidtes alder (§5-1 nr. 1 i.f.).

Det andre tidspunktet bestemmes av ulike angitte kriterier for identifisering av et punkt i skadeutviklingen for den skade som skal erstattes. Her kan det i første rekke være tale om skadehandlingstidspunkt, krenkelsestidspunkt, konstateringstidspunkt eller tapstidspunkt, men også andre tidspunkt kan være aktuelle, se oversikten over aktuelle tidspunkt i punkt 4 nedenfor. Rettsanvenderens oppgave vil være å subsumere et konkret faktisk tidspunkt under denne typen kriterier. For denne operasjonen kan det være nyttig å forholde seg til den tidslinjen som er tegnet opp innledningsvis, og som behandles nedenfor i punkt 4. Et viktig spørsmål i denne sammenhengen er fra hvilket tidspunkt en ny rettslig regulering skal anses å gjelde for en skadehandling. Reguleringen kan komme i form av traktater, forordninger, direktiver, formelle lover eller forskrifter. Hvorvidt det er skadehandlingstidspunktet eller andre tidspunkt som skal gjelde, er et spørsmål som ikke er skikkelig drøftet eller undergitt noen dypere teoretisk behandling.63 Her har rettsvitenskapen en oppgave å gjøre.64

Når oppgjørstidspunktet i rettspraksis omtales som «skjæringstidspunkt» for grensen mellom påført tap og fremtidig tap, er det, som nevnt, egentlig tale om en litt atypisk form for skjæringstidspunkt.65 Dette fordi de to aktuelle tidspunktene (tapstidspunkt og oppgjørstidspunkt) begge befinner seg i erstatningsrettens alminnelige rekke av tidspunkter, jf. punkt 4 nedenfor. Det er tale om å sammenholde oppgjørstidspunktet med tapstidspunktet, for så å spørre hvilket av disse tidspunkt som kommer først. En skade vil som kjent kunne utløse mange tapsposter, løpende tap og tap som inntrer på forskjellige tidspunkter, nærmere om dette i punkt 4.2 nedenfor. Dermed vil operasjonen knyttet til skjæringstidspunkt i prinsippet måtte gjøres i relasjon til hver enkelt tapspost, og hvert enkelt tidspunkt da tapet inntrer. Strukturen knyttet til en avgjørelse av hvilket tidspunkt som kommer først, for så å kanalisere til to ulike regler, vil imidlertid være den samme, jf. eksempelet ovenfor.

Det refereres nemlig til to regler, med hver sine rettsvilkår og hver sine rettsvirkninger: Hvis inntektstapet påløper før oppgjørstidspunktet, medfører dette den rettsvirkning at det skal betales erstatning med et tillegg for betaling av inntektsskatt. Hvis inntektstapet påløper etter oppgjørstidspunktet, skal slikt tillegg for inntektsskatt ikke inngå i erstatningen. Man kan altså se det slik at spørsmålet om tapsposten inntrer før eller etter oppgjørstidspunktet, bestemmer hvilken regel som skal anvendes på den tapsposten som faktisk inntrer.

3.3 Erstatningsrettens tidsrom

Forestillingen om et tidsrom hviler tungt på A-teoriens tidsforståelse. Et tidsrom må starte i et nå, for så å vare en viss tid som har vært fremtid, men som etter hvert som tiden går, blir fortid. En juridisk subsumsjon under en rettsregel som foreskriver et tidsrom kan godt gjelde tiden mellom to punkt som på avgjørelsestidspunktet er fortid. Men forestillingen om et tidsrom forutsetter at startpunktet på ett tidspunkt var et nå mens sluttpunktet lå i fremtiden.

Flere teoretiske arbeider om tid og rett har som nevnt fremhevet sondringen mellom tidsrom og tidspunkt. Khan taler om «duration» som motstykke til «points in time».66 Winkler opererer med «rechtliche Zeitspanne» som motstykke til «Zeitpunkt», mens Engisch bruker begrepet «Zeitdauerbegriffe» om rettsrelevante tidsrom.67 Tidsrom vil ofte fungere som et kvalifiserende rettsvilkår. En bestemt tilstand må ha vart i et tidsrom som strekker seg over en bestemt lengde, se de ulike variantene som presenteres nedenfor.

Tidsrom i erstatningsretten er oftest en funksjon av et angitt tidspunkt pluss en angitt tidsperiode, så som ved foreldelsesreglene som har en friststart i og en fristlengde, begge angitt i fel. §9 nr. 1: «3 år etter den dag skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». Man kan merke seg at det med denne konstruksjonen egentlig er et annet tidspunkt som er det rettslig viktige, og som er avgjørende; nemlig slutt-tidspunktet for perioden. Det er dette tidspunktet som bestemmer hvilken regel som skal anvendes: Hvis søksmål er reist før det er gått tre år etter den dag som er nevnt i §9, skal kravet ikke anses foreldet. Et tidsrom avgrenses som nevnt ovenfor av to tidspunkt.

Det forekommer også at et tidsrom angis som en kvalifikasjon for en rettsvirkning, men på løsere måte. Det materielle vilkåret kan ligge i selve tidsrommet, men slik at både startpunkt og sluttpunkt ikke er fiksert, bare avstanden mellom dem. Et eksempel på dette er regelen som gir rett til medlemskap i Folketrygden, se ftrl. §2-1 annet ledd: Dersom man er «bosatt i riket», fyller man vilkåret for medlemskap, jf. første ledd. Man anses som bosatt i riket dersom man oppholder seg i Norge med planer om å være der i 12 måneder eller har vært der i 12 måneder, jf. annet ledd. En strukturelt tilsvarende regel er bestemmelsen om at syv års opphold i Norge kan gi statsborgerrett, jf. Lov om norsk statsborgerskap 10. juni 2005 nr. 51 §7 første ledd bokstav e. Slike regler er ikke så vanlige i erstatningsretten, men alle ansvarsregler som inneholder aldersgrenser innehar egentlig denne strukturen. Slike regler er konstruert for å kvalifisere en skadevolders eller en skadelidts personlige modenhet. Det materielle vilkåret er at skadelidte har levd en viss mengde år, 18 år i skl. §1-1 og §1-2 første ledd og 10 år i §5-1 nr. 1 i.f.

Erstatningsretten inneholder, som berørt ovenfor, også rettsvilkår som går ut på at en bestemt hendelse skal finne sted innenfor et bestemt tidsrom. Eksempelvis er kvalifikasjonen i skl. §2-1 nr. 1 at en skadeforvoldelse skjedde «under utføring av verv eller tjeneste». Selv om dette rettsvilkåret også inneholder andre kvalifikasjoner, er det en forutsetning for rettsvirkningen arbeidsgiveransvar at skadeforvoldelsen skjedde etter tiltredelsen i tjenesten og før avslutningstidspunktet. I vilkåret om «under» ligger et krav om at skaden må skje på ett tidspunkt mellom arbeidstidens startpunkt og endepunkt. Her omkranses tidsrommet av juridiske vurderinger i begge ender. For å kunne kvalifisere skadehendelsen slik at den utløser erstatningsansvar, kreves det en analyse ut fra B-teoriens tidsforståelse. Etter dette vil også bruk av juridiske regler om tidsrom forutsette en kombinasjon av A-teoriens og B-teoriens tidsforståelse.

Rettsvilkåret «under» er dypest sett et delrekvisitt for kriterier som har som funksjon å fange inn en tilstrekkelig sammenheng eller tilknytning mellom arbeidsgivers aktivitets- og interessesfære og skadeforvoldelsen. Dette overordnede temaet kan fragmenteres i et delelement som gjelder tiden. Dersom skadeforvoldelsen skjer innenfor arbeidstiden slik denne kan identifiseres ut fra arbeidsgivers organisering av sin virksomhet, vil dette tale for at det blir ansvar. Men også hvor en skadeforvoldelse skjer utenfor arbeidstiden, vil den juridisk kunne kvalifisere for objektivt ansvar for arbeidsgiver, fordi andre forhold representerer en tilknytning mellom arbeidsgiver og arbeidstakers handling. Dette forteller at tidsdimensjonen noen ganger bare fungerer som ett mulig parameter blant flere faktiske momenter som til sammen tilfredsstiller en juridisk kvalifikasjon. Regler om erstatningsrettslig identifikasjon utgjør et godt eksempel på denne effekten. Her er det spørsmål om å etablere en normativt kvalifisert sammenheng mellom på den ene side arbeidsgivers virksomhet og interesser og på den annen side arbeidstakerens skadeforvoldelse. Et viktig parameter er da hvilken sammenheng det er mellom den aktivitet skaden skjedde under og arbeidsgivers virksomhet og interesser. I denne forbindelse kan sammenhengen måles i rom og i tid. I Læreguttdommen Rt. 1959 s. 859 var arbeidstakeren utenfor verkstedsområdet da skadeforvoldelsen skjedde, og dermed utenfor det område for hvilket arbeidsgiver hadde interesser. I Vaktmesterdommen Rt. 1996 s. 385 (på s. 388) var det et moment at skadeforvoldelsen skjedde utenfor arbeidstiden; «… en tid på døgnet hvor det ikke kunne føres kontroll med hans virksomhet». Eksempelet viser at tidsdimensjonen i ulike erstatningsregler er operasjonalisert (eller transformert) til et rettslig vurderingstema. Denne teknikken står til rådighet for regelkonstruktøren. Hvis man skal gå nærmere inn på tidens funksjon i slike sammenhenger, vil man etter alt å dømme finne at den blir brukt som et instrument for å avgrense og kategorisere visse typer handlinger, med tanke på at disse får en bestemt rettsvirkning. I §2-1 blir tidsdimensjonen brukt som et instrument for å kvalifisere situasjoner der arbeidstakeren utfører arbeid i arbeidsgiverens interesse. En lignende funksjon i yrkesskadeforsikringsloven finner vi i kravet om at skaden må skje i «arbeidstiden» jf. ysfl. §10.

Tidsrom er også aktuelt i erstatningsretten i forbindelse med kvantifisering av skade som grunnlag for utmåling av erstatning. Skadebegrepets «negative effekter» består av inngrep i, og dermed krenkelse av, skadelidtes eiendom, personlige integritet og velbefinnende. Når disse verdiene blir krenket, vil dette ofte skje over et bestemt tidsrom. Inngrepet i skadelidtes rettssfære kan kvantifiseres i tid. Den samme realiteten tar ofte form av et avsavnstap. Med avsavnstap tenker vi i første rekke på avsavn av en ting som har blitt skadet. For hvert øyeblikk rettighetshaveren til en ting blir avskåret fra å bruke tingen for sine formål, utgjør avsavnet en negativ effekt for skadelidte. Vi møter her den samme realiteten som Stang benevnte som «tidsinteresse» jf. punkt 4.3.3 nedenfor.

Også for personskader kan man konstruere en form for avsavnstap. Personskade kan defineres som en tilstedeværelse av helsemangel og dermed et korresponderende fravær av alminnelig frisk og smertefri tilstand.68 Det lar seg både rasjonelt og språklig hevde at den som har en personskade har et avsavn av helse som kan måles i tid. Den negative effekten skadelidte er utsatt for kan bestå i avsavn av frisk og smertefri tilstand.

Tidsrommet inngrepet i skadelidtes integritetssfære og det korresponderende avsavnet varer, er i noen sammenhenger direkte bestemmende for erstatningsutmålingen. For mange regler er det et én til én-forhold mellom tidsenheter og pengeenheter i utmålingen, jf. eksempelvis systemet for menerstatning i personskadeerstatningsretten.69 Også på denne måten er inndeling i tidsrom relevante for erstatningsretten.

4 Erstatningskravets tidslinje

4.1 Innledning

Erstatningsrettens tidslinje, som ble presentert innledningsvis, er en viktig del av den generelle erstatningsrettslige tidsforståelsen. Tanken om en tidslinje har trolig størst interesse for håndteringen av de tidspunkt som blir aktuelle i forbindelse med et erstatningskrav, altså i tidsrommet mellom erstatningskravets stiftelse og dets betaling. For tanken kan de aller fleste erstatningsrettslige problemstillinger plasseres på en tidslinje som går fra den skadegjørende handling (skadehandlingstidspunktet) til pengebetaling har skjedd. Når relevante tidspunkter er plassert på en slik tidslinje, vil også B-teoriens tidsforståelse spille en viktig rolle i rettsanvendelsen. I en rekke ulike kontekster må rettsanvenderen avgjøre om en viss hendelse kommer før eller etter et bestemt tidspunkt.70

4.2 Tidspunktene på erstatningskravets tidslinje

Plasseringen av de ulike tidspunkt er ikke allmenngyldig i den forstand at krenkelsestidspunkt, konstateringstidspunkt, forfallstidspunkt etc. har en bestemt betydning i alle relasjoner. En undersøkelse av begrepene i ulike sammenhenger viser at begrepsbruken er relativ.

Et klart eksempel på at de ulike tidspunkt er relative etter kontekst finnes i yrkesskadeforsikringsloven, som opererer med to forskjellige konstateringstidspunkt. De to konstateringstidspunktene er samtidig eksempler på at lovgiver av rettstekniske hensyn velger å fiksere ulike tidspunkt for spesielle formål.

Dette er også tidvis uttrykkelig anerkjent i rettsvitenskapelige tekster om tidspunktene.71 I slike tekster er det likevel vanlig å operere med en form for generelt utgangspunkt for fastleggingen av tidspunkt. Her identifiseres tidspunktene kontekstløst ved å utdype hvordan tidspunktet plasseres i relasjon til skadeutviklingen. Dette gjelder eksempelvis stiftelsestidspunktet (tidspunktet for «den ansvarsbetingende begivenhet») og forfallstidspunktet for erstatningskrav (i det øyeblikket «skaden skjer»).72

I og med at erstatningsrettens funksjon er å sikre borgeren en økonomisk kompensasjon for ulike former for rettsbrudd, kommer man ikke utenom at det rent faktisk under sakens rettslige behandling etableres et skadehandlingstidspunkt, et konstateringstidspunkt, et påkravstidspunkt og et oppgjørstidspunkt.73 Det følger av alminnelige årsakslover at skadehandlingen må komme før krenkelsestidspunktet. Noe annet er ikke tenkelig med mindre man opererer med kontroversielle teorier knyttet til baklengs kausalitet.74 Et tilsvarende resonnement kan hevdes i relasjon til konstateringstidspunkt, påkravstidspunkt og oppgjørstidspunkt (domstidspunkt). Dette er punkter i prosessen som med nødvendighet må følge en bestemt rekkefølge. Den observante leser vil se at det her handler om operasjonalisering av C–teorien i relasjon til de ulike tidspunkt i skadeutviklingen.

Når disse tidspunkt er fastlagt, kan man supplere med ulike tidspunkt som kan være relevante for rettsanvendelsen, men som ikke opptrer med samme nødvendighet eller i samme bestemte rekkefølge. Det er i denne sammenheng tale om en rekke tidspunkter som kan «flyte» – og dermed dukke opp på ulike steder sett i relasjon til de faste tidspunkt. Dette avhenger av den enkelte erstatningssak som er til bedømmelse. Et eksempel er tidspunktet for det første tap, som kan komme samtidig med krenkelsestidspunktet, men også etter oppgjørstidspunktet, noe som eksempelvis er forutsatt i skl. §3-1 jf. «fremtiden».

En oversikt over aktuelle tidspunkt kan best gis ved en illustrasjon, se nedenfor:

Figur 4 Erstatningskravets tidslinje

Illustrasjonen viser de allmenngyldig forekommende tidspunktene og deres rekkefølge, alt markert med piler som peker ned mot den øverste pilen. Denne pilen markerer tidslinjen. Skadehandlingstidspunktet kommer først og rettskrafttidspunktet til sist.

De tre andre pilene illustrerer tre ulike «flytende» tidspunkt. Dette er tidspunkt som plasseres inn i rekkefølgen mellom de andre tidspunktene på varierende sted fra sak til sak. Tapstidspunktet kommer tidligst sammenfallende med krenkelsestidspunktet, men kan også komme lenge etter oppgjørstidspunktet. Dette er for eksempel tilfelle hvor det utmåles erstatning for fremtidig ervervstap i personskadeerstatningsretten.

Verdsettelsestidspunktet vil alt etter omstendighetene plasseres på oppgjørstidspunktet eller på et tidligere tidspunkt. Ved tingforsikring er det eksempelvis høyaktuelt å la verdsettelsen bestemmes av verdien på krenkelsestidspunktet.75 For erstatningsrettens verdsettelse har man ellers tradisjonelt antatt at tidspunktet for verdsettelsen kan være relativt etter tingens forutsatte bruk.76 Noen forfattere har likevel uten videre lagt til grunn at det er oppgjørstidspunktet som gjelder.77 En særskilt problematikk knyttet til verdsettelse gjelder hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for anvendelse av en pengeenhet som middel for utmåling av erstatning, typisk folketrygdens grunnbeløp (G).78 I personskadeerstatningsretten legges det i alminnelighet til grunn grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet (domstidspunktet).79 Ved voldsoffererstatning benyttes imidlertid – etter etablert rettspraksis – i stedet skadetidspunktet.80 Ulike rettspolitiske hensyn ligger bak valget av snart det ene, snart det annet tidspunkt på erstatningsrettens tidslinje.

Også utbetalingstidspunktet kan flyte. Her inntrer den komplikasjon at deler av utbetalingen kan skje på forskjellige tidspunkt, jf. den utbredte praksis med a konto utbetalinger mens skadeoppgjøret pågår.

4.3 Tre viktige tidspunkt på tidslinjen – og et retrospektiv

4.3.1 Innledning

I det følgende gjennomgås tre rettsviktige tidspunkt i kronologisk rekkefølge; skadehandlingstidspunktet, krenkelsestidspunktet og oppgjørstidspunktet. Flere av tidspunktene kunne ha blitt belyst, men det ville ha ført for langt i dette arbeidet. Utvalget av de tre tidspunktene er gjort særskilt for å vise at den juridiske tidsforståelsen som er gjennomgått ovenfor i punkt 2, i erstatningsretten må suppleres med en spesiell innfallsvinkel; Mange erstatningsrettslige spørsmål undersøkes i realiteten i retrospektiv. Rettsanvenderen vil i alminnelighet se bakover på en skadeutvikling som har skjedd, og konsentrere seg om en utmåling eller annen rettslig avgjørelse på rettsanvendelsestidspunktet. Dette er domstidspunktet – eller det som her er kalt «oppgjørstidspunktet». Rettsanvenderen vet dermed på tidspunktet for rettsanvendelsen hva som faktisk har skjedd – eller mer presist hva som kan anses bevist. Selv om han etter omstendighetene må ta hensyn til den usikkerhet som har gjort seg gjeldende på de tidligere tidspunkt i erstatningskravets utvikling, vil mange spørsmål være lette å håndtere når man ser bakover og vet at en skade har inntrådt og på hvilken måte. En klar bevissthet om dette retrospektivet gjør det lettere å håndtere identifisering av tidspunkter og andre sider ved rettsanvendelsen. Nærmere om dette retrospektivet i punkt 4.3.2.3 nedenfor.

4.3.2 Skadehandlingstidspunktet

4.3.2.1 Innledning

For at et erstatningskrav skal oppstå, må det finnes en skadehandling, en aktiv handling eller en unnlatelse som i lys av sammenhengen forårsaker en skade.

Innholdet i et begrep om et skadehandlingstidspunkt kan illustreres ved en skadeforvoldelse som består i å sparke en ball mot en vindu med den følge at vinduet knuses. Skadehandlingen består her i selve sparket på ballen. Sekundene ballen er i luften skiller skadehandlingstidspunktet (sparket på ballen) fra krenkelsestidspunktet (knusingen av vinduet, nærmere om krenkelsestidspunktet i punkt 4.3.3 nedenfor).

4.3.2.2 Identifisering og relevans av skadehandlingstidspunktet

Skadehandlingstidspunktet er viktig i ulike rettslige kontekster hvor det er av betydning å avgjøre når erstatningskrav har oppstått. Et annet ord for den samme rettslige realiteten er at erstatningskravet stiftes. I doktrinen har det vært en alminnelig oppfatning at erstatningskravet oppstår (eller stiftes) ved «den ansvarsbetingende begivenhet». Med dette menes tidspunktet for skadehandlingen eller skadehendelsen. Erstatningskravet oppstår altså på skadehandlingstidspunktet, uavhengig av om noen virkning har inntrådt, se for eksempel Nygaard 2007 s. 423: «Kravet blir til på det tidspunktet då den handling eller hending som førte til skaden, er eit faktum. Kravet kan såleis bli til forut for det tidspunkt skaden realiserte seg eller vart konstatert.»

Tidspunktet for når erstatningskravet oppstår (eller stiftes) er blant annet viktig i relasjon til konkurs, i relasjon til motregning og i relasjon til spørsmålet om ny lovgivning skal gjelde for kravet. For alle disse konstellasjonene utgjør stiftelsestidspunktet et skjæringspunkt av den typen som er gjennomgått ovenfor i punkt 3.2.4

Når det gjelder konkurslovgivningen, er det lovgrunnlaget i dekningslovens §6-1 jf. §6-2 første ledd som aktualiserer spørsmålet om skadehandlingstidspunkt. Spørsmålet er om erstatningsfordringen er «oppstått» i dekningslovens forstand, slik at rettsvirkningen dividenderett for kravet inntrer. Også for spørsmålet om man kan kreve dividende av et erstatningskrav etter dekningslovens regler, er det skadehandlingstidspunktet som avgjør. For motregning er det et vilkår at den som motregner, «… har vorte eigar av kravet, før han fekk vita om avhendinga ( av hovedkravet) eller fekk nokon tanke om henne …» jf. gbl. §26. Kravet om at et rettssubjekt «har vorte eigar», innebærer for erstatningskrav at kravet har oppstått. I denne relasjonen blir det et spørsmål om erstatningskravet er stiftet tidsnok – altså om skadehandlingstidspunktet har inntrådt. I kontrakterstatningsretten har spørsmålet tiltrukket seg særskilt interesse i forbindelse med foreldelsesspørsmål.

I relasjon til ny lovgivning er lovgrunnlaget Grunnloven §97 og vilkåret om at en ny lov ikke kan gis tilbakevirkende kraft. Som kjent er dette en rettslig standard som inneholder en rekke kriterier. I teorien har det imidlertid vært hevdet at regelen i relasjon til erstatningsrett bør tolkes slik at ny lovgivning bare kan ramme skadehandlinger som er foretatt før vedtagelse av ny lov.

Spørsmålet om skadehandling som avgjørende tidspunkt kan også oppstå i relasjon til erstatningsrettslige regler som opererer med tidspunkter (tidsposisjoner) som vilkår. Det finnes en rekke regler av denne typen i den norske skadeserstatningsloven. Dette gjelder blant annet regler som refererer til «skadetiden», jf. særlig skl. §3-2 a. Vi har lignende regler også i skl. §1‑1 og §5-1.

Som følge av at det finnes regler som nevnt, er det teoretisk og praktisk et behov for å skille mellom skadehandlingstidspunktet og krenkelsestidspunktet. Det vil nemlig for mange skadetilfeller ligge i sakens natur at det består et større eller mindre tidsrom mellom skadehandling og krenkelsen av skadelidtes sfære. Og noen ganger brukes ord som «skadehandlingen», eller uttrykket «den skadevoldende begivenhet» i en slik snever forstand: Det handler kun om skadevolders bidrag til skaden før skaden inntreffer.

4.3.2.3 Særlig om skadehandlingstidspunktet i retrospektiv

Formuleringen om at «kravet oppstår ved selve skadehandlingen» reiser systematiske problemer. Utsagnet innebærer bokstavelig forstått at kravet allerede har oppstått når skadevolder har gitt sitt bidrag – når ballen er i luften, jf. eksempelet ovenfor. Dette kan oppfattes som en tvilsom påstand, som det er lett å argumentere mot: I de sekundene ballen er i luften kan det selvsagt ennå skje en utenfra kommende inngripen i hendelsesforløpet. Det kan eksempelvis komme en annen ball gjennom luften som treffer den første ballen og forandrer dens retning, slik at den ikke treffer vinduet i det hele tatt. I så fall vil skade ikke skje. Varierer vi til andre tilfeller, med lengre tidsrom involvert, kan det være betydelig usikkerhet inne i bildet: En forgiftning kan bli eliminert av en motgift, en feilbehandling på sykehus kan rettes opp før den fører til varig skade, eller en ærekrenkelse kan stoppes før den kommer i trykken. Dersom man hevder at kravet oppstår før vi kan utelukke at noe hindrer kravet fra å resultere i skade, fremtrer det hele som en fiksjon. At det noen få sekunder, mens det var sannsynlig at skade ville inntre (mens ballen var i luften, jf. eksempelet), eksisterte et erstatningskrav, men at dette så falt bort, virker i disse tilfellene som en unødig teoretisk konstruksjon som neppe har noe praktisk formål.

Formuleringen om at kravet oppstår allerede ved skadehandlingen står også i en viss motstrid med annen teori: Øvergaard peker nemlig på at fare ikke er det samme som skade.81 Implisitt menes da at kravet ikke oppstår før skade er voldt.82 I vårt eksempel med fotballen, har det ikke skjedd noen skade på det tidspunkt da ballen flyr gjennom luften. Faren for skade er meget høy, men en skade har ennå ikke inntrådt. Etter dette trengs det en presisering på dette punktet. Den følgende synsvinkel knyttet til at hendelsesforløpet må ses i retrospektiv løser opp i denne floken.

Øvergaard (s. 308–309) gikk i den nevnte forbindelsen i rette med Stang og hans eksempel med en «helvetesmaskin» som er godt skjult i et skip, se Stang s. 349–351. Skipet rennes i senk før helvetesmaskinen får tid til å virke. Stang mener at skipet i eksempelet er verdiløst fordi helvetesmaskinen ikke ville ha blitt oppdaget, men dette kan ifølge Øvergaard ikke være avgjørende. Øvergaard mener at eksempelet strider mot vårt skadebegrep, særlig under henvisning til usikkerheten om hvorvidt skaden ville ha skjedd uten skipskollisjonen. En annen sak er at man ved erstatning for preventive utgifter etter omstendighetene kan måtte anerkjenne en farlig situasjon som erstatningsutløsende. Det er likevel ikke hensiktsmessig å trekke denne diskusjonen inn i drøftelsen av stiftelsestidspunkt.

En mulig tilnærming er nemlig å oppfatte erstatningskravet som betinget helt frem til skaden inntrer. I dette øyeblikket blir så kravet ubetinget. En alternativ formulering for dette er å si at kravet ikke får noen form for virkning før den årsaksrekke skadevolder har satt i gang på ansvarsbetingende måte har kommet i kontakt med skadelidtes rettssfære. Først på dette tidspunktet er det sikkert at skade er skjedd. I vårt eksempel vil dette tidspunktet inntre i det øyeblikket ballen knuser ruten. Det er dette tidspunkt jeg har valgt å kalle krenkelsestidspunktet, nærmere om dette nedenfor i punkt 4.3.3. Foreløpig kan krenkelsestidspunktet defineres slik: Det tidspunktet skadelidtes rettssfære utsettes for et inngrep.

Når krenkelsestidspunktet bringes inn som et alternativ, kommer det også inn en viktig faktor knyttet til rettsanvenderens perspektiv. Rettsanvenderen opptrer nemlig på et senere tidspunkt enn krenkelsestidspunktet, nærmere bestemt på oppgjørstidspunktet. Fra denne posisjonen skal han foreta en rettslig subsumsjon av det som faktisk har passert. På dette tidspunkt vet rettsanvenderen at skade faktisk har skjedd, han ser hele hendelsesforløpet i retrospektiv. Dette er ikke lenger et uvisst spørsmål, slik som i premissene for diskusjonen mellom Øvergaard og Stang. At rettsanvenderen inntar et retrospektiv på hendelsesforløpet gjør at utsagn om når skade oppstår kan formuleres mer nøyaktig: På krenkelsestidspunktet blir det klart at et erstatningskrav oppstod på tidspunktet for skadehandlingen. Dette kan konstateres på et senere tidspunkt – på oppgjørstidstidspunktet.

Vi kan etter dette ikke lese Nygaards utsagn helt bokstavelig, slik at kravet var oppstått og kunne gjøres gjeldende for domstolene på tidspunktet for skadehandlingen, altså før krenkelsestidspunktet. Dette vil være å formulere problemstillingen uheldig. Noe behov for å gjøre kravet gjeldende før krenkelsen er skjedd, har ikke skadelidte.83 Det kan likevel være riktig i retrospektiv å hevde at kravet oppstod før krenkelsen i juridisk forstand. Når man vet at skade inntraff, kan man i ettertid si at skadehandlingen ledet til erstatningskravet. En slutning om at kravet oppstod før krenkelsen betinger i så fall i virkeligheten at krenkelsen faktisk inntraff. Man kan derfor si at erstatningskravet i tidsrommet mellom skadehandlingen og krenkelsen er betinget, jf. tilnærmingen ovenfor.

Illustrasjonen nedenfor viser rettsanvenderens retrospektiv hvor spørsmålet er om en skadeforvoldelse skal medføre dividendekrav i skadevolders konkursbo. Illustrasjonen er knyttet til følgende eksempel: Skadevolder sprøyter den 1. desember gift inn i skadelidtes vinflasker som vil bli drukket til jul, noe skadevolder vet. Skadevolder går konkurs den 15. desember, mens vinen drikkes den 24. desember. Når bobehandlingen har kommet vel i gang ut på nyåret, kan man i retrospektiv slutte at vininnsprøytningen førte til skade. Kravet oppstod derfor den 1. desember – på tidspunktet for skadehandlingen. Skadelidte har dermed et dividendekrav i skadevolders bo. I dette tilfellet anlegges et retrospektiv under bobehandlingen. For andre spørsmål vil det samme gjøres fra oppgjørstidspunktets ståsted.

Figur 5

4.3.3 Krenkelsestidspunktet

4.3.3.1 Identifisering av krenkelsestidspunktet

Krenkelsestidspunktet inntrer, som nevnt, på det første tidspunkt skadevolders rettssfære påvirkes i negativ retning. Et eksempel er at skadelidtes vindusrute knuses som følge av skadevolders uaktsomme spark av en fotball mot vindusruten. Krenkelsestidspunktet inntrer i det samme ruten knuses. For fysiske skader faller krenkelsestidspunktet sammen med tidspunktet da realskaden inntrer. Dette begrepet fanger inn at skadelidte er utsatt for en negativ effekt. Betegnelsen «krenkelsestidspunkt» korresponderer altså med inntreden av realskaden, men krenkelse kan også inntre hvor det ikke finnes noen realskade i vanlig forstand, nærmere om dette nedenfor.

4.3.3.2 Krenkelsestidspunktets relevans

Spørsmålet om når en skade foreligger, om når skadelidtes rettsgode blir utsatt for en krenkelse, har betydning i ulike relasjoner. Tidspunktet spiller en prinsipielt viktig rolle, fordi erstatning aldri kan kreves uten at tidspunktet for krenkelse er passert. At krenkelsestidspunktet har inntrådt, er nødvendig for i retrospektiv å kunne konstatere at et erstatningskrav er stiftet, jf. punkt 4.3.2.3 foran. Tidspunktet blir likevel i mange relasjoner «skjult» i den forstand at det ikke blir gjort til en operativ del av rettsanvendelsen i positiv tekst. Dette fordi tidspunktet ut fra den rettslige konteksten «konsumeres» av andre tidspunkt som står i fokus for rettsreglene, for eksempel påkravstidspunkt og forfallstidspunkt. Disse tidspunktene kommer etter krenkelsestidspunktet i erstatningskravets kronologi, men de forutsetter at krenkelsestidspunktet er passert.

Det forekommer likevel fra tid til annen at krenkelsestidspunktet blir nevnt i rettspraksis i tilfeller da det er behov for å gå nærmere inn på hvilket tidspunkt som skal legges til grunn. Et eksempel er dommen i Rt. 2008 s. 1336, avsnitt 45: «Det er vanskelig å se at den måten uttrykket er forklart på kan forenes med tidspunktet for skadens fysiske inntreden eller tidspunktet for konstatering av skaden» (kursivert her).

Et annet eksempel er å finne i Rt. 2009 s. 425 avsnitt 28: «Saka illustrerer at ein skade kan vere valda på eitt tidspunkt, men få verknad frå eit anna. Det kan også tenkjast at skaden kan bli oppdaga på eit tredje, seinare tidspunkt. Ikkje sjeldan vil det ta tid før den medisinske uføregraden kan fastsetjast» (kursivert her).

Krenkelsestidspunktet vil i noen sammenhenger falle samme med og benevnes som skadevirkningstidspunktet. Denne benevnelsen brukes imidlertid noen ganger også om en annen materiell realitet enn det vi her har for oss. Jeg har derfor valgt å bruke termen «krenkelsestidspunkt», for å kunne operere med et entydig begrep om et bestemt tidspunkt i erstatningskravets utvikling, jf. definisjonen ovenfor.

Krenkelsestidspunktet har fremfor alt erstatningsrettslig betydning som startpunkt for avsavnstap i ulike former. En spesiell og særlig aktuell form for slikt avsavnstap – erstatning for tidsinteresse – er rentetapserstatning.84 Det følger av tanken om renter for avsavn av kapital at tapet påløper fra det tidspunktet inngrepet i skadelidtes rettssfære har skjedd. Spørsmålet om det kan tilstås renter som erstatning for avsavnstap er et eget problemkompleks som blant annet berører spørsmålet om skadelidte kan få erstatning for tap av bruksverdi. Disse spørsmål egner seg for en egen behandling, og det vil føre for langt å gå inn på dem her. Det bør likevel nevnes at dommen i Rt. 2002 s. 71 er prinsipielt meget viktig på dette punktet. Den viser at krenkelsestidspunktet er det materielt avgjørende – i en slik grad at dommen overstyrer den standardiserte renteberegningen i lov om renter ved forsinket betaling.85 Dommen gir hjemmel for avsavnsrente fra krenkelsestidspunktet i erstatningssaker der ansvarsgrunnlaget er simpel culpa. Den åpne holdningen til å tilkjenne avsavnsrente er akseptert og bekreftet i senere saker.86

I saksforholdet i Rt. 2002 s. 71 fikk skadelidte erstattet et rentetap som skyldtes at en uaktsom advokat hadde forårsaket at et vederlag for en festetomt ble både mindre og utbetalt senere enn tilfellet ville ha vært dersom advokaten hadde handlet i tråd med aktsomhetsnormen for advokater. Advokaten la nemlig til rette for at festeren kunne innløse festetomten på et tidspunkt som var uheldig for bortfesteren. Høyesterett la i denne dommen til grunn at tapet konkretiserte seg da skadelidte fikk rettskraftig dom i saken om festeavgiften (dommen s. 77). Men spørsmålet om krenkelsestidspunkt blir likevel bestemmende for fra hvilket tidspunkt det skal beregnes erstatning for avsavn av kapital. Dette tidspunkt refererer Høyesterett til på denne måte (s. 76):

«Det tapet skadelidte er påført ved å oppnå erstatning lenge etter at skaden er påført ham, kan ikke lenger avfeies med at rentekrav ikke er hjemlet, men må vurderes som en mulig erstatningsberettiget tapspost».

Det avgjørende tidspunkt ble her formulert som det tidspunkt «skaden er påført ham». Høyesterett anerkjente med dette at det skulle betales renteerstatning for avsavnet av kapitalen fra tidspunktet da betaling fra festeren skulle ha skjedd dersom advokaten hadde handlet aktsomt. Dette er prinsipielt viktig. Høyesterett anerkjenner prinsipielt at skadevolder kan bli ansvarlig for et rentetap fra det tidspunkt da skadelidtes rettssfære rammes av et inngrep – en krenkelse.

Krenkelsestidspunktet har betydning for tingsforsikring i forsikringsretten. Dette fordi forsikringsvilkårene ofte fastsetter at verdsettelsen skal skje ut fra «hva det på skadedagen ville kostet å utbedre tingen til samme eller i det vesentlige samme stand som før».87 Det finnes også lignende formuleringer som gjør skadedagen, tidspunktet for skadens inntreden, rettsviktig. En slik formulering er «umiddelbart før skaden inntraff».88 Disse formuleringene danner utgangspunktet for erstatningsberegningen ved tingskader. Krenkelsestidspunktet danner dermed det tidsmessige utgangpunktet for gjenopprettingsfunksjonen eller verdsettelsen av det skadde godet.89 I forsikringsavtalene er det tatt inn klausuler om rentetapserstatning og annen kompensasjon for tiden mellom krenkelse og oppgjør.90

4.3.4 Oppgjørstidspunktet

4.3.4.1 Innledning

På oppgjørstidspunktet er utmålingen av erstatning ferdig. Skadens omfang er avdekket og verdsettinger er gjort. En endelig pengesum kan fastsettes gjennom avtale eller dom. Som vi har vært inne på ovenfor, innebærer dette at det faktum som ligger til grunn for vurderingene under utmålingen ses i retrospektiv. På oppgjørstidspunktet vet rettsanvenderen hva som har hendt, så langt det kan bevises. Rettsanvenderen kan dermed håndtere skadehandlingstidspunktet og krenkelsestidspunktet – og forholdet mellom disse tidspunktene. En viktig side ved dette er at selve utmålingsspørsmålene avgjøres ut fra det faktum som gjelder på oppgjørstidspunktet. Oppgjørstidspunktet har dermed en viktig funksjon i prosessen frem mot kompensert skade.

4.3.4.2 Identifisering av oppgjørstidspunktet

For dommers vedkommende faller dette tidspunktet sammen med avsigelse av dommen.91 For avtaler er det tidspunktet for inngåelse som gjelder. Oppgjørstidspunktet fikseres da til tidspunktet for datering (og signering) av avtale eller dom. Dette tidspunktet blir også i rettspraksis (i relasjon til dommer) kalt «oppgjørstidspunktet».92

Se eksempelvis Jensen-dommen Rt. 1997 s. 1044 på s. 1048: «Skillet mellom fortidige og fremtidige tapsposter trekkes i erstatningslovens system ved oppgjørstidspunktet …» Se videre utsagnet i Løff II Rt. 2009 s. 425 (avsnitt 29): «Det kan nok derimot seiast at ein med tap i framtidig inntekt i personskadeoppgjer til vanleg siktar til oppgjer for den delen av tapet som ligg etter oppgjerstidspunktet. Og det er i skadebotretten som utgangspunkt tidspunktet for dommen eller avtalen som avsluttar skadebotoppgjeret, jf. Rt. 1997 s. 1044 (Jensen).»

Begrepet «oppgjørstidspunkt» har ikke bare blitt brukt i en rekke dommer, men figurerer også i forskrifter, se eksempelvis forskrift til yrkesskadeforsikringsloven §2-3.93

I noen sammenhenger opererer man med betegnelsen «erstatningsfastsettelsen» som navn på det tidspunktet vi her har for oss, se for eksempel Ot.prp. nr. 4 (1972-73) s. 56. Hvis man skal være helt nøyaktig, vil nok selve fastsettelsen, altså den psykologiske og intellektuelle operasjon som rettsanvenderen foretar, oftest ikke skje nøyaktig samme dag som domsavsigelsen. I vid utstrekning vil selve vurderingen og de tilhørende regneoperasjoner skje i dagene før selve domsavsigelsen. I vår sammenheng spiller dette mindre rolle, idet det interessante for oss er hva som er det siste tidspunkt rettsanvenderen kan gå tilbake og revurdere sitt standpunkt. Svaret på spørsmålet vil være en bestemt dato. Det erstatningsrettslige «nå» er som nevnt ovenfor i punkt 3.2.2 i de fleste sammenhenger én dag.

I noen få sammenhenger brukes betegnelsen «oppgjørstidspunkt» om selve utbetalingen av penger.94 Betegnelsen «oppgjørstidspunkt» synes likevel å være så innarbeidet at den er vanskelig å fravike.95 Det interessante tidspunkt for oss er det siste tidspunkt før en fastsettelse av en pengesum blir rettslig bindende for den som fastsetter pengesummen, typisk dommeren i en rettssak. For praktiske og rettstekniske formål er det nyttig med et formelt, enkelt konstaterbart og samtidig materielt bestemmende tidspunkt, et tidspunkt da erstatningsbeløpet fastsettes med bindende virkning enten gjennom avtale eller dom.96

4.3.4.3 Oppgjørstidspunktets relevans

Det refereres som nevnt til oppgjørstidspunktet i ulike sammenhenger. Eksempelvis opererer skl. §3-1 med et skille mellom lidt og fremtidig tap ved personskader.97 Videre har vi etter rettspraksis grunnlag for å utmåle erstatning med utgangspunkt i utmålingstidspunktets (ofte benevnt «oppgjørstidspunktets») grunnbeløp.98 Koblingen til grunnbeløpet har gode grunner for seg. Erstatningsretten oppnår på denne måten en verdisikring av kravet og et forenklet system.

Oppgjørstidspunktet er videre et tidsmessig knutepunkt for prinsippet om full erstatning på den ene side og tidens effekt på verdien av pengesummer på den annen. Prinsipielt står operasjonene på oppgjørstidspunktet for to symmetriske konverteringsoperasjoner: For det første må det kompenseres for tidsinteressen i tiden mellom krenkelse og oppgjør. Hvis kompensasjonen hadde skjedd på krenkelsestidspunktet, ville den ha kunnet utmåles helt riktig. Når den nå skjer på oppgjørstidspunktet, må den justeres. Her spiller et rentetillegg en viktig rolle.99 Slike rentetillegg gis regelmessig i rettspraksis.100

Forsinkelsesrentene tar i første rekke sikte på et pønalt påslag som skal virke preventivt og motivere skadevolder til å betale i rimelig tid etter påkrav (nærmere bestemt én måned, jf. renteloven §2), se om de legislative hensyn bak rentene NOU 1974 : 54 s. 42–44. Når det særskilt gjelder erstatningskrav, må forarbeidenes uttalelser helst forstås slik at forsinkelsesrentene kan være et gunstig alternativ til at domstolene gir et skjønnsmessig påslag i erstatningen for rentetap. At rentene har en funksjon i å dekke

inn mulig verdistigning fra krenkelsestidspunktet til oppgjør er ikke nevnt.

For det annet må erstatningsbeløpet justeres for å ta hensyn til tidsrommet mellom oppgjør og de fremtidige tidspunkter da skadelidtes tap reelt påløper. Som kjent konverteres fremtidig tap til et engangsbeløp jf. skl. §3-9 første punktum. Også her spiller renter en viktig rolle, men slik at regnestykket blir et annet. Diskontering av et fremtidig tap til en engangsutbetaling nå betinger en stipulering av hvilken engangssum som med tillegg av renter vil representere en årlig utbetaling tilsvarende et tenkt gjennomsnittlig årstap. Rentene spiller altså den rolle i regnestykket at de må gå til fradrag i en summering av alle fremtidige årstap, for at skadelidte ikke skal få for mye erstatning.101

Symmetrien består dermed mellom to tankemessige figurer: Beløpet som utmåles på oppgjørstidspunktet består av en kompensasjon av et fortidig tap fiksert til krenkelsestidspunktet med tillegg av renter som skal utligne effekten av endringen i tid.

Beløpet som utmåles på oppgjørstidspunktet kan også bestå i en kompensasjon av et fremtidig tap med fradrag tilsvarende renter skadelidte vil få på den kapital som utbetales. Denne kapitalen pluss påløpte renter skal så dekke det løpende fremtidige tapet.102

For disse operasjonene handler det i høy grad om eksakt matematikk, men de matematiske operasjonene har forutsetninger som bygger på et skjønn og juridiske vurderinger. Dette gjelder særlig spørsmålet om rentefotens størrelse fremover og bakover.103 Bakover kan vurderingen influeres av juridiske målsettinger knyttet til preventive hensyn. Fremover vil vurderingene kanskje aller mest influeres av et annet fagfelt – økonomi.

5 Avslutning

Artikkelen har søkt å presentere erstatningsrettens tidsforståelse og å utvikle noen begreper innenfor dette området. Noen slike tidsrelaterte begreper betegner punkter på den tidslinjen som er tegnet opp i punkt 4.2 ovenfor. Nærmere analyse av slike tidspunkt og deres funksjon kunne ha båret egne artikler eller endatil egne avhandlinger. Dette gjelder ikke minst de viktige, men så langt noe underspilte spørsmålene om skjæringspunkter i erstatningsretten og på andre områder, jf. punkt 3.2.4 ovenfor.104 For slike arbeider kan tidsforståelsen som er utviklet i punkt 2 og tidstemaene som er skissert i punkt 3 og 4, oppfattes som en helhetlig ramme for å kunne plassere og forstå erstatningsrettslige spørsmål der tiden spiller en viktig rolle. For spørsmål som gjelder tidsfenomenet mangler både erstatningsretten og rettsvitenskapen generelt en utviklet teoribygning med et anvendelig begrepsapparat.105 Denne artikkelen er forhåpentligvis et bidrag i så måte.