Johanna Schiratzki:

Föräldraansvar i välfärdsrätten. Om vårdnad, vårdnadstvister och barnskydd.

Nordstedts Juridik 2013, 265 sider med registre og litteraturliste.

Denne boken har sitt utspring i Johanna Schiratzkis doktoravhandling fra 1997: Vårdnad och vårdnadstvister. Ved vurderingen av om avhandlingen skulle oppdateres og gis et andre opplag, kom forfatteren til at den dynamiske barneretten har utviklet seg så mye at det ikke ville være mulig bare å oppdatere et arbeid som ble påbegynt for 20 år siden. I stedet har forfatteren derfor valgt å utarbeide en bok som «på et tydeligare sätt adresserar nu aktuella rättsliga frågeställningar» (s. 9).

Forfatteren formulerer formålet med boken slik: «Et övergripande syfte med detta arbetet är att analysera hur rättigheter, skyldigheter och ansvar för barn fördelas mellan föreldrar, det offentliga och barnet självt enligt svensk rätt.» (s. 16). Schiratzki har også en bredere rettsvitenskapelig målsetting med boken. Hun forklarer valget av et velferdsrettslig perspektiv som en form for overbygning over «den splittring som präglar svensk barnrätt», og viser til oppdelingen av rettsspørsmål som gjelder barn i offentligrettslige, sivilrettslige og strafferettslige tema, samt ulike korresponderende prosessuelle systemer (f.eks. forvaltningsdomstoler versus allmenne domstoler). Forfatteren ønsker at boken skal ses som et bidrag til diskusjonen om rettens funksjon for å konstruere og opprettholde et velferdssamfunn med respekt for grunnleggende vurderinger som rettssikkerhet, ikke-diskriminering og den enkeltes integritet. Slike allmenne rettsprinsipper gjennomsyrer framstillingen av rettsreglene og drøftelsene av dem, og gjør at boken får aktualitet langt utover barnerettens, og også velferdsrettens, område. Dette knytter også an til diskusjonen om rettsliggjøring som i Norge på nytt ble aktualisert ved inkorporeringen av økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter i Grunnloven våren 2014.1

Framstillingen tar naturlig nok utgangspunkt i svensk lovgivning, med fyldige referanser til svensk retts- og forvaltningspraksis, men også med betydelige innslag både av EU-rett og -praksis, henvisninger til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), samt FNs barnekonvensjon og kommentarer fra FNs barnekomité. Framstillingen av svensk rett og praksis er interessant i seg selv, sett med norske øyne. Det er mange likhetstrekk med norsk lovgivning, og de forskjellene som finnes er verd å reflektere over.

EU-domstolen har de senere år har hatt en interessant utvikling når det gjelder barns stilling som selvstendige rettssubjekter. Uavhengig av Norges stilling som EØS-land burde denne utviklingen vekke betydelig større interesse i det norske barnerettslige miljøet enn den hittil har gjort. Noe av det som gjør EU interessant for barneretten er det faktum at barn også er EU-borgere, og at dette i noen tilfeller kan medføre at foreldrene får avledede rettigheter fra barnets status, og ikke omvendt. EU-rettens integrering av grunnleggende menneskerettigheter styrker også dens posisjon som rettskilde. For svensk retts vedkommende har EU-retten fått en så sentral plass på menneskerettighetenes område at den utfordrer den stillingen EMK har hatt (s. 31).

Begrepet foreldreansvar («föräldraansvar») utgjør en rød tråd gjennom de seks kapitlene og er med i alle kapitteloverskriftene. Forfatterens mål er å belyse begrepet «i termer av potentiella konflikter» og «presentera det mångfacetterade mönster som föräldraansvar utgör» (s. 10). Fokus for boken er de sivilrettslige reglene om omsorg («vårdnad») og den sosialrettslige beskyttelsen av barn. Forfatteren ser disse to regelkompleks under ett og mener begge inngår i betegnelsen «föreldraansvar» (s. 42).

Begrepet foreldreansvar har ikke et entydig innhold i svensk rett. Boken er derfor også et bidrag til å klargjøre begrepets innhold. Foreldreansvar er, i motsetning til i Norge, forkastet som begrep i svensk lovgivning og for en stor del erstattet av begrepet vårdnad. Schiratzki benytter begrepet foreldreansvar med utgangspunkt i en EU-rettslig forståelse av det: «för att beteckna den eller de personer eller organ som företräder ett barn rättsligt ock ansvarar för at det får den omvårdnad som det behöver» (s. 16). Dette er en definisjon som samsvarer godt med norsk rett (jf. lov om barn og foreldre av 1981 §30). I norsk barnerett ville man nok likevel neppe si at foreldreansvaret kan utøves av foreldre, andre enkeltpersoner eller annet organ, «så som socialnämnd» (s. 16). Bare i helt spesielle unntakstilfeller vil fylkesnemnda overta foreldreansvaret etter norsk rett, og da som oftest med sikte på adopsjon slik at det vil overføres videre til foster-/adoptivforeldre.

Vanligvis vil omsorg og foreldreansvar falle sammen, men norsk barnerett har en lengre tradisjon for å skille ut det som kalles rest-foreldreansvaret, eller rest-beføyelsene etter en omsorgsovertakelse, eller et samlivsbrudd der foreldrene har felles foreldreansvar, men bare den ene har barnet boende hos seg. Rest-foreldreansvaret innebærer i norsk rett for eksempel en rett til informasjon om barnet fra offentlige instanser, rett til å samtykke i skolevalg, samt i religiøse spørsmål og til medisinsk behandling av betydning utover den daglige omsorgen.

Boken består av seks kapitler med oppsummerende kommentarer. I første kapittel presenteres formålet med boken, samt den historiske bakgrunnen for – og utviklingen av – rettsreglene om foreldreansvar, omsorg og samvær, sosialtjenestens ansvar for utsatte barn og utviklingen av barnets stilling som selvstendig rettighetshaver. Forfatteren framhever at samfunnet har tatt et stadig større ansvar for forholdet mellom enkeltindivider, blant annet ved et økende antall individuelle rettighetsregler på velferdsrettens område, og at dette har medført en delvis utvisking av grensen mellom offentlig rett og sivilrett/privatrett. Dette er en god betegnelse på rettsutviklingen i alle de nordiske velferdsstatene:

«Ett exsempel är ambitionen att skapa så gode livsbetingelser som möjligt för barn. Det är denna ambition, hvilken vad gäller barn ofta formuleras i termer av barnets bästa, som nufortiden legitimerat det offentligas befogenheter att ingripa i frågor om vårdnad och barnskydd» (s. 25).

I dette kapittelet presenteres sentrale nasjonale regelverk og internasjonale rettskilder, forfatteren beskriver oppbygningen av forvaltnings- og rettssystemet, presenterer og drøfter rettssikkerhetsbegrepet.

Mens norsk barnerett vanligvis har operert med to hovedkategorier rettigheter for barn: vernerettigheter og selvstendighetsrettigheter, deler Schiratzki barns rettigheter inn i tre kategorier: 1) rettigheter som skal sikre at barn sammenliknet med voksne ikke blir diskriminert (f.eks. retten til liv og vernet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling), 2) rettigheter som er integrerte i foreldrenes (f.eks. retten til privat- og familieliv) og 3) rettigheter som kan ses som unike for barn (f.eks. retten til å få barnets beste vurdert som et grunnleggende hensyn, retten til alternativ omsorg når foreldrene ikke kan ta hånd om barnet, retten til lek og fritid og retten til utdanning). FNs barnekonvensjon tar særlig sikte på å sikre den siste kategorien.2 Forfatteren understreker at barns rettigheter, uavhengig av kategori, vanligvis er «symbolske» i betydningen av at barnet ikke selv kan gjennomføre dem i praksis uten bistand fra omsorgspersoner eller det offentlige. Det siste er imidlertid ikke spesielt for barns rettigheter, og det er kanskje noe sterkt å kalle dette for symbolske rettigheter; som om de ikke har reell verdi. Dette gjelder jo for alle sårbare grupper i et samfunn, som av ulike årsaker er avhengig av andres bistand for å få nyttiggjort seg sine rettigheter fullt ut; som eldre/demente, alvorlig psykisk syke, mennesker med alvorlige rusproblemer, mennesker med psykiske eller fysiske funksjonsnedsettelser, mennesker i koma etter ulykker – og barn. Forfatteren går ikke nærmere inn på diskusjonen av rettighetsbegrepet.

Videre drøfter og analyserer Schiratzki i det første kapitlet hensynet til barnets beste som prinsipp og rettsregel, og målbærer også den kritikken som har vært rettet mot begrepet i internasjonal litteratur. Hun hevder at barnets beste også kan anses som et verdiprinsipp; en norm som oppfyller et ideal mer generelt. Dette idealet – ambisjonen om å fremme barnets beste – er ifølge forfatteren den fremste årsaken til samfunnskontroll i en rekke barnerettslige spørsmål. Hun peker på den dynamiske karakter barnets beste har, og at begrepet kan gis skiftende innhold som er kulturelt og sosialt betinget, og framhever det problematiske i å tolke begrepet ut fra en ide om normalitet:

«Vanligen tar definitionen av barnets bästa avstamp i den sociala kärnfamiljen. Principen om barnets bästa kan därmed tolkas som att det normala blir norm. Annorlunda uttryckt kan barnets bästa uppfattas som rättssystemets integrering av socialt konsensus» (s. 35).

Denne form for normalitetstenkning har også preget norsk debatt på barne- og familierettens område, som for eksempel godkjenning av adoptivforeldre og fosterforeldre. Lenge var den politiske motstanden mot å la enslige få adoptere barn blant annet tuftet på at eneforelder-familien avvek fra det vanlige, og at man ved å tillate enslig-adopsjon indirekte ville åpne for at mennesker som levde i homofile parforhold kunne adoptere, og videre at homofile familier avvek ytterligere fra det normale og dermed ville bli for stigmatiserende og belastende for et adoptivbarn. Nå har debatten om hva en familie er, og hva biologisk foreldreskap er, fått ny aktualitet gjennom de ulike formene for kunstig befruktning, som surrogati og eggdonasjon. Interessant nok har EMD utviklet en rikholdig og mangfoldig praksis når det gjelder forståelsen av hva familieliv er, og hvilke relasjoner som er vernet under EMK artikkel 8. Domstolen legger en vid forståelse til grunn for hva en familie er.3 Det er antakelig bare et tidsspørsmål før EMD må ta stilling til artikkel 8 i relasjon til barn født ved surrogati og eggdonasjon. Her står barneretten overfor nye utfordringer.4

Forfatteren peker på at en idé om normalitet som grunnlag for forståelsen av hva som er barnets beste lett vil kunne medføre rettslige presumpsjoner, for eksempel presumpsjonen for at det er best for barnet å ha samvær med den av foreldrene barnet ikke bor fast hos etter et samlivsbrudd, eller presumpsjonen for at delt omsorg er best for barnet. Det innebærer i praksis at den som hevder at barnets beste avviker fra presumpsjonen, for eksempel fordi det foreligger en risiko for vold eller overgrep hos den ene av foreldrene, blir pålagt bevisbyrden.

«Föreligger risk för barnet er utgångspunkten att samhällets skyddssystem ska aktiveras oberoende av föreldrarnas innställning. I en tvist om vårdnad, boende och umgänge kan det innebära att barnets bäste tolkat som att barnet inte skal utsättas för risker ges företräde framför presumptionen för att gemensam vårdnad regelmässigt främjar barnets bästa» (s. 150).

Forfatteren tar også opp den vanskelige balansen mellom behovet for forutsigbarhet i rettssystemet – som ledd i å ivareta grunnleggende rettssikkerhetshensyn og som lar seg sikre gjennom klare presumpsjoner – og behovet for mer åpne, skjønnsbaserte avgjørelser av barnets beste.

I bokens andre, tredje og fjerde kapittel presenteres, drøftes og analyseres den spenningen og de rettslige dilemmaene som ligger i skjæringsfeltet mellom barnets, foreldrenes og det offentliges rettigheter og plikter. Med utgangspunkt i svensk rett illustreres en rekke av de situasjonene der ulike regelsett griper inn i og gjensidig begrenser eller kompletterer hverandre. Her er det mange paralleller til norsk rett, men også enkelte interessante forskjeller. For eksempel brukes ikke sakkyndige i svenske barnefordelingssaker. I stedet engasjeres sosialtjenesten i utredning av barnets behov, godkjenning av avtaler om foreldreansvar, og omsorg og samvær etter samlivsbrudd, noe som har medført en styrket posisjon for sosialtjenesten i slike saker. I Norge kommer barneverntjenesten gjerne først på banen når det kommer en bekymringsmelding om at barnet lider under et høyt konfliktnivå mellom foreldrene, eller utsettes for vold, overgrep eller andre former for omsorgssvikt hos en eller begge foreldrene etter et samlivsbrudd. Denne typen saksmengde er imidlertid økende i Norge.5

En interessant observasjon er forfatterens analyse av forhandlingsperspektivet i barnefordelingssaker der idealet og «normaliteten» er rettet mot at foreldrene skal bli enige om en avtale, parallellen til reglene om samtykke til omsorgsovertakelse og andre barnevernstiltak som forutsettes basert på frivillighet, der normalsituasjonen innebærer to mindre jevnbyrdige parter, men hvor enighet også er målet. Forhandlingsperspektivet – eller -presset – gjør det særlig viktig å identifisere de sakene som ikke egner seg for rettsmekling, for eksempel der det foreligger mistanke om vold i parforholdet eller andre former for fysisk eller psykisk omsorgssvikt, eller foreldrene framstår som lite likestilte av andre grunner, noe Schiratzki også framhever. Et særlig problem er at barnets mening, tanker og opplevelser av familielivet ikke alltid kommer fram eller blir tilstrekkelig vektlagt i en prosess hovedsakelig orientert mot å få foreldrene til å bli enige.6

Videre gjennomgås også reglene for barns rett til helsetjenester, utdanning og skoleplikt, samt retten til underhold. Tema som barns tanke- og trosfrihet og integritetsvern behandles også, i tillegg til spørsmål knyttet til vergemål og partsrepresentasjon berøres, samt den prosessuelle betydningen av barnets alder, barnets egen mening og rett til å bli hørt. Et eget avsnitt er viet erstatningsansvar for barns skadevoldende handlinger. Videre tar forfatteren opp spørsmål rundt offentlighet og taushetsplikt om barn, og behandler i et lengre avsnitt det offentliges ansvar for beskyttelse av barn, herunder risikovurderinger og -utredninger, forholdet mellom barnets, foreldrenes og det offentliges rettigheter og plikter overfor barn under omsorg.

Til forskjell fra norsk rett skiller svensk rett mellom frivillig og tvungen omsorgsovertakelse. Omsorgsovertakelse med tvang kan som hovedregel ikke skje dersom vilkårene for frivillig omsorgsovertakelse foreligger etter svensk rett (jf. det minste inngreps prinsipp). Ved lov om barneverntjenester av 1992 (bvl.) forlot vi dette skillet i Norge. Omsorgsovertakelse som tvangsvedtak kan gjennomføres dersom de materielle vilkårene er oppfylt, uavhengig av om foreldrene reelt sett samtykker. I dette ligger noen prosessuelle rettssikkerhetsgarantier ved at saken behandles som ordinær tvangssak for fylkesnemnda. Men det er også et vilkår for omsorgsovertakelse etter norsk rett at barnet ikke kan tilbys tilfredsstillende omsorg gjennom frivillige hjelpetiltak, herunder frivillig plassering utenfor hjemmet. Schiratzki kritiserer for øvrig det svenske regelverket for omsorgsovertakelse for ikke i tilstrekkelig grad å ivareta barnets behov for et særlig vern mot omsorgssvikt, fordi det blir avgjørende hvilke grunner for omsorgsovertakelse som påberopes. En annen årsak som forfatteren ikke selv nevner, kan være at det er et vilkår for omsorgsovertakelse etter svensk rett at barnets helse og utvikling vil bli skadet dersom barnet ikke tas under omsorg; det legges altså opp til en framtidsvurdering. Etter norsk rett er det bare ett av de fire alternative vilkårene i bvl. §4-12 som krever en slik framtidsvurdering (§4-12 d). Alle de øvrige vilkårene er basert på en nåtidsvurdering; det vil si at det er tilstrekkelig at barnet i dag lider overlast i tråd med vilkårene for at omsorgen kan overtas.

I kapittel fem behandler forfatteren en del prosessuelle spørsmål knyttet til saksbehandling og rettergang, herunder barns og foreldres partsstilling og prosessdyktighet. Forfatteren peker på at barn, på samme måte som etter norsk rett, ikke har partsstilling i saker om samvær og bosted etter et samlivsbrudd, men bare en rett til å bli hørt. I følge Schiratzki gis barnets mening større vekt («materiellt större betydelse», s. 219) i saker om omsorg og foreldreansvar i forbindelse med samlivsbrudd, enn i saker om omsorgsovertakelse i barnevernet. Det er en interessant observasjon. En av årsakene kan muligens være at man i barnefordelingssaker oftere vil kunne finne samsvar mellom det som vurderes som barnets beste og barnets egen mening, enn man finner i saker om omsorgsovertakelse. Man kan tenke seg at i valget mellom to likestilte hjem vil barnets egen mening oftere kunne være utslagsgivende, enn når det gjelder beslutninger om plassering utenfor hjemmet.

Forfatteren reiser avslutningsvis i dette kapitlet spørsmålet om i hvilken utstrekning de ulike rettsprosessene samsvarer med hensynet til barnets beste, og viser til betydningen av overenskomster, enten de er basert på mekling eller samtykke. Hun kritiserer barns svake stilling i den svenske sivilprosessen: «En annan sak är att barn och unga under 15 år sällan involveras i den bemärkelsen att de träffar domare eller kommunalpolitiker som avgör frågor om dess situation». Denne situasjonen er nok annerledes i Norge der barn vanligvis høres gjennom en samtale med dommeren (som eventuelt lar seg bistå av en sakkyndig) på dommerens kontor.7 I tvangssaker etter barnevernloven kan barnet selv, eller gjennom en talsperson, få fremme sine synspunkter for fylkesnemnda.8

I bokens siste kapittel – kapittel seks – tar forfatteren opp et tema som krever stadig større oppmerksomhet internasjonalt: hvordan løse spørsmålene rundt (offentlig og privat) omsorg og foreldreansvar for barn med tilknytning til flere land, og disse barnas rettsstilling mer generelt. I dette kapitlet presenteres og drøftes sentrale spørsmål knyttet til barnebortføring i forbindelse med barnefordeling og samvær, eller som ledd i flukt fra barnevernet, flytting av barn mellom EU-land, asylsøkerbarns rettsstilling, herunder papirløse barn («gömda barn»), samt spørsmål om plassering av barn under barnevernets omsorg i et annet EU-land etter Brussel II-forordningen. Rettsgrunnlaget for beslutninger i slike saker utgjør et komplekst samspill mellom internasjonal privatrett, internasjonale avtaler og konvensjoner (som Haag-konvensjonene), menneskerettigheter/barnekonvensjonen, EU-rett og nasjonale regler i berørte land. Feltet er i rask endring. Schiratzki beskriver de senere årenes utvikling av rettslige spørsmål om foreldreansvar og offentlig omsorg av barn med internasjonal tilknytning som revolusjonerende, og viser blant annet til at svensk lovgivning fra 1. januar 2013 tillater plassering av barn under omsorg utenfor landets grenser.

I sluttordet minner Schiratzki oss på at jussen ikke utøves i et tomrom, og at det er begrenset hva man kan oppnå utelukkende med rettslige virkemidler. Betydningen av samarbeid med det sosialfaglige feltet som ledd i realisering av reglenes intensjoner understrekes, og boken klargjør de rettslige forutsetningene for dette samarbeidet. Den stadige utfordringen er denne:

«I såväl juristers som socionomers uppdrag ligger att finna en avvägning mellan rättsstatsprinciper så som objektivitet och proportionalitet och det enskilda barnets specifika behov» (s. 239).

Det er ofte i dette skjæringsfeltet at prinsippet om barnets beste viser sitt sanne ansikt: Blir begrepet brukt for å fremme andre interesser enn barnets, eller blir det brukt for å styrke barnets rettsstilling på bekostning av andre interesser der det er interessekonflikt?

Johanna Schiratzki har skrevet en bok som tar pulsen på den nordiske barneretten og dens utvikling, og på barns stilling i våre velferdssamfunn. I tillegg gjøres barne- og velferdsretten til et middel for å adressere grunnleggende rettsvitenskapelige problemstillinger, samt spørsmålet om grensene for hva man kan oppnå gjennom rettslig regulering. Boken kan og bør leses av alle med interesse for barnerett og velferdsrett. Bokens detaljerte framstilling av svensk rett gjør at den nok ikke egner seg så godt på andre lands pensumlister, men den bør inn som støttelitteratur i barnerettslige, velferdsrettslige og barnevernfaglige valgfag og utdanninger.