Njål Høstmælingen, Elin Saga Kjørholt, Kirsten Sandberg (red.):

Barnekonvensjonen – barns rettigheter i Norge,

Universitetsforlaget, 2. utg. 2012, 428 s.

FNs Barnekonvensjon av 1989 er den konvensjonen som er ratifisert av flest land i verden, og den har siden 2003 vært direkte inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven. Konvensjonen er på et vis allemannseie i Norge, gjort kjent gjennom fargerike plakater nesten overalt der barn ferdes, omfattet av betydelig interesse, og ikke sjelden omtalt med et presisjonsnivå som etterlater et feilaktig inntrykk av hva den faktisk innebærer.

Denne boka er en artikkelsamling, der et bredt utvalg av teoretikere og praktikere har behandlet de vesentligste artiklene i FNs barnekonvensjon i en form for kommentarutgave.

Da første utgave kom i 2008 var, i følge forordet, «målet å samle kompetanse for å lage en ny fremstilling av barns rettigheter i Norge med vekt på gjennomføring av rettighetene i praksis». Formålet synes fortsatt å være ikke bare en teoretisk fremstilling, men like mye en praktisk operasjonalisering av rettighetene i Norge i dag. Artikkelsamling som format gir variasjon og ulike innfallsvinkler. Behandlingen skjer også på ulike nivåer; der noe er utpreget akademisk og teroretisk er annet utpreget praktisk. Dette er en styrke for lesverdigheten for meg som praktiker, men trolig også en fordel med tanke på at mange andre lesere vil være både praktikere og ikke-jurister. Samspillet mellom de ulike tilnærmingene skaper et godt hele, og teoretikere og praktikere spiller hverandre gode. Aller best virker til mitt formål de professorale behandlingene av de store overbyggende artiklene, og disse gir gode baktepper for den mer praktiske og kasuistiske behandlingen av de enkelte artiklene med mer konkrete rettigheter.

I forordet presenteres innholdet slik; «Boka inneholder først en generell presentasjon av barnekonvensjonen og dens rolle i kapittel 1. Inndelingen av de øvrige kapitlene tar utgangspunkt i barnekomiteens retningslinjer for rapportering. Dette har vi gjort fordi vi mener denne gir en god og hensiktsmessig inndeling av tematiske områder. I denne boka skal du kunne ta utgangspunkt i en gruppe barn du er opptatt av, eller et tema du er interessert i, og lese spesielt om dette. Samtidig skal boka reflektere hvordan rettighetene henger sammen som en helhet, og hvordan de fire generelle prinsippene er grunnleggende for alle rettighetene.»

Etter det innledende kapittelet om konvensjonen som helhet (Lucy Smith), følger kapitler om retten til ikke-diskriminering (Frøydis Heyerdahl), hensynet til barnets beste (Trude Haugli), prinsippet om barnets rett til liv, overlevelse og optimal utvikling (Elin Saga Kjørholt), før barns rett til å bli hørt (Kirsten Sandberg). Etter dette følger kapitler om sivile rettigheter og friheter (Njål Høstmælingen), rettigheter for barn i konflikt med loven (Mette Yvonne Larsen), barns rett til familie og omsorg, særlig om barnevernet (Elisabeth Gording Stang), barns rett til helsetjenester (Marit Halvorsen og Henriette Sinding Aasen), rettigheter for barn med funksjonshemning (Aslak Syse), retten til materiell velferd (Mons Oppedal), retten til utdanning (Geir Helgeland), retten til lek og fritid (Anne Trine Kjørholt), asylsøkende barns rettigheter (Kirsten Sandberg), og retten til beskyttelse mot vold, overgrep og utnyttelse (Ragnhild Hennum). Boka avsluttes med behandling av barn av minoriteter og urfolk (Hadi Khosravi Lile), og et eget kapittel om tredje tilleggsprotokoll om individuell klagerett etter konvensjonen (Elin Saga Kjørholt), som foreløpig ikke er ratifisert av Norge.

FNs Barnekonvensjon kan synes lite relevant i Norge, når man forholder seg til vår ekstremt privilegerte situasjon i verden. En del henvisninger til og bruk av Barnekonvensjonen i norsk offentlighet, har til tider hatt en kunstig klang og fremstått noe umusikalsk. Dette preger ikke bokas framstilling. Den tar god høyde for at Barnekonvensjonen i første rekke har og skal ha betydning for å trekke opp nivået på barns livskvalitet der det trengs mest, men samtidig at dette krever standarder og foregangsland. I denne konteksten gis konvensjonen mening også for Norge, selv der det ikke er naturlig med konvensjonen i hånd å kreve fremskritt på vegne av våre egne barn. Samtidig løftes fram grupper av underpriviligerte og ofte diskriminerte barn også i Norge; som asylsøkende barn, barn som er eller burde være omfattet av barneverntiltak, samt barn i konflikt med loven. Og forfatterne evner å gjøre konvensjonen og dens motiver relevant også på viktige samfunnsområder for mange norske barn i dag, som for eksempel når Kirsten Sandberg problematiserer barnets rett til å bli hørt, rent praktisk i forbindelse med mekling på familievernkontoret. Omvendt gjøres behagelig nøkterne grep der for eksempel Njål Høstmælingen adresserer det vanskelige møtet mellom retten til identitet og den bioteknologiske virkeligheten som omgir unnfangelsesmulighetene i dag, eller der han under retten til ytringsfrihet heller problematiserer all risiko forbundet med norske barns forhold til internett og sosiale medier, der de kan overeksponere og utlevere seg selv og andre på måter og i et omfang de vanskelig kan gjenvinne kontroll over.

Det er en styrke ved boka at den stort sett er tilforlatelig og rett fram når det gjelder hva som faktisk ikke er et problem for norske barn, og hvor Norge klart oppfyller sine forpliktelser etter konvensjonen. Den gir også stort sett edruelige framstillinger av hvordan konvensjonen kan brukes som rettskilde for domstolene, og hvor den kan forventes å ha gjennomslagskraft og ikke.

Boka har gitt meg som praktiker dypere innsikt i Barnekonvensjonen og en kjærkommen oppdatering av «rikets tilstand». Jeg anbefaler boka som sammenhengende lesning for den som er interessert i norsk og internasjonal barnerett, men også som tematisk oppslagsverk for den som befatter seg med ulike forvaltningsområder som berører barn.