Frode A. Innjord (red.)

Plan- og bygningsloven med kommentarer bind 1 og bind 2.

Gyldendal Akademisk, Oslo 2010, 1084 s.

1 Oversikt

Plan- og bygningsloven med kommentarer er et to binds verk som gir løpende kommentarer til bestemmelsene i lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven).

Bind 1 inneholder en alminnelig del (s. 1-45), en plandel (s. 47-400) og en tredje del om gjennomføring (s. 401-530). I bind 1 finner en også et lovspeil, en litteraturliste og et stikkordsregister, samt en forfatteromtale (s. 530 flg.)

Bind 2 inneholder en byggesaksdel (s. 547-866), del fem om håndhevings- og gebyrregler (s. 867-902) og en sjette del om sluttbestemmelser (903-917). Videre inneholder bind 2 registre over litteratur (s. 1066-1067), forarbeider (s. 1068-1070), dommer (s. 1071-1073), lover (s. 1074-1077), uttalelser fra Sivilombudsmannen (s. 1078) og stikkord (s. 1079-1084). På samme måte som bind 1, avsluttes bind 2 med en omtale av forfatterne av fremstillingen.

Fremstillingen er skrevet av advokater ansatt ved Advokatfirmaet Hjort DA. Ansvaret for utformingen av de ulike kapitlene er blitt fordelt slik at Frode A. Innjord har skrevet kommentarene til kapitlene 1 – 15, som utgjør s. 5 – 432 av bind I. Harald Hjort har skrevet kommentarene til kapitlene 28, 29 og til deler av kapittel 34, Ola Mæland til kapitlene 19, 32 og 33, Halvard Leirvik til kapitlene 16, 26, 27, 30 og 31, Liv Aandal til kapittel 17, Jan Gudmund Aanerud til kapitlene 20-25, og Fredrik Berger til kapittel 18 og til deler av kapittel 34. Frode A. Innjord har hatt det redaksjonelle ansvaret med å gjennomgå samtlige bidrag for å sikre et enhetlig preg på fremstillingen.

Fremstillingen tar sikte på å være à jour per 21. juli 2010.

2 Fra 1800-tallets bygningsrett til dagens plan- og bygningslov

Plan- og bygningsretten er en ung rettsdisiplin. Faget behandler regelverket om generell samfunnsplanlegging på tvers av samfunnssektorer og forvaltningsnivåer. Bygningsretten, den faglige forløper til plan- og bygningsretten, kan i Norge spores tilbake til begynnelsene av 1800-tallet. I 1927 fikk Christiania sin første bygningslov, tett etterfulgt av Bergen og Trondheim. Det var imidlertid først ved bygningsloven av 1965 at Norge fikk en samlet bygningslov som gjaldt for hele landet.

Bygningsloven av 1965 skilte seg også fra tidligere lovgivning på området ved at den la opp til et system med overordnet planlegging ved generalplaner og fylkesplaner. Dermed markerte bygningsloven av 1965 overgangen fra den klassiske bygningsretten, som hovedsakelig tok sikte på å ivareta krav til byggekvalitet, brannsikkerhet, gatenett og hygiene, til faget plan- og bygningsrett som er et redskap for generell samfunnsplanlegging på tvers av forvaltningsorganer og samfunnssektorer.

Systemet med overordnet planlegging ble ytterligere raffinert og utbygget ved plan- og bygningsloven, som trådte i kraft 1. juli 1986. Plan- og bygningsloven ble endret en rekke ganger, før den ble opphevet ved reglene i lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven).

I likhet med 1985 loven bygger dagens plan- og bygningslov på et tosporet system, hvor plandelen hører under Miljøverndepartementet, mens Kommunal- og regionaldepartementet håndterer lovens byggesaksdel. Denne todelingen satte sitt preg på hvordan loven ble utformet, ved at det ble opprettet to lovutvalg, henholdsvis Planlovutvalget og Bygningslovutvalget.

Planlovutvalget ble opprettet av Stortingets energi- og miljøkomité ved Innst. S nr. 219 (1996-97). Et sentralt mandat for planlovutvalgets arbeid var å forenkle, effektivisere og sikre deltagelse i prosessene etter plan- og bygningsloven. Professor Hans Chr. Bugge ledet Planlovutvalget, som i NOU 2001: 7 Bedre kommunal- og regional planlegging etter plan- og bygningsloven, ga en vurdering av hvordan viktige sider ved fremtidens plansystem burde utformes. Planlovutvalget fremmet deretter forslag til nye planbestemmelser til plan- og bygningsloven i NOU 2003: 14 Bedre kommunal- og regional planlegging etter plan- og bygningsloven II.

Byggesaksdelen i den nye plan- og bygningsloven ble utredet av Bygningslovutvalget, ledet av sorenskriver Nils Terje Dalseide. Også Bygningslovutvalget utformet to delutredninger. I NOU 2003: 24 Mer effektiv bygningslovgivning fremsatte Bygningslovutvalget forslag til nye regler om utbyggingsavtaler, som senere dannet grunnlag for et nytt kapittel XI-A i plan- og bygningsloven av 1985. NOU 2003: 24 inneholdt videre vurderinger av et utvalg hovedspørsmål knyttet til hvordan byggesaksdelen i den nye plan- og bygningsloven burde utformes. I NOU 2005: 12 Mer effektiv bygningslovgivning II fremsatte Bygningslovutvalget et samlet forslag til ny byggesaksdel til plan- og bygningsloven.

Utredningene fra Planlovutvalget ble behandlet av Miljøverndepartementet, som utformet Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen). Stortingets energi- og miljøkomité utarbeidet deretter Innst. O. nr. 57 (2007-2008), som ledet frem til at plandelen av loven ble vedtatt ved lov 27. juni 2008 nr. 71. Utredningene fra Bygningslovsutvalget ble behandlet av Kommunal- og regionaldepartementet, som utarbeidet Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen). Stortingets kommunal- og forvaltningskomité la deretter frem Innst. O. nr. 50 (2008-2009), som ledet frem til at byggesaksdelen ble vedtatt ved lov 8. mai 2009 om endringer i lov om planlegging og byggesaksbehandling.

Byggesaksdelen ble følgelig vedtatt nesten et år etter plandelen, noe som igjen ledet til at plandelen trådte i kraft 1. juni 2009, mens ikrafttredelsen for byggesaksdelen ble forskjøvet til 1. juli 2010.

I perioden frem til byggesaksdelens ikrafttredelse, ble det ved forskrift 15. juni 2009 nr. 669 gitt bestemmelser om samvirke mellom bestemmelsene i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 og bestemmelsene i plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71. Da byggesaksdelen trådte i kraft 1. juli 2010, ble denne forskriften opphevet.

Som fremstillingen overfor viser, har forhistorien til den nye plan- og bygningsloven etterlatt en mengde forarbeider som følge av at henholdsvis plandelen og byggesakdelen av loven ble forberedt av ulike lovutvalg, departementer og stortingskomiteer. Videre er den nye plan- og bygningsloven på de fleste punkter en videreføring av reglene i plan- og bygningsloven fra 1985. Dette gjør at forarbeidene til 1985-loven og praksis etter denne lovs bestemmelser ofte kan tjene som tolkningsfaktorer i forhold til reglene i den nye loven. Disse forhold gjør at plan- og bygningsretten er et utfordrende rettsområde å navigere seg frem i. Som jeg kommer til nedenfor under punkt 4, har forfatterne av Plan- og bygningsloven med kommentarer bind 1 og bind 2 etter min mening gjort flere kloke grep for å gjøre det omfattende rettstoffet lettere tilgjengelig for leseren.

3 Litteraturen på området

Etter plan- og bygningsloven av 1985 ble det utviklet en omfattende litteratur, både fra universitetslærere og fra praktiserende jurister. Arvid Frihagen, Plan- og bygningsloven kommentarutgave, Bergen 1988 (bind I og II), 1989 (bind III) og 1990 (bind IV) på til sammen 1770 sider ga grundige kommentarer til plan- og bygningsloven av 1985. Andre utførlige fremstillinger knyttet til plan- og bygningsloven av 1985 er Carl August Fleischer, Plan- og bygningsretten, Oslo 1992, 697 sider og Odd Jarl Pedersen m.fl., Plan- og bygningsrett, Oslo 2000, 691 sider.

Litteraturen til den nye plan- og bygningsloven av 2008 består foruten kommentarutgaven som omtales i denne bokanmeldelsen, hovedsakelig av fremstillingene til Odd Jarl Pedersen m.fl., Plan- og bygningsrett del 1, 2. utgave Oslo 2010, 512 sider og Odd Jarl Pedersen m.fl., Plan- og bygningsrett del 2, 2. utgave Oslo 2011, 736 sider. En mer kortfattet og oversiktlig introduksjon til lovens bestemmelser finnes i Hans Chr. Bugge, lærebok i miljøforvaltningsrett, 3. utgave, Oslo 2011, 336 sider på s. 171-223.

4 Kommentarutgavens oppbygning og presentasjon av rettstoffet

En lovkommentar kjennetegnes ved at den gir løpende kommentarer til de enkelte ledd i de ulike paragrafer i vedkommende lov. Kommentarutgaven til den nye plan- og bygningsloven følger denne oppskriften, men har lagt til et par elementer, som jeg vil knytte noen merknader til i det følgende.

Fremstillingen er som nevnt delt inn i seks deler. I forkant av hver del er det gitt en kort beskrivelse av hvilke rettsforhold vedkommende del regulerer. I disse oversiktene trekkes det ofte sammenligninger til plan- og bygningsloven av 1985. Nyttig informasjon om lovens tilblivelse og forholdet til tidligere lovgivning, finnes også i fremstillingens forord.

Forut for de løpende kommentarene til hver enkelt paragraf er det videre inntatt tre faste punkter. Det første punktet gir en henvisning til den tilsvarende bestemmelse i plan- og bygningsloven av 1985. En slik henvisning er nyttig, da det er grunn til å tro at en stor andel av bokens kundegruppe har god kjennskap til bestemmelsene i den tidligere lov. Henvisningen til den tilsvarende bestemmelse i 1985-loven gjør det også enklere for en leser som ønsker å undersøke hvordan tilsvarende spørsmål ble løst etter den tidligere lov, f.eks. ved å slå opp i litteraturen knyttet til denne loven.

I det andre punktet gis en henvisning til forarbeidene til vedkommende bestemmelse. Disse henvisningene holder et høyt presisjonsnivå, med nøyaktig sidehenvisning. Så langt jeg har undersøkt er henvisningene til forarbeidene uttømmende. Siden loven er utredet av to ulike lovutvalg, og forberedt av i to ulike departementer og stortingskomiteer, er de fleste lovparagrafer omtalt i fire til fem forskjellige lovforarbeider. De nøyaktige henvisningene til forarbeidene vil derfor kunne spare mye tid for den som ønsker å sette seg inn i primærkildene knyttet til de enkelte bestemmelsene.

Det tredje punktet forut for kommentarene til de enkelte lovparagrafene har overskriften «Generelt». Under dette punktet gis en generell omtale av innholdet i vedkommende bestemmelse. For enkelte lovparagrafer gis det her også en redegjørelse og avveining av de ulike forarbeidene til bestemmelsen. Videre gis det under punktet «Generelt» av og til en kort redegjørelse for innholdet i den tilsvarende bestemmelse i plan- og bygningsloven av 1985.

Et punkt hvor bokens presentasjon nok kunne vært bedre, er ved kommentarene til de lovbestemmelser som inneholder ledd som igjen er inndelt i flere bokstaver eller flere nummer. Et eksempel kan være kommentarene til § 12-7 om bestemmelser i reguleringsplan. Denne bestemmelsen inneholder kun et ledd, som igjen er inndelt i 14 nummer. En leser som ønsker å finne frem til kommentarene til et bestemt nummer, for eksempel første ledd nr. 2, vil måtte regne med å lete en stund. Grunnen til dette er at kommentarene til de enkelte numrene ikke er skilt ut med egne overskrifter, slik kommentarene til de ulike leddene i paragrafene er. Det kunne nok vært en fordel om inndelingen i de ulike numrene også ble gitt en klarere markering.

5 Forholdet mellom kommentarutgave og rettsforskning

I akademiske kretser brukes undertiden betegnelsen lovkommentar som en motsetning til begrepet rettsforskning eller rettsvitenskap. Hvordan begrepene rettsforskning og rettsvitenskap skal avgrenses, kan det nok være delte meninger om. De fleste er nok likevel enige om at kvaliteten på et juridisk arbeid bl.a. kan måles ut fra hvor høyt presisjonsnivå det holder, og hvilken grad de resonnementer som fremføres kan overprøves av leseren. Videre er de fleste enige i at korthet er et ideal ved utformingen av juridiske tekster, så lenge korthet ikke går på bekostning av tekstens presisjonsnivå og overprøvbarhet. Idealene om presisjon, overprøvbarhet og korthet er imidlertid parametere som en kommentarutgave kan oppfylle vel så godt som en ph.d.-avhandling, eller et annet rettsvitenskapelig arbeid. Når kommentarutgaven undertiden blir stilt opp som en motsetning til rettsforskning, siktes en nok derfor som regel til at en kommentarutgave tradisjonelt ikke har vært en arena for dyp og nytenkende analyse av rettsspørsmål. En kommentarutgave har i stedet vært arenaen for fortløpende gjengivelse av konvensjonell kunnskap om innholdet i de enkelte bestemmelsene i den lov som kommenteres. Plan- og bygningsloven med kommentarer føyer seg stort sett inn i denne tradisjonen. Presisjonsnivået ved gjengivelsen av bestemmelsenes innhold, er imidlertid varierende.

6 Nærmere om fremstillingens presisjonsnivå

Selv om fremstillingen hovedsakelig er begrenset til en gjengivelse av det allment aksepterte innholdet i de enkelte lovparagrafer i plan- og bygningsloven, holder gjengivelsene gjennomgående et høyt presisjonsnivå. De autoritative rettskildene, særlig de fragmenterte lovforarbeidene, er utførlig gjengitt og avveid. Forfatterne har nedlagt et betydelig arbeid ikke bare ved å finne frem i de mange og tidvis sprikende forarbeidsuttalelsene, men også ved å presentere de slutninger som kan utledes av disse på en oversiktlig måte. En av Regjeringens målsetninger med å utforme en ny plan- og bygningslov, var å gjøre rettstoffet mer tilgjengelig for personer uten juridisk utdannelse. I planlovutvalgets mandat var det bl.a. fremhevet at «det bør videre legges vekt på en god redaksjonell og lovteknisk utforming som også tydeliggjør hovedbestemmelsene i loven, og gjør den lett tilgjengelig for forskjellige brukere».1 Det kan på denne bakgrunn virke noe paradoksalt at den norske lovgivningstradisjonen, med relativt korte lovtekster og omfattende forarbeider, kombinert med den tosporede lovforberedelsen, har ført til at det i forhold til flere av bestemmelsene i den nye plan- og bygningsloven er tilnærmet umulig for den jevne borger å danne seg et adekvat bilde av rettstilstanden. Det grundige arbeidet forfatterne har lagt ned ved å gjengi og avveie de ulike forarbeidsuttalelser, bidrar langt på vei til å avbøte dette problemet.

Fremstillingen viser også til relevant rettspraksis, og til uttalelser fra Sivilombudsmannen. Ved min gjennomlesning har jeg ikke oppdaget at sentrale avgjørelser/uttalelser er utelatt. Rettspraksis og Sivilombudsmannens uttalelser er imidlertid ikke undergitt en like grundig behandling som lovens forarbeider. Leseren blir først og fremst gjort oppmerksom på den rettspraksis og de Sivilombudsmannsuttalelser som finnes, med et kort referat eller sitat fra vedkommende avgjørelse/uttalelse. De mange nyanser og tolkningsalternativer som en avgjørelse/uttalelse ofte etterlater, blir som regel ikke nærmere belyst. Videre gir fremstillingen i liten grad noen vurdering av de avgjørelser/uttalelser som blir referert.

Et eksempel på dette er behandlingen av Rt. 2009 s. 661. Høyesterett tok her stilling til rettsvirkningene av utelatt konsekvensutredning ved omreguleringen av et friområde i Husebyskogen, slik at området kunne huse den nye amerikanske ambassaden. På s. 93 i kommentarutgaven fremholdes det at manglende konsekvensutredning er en saksbehandlingsfeil som «må bedømmes på grunnlag av det alminnelige prinsippet i forvaltningsloven §41, jf. Rt. 2009 s. 661».2 Kommentarutgaven gir imidlertid ingen veiledning om hvordan Høyesterett resonnerte i forhold til ugyldighetsspørsmålet i den foreliggende sak. Videre gis det ingen redegjørelse for hvordan Høyesteretts premisser i Rt. 2009 s. 661 står seg i forhold til tidligere rettspraksis om ugyldighet ved mangelfull saksutredning spesielt, og de alminnelige forvaltningsrettslige regler om ugyldighet ved saksbehandlingsfeil generelt. I Rt. 2009 s. 661 hadde myndighetene helt unnlatt konsekvensutredning. Det var følgelig ikke tale om et tilfelle hvor det var foretatt en konsekvensutredning som retten fant mangelfull. Planmyndighetene hadde overhode ikke utøvet noe skjønn mht. hvor grundig konsekvensutredningen skulle være. At Høyesterett i et slikt tilfelle enstemmig fant «grunnlag for å se bort fra manglende konsekvensutredning kan ha virket bestemmende for kommunens omreguleringsvedtak»3 slik at vedtaket kunne kjennes gyldig etter fvl. §41, er ikke uten videre enkelt å innpasse i den alminnelige lære om ugyldighet/gyldighet. I litteraturen har det lenge vært enighet om at mangelfull saksutredning er en type feil som ofte kan ha virket inn på vedtakets innhold.4 Høyesteretts uttalelse om at det «ikke [er] rom for en alminnelig presumsjon for innvirkning»,5 når planforvaltningen helt har unnlatt å utføre lovpålagt konsekvensutredning er ikke lett å forene med teoriens standpunkt. Et annet forhold som har betydning når en skal stilling til om en saksbehandlingsfeil kan ha virket inn på vedtaket etter fvl. §41, er utfallet av stemmegivningen i kollegiale organer. Hvis et vedtak er truffet med en stemmes overvekt skal det mindre til før en kommer til at en saksbehandlingsfeil fører til ugyldighet, enn der vedtaket er truffet med markant flertallet eller enstemmighet. I ambassadesaken hadde kommunestyret avgjort saken med en stemmes overvekt, etter at en representant fra henholdsvis Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Venstre brøt med innstillingene fra sin partigruppe. Høyesterett fant imidlertid ikke grunn til å gå inn på disse forhold, ved vurderingen av om manglende konsekvensutredning kunne ha virket inn på kommunestyrets vedtak.

Dommen i Rt. 2009 s. 661 er kritisert av Inge Lorange Backer og Hans Chr. Bugge, Forsømt konsekvensutredning av alternativer, Lov og Rett 2010 s. 115-127. Forfatterne av kommentarutgaven kunne nok med fordel reflektert noe mer inngående om Høyesteretts premisser i Rt. 2009 s. 669, fremfor å kopiere inn en nokså intetsigende uttalelse om at manglende konsekvensutredning er en saksbehandlingsfeil som «må bedømmes på grunnlag av det alminnelige prinsippet i forvaltningsloven §41, jf. Rt. 2009 s. 661» flere steder i fremstillingen.6 Generelt gir kommentarutgaven begrenset veiledning om hvilke rettssetninger og argumenter som kan utledes av rettspraksis og Sivilombudsmannens uttalelser, utover å vise til de avgjørelser/uttalelser som har relevans i forhold til den aktuelle lovparagraf.

Selv om analysen av kildematerialet utover lov og forarbeider fremstår som forholdsvis grunn, og forfatterne gjennomgående er tilbakeholdne med å gi uttrykk for egne refleksjoner, finnes det enkelte unntak. Et eksempel er behandlingen av dispensasjonsbestemmelsen i §19-2. Kommentarutgaven gir her en forholdsvis inngående redegjørelse for rettspraksis og uttalelser fra Sivilombudsmannen knyttet til dispensasjonsbestemmelsene i plan- og bygningsloven av 1985 §7, herunder en analyse av hvilken betydning de refererte avgjørelsene/uttalelsene må antas å ha for tolkningen av §19-2. Kommentarene til dispensasjonsbestemmelsen i §19-2 er også et av de få steder i fremstillingen hvor det gis synspunkter på hvilke konsekvenser lovgiverens valg må antas å få i det praktiserende rettsliv, dog uten at det er tilløp til å stille spørsmålstegn ved godheten ved lovgiverens valg. Under behandlingen av §19-2 annet ledd vises det først til at forarbeidene til bestemmelsen slår fast at de vilkår som oppstilles for at planmyndighetene skal kunne gi dispensasjon, skal anses som et rettsanvendelsesskjønn. Det vil si at Sivilombudsmannen og domstolene skal ha adgang til å overprøve planmyndighetenes vurdering av om vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt i den enkelte sak. Deretter fremholdes det at «det er grunn til å anta at domstolene vil utøve betydelig tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltningens vurdering av om lovens vilkår er oppfylt».7 Ifølge kommentarutgaven har rubriseringen som rettsanvendelsesskjønn derfor størst betydning ved at Fylkesmannen som klageinstans «nå kan overprøve kommunens vurdering av om dispensasjonsvilkårene er oppfylt, uten å være bundet til å legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret».8 Personlig er jeg enig i disse synspunktene. Spørsmålet om domstolenes adgang til å etterprøve planmyndighetenes vurderinger av om dispensasjon skal gis, var gjenstand for omfattende diskusjon i forhold til den tidligere dispensasjonshjemmelen i plan- og bygningsloven 1985 §7. At forarbeidene til dagens lov slår fast at domstolene skal ha adgang til å kontrollere planmyndighetenes vurdering av om vilkårene for å gi dispensasjoner oppfylt i den enkelte sak, innebærer ikke at domstolene er forpliktet til å gjøre dette. På samme måte som etter plan- og bygningsloven 1985 §7, vil intensiteten i kontrollen med planforvaltningens vurderinger av om dispensasjonsvilkårene er oppfylt, være et spørsmål domstolene avgjør fra sak til sak.

Når det gjelder statsforvaltningens plikt til å legge vekt på det kommunale selvstyret etter forvaltningsloven §34 annet ledd, er dette en plikt som kun inntrer «ved prøving av det frie skjønn». Som fremholdt i kommentarutgaven, har forarbeidenes uttalelse om at vilkårene for dispensasjon skal anses som rettsanvendelse, derfor den virkning at Fylkesmannen som klageinstans fult ut kan overprøve kommunens vurderinger av om dispensasjonsvilkårene var oppfylt, uten å måtte ta hensyn til det kommunale selvstyret. Når det noen linjer senere i kommentarutgaven fremholdes at «det er vanskelig å se at det er noen særlig rom for en ytterligere interesseavveining etter at det eventuelt er fastslått at lovens vilkår er oppfylt», synes jeg det er vanskeligere å være enig med forfatterne. Selv om en domstol skulle komme til at alle dispensasjonsvilkårene er oppfylt, har kommunen diskresjonær myndighet når det gjelder spørsmålet om dispensasjon skal gis eller ikke. Domstolen er m.a.o. gitt siste ord når det gjelder spørsmålet om lovens vilkår for å gi dispensasjon er oppfylt. En domstol kan imidlertid ikke underkjenne kommunens avslag på en søknad om dispensasjon med mindre det foreligger myndighetsmisbruk. At vilkårene for dispensasjon etter domstolens mening er oppfylt, innebærer neppe at det automatisk vil representere myndighetsmisbruk dersom kommunen har gitt avslag. Jeg mener m.a.o. at det meget vel kan være rom for ytterligere vurderinger av om dispensasjon skal gis eller ikke, selv om det er fastslått at vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt. Ved de vurderinger kommunen foretar av om dispensasjon skal gis eller ikke, er Fylkesmannens, Sivilombudsmannens og domstolenes adgang til å føre kontroll mer begrenset.

Selv om jeg ikke er enig i alle de synspunkter som fremføres ved behandlingen av dispensasjonsregelen i §19-2, er dette en av de stedene hvor fremstillingen refererer praksis med et forholdsvis høyt presisjonsnivå, og i tillegg gir uttrykk for selvstendig refleksjon. Begge deler bidrar med å heve fremstillingens kvalitet.

7 Oppsummering

Plan- og bygningsloven med kommentarer bind 1 og bind 2 dekker et sentralt behov. Som Carl August Fleischer fremholder, hører plan- og bygningsretten til «de aller viktigste rettsområder – både når det gjelder å sikre enkeltpersoners velferd, og når det gjelder å vareta vestlige samfunnsinteresser».9 Kildetilfanget i plan- og bygningsretten er omfattende. Foruten lovteksten på til sammen 215 paragrafer, må den som ønsker å orientere seg i dette faget forholdet seg til flere hundre sider med tidvis overlappende og motstridende forarbeider, en mengde forskrifter, samt en rekke uttalelser fra Sivilombudsmannen og rettspraksis. Til dette kommer at plan- og bygningsloven ofte håndheves av personer uten juridisk utdannelse.

Plan- og bygningsloven med kommentarer bind 1 og bind 2 gjør en utmerket jobb ved å presentere rettskildematerialet som knytter seg til den enkelte lovbestemmelse på en pedagogisk og oversiktlig måte. Særlig den presise fremstillingen av lovforarbeidene vil spare leseren for meget arbeid. Behandlingen av Sivilombudsmannens uttalelser og rettspraksis holder imidlertid ikke et like høyt presisjonsnivå. Leseren blir imidlertid gjort oppmerksom på de uttalelser og avgjørelser som er av betydning for forståelsen av den enkelte lovparagraf, undertiden med et kort referat av hva som var tvistetema i uttalelsen/saken. Fremstillingen beveger seg sjelden utenfor det som forholdsvis sikkert kan utledes av de autoritative rettskilder. Videre gir fremstillingen praktisk talt ingen vurderinger av i hvilken utstrekning forfatterne mener de løsninger som lovgiver eller de kontrollerende instanser har kommet frem til er i samsvar med det øvrige regelverk eller fremstår som gode eller rimelige. De to siste merknader er imidlertid noe som kan sies å kjennetegne kommentarutgaven som sjanger. En kommentarutgave kan tjene sitt formål på en utmerket måte, uten å fylle de krav om ny kunnskap eller kritisk analyse som stilles til en ph.d.-avhandling. Plan- og bygningsloven med kommentarer bind 1 og bind 2 er et eksempel på dette. Fremstillingen kan varmt anbefales for enhver som har behov for å orientere seg om rettsspørsmål knyttet til plan- og bygningsloven av 27. juni 2008 nr. 71.