Bjarte Thorson:

Erstatningsrettslig vern for rene formuestap.

Gyldendal Akademisk, Oslo 2011. 387 s.

Avhandlingen – som er forfatterens doktoravhandling – omhandler ansvaret for rene formuestap, som på tradisjonell måte er definert som «tap som ikke står i sammenheng med ting- og personskader, heller ikke psykiske personskader, og heller ikke hvor andre enn eier av ting lider tap som følge av tingsskaden, dvs. tradisjonelle tredjemannsskader» (s. 32). Fremstillingen er med få unntak begrenset til ansvarsgrunnlaget culpa. Forfatteren formulerer i kap. 1 sitt program til å være «Å utvikle en systematisk fremstilling av argumentasjonsmønstrene ved vurderingen av culpaansvar for rene formuestap» (s. 18). Forskningsobjektet er således rettslige argumentasjonsmønstre. Ved beskrivelsen av sin metode sier han at den «positivt beskrives som en tolkningsmetode, og hvor de viktigste kriteriene for å bedømme holdbarheten av tolkningsresultatene er om de er koherente i forhold til hverandre og systemet for øvrig, og om de harmonerer med mer grunnleggende prinsipper og verdier som systemet hviler på, herunder er det viktig å bære med seg at koherensnormen ikke krever at alle argumenter, slutninger og regler skal kunne forklares med ett verdisyn eller prinsipp.» (s. 20) Forfatteren påpeker at «Det finnes lite norsk juridisk teori om rene formuestap spesielt og få rettskilder som inneholder argumentasjon omkring rene formuestap på en slik måte at de kan anvendes som bidrag til å prøve hypoteser om hvordan det erstatningsrettslige vernet vurderes» (s. 21). Sagt på en annen måte, er han stillet overfor en ikke ubetydelig rettskildenød. Dette har forfatteren imidlertid på en vellykket måte langt på vei bøtt på ved bruk av fremmed rett som «i all hovedsak [er] inspirasjons- og eksempelmateriale» (s. 25). Det fremmede materialet er ikke sjelden gjort til rent notestoff; denne teknikken kan nok tilsløre hvilket stort komparativt materiale forfatteren bygger på.

Valg av emnet må sies å være velvalgt. Det hersker stor usikkerhet om ansvarets utstrekning i norsk og nordisk rett, og de rene formuestap er blant de mer omdebatterte temaer internasjonalt. Samtidig er emnet meget krevende. Mangelen på materiale fører som forfatteren påpeker ofte til at «fremstillingen til dels stanser etter bruk av en hypotetisk-induktiv metode. På grunn av temaets bredde vil det på en del punkter vanskelig la seg gjøre å komme så mye lenger enn til å stille opp en noe generell hypotese og peke på argumentasjon som vil være forenlig eller uforenlig med den» (s. 21).

Etter på denne måten å ha definert sitt emne og metodevalg, går forfatteren i kap. 3 over til å behandle de rene formuestap i norsk juridisk teori og rettspraksis. Han påpeker innledningsvis at «spørsmålene om erstatningsrettslig vern for rene formuestap [er] et – relativt sett – moderne fenomen» (s. 35). Han omtaler «rettsstridsteoretikerne» som med sin allmenne lære implisitt kunne sies å omfatte rene formuestap; men ingen av disse – eksempelvis Stang – problematiserte denne skadetypen (s. 38). Det gjorde derimot Kristen Andersen som i sitt forfatterskap proponerte for at det ikke var noen ulikheter mellom integritetskrenkelser og andre krenkelser (s. 43). Her fikk han liten tilslutning.

En side av læren om ikke integritetskrenkelser er læren om interessevern, som forfatteren gir en analyse av (s. 41 ff.). Også adekvans som virkemiddel for å sondre mellom interessers vern blir gjennomgått (s. 26 ff.); forfatteren konkluderer med at «Samlet viser utviklingen i de norske standardverkene at den rolle Stang tilskrev adekvansen som ledd i rettsstridvurderingen, ikke ble fulgt opp. Adekvans ble etter hvert mer adskilt fra spørsmålet om ansvarsgrunnlag, og særlig knyttet til spørsmål om avgrensning mot ulike skadefølger» (s. 49). Det er nok særlig i nyere teori at de rene formuestap har vært problematisert. Samlet er allikevel de bidrag teorien gir til forfatterens emne, nokså beskjedent. Han påviser at rene formuestap derimot har vært anerkjent lenge i rettspraksis som vernede interesser, eksempelvis Rt. 1911 s. 839 og Rt. 1926 s. 917. En kvalifikasjon av vilkårene for ansvar skjedde gjennom rettspraksis om obligatoriske rettigheters erstatningsrettslige vern hvor «konkret og nærliggende interesse» er blitt et sentralt begrep i forbindelse med tredjemannsskader (s. 34 f.). Men også andre kriterier brukes i ansvarsvurderingen; begrepet berettiget forventning kan utledes av Rt. 1981 s. 462 og Rt. 1990 s. 1235. Avsnittet avsluttes med en fremstilling av rettspraksis fra de senere år, der de sentrale dommer er Rt. 2006 s. 690, Rt. 2007 s. 425 og Rt. 2008 s. 1078 (s. 59 ff.).

Kap. 4 bærer betegnelsen «Opplegg» og inneholder i første del en oversikt over hensynene bak argumentasjonsmønstrene. Her gjør forfatteren innledningsvis rede for flodbølgeargumentet (s. 65 ff.) som han fremholder antagelig har vært det mest innflytelsesrike argument mot dekning av rene formuestap i Europa (s. 68 note 217); det har også funnet veien til Rt. 2008 s. 1078. Han argumenter godt for at argumentet er for generelt til å trekke en enhetlig og klar grense. Han gjør videre rede for rettferdighetsbetraktninger og for instrumentelle betraktninger som prevensjon og hensynet til samfunnsøkonomisk effektivitet. Forfatteren påpeker at et erstatningsansvar kan komme i konflikt med øvrige hensyn på livsområdet, og viser til rikstoto-dommen Rt. 2007 s. 425. I et avsnitt om «Utgangspunkter i foreliggende teori og praksis» fremholder han at «Generelt fremstår det som om de rene formuestap volder større problemer for den alminnelige erstatningsrettslige teori enn for den spesiallitteratur som i realiteten gjelder rene formuestap» (s. 75). Forfatteren fremhever forskjellen mellom integritetskrenkelser og ikke integritetskrenkelser, bl.a. ved at det for sistnevnte ofte foreligger forsett. Han fremholder at «det må være på det rene at uaktsomhetsvurderingen slik den gjøres ved integritetskrenkelser ikke kan overføres som et tilstrekkelig vurderingstema ved de rene formuestap generelt, og det viser også rettspraksis, for eksempel Malvik-dommen, Rt. 1981 s. 462, Fiskarbankdommen, Rt. 1990 s. 1235, og Pionerdykkerdommen, Rt. 2006 s. 1519» (s. 77).

Forfatteren gir deretter en oversikt over vurderingstemaene i culpabedømmelsen, slik han bygger på i avhandlingen. «Det er vurderingen av (1) om det kan oppstilles aktsomhetsplikter til vern for skadelidtes rene formuesinteresser i en bestemt skadesituasjon, (2) om innholdet i aktsomhetspliktene, (3) om skadelidte var berettiget til å disponere i tillit til informasjon fra skadevolder, eller for øvrig i tillit til at skadevolder vil forholde seg på en bestemt måte – i de tilfelle hvor tapet på denne måte forutsetter skadelidtes egne disposisjoner, og (4) om det foreligger tilstrekkelig nærhet mellom de enkelte tap og skadevolders brudd på aktsomhetsplikten» (s. 78). Når det gjelder det første spørsmål om det kan oppstilles aktsomhetsplikter, er det forfatterens tese at spørsmålet om oppstillelse av en aktsomhetsnorm «generelt skjer ved bruk av et normalitetskriterium som tar utgangspunkt i alminnelig mellommenneskelig praksis» (s. 78). Hva gjelder innholdet av aktsomhetspliktene, fremhever han at «Foreligger det lovgivning eller kontrakter, danner disse normalt det avgjørende grunnlaget, og har man ikke slike grunnlag blir bransjenormer, sedvaner/kutymer/etablert praksis viktige utgangspunkter» (s. 80 f.). Man har altså ikke som ved integritetskrenkelser samme enhetlige culpanorm bygget på skadeevnebegrepet. Forfatteren fremholder at i «Svært mange tilfeller av rene formuestap er videre et samvirke av skadevolders og skadelidtes adferd, ved at skadelidtes egne disposisjoner i tilknytning til skadevolders adferd, er en forutsetning for at tapet oppstår» (s. 80). Dette reiser spørsmålet hvorvidt skadelidte er berettiget til å disponere på en tapsbringende måte. Endelig gjelder det siste tema om «det enkelte tap står nært nok skadeårsaken». «Det innebærer at spørsmålet om erstatningsrettslig vern for rene formuestap i vid utstrekning beror på den samme type nærhetsvurderinger som særlig kom til uttrykk i Flymanøverdommen, Rt. 1973 s. 1268» (s. 82). Forfatteren understreker at «Hypotesen og de skisserte vurderingstemaene sett i sammenheng hviler på en forutsetning om at det blir utpreget konkrete vurderinger av om et formuestap er erstatningsrettslig vernet eller ei» (s. 83 f.).

Så langt om avhandlingens innledning; nå til hoveddelen om erstatningsvernets grunnlag og utstrekning. Her gjør forfatteren et skille mellom «Berettigede forventninger» i kap. 5 og «Betydningen av lov- og forskriftsbrudd» (kap. 6).

Kriteriet berettiget forventning har forankring særlig i Malvikdommen, Rt. 1981 s. 462, Fiskarbankdommen, Rt. 1990 s. 1235 og ACE-dommen, Rt. 2008 s. 1078. Forfatteren fremholder at «En måte er å se det slik at tillit i seg selv er noe verneverdig, og at det stilles krav om at skadevolder opptrer aktsomt i forhold til skadelidtes faktiske tillit» (s. 94 f.). «En annen måte er å se det slik at tillit skaper behov for vern, fordi det å ha tillit til skadevolder, gjør skadelidte sårbar for skadevolders adferd» (s. 95). Forfatteren utvikler disse synspunkter videre i de følgende avsnitt og sier at «En annen måte å argumentere på er å se berettigede forventninger som en samlebetegnelse på ulike underliggende vurderinger…». Forfatteren har en generell hypotese om at «berettigede forventninger er et uttrykk for at culpanormen etableres med utgangspunkt i et normalitetskriterium». Han fremholder at det empiriske element blir fremtredende ved ansvarsbedømmelsen. Dette betyr at «I praksis vil det på mange områder tilsi at det i realiteten er lovgivning eller bransjenorm som definerer aktsomhetskravets innhold».

Etter dette følger et avsnitt om «forventningens grunnlag og styrke», begreper som direkte er forankret i Rt. 1981 s. 462. Vurderingen tar utgangspunkt i bransjenormer og etiske regler, eksempelvis for finansiell rådgivning (s. 113). I ansvarsbedømmelsen har også skadevolders rolle og hvilke interesser skadevolder forfølger vekt. Vurderingen vil variere ettersom skadevolder har rollen som privatperson (eksempelvis private råd, se også omtalen s. 121 av Rt. 1962 s. 89) eller agerer som profesjonsutøver. Skyldgraden, særlig om det er utvist forsett, jf. Rt. 1926 s. 919, har stor betydning. Men det er profesjonsansvaret som i særlig grad påkaller oppmerksomhet. Dette innebærer at normdannelsen tar utgangspunkt i alminnelig praksis, og at sondringen mellom handlinger og rene unnlatelser isolert sett ikke får samme betydning som i den alminnelige deliktsrett.

I et avsnitt (s. 128 ff.) om skadelidtes rolle og hvilke interesser som er krenket, påpekes det forskjeller i betydningen av skadelidtes forhold slik dette er formulert i Rt. 2001 s. 679 og Rt. 2003 s. 400. Dommene er slik doktoranden påviser ikke forenbare.

Kontakten som har vært mellom partene, partenes kontraktsforhold i forfatterens terminologi, har betydning. Her finnes alle grader fra «contact of contract-like intensity» til løsere relasjoner. I denne sammenheng må det trekkes en grense mot avtaler og dispositive utsagn; forfatteren drøfter dette med utgangspunkt i den finske Wärtisilä dommen (s. 135 f.). I denne sammenheng drøftes også arbeidsgiveransvar ved overskridelse av fullmakt (s. 141). Forfatteren påpeker at fravær av legitimasjonsregler spesielt i offentlig sektor skaper behov for et erstatningsrettslig vern.

Kapitlet inneholder et eget avsnitt om ansvarserkjennelser, typisk fra forsikringsselskap (s. 145 ff.). Det er spørsmål om dette er avtalerettslige tilsagn, noe forfatteren synes å forutsette (s. 148). Tilsvarende spørsmål kan oppstå der det offentlige feilinformerer om rettigheter og plikter i forhold til det offentlige. Kapitlet har også et avsnitt om ansvarsfraskrivelser, noe som kan forekomme på dette området.

Den neste hoveddel i kapitlet omhandler «Skadelidtes interessevern ved tapsbringende disposisjoner» (s. 151 ff.). Det understrekes at «skadevolders rolle kan ha en helt vesentlig betydning». Det sies videre at «skadelidtes rolle har en helt avgjørende betydning for årsaksvurderingen, all den tid vurderingen innebærer at det stilles en form for normative krav til skadelidte som en betingelse for at han kan flytte sitt tap til skadevolder» (s. 156). Ved informasjonsansvar er det et viktig moment at informasjonen må være «ment» for skadelidte (s. 157 ff.). Forfatteren trekker her inn doktrinen om «end and aim» for å illustrere norsk rett. En annen avgrensningsfaktor er «argumentasjonen om risikoens forutberegnelighet» (s. 161 ff.). Det kan i denne sammenheng diskuteres hvorvidt det skal kreves faktisk konkret kunnskap, noe som etter forfatterens syn både vil «kunne undergrave skadelidtes behov og lede til lite effektive erstatningsregler» (s. 164). Et lignende kriterium er en «avgrenset krets». Forfatteren mener at argumentasjonen er «lite nyttig fordi det er så vidt vagt: Hvor begrenset er begrenset?» (s. 165). En annen mulighet er som forfatteren påpeker å «argumentere ut fra at bruken hos de skadelidte som innlemmes i vernet, må være særlig kvalifisert» (s. 167). En tredje argumentasjonslinje kan «være å vurdere om det er saklig sammenheng mellom de ulike interessenter», eksempelvis om de er i samme forretningsmessige prosjekt. Forfatteren er skeptisk til dette kriteriet (s. 169).

Et neste krav er at informasjonen må villede skadelidte. Forfatteren bemerker at «Et startpunkt er at hvis det først er tale om informasjonsfeil som det generelt kan legges til grunn at må antas å føre til villedning, så kan det forrykke utgangspunktet om at skadelidte bærer risikoen for sine egne disposisjoner» (s. 173). Det fremholdes at «For at skadelidte skal hefte for sin egen villfarelse, må det også ha vært tilstrekkelig oppfordring for ham til å ta skritt for å sikre sin rette oppfatning. Dersom det i utgangspunktet er uklare forhold, så påhviler det skadelidte å bidra til å bringe klarhet i den grad han har mulighet for det» (s. 176). Synspunktet forfølges med materiale fra engelsk rett (s. 177).

Forfatteren påpeker at «Formaliserte relasjoner styrker årsakskvaliteten» og viser til negasjonen om ansvar for telefonhenvendelse «på sparket». Også «begrensende utsagn» kan ha betydning, eksempelvis at informasjonen er foreløpig.

Kapitlet avsluttes med en redegjørelse for betydningen av skadevolders skyldgrad. Bortsett fra råd mellom private, finner ikke forfatteren det «helt opplagt hvorfor det eventuelt kan argumenteres for at erstatningsvernet utstrekkes til videre kretser alene fordi avviket fra aktsomhetsnormen er særlig stort …». Forfatteren oppsummerer resultatet av undersøkelsen i et eget avsnitt (s. 187 ff.).

Kap. 6 inneholder en drøftelse av «betydningen av lov- og forskriftsbrudd». Forfatteren påpeker innledningsvis at skrevne adferdsnormer generelt er velkjent stoff, «men hvilken betydning de tillegges, og hvordan» er mer uavklart. Det følger så en generell redegjørelse for temaet, og en drøftelse av spørsmål knyttet til regler som er utferdiget med sikte på ivaretagelse av offentlige interesser» (s. 196). Videre drøftes kravet om at reglene skal være gitt av hensyn til skadelidtes interesser (s. 197).

Det er et eget avsnitt om «utøvelse av lovregulert virksomhet», der forfatteren påpeker at «Høyesterett ved rene formuestap faktisk sjelden finner grunnlag for å stille opp andre aktsomhetsnormer enn dem som samsvarer med lovgivningen på det aktuelle område» (s. 201).

Kapitlet inneholder også et eget avsnitt om «spesielle EU- og EØS-rettslige argumentasjonsmønstre» (s. 206) ut fra den betraktning at «Vurderingen av lovbasert interessevern påvirkes av EØS-rettens beskyttelsesprinsipper, og den påvirkningen blir mer og mer av betydning». Forfatteren påpeker at det er en «utvikling mot et rettsbeskyttelsesprinsipp i EU-retten», og de viktigste avgjørelser blir gjennomgått og analysert. Han konkluderer med at «i den grad rettsbeskyttelsesprinsippet krever at hensynet til lovgivningens effektivitet og gjennomslag ivaretas sterkere, så er det stort sett tale om justeringer som lar seg gjøre innenfor rammene av de tradisjonelle norske argumentasjonsmønstre ved at adekvanskravet etter omstendighetene kan praktiseres lempeligere. Det er således neppe grunn til å prinsipielt oppheve den tradisjonelle tilnærmingen med å vurdere skadevolders aktsomhetsplikter overfor skadelidtes interesser, til fordel for en vurdering som kun setter aktsomhetsspørsmålet opp mot brudd på lov eller forskrifter» (s. 207).

Kapitlet avsluttes med et avsnitt om «villfarelsesspørsmål» (s. 230 ff.). Dette rundes av med en oppsummering av resultat der forfatteren bl.a. fremhever at «Vurderingsmåtene ved spørsmål om betydning av lover og forskrifter for culpaansvaret, er ikke prinsipielt helt ulike i tilfeller med rene formuestap og integritetskrenkelser. I begge tilfeller beror relevansspørsmålet på en form for adekvansvurdering» (s. 230).

Kapittel 7 gjelder «Betydningen av kontraktsbrudd». Kontraktsansvaret kan åpenbart undertiden ligge i skjæringsfeltet mot deliktskrav, slik at denne behandling er relevant. Det gjøres rede for ansvar kontraktspartene imellom med fokus på normdannelsen. Særlig biforpliktelser kan ha et klart deliktuelt preg.

Det er et lite, men tankevekkende avsnitt om «informasjonsansvar innenfor kontraktsforhold» hvor en advokat og klient blir enige om oppgavefordeling, og der klienten bryter avtalen med virkning for resultatet. Deretter følger et avsnitt om ansvar overfor tredjeparter, der det er spørsmål «om kontrahering mellom to parter kan bidra til et erstatningsrettslig vern for en skadelidt som står utenfor kontrakten». Forfatteren påpeker at «skadelidtes posisjon som tredjemann i forhold til en bestemt kontrakt ikke fratar ham et erstatningsrettslig vern – kontrakten utelukker altså ikke uten videre et ansvar som ellers ville være berettiget». Spørsmålet er om «kontrakten positivt kan bidra til å gi grunnlag for erstatningsrettslig vern». Særlig testamentstilfellene blir drøftet i denne forbindelse.

Deretter følger et «Blikk på Tyskland: Vertrag mit Schutzwirkung für Dritte (VSD) (s. 248 ff.). Det gjøres inngående rede for dette kompliserte rettsinstituttet, og reises spørsmål om figuren kan «ha noen overføringsverdi til norsk rett?»

I det følgende avsnitt gjøres det rede for kontraktslovenes ansvar for tredjeparter, og det påpekes at «Dette er i realiteten et lovfestet informasjonsansvar overfor andre enn kontraktsparter», hvilket igjen viser at det ikke er vanntette skott mellom kontrakt og delikt.

Det avsluttende kapittel 8 «Nærhet» omhandler «hvordan den ytterligere normative avgrensning av årsakssammenheng mellom skadevolders adferd og skadelidtes enkelte tap gjøres». Forfatteren påpeker at «Tidvis vil lovgivning eller en kontrakt selv gi anvisninger …». I fortsettelsen er det særlig tredjemannsproblemene, jfr. Rt. 1973 s. 1268 og Rt. 2005 s. 65 samt Hanekleivdommen Rt. 2010 s. 24 med kravet om «konkret og nærliggende» interesse, som omtales.

I avsnittet om «Vurderingstemaet og vurderingsobjekt» påpekes det at «Koblingen mellom nærhetsvurderingen som avgrensningsvurdering og ansvarets begrunnelse, viser også den flytende overgangen til den normative avgrensningen som innlemmes i begrepet om berettigede forventninger hvor tapet beror på skadelidtes egne disposisjoner, og de ulike vurderinger som gjøres av skrevne normers relevans» (s. 270). Det konkluderes med at «Rent systematisk er det naturlig å ta utgangspunkt i at nærhet er den overgripende vurderingen, og at konkret påregnelighet er et – normalt – nødvendig underelement, men hvordan dette formelt sees, har ikke betydning» (s. 273).

Deretter gjennomgås «argumentasjonslinjer ved nærhetsvurderingen» (s. 273). Det første som drøftes er «Argumentasjon om hvor direkte og sikker sammenhengen er». Her påpekes bl.a. at «Rent hypotetiske og generelt usikre tap er det behov for å kunne sjalte ut» (s. 273). Det samme gjelder bevistvil, hvor det påpekes at «I juridisk teori om integritetskrenkelser er det nokså forsiktige uttalelser om hvorvidt bevistvil kan farge adekvansvurderingen» (s. 274). Forfatteren hevder at «Dess flere mulige alternative veier det generelt finnes til tapet – dvs. alternativer til den veien som går via skadevolders bidrag-, dess lettere konkluderes det med at skadelidte selv bærer risikoen» (s. 274). Det påpekes at det for tredjemannsskader er «inntatt en generelt restriktiv innstilling, jfr. særlig KILE-dommen, Rt. 2005 s. 65 …» (s. 274).

For «tap som går via andre subjekter» (s. 277), kan det hevdes at tapet er for indirekte. Forfatteren hevder imidlertid at «Utgangspunktet må likevel være det som sies i Rt. 1996 s. 1497 at det må gås inn i de «økonomiske og faktiske realiteter» (dommen s. 1501, avhandlingen s. 277). En slik pragmatisk innfallsvinkel strider imidlertid som forfatteren påpeker mot skiltmakerdommen, Rt. 2004 s. 1816. Hans løsningsforslag for dette problemkomplekset er at «flertallets resonnement i hvert fall ikke bør overføres til andre lignende tilfeller utenfor aksjeselskaper» (s. 279).

«Tap som oppstår lenge etter i tid» (s. 281) kan være indirekte; det vises også her til «hvor normbrudd fører til tap og påfølgende konkurs i en bedrift», jf. Rt. 1959 s. 883.

«Tap av usikker karakter» (s. 283) kan bli avskåret. Forfatteren behandler i denne sammenheng bl.a. Rikstoto-dommen Rt. 2007 s. 425 og Peelorgdommen i Rt. 1995 s. 781, samt Nucleus-dommen i Rt. 2001 s. 1062, og påpeker at dommene «gir … uttrykk for at gevinsttap vil kunne stå i en mer utsatt posisjon enn utgiftstap» (s. 284). I fortsettelsen av dette uttales at «Avstengning av offentlige veier og øvrige transportkanaler vil i utgangspunktet vanskelig føre til erstatningsrettslig vernede tap både fordi det vil være generell usikkerhet om tapene, og dessuten ut fra betraktninger om risikofordeling» (s. 285 f.).

Under «Tap som skyldes andres disposisjoner» omtales Rt. 1962 s. 193 om Forbrukerrådets pressemelding om et produkt som førte til betydelige tap hos importøren (s. 286).

Som et siste element analyseres «Nærhetsvurderingens sammenheng med ansvarsgrunnene». I dette avsnitt drøftes særlig styre- eller revisoransvar ved feil i regnskapene (s. 287). Spesielt fokus settes på hvilke regnskapsbrukere som har et erstatningsrettslig vern (s. 288).

Det annet element i nærhetsvurderingen er «Argumentasjon om effektivitet» (s. 291 ff.). Forfatteren viser til den skepsis det er til om erstatningsretten overhodet har noen preventiv virkning (s. 291). Han anfører imidlertid at «prevensjonshensynene kan vektlegges innenfor rammen av de øvrige argumentasjonslinjene om direkte og sikker sammenheng. Da har prevensjonshensyn mer karakter av et metaargument … Hensyn til prevensjon kan også trekkes inn som selvstendige momenter i bedømmelsen av om en gitt skadelidt skal eller ikke skal nyte et erstatningsrettslig vern overhodet» (s. 293). Det vises her til resonnementer i ACE-dommen i Rt. 2008 s. 1078.

Det er videre spørsmål om det skal skje en «Konkret vurdering av erstatningsfunksjonens effektivitet?» (s. 297). Med dette sikter forfatteren til at «En grense for når prevensjonshensynet ikke har noen betydning, nås hvor det er tale om så små krav at de uansett ikke vil kreves erstattet». Forfatteren fremholder at «Flere omstendigheter tilsier en viss varsomhet med å vektlegge tapenes størrelse i slike tilfelle», bl.a. adgangen til gruppesøksmål. Han synes allikevel ikke helt fremmed for en form for «de minis»-regel.

I nærhetsvurderingen kommer også EU- og EØS-rettens rettsbeskyttelsesbehov, der sanksjonene skal være adekvate, proporsjonale og avskrekkende (s. 297). Forfatteren påpeker at Høyesterett allerede i Nucleus-dommen i Rt. 2001 s. 1062 har «en tilnærming som er nært knyttet til EØS-rettens rettsbeskyttelsesprinsipp» (s. 297).

Det siste avsnitt gjelder «Argumentasjon om risikofordeling» (s. 299). Forfatteren påpeker at «Også nærhetsvurderingen er en avgrensning av skadelidtes egenrisiko … Dess mer skadelidte selv anses å ha utsatt seg for mulige skader, dess mer reduseres styrken av begrunnelsen for å vektlegge skadevolders adferd» (s. 299). Han fremholder at «Tålegrensen er generelt sett høyere hva gjelder rene formuestap, og ‘dagliglivets risiko’ må knyttes til at det ofte er tap som lides i næringssammenheng, slik at det i realiteten må vurderes opp mot en rimelig forretningsmessig risiko. Hanekleiv-dommen, HR-2010-102-A, uttrykker en typisk vurdering» (s. 300). Disse synspunkter utdypes nærmere ved drøftelse av U 2004 s. 2389 H. Forfatteren påpeker at «En slik vurdering er det lite rom for ved integritetskrenkelser, og særlig ved personskader».

Forfatteren fremholder at «Spørsmålet om hvem som er nærmest til å bære risikoen for rene formuestap, reiser også spørsmål om betydningen av forsikringer på en annen måte enn ved integritetskrenkelser» (s. 303). Med dette utgangspunkt foretas det en gjennomgang av forsikringshensynet, og hvordan dette hensyn kan spille inn på ulike måter (s. 303 ff.). Også manglende forsikringsmuligheter blir drøftet (s. 309). Dersom begge parter kan tegne forsikring, må det skje en vurdering av partenes «comparative insurability» (s. 312).

Det siste element i nærhetsvurderingen er «Argumentasjon om skadevolders skyldgrad» (s. 313). Forfatteren konstaterer at «Det er en nokså vanlig holdning i den juridiske teori at graden av klander ikke bare påvirker spørsmålet om ansvar overhodet skal pålegges, men også utstrekningen av det erstatningsrettslige vern til de enkelte tap» (s. 313). Han påpeker at det er «vanskelig å finne ledetråder for hvor stor betydning skyldgraden eventuelt skal tillegges …». Forfatteren fremhever at «Fokuseres det på culpaansvarets preventive virkning, må skyldgradens betydning for utvidelse av vernets utstrekning begrunnes med at man dermed har en mer effektiv trussel overfor grovere handlinger» (s. 314). Forfatterens konklusjon synes imidlertid å være forsiktig negativ.

Forfatteren avslutter denne del med et resultatavsnitt der det bl.a. heter at «Det er ut fra norsk rettskildemateriale ikke lett å operasjonalisere nærhetsvurderingen i tilknytning til rene formuestap» (s. 316), men at det samtidig kan pekes på at både usikre årsaksforbindelser og svak tidsmessig sammenheng kan være argument mot ansvar.

I kapittel 9, avhandlingens del 3, presenterer forfatteren «konklusjoner og funn» (s. 321). Han påpeker at norsk rett ikke har et system med «spärregel» som i svensk og finsk rett eller en katalog med rettigheter som i tysk rett. «Argumentasjonen blir derfor generelt ulik fra mange andre land, ved at det er mer konkrete og situasjonsbetingede omstendigheter som avgjør hvorvidt en ren formuesinteresse nyter erstatningsrettslig vern i det aktuelle tilfelle» (s. 321). «Videre preges vurderingen av ansvarsgrunnlag ved rene formuestap av at i tilfeller hvor tapet forutsetter disposisjoner fra skadelidte selv, så gjøres det en integrert vurdering av normdannelsen overfor skadevolder, og avgrensningen av skadelidtes erstatningsrettslige vern for de aktuelle interesser» (s. 322). «I tillegg til disse vurderingene, gjøres det en tilskjæring av hvilke tap som aksepteres som erstatningsmessige skader ved en anvendelse av et bredt, skjønnsmessig nærhetskriterium» (s. 323). «Sammenlignes det med integritetskrenkelser, må det således konkluderes med at norsk rett løser ansvarsspørsmålene ved rene formuestap ut fra en tilnærming som best kan ses som en tilpasning av erstatningsretten til de rene formuestap, og ingen markante brudd eller fundamentalt ulike særregler» (s. 324). «Hva gjelder spørsmålet om hvilke verdier i systemet som preget argumentasjonsmønsteret, kan det konkluderes med at norsk rett ut fra en rettferdighetsorientering har adekvate virkemidler for å tilpasse erstatningsvernets utstrekning til både skadevolder og skadelidtes hensyn» (s. 325). «Tas det avslutningsvis et siste generelt utblikk til øvrige europeiske rett, så fremtrer det som om norsk erstatningsrett i betydelig grad lar seg innpasse i tilnærmingen som er lagt til grunn i PEPL og DCFR» (s. 326).

Forfatterens metode kan betegnes som induktiv, og den minner om tilnærmingen i obligasjonsretten.

Forfatteren har som nevnt hatt forholdsvis lite nordisk rettskildemateriale til bruk i fremstillingen. Dette har han rettet på med et omfattende materiale fra fremmed rett. Som nevnt fremgår bruken av fremmede kilder ofte som en notehenvisning til argumentasjonsmønstre han går inn for. Det fremmede materiale som presenteres i avhandlingen, er imponerende.

Det er en god avhandling som vitner om betydelig tankekraft og evne til analytisk arbeid. Generelt må det understrekes at avhandlingen håndverksmessig holder et meget godt nivå, den er godt teknisk lagt opp, med god argumentasjonsteknikk og gode og generelt fyllestgjørende notehenvisninger. Den er samtidig skrevet i et lettlest språk.

Avhandlingen er på den annen side ikke lett tilgjengelig, fordi den studerer argumentasjonsmønstre på et nokså høyt abstraksjonsnivå og ikke mer kasuistiske og praktiske enkelttilfelle. Et slikt grep må være innenfor de valg en forfatter står fritt i å gjøre. Argumentasjonsmønstrene kunne nok vært konfrontert med kasuistiske studier; det hadde i større grad kunnet avdekke deres holdbarhet og gjort avhandlingen mer nyttig for det praktiske rettsliv. Å konfrontere den i deler meget abstrakte teksten med konkrete tilfelle ville ført til givende og klargjørende resultater. Måten forfatteren ofte behandler rettspraksis på, bestyrker inntrykket av en i deler unødig abstraksjon. Han nevner forskjellige dommer, iblant med korte sitater, men åpner ikke for å konkretisere sine resonnementer i tilknytning til dem. Han gjør sjelden rede for helheten og rettens samlede premisser, men plukker ut utvalgte deler av domspremissene. Tanken, den røde tråd i avhandlingen, er ikke alltid like lett å følge. Under arbeidets gang bygger forfatteren, så som i avhandlinger i alminnelighet, på tidligere argumentasjon. Avhandlingen ville nok ha åpnet seg bedre med mer gjennomarbeidede sammendrag. Avhandlingens tittel er «Erstatningsrettslig vern mot rene formuestap», men forfatteren begrenser behandlingen til culpaansvaret, noe det ikke kan være innvendinger mot. Sammenfatningsvis kan det således reises visse innvendinger mot avhandlingen, men disse oppveies av dens sterke sider.

Avhandlingen er et selvstendig vitenskapelig arbeid som oppfyller internasjonale standarder innen fagområdet som tilsier at den vil kunne publiseres som en del av fagets vitenskapelige litteratur. Avhandlingen er som allerede fremhevet en god prestasjon, der et vanskelig tema håndteres mye med hjelp av et fremmed rettsmateriale forfatteren skal ha honnør for å ha brakt frem.