Vi pekte i Tidsskrift for Rettsvitenskap nr. 1/2008 (s. 75–86) på at det ikke er en faglig holdbar praksis når medisinsk sakkyndige i yrkessykdomssaker prosentuerer ulike årsakers betydning for enkelttilfellet. Denne prosentueringen skjer på grunnlag av bestillinger fra jurister, spesielt fra NAV. Den «årsaksvektfordelingen» som noen leger leverer som svar på bestillingen, er enten basert på personlige følelser, eller på feilaktig bruk av risikoestimater fra befolkningsstudier. Tallene behandles likevel av juristene som om de var framkommet ved bruk av vitenskapelige metoder.

Vi pekte også på konsekvensene dette har for den syke. Røykeren som får lungekreft eller KOLS har for eksempel mindre sjanse til å få utbetaling fra yrkesskadetrygden, og i visse fall fra yrkesskadeforsikringen, enn ikke-røykeren med samme diagnose fra samme sykdomsframkallende arbeidsmiljø. I noen tilfeller kan det stå om ganske betydelige beløp for dem det gjelder. Hvis samfunnet ønsker en slik forskjellsbehandling, må lovgiver si det eksplisitt. Nå gis publikum i stedet inntrykk av at diskrimineringen er vitenskapelig begrunnet.

Langgård og Søstrand har senere imøtegått vårt innlegg (nr. 4–5/2009, s. 694–698). Vi følger dem når de skriver at en sakkyndig må være i stand til å få fram «alle sentrale årsaksfaktorer knyttet til sykdommen», samt «graden og varigheten av relevant eksponering» og kunne sette «eksponeringstidsrom i relasjon til tidspunktet for sykdomsopptreden». Vi har heller ingen innvendinger når de skriver at den sakkyndige må ha tilstrekkelig litteraturoversikt til å kunne bedømme risikoen for sykdom for hver enkelt av årsaksfaktorene. Vi velger da å forstå ordet risiko som risiko på gruppenivå, gjerne beskrevet som risiko i eksponert gruppe versus ueksponert gruppe. Men så fortsetter de: «Dette gir grunnlag for å estimere risiko for alle faktorene, og forvaltningen eller den rettslige instans får oversikt over total risiko og forholdstallene mellom risikoestimatene.» Denne påstanden er ganske enkelt feil. Det går nok an å lage regneregler og komme ut med tall, men regnereglene er ikke vitenskapelig holdbare. Man kan simpelthen ikke utlede risiko på individnivå fra risiko på gruppenivå. Dette står for eksempel å lese i den såkalte p-pille-saken, der tallrike medisinsk sakkyndige var inne: «Som flere av de sakkyndige har understreket, kan det ikke trekkes direkte slutninger fra et statistisk materiale til det enkelte konkrete sykdomstilfelle.» (Rt. 1992 s. 87.)

Langgård og Søstrand illustrerer også et annet moment i innlegget vårt, når de spør: «Hvordan skal forvaltningen eller en rettslig instans kunne ta stilling til erstatningskrav fra den skadelidte dersom den sakkyndige ikke utreder betydningen av dose, eksponeringstidsrom og sykdomsrisiko knyttet til hver enkelt faktor?» Vi pekte i vårt innlegg på at pragmatisme og manglende oversikt over konsekvensene for pasienten kan forklare hvorfor så mange medisinsk sakkyndige fortsetter å levere de etterspurte prosenttallene. Vi kunne kanskje ha tilføyd at misforstått hjelpsomhet kan være et motiv. Men den medisinsk sakkyndige har ingen plikt til å hjelpe «forvaltningen eller en rettslig instans» med å ta vanskelige beslutninger, hvis det innebærer å gi faglig uholdbare svar.

Man kan beklage at jurister, spesielt NAVs jurister, fortsetter å bestille faglig uholdbare «årsaksvektfordelinger» i yrkessykdomssaker. Men legene har et selvstendig ansvar for å avvise juristenes bestilling når den ikke kan etterkommes på faglig grunnlag. Så lenge de i stedet er tankeløst hjelpsomme, bidrar de til å opprettholde dagens uheldige praksis.