Juryens begrunnelse for 90-tallets artikkel

Artikkelen starter som en personlig fortelling om forfatterens tilnærming til fuglenes verden, preget av omsorg og (be)undring. Med dette utgangspunktet tar Ericsson oss med inn i ornitologien, der kjønnede praksiser kommer til syne på nye måter i en tid der faget får flere kvinnelige utøvere. Kan innsikt i fuglenes (kjønns)liv si noe om oss mennesker, eller er det menneskesamfunnets modeller som pådyttes dyreriket?

Mitt fugleliv har litterære kvaliteter som løfter den opp fra andre personlige beretninger om kjønnenes betydning. Det er så en glemmer at det er en kritisk kjønnsanalyse som trer fram, skrevet med humor og kjærlighet til livet. De knappe referansene er effektivt vevd inn i teksten.

1990-tallet framstår som en endringsperiode for kvinne- og kjønnsforskningen, fra allmenn formidling til vitenskapelig felt. Starten av tiåret er preget av personlige beretninger, essayistiske bidrag, og ønske om å skrive fram en ny kunnskapsproduksjon i kritisk opposisjon til «harde» vitenskaper. Mot slutten av tiåret blir tekstene mer vitenskapelige i form, underlagt fagdisiplinenes strammere rammer.

Mitt fugleliv er et vellykket og leseverdig eksempel på den uttalte ambisjonen innenfor kvinne- og kjønnsforskningen om å utforske mangfoldige tilnærminger til kunnskapsproduksjon. Den kombinerer et høyt faglig refleksjonsnivå med en essayistisk form med klare litterære kvaliteter. På tross av begrenset bruk av teori og annen litteratur går Ericsson i dialog med et kjønnsforskningsfelt der vitenskapelige standarder i økende grad etterstrebes.

Thomas Walle og Sara Orning

ARTIKKELEN:

«Fugler er tradisjonelle metaforer for tankeflukt, sjel, udødelighet og sendebud fra guddommen». Slik skrev en mannlig kritiker i en anmeldelse av Kjersti Ericssons diktsamling fra 1990, Å passe et fuglebrett. Men fugler kan like gjerne betraktes som en slags gatebarn med fjær på! Med utgangspunkt i mottakelse av diktsamlingen innvier Kjersti Ericsson oss i sitt natursyn. Poetisk og samtidig virkelighetsnært beretter hun om fuglelivet sitt, fra observasjoner ved fôringsplassen til erfaringer med ornitologien. Førsteinntrykket av faget var «et mannsfag der kvinneligheten tyter ut gjennom sprekkene, når det utøves av kvinner». Kriminologien Ericsson er på sporet av et alternativt fuglefag, preget av omsorgsrasjonalitet og jeg-du-forhold.

På fuglebrettet

«Ericsson skriver sine dikt inn i en mannlig tradisjon som hun tar programmatisk avstand fra. Fugler er tradisjonelle metaforer for tankeflukt, sjel, udødelighet og sendebud fra gudommen,» skrev en mannlig kritiker i en anmeldelse av min diktsamling fra 1990, Å passe et fuglebrett.

Å passe et fuglebrett

Det nytter ikke

å gå i andre tanker,

glemme eller slurve

Du må ha

fuglestemmene inni deg

som ei lita, levende klokke.

Den som kan passe

et fuglebrett

kan også elske.

Fra Kjersti Ericsson: Å Passe et fuglebrett, 1990.

Titteldiktet handler om at det ikke nytter å gå i andre tanker, glemme eller slurve, når en skal passe et fuglebrett. For maten må serveres regelmessig, hver dag, og under renslige forhold, så fuglene ikke blir syke. Dessuten må en ta hensyn til individuelle behov: Noen liker talg, andre nøtter, atter andre solsikkefrø, og noen vil ha hirse. Vinterstid kan hus- og omsorgsarbeid knyttet til fuglene kreve betydelig med tid og omtanke. Sommerstid kan jeg sitte på verandaen med hjertet i halsen og se den nye generasjonen utfolde seg. Ungene til den svarthvite fluesnapperen fnatter så fort og usystematisk rundt i løvet at det er umulig å si om det er to eller ti av dem. I den store furua ved verandaen henger blåmeisbarna opp ned som bittesmå juletrekorger. De fjomser fra grein til grein og strekker ut minimale klør for landing temmelig på måfå. Så får de selskap av et oppkjeftig flaggspettbarn med kjekk rød alpelue, som heller ikke har skikkelig grepet på dette med landing. En stor, dunet klump trykker seg inntil ei grein på den vesle furua ved stien. Klumpen består av fire løvsangerunger, tydeligvis med et uhemmet behov for kroppskontakt. De trykker seg inntil hverandre og gjør ikke mine til å forlate furukvisten. Verden utafor reiret er altfor stor, virker det som de mener. Men på seinsommeren skal disse fire løvsangerungene, som veier mellom 6 og 10 gram, legge ut på en 1000 mil lang reise til Afrika sør for Sahara. De flyr om natta, og de flyr alene. For hver mil de flyr, synker kroppsvekta. På rasteplassene må de spise seg opp så de er sikre på at det er litt løvsanger igjen når de når neste rasteplass. Dessuten må de holde grep om vannbalanse og temperaturregulering på sin flukt fra den ofte fuktige norske sommeren, over Europa, Middelhavet, Nord-Afrika og Sahara til sitt tropiske vinterkvarter. Og all verdens bekymring fra min side kan ikke hindre at bare én av dem, statistisk sett, kommer levende tilbake til hagen min neste sommer. I stedet får jeg gjøre mitt beste gjennom vinteren for de små blågule juletrekorgene.

«Tankeflukt, sjel, udødelighet og sendebud fra guddommen?» Dét er definitivt ikke mitt forhold til fugler. Jeg hadde en mor som matet de små, grå spurvene i den triste bakgården der jeg vokste opp. Hun betraktet dem nok som en slags gatebarn det falt naturlig å ta ansvar for. Mitt forhold til fugler er sterkt preget av denne sosiale arven.

Gjennom teleskopkikkert

Personlig nærkontakt gjennom mange år har imidlertid stimulert den intellektuelle nysgjerrigheten. Så jeg har tatt noen små, forsiktige skritt i retning av den verdenen der fugler er fag. Jeg meldte meg inn i Norsk ornitologisk forening og begynte å motta deres utmerkete blad, «Vår fuglefauna». I likhet med de øvrige ornitologiske foreningene i Norden er den norske sterkt mannsdominert. For noen år siden skjedde det viktige at mannsdominansen i ornitologiens verden ble definert som et problem. Og dermed gjorde kvinnene det samme som de har gjort i mange liknende situasjoner – de organiserte særlige tiltak for kvinner! I 1990 ble det første nordiske jentekurset i ornitologi gjennomført, ved Ånnsjön i Jämtland. Dit dro jeg.

Som kvinne i privatsfæren hadde jeg matet fugler, og bekymret meg for deres ve og vel. Hva skulle jeg gjøre som ornitolog? Mitt førsteinntrykk var: Jeg skulle titte på dem gjennom teleskopkikkert, jeg skulle telle dem og skulle ringmerke dem. På det første punktet kom jeg sørgelig til kort, siden jeg, som den eneste, ikke hadde teleskopkikkert og dermed plasserte meg sjøl utenfor de seriøse ornitologenes rekker. Men jeg fikk hyppige tilbud om en kikk i de andres teleskopøyne. Særlig ble jeg imponert over de svenske jentene. Mange av dem var unge, ennå ikke merket av års dobbeltarbeid og alle kvinnelivets forbitrelser. De kunne minne om moderne utgaver av Ibsens Hilde Wangel, men uten behov for noen byggmester Solness til å klatre opp i tårnet for seg. (Fugle)-tårnet entret de sjøl med teleskopet på skuldra, og ble der i timesvis. De kastet heller ikke bort sommernatta med å sove, men tilbrakte den sammen med spillende bekkasiner på toppen av Storliens slalåmbakke.

Når det gjaldt det andre punktet, å telle, lærte jeg hva som finnes bak tørre tabeller og kurver over fuglenes utbredelse: nemlig ornitologer (i dette tilfelle både våte og kalde) som arbeidet seg langsomt gjennom bjørkekrattet og opp på et ugjestmildt sommerfjell, mens de lyttet intenst etter fuglelyder og noterte med stive fingre på papir som var i ferd med å gå i oppløsning: løvsanger, engpiplerke, heilo, bjørkefink. Men Gunilla fra Lund i det sørligste Sverige tok seg tid til å hoppe ekstatisk rundt på en snøflekk. Og alle gledet seg over fjellfiol, klokkelyng, fjellpryd og gul myrklegg, og utvekslet norske og svenske plantenavn med samme fryd som småjenter som bytter glansbilder.

Så var det siste punktet, ringmerking. Karin fra fuglestasjonen på Falsterbo kom for å gi oss sakkyndig veiledning. Når en driver nettfangst og ringmerking av fugler, må en alltid ha fuglenes beste i tankene, understreket hun, og sa til oss: «Fuglene har ikke bedt om å bli fanget i nettet.» Vi lærte riktig og skånsomt grep om en fanget fugl. I tillegg til det tekniske hadde Karin også en sosial begrunnelse for dette grepet: «Det er hyggeligere å titte en fugl i fjeset enn i ræva.» Trass i Karins tydelige omsorg for fuglene, kom det inkvisitoriske spørsmål fra publikum: «Hva! Flere blåmeiser i samme pose? Under ringmerkingen i Trysil har vi aldri mer enn en blåmeis i hver pose, ellers risikerer vi at de river fjøra av hverandre.» Opplysningen om at det av og til tas blodprøver av fuglene, utløste forargete snøft. Hvilken nytte har fuglene av det, ville de kritiske vite. En annen foredragsholder (som måtte avbryte forskningen sin noen år fordi hun «hekket sjøl») sjokkerte deler av forsamlingen ved å fortelle at hun stikker et ørlite rør ned i gapet på gråsisikunger og tar prøver av føden. «Jeg tar bare bittelite grann, de blir ikke sultne,» forsikret hun. Men igjen er spørsmålet: Hvilken nytte har fuglene av det? Vitenskap for vitenskapens skyld står ikke høyt i kurs. «Samlemani», mente en av deltakerne om en del pågående ringemerkingsprosjekter. Neste dag skulle vi prøve våre kunnskaper i praksis under ledelse av erfarne Sofie. Ei granmeis havnet i nettet sammen med ungen sin. «Finner de hverandre når de blir sluppet?» lød engstelige spørsmål. «Vi slipper dem sammen,» beroliget Sofie.

I vitenskapen

Et mannsfag der kvinneligheten tyter ut gjennom sprekkene når det utøves av kvinner, er inntrykket etter første praktiske kontakt med ornitologien. Neste år samles fuglejentene igjen, denne gangen på øya Runde i Norge. Landskapet er blått som et maleri av Lars Hertervig. I lufta svirrer små tjukke lundefugler, alke, lomvi og krykkje. Med skjema og stoppeklokke ligger vi på kanten av et svimlende stup og driver tidsnyttingsundersøkelser av den staseligste fuglen i fuglefjellet: den albatrosshvite havsula med sitt veldige vingespenn og et ansikt som en middelaldersk korsfarer. Denne gangen er nemlig hovedtema for kurset atferdsstudier. Det ligger jo mer i min gate, ikke minst når det viser seg at kriminalitet og kjønnsroller er blant de temaene som skal behandles.

«Det er hektisk i fuglefjellet om sommeren. I et øredøvende leven svirrer lundefuglene i skytteltrafikk mellom havet og kolonien. Noen har nebbet fullt av fisk til ungene. Men alle når ikke tilbake uten dramatikk. Fisken som henger ut av lundefuglens nebb, er et fristende syn både for joer og måker. Lundefuglene har ikke så mye å stile opp med mot disse glupske angriperne, og det ender ofte med at de må gi slipp på byttet.»

Det er Eva Songe Hauge som foreleser om «Kleptoparasittisme; tyveri som levebrød». Kleptoparasittisme er det fenomenet at fugler stjeler mat fra andre fugler. Altså fuglekriminalitet. Hvis en skal plassere denne virksomheten i en menneskelig lovbruddskategori, må det nærmest være ran.

Eva Songe Hauge har skrevet hovedfagsavhandling om emnet. Hun studerte gråmåker som kleptoparasitterte på ærfugl. Ærfuglene dukker etter mat og kommer opp med bytte i nebbet, og da forsøker måkene å slå til og rane byttet fra dem.

Blant de tingene Eva Songe Hauge ville undersøke, var om det var forskjell på unge og voksne måkers kriminalitet. Ungfuglen er lett å skille fra den voksne måken, fordi den har annerledes fjærdrakt. Fuglene skifter som kjent fjærdrakt med jevne mellomrom, det heter myting. Fjærene blir slitt, og må fornyes.

Var det så noen forskjeller på unge og voksne? Ja, det var det. De voksne opptrådte alene, mens de unge parasitterte mest i flokk. Videre var de voksne mer selektive med hensyn til hva de ranet til seg. Når ærfuglen kom opp med ei sjøstjerne, slo de voksne måkene til. Sjøstjerner var åpenbart det byttet de foretrakk. De unge derimot, prøvde seg på alt ærfuglene kom opp med. De var temmelig udiskriminerende. Her ser en altså en klar parallell til menneskelig kriminalitet: Gjengkriminalitet finner en først og fremst blant ungdom, og unges kriminalitet er mindre målrettet enn voksnes.

I tidligere studier er det observert at gråmåke og polarmåke forsvarer «sin» ærfuglflokk mot andre måker som prøver å kleptoparasittere på dem. Det samme gjelder hettemåker som angriper viper og heiloer. Måkene deler vipe- og heiloflokkene mellom seg i flere territorier. Territoriene er mobile, og varierer bl.a. med tettheten av viper og heiloer, og antall måker. Eva Songe Hauge observerte det samme. Her ser en altså en parallell til et slags mafiasystem, der de forskjellige gangsterne har «sine» områder der de herjer. Forsøk på inntrenging fra andre gangstere tåles ikke.

Betydningen av fuglenes sosiale posisjon er også blitt påpekt. For fugler med et sosialt hierarkisystem, kan det forekomme at mindre dominante individer ikke har like mye tilgang på mat som de dominante. Derfor kan en finne at det er de mindre dominante individene som opptrer som kleptoparasitter. Altså igjen en parallell til mennesker: Det er «taperne» som begår kriminalitet.

Kleptoparasittisme er mer utbredt hos noen arter enn hos andre. Over 60 prosent av alle arter som opptrer som kleptoparasitter hører til blant alker, vade- og måkefugler, og rovfugler. Ellers er kleptoparasittisme en nokså variabel atferd – hos noen arter er den hovedmåten å ernære seg på, hos andre opptrer den mer sporadisk. Vi har altså skillet mellom «vanekriminelle» og «engangskriminelle», som hos mennesker. En art er så beryktet for sin vanekriminalitet at den har fått navnet tjuvjo.

Historien om de kleptoparasitterende fuglene gjorde meg interessert i hva slags modeller biologene går ut fra når de skal forklare kriminalitet hos fugler. Hvilke grunnleggende premisser bygger de på? Likner modellene deres på kriminologiens? Og i så fall hvilke? Er måkene fødte forbrytere i tråd med teoriene til «kriminologiens far» Cesare Lombroso? Eller lærer måkene kriminalitet som levevei, slik en annen av kriminologiens pionerer, Henry Mayhew, og mange sentrale teoretikere etter ham, hevdet at mennesker gjør? Eller er, slik statistikeren Quetelet mente, strukturelle forhold ved samfunnet avgjørende for kriminaliteten.

Når biologene skal forklare fuglekriminalitet, spør de for det første: Hvorfor? Og med hvorfor? mener de: Hvilken nytte kan fuglene ha av denne atferden? Svaret er:

  • De kan spare energi – la andre gjøre jobben for seg. Å skaffe mat er energikrevende. Lundefuglene flyr f.eks. til havs og kommer tilbake med masse sildefisk, tobbis, i nebbet. Ved inngangen til reirhula (for lundefuglen legger egg innerst i ei jordhule som den graver ut) venter kanskje måken og raner til seg maten.

  • De kan få tilgang på mat som ellers ikke er tilgjengelig, som måkene som stjeler sjøstjernene som ærfuglene har dukket etter.

Videre spør biologene: Hvilke økologiske forhold fremmer utvikling av kleptoparasittisme? Og de svarer ved å liste opp følgende forhold som kan være av betydning:

  • At mange arter lever sammen på grunn av felles tiltrekning til et område.

  • At offerets bytte er lett synlig i tilstrekkelig lang tid (f.eks. lunde med fisk i nebbet).

  • Byttets kvalitet, næringsverdi.

  • Forutsigbarhet, offerets atferd må gjenta seg.

  • At det er lite mat for angriperen. I slike tilfeller kan arter som vanligvis ikke er kleptoparasitter, gå over til å bli det.

  • Offerets evne til å forsvare seg. Er offeret god til å slåss, blir det ikke så energibesparende å stjele.

  • Hvor god angriperen er, f.eks. som luftakrobat, når en skal stjele mat fra andre fugler på flukt.

Her er det altså mange faktorer som en regner med kan spille inn. Hovedinntrykket en sitter igjen med, er imidlertid at fuglene er svært rasjonelle vesener. De vurderer nøkternt fordeler og ulemper, og treffer så et valg som maksimaliserer utbyttet under de rådende omstendighetene. Heller enn Lombrosos, Mayhews og Quetelets teorier er det de økonomiske modellene for kriminalitet som faller en i tankene. I de biologiske teoriene framstår fuglene til forveksling lik «economic man». Ikke så underlig kanskje, siden én av Darwins inspirasjonskilder var den klassiske økonomen Adam Smith.

I resirkulasjon

Utgangspunktet for Adam Smiths økonomiske teorier er at hvert individ kjemper for sin egeninteresse, for størst mulig «nytte». «Den rasjonelle aktør vil ut fra egeninteresse velge den atferd som fører til det best oppnåelige resultat blant alle mulige,» skriver den norske økonomen Eide i en artikkel der han blant annet behandler økonomiske modeller for kriminalitet (1992). Den «rasjonelle fugl» vil på sin side «velge» den atferd som fører til størst mulig reproduktiv suksess – som er motstykket til «nytte» i fugleverdenen. Eller rettere: Det naturlige utvalg vil favorisere den typen atferd som fører til at flest mulig av fuglens gener blir overført til kommende generasjoner.

Imidlertid har vi en tendens til å glemme hvor analogiene er hentet fra. Våre egne projeksjoner speiles tilbake til oss som «natur». Når Adam Smith har vært en runde innom dyreriket og kommer resirkulert tilbake til menneskesamfunnet som «naturlov», streber vi mennesker ikke lenger etter «nytte» rett og slett. Også vi deltar da i «det store gen-racet», skal vi tro sosiobiologene. Våre liv styres av kampen for reproduktiv suksess. Så også med voldtekt.

«Voldtekt» har vært studert, blant annet hos stokkender. Barash (1977a) observerte en stokkandbestand som bodde i parken rundt Washington universitet. Disse stokkendene tilbringer deler av året i monogame (merk ordet!) parforhold. Hanner som blir «til overs» har ifølge Barash en tendens til å bestige hunner som allerede har en make, uten først å gå gjennom de sedvanlige parringsritualene. Ved å «voldta» andre andrikkers maker, prøver altså de enslige hannene å kompensere for sin manglende suksess på kjønnsmarkedet og likevel få ført sine gener videre.

Menneskehanner er ikke så forskjellige fra andrikker, mener Barash (1977, s. 68–69):

«Voldtekt hos mennesker er absolutt ikke noe enkelt fenomen, siden det influeres av et ekstremt komplisert lag av kulturelle holdninger. Likevel kan voldtekt hos ender og utroskap hos blåstrupe ha en viss relevans for menneskelig atferd. Kanskje menneskelige voldtektsforbrytere, på sin egen beklagelige måte, gjør det beste de kan for å maksimere sin egen reproduktive suksess. Hvis det stemmer, er de ikke så ulike de seksuelt ekskluderte andrikkene uten maker. Et annet poeng: Uansett om de ønsker å innrømme det eller ikke, så blir mange menn stimulert av tanken på voldtekt. Dette gjør dem ikke til voldtektsforbrytere, men det gjør at de har noe til felles med andrikker. Og et annet poeng: Under krigen mellom India og Pakistan om Bangladesh, ble mange tusen hindu-kvinner voldtatt av pakistanske soldater. Et hovedproblem disse kvinnene møtte, var at de ble forstøtt av ektemann og familie. Et kulturelt mønster, sjølsagt, men helt i tråd med biologien.»

Ektemennenes avvisning av de voldtatte kvinnene er «helt i tråd med biologien», fordi ektemennene kunne risikere at kona fødte barn som voldtektsmannen var far til. Å ta seg av en annen manns barn er å kaste bort tida, siden en slik omsorg ikke bidrar til å føre mannens egne gener videre.

Sosiobiologer blir ofte kritisert fordi de ukritisk anvender modeller fra dyreriket på menneskesamfunnet. En like relevant (og etter hvert svært utbredt) kritikk er at de ukritisk anvender modeller fra menneskesamfunnet på dyreriket. Av og til kan det riktignok være svært fruktbart å anvende modeller fra ett område på et annet, slik Darwins bevisste eller ubevisste bruk av Adam Smith er et eksempel på. Det farlige er når vi ikke vet hva vi gjør, og tror vi går forutsetningsløse til møtet med naturen.

Tilbake til fuglebrettet

Neste fugledametreff er i Skåne. Trass i at jeg fortsatt mangler teleskopkikkert, har jeg nå avansert til foredragsholder. «Fugler, kvinner og natursyn» er mitt tema. Jeg snakker om Evelyn Fox Keller, Anne Fausto-Sterling og andre. Stor interesse, og etterspørsel etter mer lesestoff. Nå nøyer ikke jentene seg med å la kvinneligheten tyte ut gjennom sprekkene i faget. De vil ta en skikkelig titt bak fagets kulisser.

Men misvisende fuglemyter finnes ikke bare i vitenskapen. I Skåne blir vi purret litt over fire, og før fem er vi på plass mellom busker og trær rundt den artsrike Krankensjön. Fuglene står tidlig opp, og det må også fuglekikkerne. Den som ikke er blitt riktig våken ennå, får god hjelp av den myteomspunne nattergalen. Dikteren Keats har skrevet sin «Ode til nattergal», og Oscar Wilde har laget en usigelig trist historie om den samme fuglen. Her hjemme kjenner vi best H.C. Andersens eventyr om keiseren som fikk en levende nattergal, men foretrakk en kunstig fugl av gull og edelsteiner. Det kan jeg godt forstå. Gjennom Skånes idylliske morgengry gjaller nattergalsangen som ei løpsk vekkerklokke. Det aner meg at alle som har laget vemodig vakre dikt og eventyr om nattergalen, neppe har noen inngående, praktisk kjennskap til fuglen.

Nattergalen er ikke den eneste fuglen som viser seg å ikke leve opp til sin myte. På strandengene ved Eskiltorp treffer vi myrsnipa, den arketypiske gode mor i norske folkeeventyr. Men virkelighetens myrsnipemor drar sin kos kort etter at ungene er klekt. En stund holder far øye med dem, men ganske snart må de klare seg sjøl. Nærkontakt med en liten myrsnipeunge, som instruktøren fanger for å ringmerke, utløser et lavt, men vedvarende surr av moderlige lyder fra oss fuglekikkerdamer. Ungen består av tre fjerdedeler bein med en liten ulldott på toppen. Som myrsnipemora i eventyret synes vi den er det nydeligste vesen vi noen gang har sett, og håper inderlig den har en god og ansvarsfull far.

Og dermed er vi tilbake til utgangspunktet: Omsorgen og bekymringen for «gatebarna» og dette med å passe et fuglebrett. Noen måneder etter turen til Skåne er jeg igjen i Sverige. Det er Stockholm denne gangen, og det er en annen nordisk kvinnegruppe som møtes – et nettverk som sysler med temaet kvinner, miljø og utvikling. Og her er spørsmålet: Må vi ikke finne alternativer til et natursyn formidlet gjennom Adam Smith og andre av vitenskapens store menn for å redde verden? Hva er i så fall alternativene? Det diskuteres hverdagsliv og dypsindig filosofi. Ligger det noen løsning i en slags omsorgsrasjonalitet overfor naturen? Andre har funnet fram Martin Buber: Går det an å ha et jeg-du-forhold til et tre eller en fugl? Ja, ville jeg svare umiddelbart. Men det er min opplevelse. Spørsmålet er: Hva svarer fuglen?

Litteratur

Barash, D. Sociology of rape in mallards: Responses of the mated male. I Science 197, 1977a.

Barash, D. Sociobiology and Human Behaviour. Elsevier, New York 1977.

Eide, Erling. Rettsøkonomi – en introduksjon. I Jussens venner, hefte 4, 1992.

Songe Hauge, Eva. Kleptoparasittisme; tyveri som levebrød. Fauna, 39, Oslo, 1986.