Med dette nummeret markerer vi at Tidsskrift for kjønnsforskning fyller 40 år. Dette er et stort og viktig jubileum. Etableringen av tidsskriftet markerer også etableringen av kvinne- og kjønnsforskning i norsk sammenheng. Tidsskriftet har hele veien fungert som den kanskje viktigste felles plattformen for kvinne- og kjønnsforskere. En gjennomgang av tidsskriftets mange numre fra 1977 og frem til i dag gir dermed et unikt innblikk i utviklingen av dette forskningsfeltet. I jubileumsnummeret gjentrykker vi fem artikler som vi betrakter som særlig gode representanter for denne utviklingen. Artiklene er valgt ut av en jury bestående av medlemmer av redaksjonsrådet og redaksjonen som sammen har gått gjennom alle numrene som er kommet ut i disse 40 årene. Artiklene vi trykker formidler noe som var viktig på den tiden de ble skrevet i, men er likevel mer enn et vitnesbyrd over en forgangen tid. Vi mener de formidler det som var viktig den gang på en måte som gjør dem særlig interessante å lese om igjen i dag.

Strengt tatt er det en tilsnikelse å si at Tidsskrift for kjønnsforskning er 40 år. De to første tiårene hadde tidsskriftet form av en nyhetsbulletin. Det hele startet med opprettelsen av Sekretariatet for kvinneforskning i 1977, som skulle initiere og fremme forskning om kvinners livsforhold og stilling i samfunnet. Sekretariatet ble opprettet etter flere års pådrivervirksomhet både fra studenter, forskere, politikere, byråkrater og kvinneaktivister. Opprettelsen skjedde etter det som beskrives som en snarrådig og intensiv mobilisering fra enkeltpersoner i og rundt forskningsrådet i forbindelse med det internasjonale kvinneåret i 1975 (Halsaa 2006; Wærness 2013). Sekretariatets oppgave var å bygge nettverk og å formidle kunnskap og informasjon mellom de mange, men fortsatt skjøre tilløpene til en kritisk forskning på kvinners liv. Som ett av flere tiltak skulle sekretariatet «utgi en bulletin med visse mellomrom og drive en viss informasjonsvirksomhet utad» (Norges allmennvitenskapelige forskningsråd 1980). Nyhetsbrevet skulle aktivisere fagmiljøene og formidle informasjon mellom dem, og mellom forskere og brukergrupper, både myndigheter og andre brukere av forskning (Halsaa 2006). Denne nyhetsbulletinen fikk navnet Nytt om kvinneforskning. I 1995 ble navnet forkortet til Kvinneforskning og tidsskriftet fikk sitt nåværende navn Tidsskrift for kjønnsforskning i 2005. For enkelthets skyld bruker vi her betegnelsen «Tidsskriftet».

Det har vært utrolig morsomt å lese gjennom fire årganger av tidsskriftet, fra det startet som nyhetsbulletin og frem til i dag, da tidsskriftet er et fagfellevurdert tidsskrift. Den første tiden var tidsskriftet en arena for informasjonsformidling, en brobygger og møteplass for tanker, ideer, rapporter fra konferanser og andre arrangementer i alle verdens kroker og kriker. Nytt om kvinneforskning bestod av et lappeteppe av ulike tekster og sjangre, alt fra korte nyhetsmeldinger og seminarreferater til analyser og anmeldelser av offentlige utredninger, informasjon om konferanser og ulike hendelser i inn- og utland, personlige essays og lengre debattinnlegg. Få av disse tekstene lever opp til dagens krav til en akademisk artikkel. Til gjengjeld bar de preg av et akademisk nybrottsarbeid båret frem av et sterkt personlig og politisk engasjement. De første numrene gir i det hele tatt et fascinerende innblikk i et felt som vokste frem, preget av tydelige stemmer, høyt energinivå og et klart prosjekt.

De aller første årene var nyhetsbulletinen primært et organ for samfunnsvitenskapelig kvinneforsking. Dette hadde dels organisatoriske årsaker. Sekretariatet for kvinneforskning var nemlig del av Rådet for samfunnsforskning, mens Rådet for humanistisk forskning i stedet valgte å utvikle et stipendprogram for humanistisk forskning med kvinneaspekter (Halsaa 2006; Wærness 2013). Fra 1982 ble mandatet utvidet til å omfatte rekruttering av kvinner til forskning og initiering av kvinneforskning på alle fagområder (Halsaa 2006), men det er nok dekning for å si at den samfunnsvitenskapelige og empirisk orienterte kvinneforskningen dominerte den norske kvinneforskningen de første tiårene. Den norske kvinneforskningen fikk næring fra en økende etterspørsel fra myndighetene etter forskning som kunne fremme økt likestilling mellom kvinner og menn. Sentrale aktører ser ut til å ha brukt denne etterspørselen til å presse frem etablering av kritisk kvinneforskning. Som Hanne Haavind formulerer det: «Forskning for likestilling var noe annet og mer begrenset enn kvinneforskning, men kvinneforskningen ble noe lettere for mange å svelge om den ble betraktet som ledd i arbeidet for likestilling mellom kjønnene» (1995:283, sitert i Wærness 2013).

Et særlig viktig moment i denne mobiliseringen var mangelen på kvinneperspektiv i statens levekårsundersøkelser. Dette ble et godt argument for det første kvinneforskningsprogrammet Kvinners levekår og livsløp, ledet av Helga Hernes. Tidsskriftet ble en sentral instans for å presentere og rekruttere til dette prosjektet og var ett eksempel på at man prøvde ut nye modeller for forskningsorganisering inspirert av grasrotfeminismen. Forskningsprogrammet kom til å omfatte ikke mindre enn 120 samfunnsforskere fra hele det samfunnsvitenskapelige kvinneforskningsmiljøet. Det var særlig finansering av anvendte forskningsprosjekter som var kvinneforskningens viktigste næringskilde i etableringsfasen. Selv om mange aspekter ved kvinners liv ble tematisert i disse første årene, er det ett tema som fremstår som et særlig tydelig omdreiningspunkt: lønnet og ulønnet arbeid. Artikkelen «Bruk av tidnyttingsstudier i kvinneforskningen», av Kari Wærness, er et eklatant eksempel på forskningens fokus på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Kvinneforskningens fremvekst hånd i hånd med den politiske utviklingen og fremveksten av velferdsstaten ga altså en tydelig kraft og retning til kvinneforskningens prosjekt i denne første tiden.

Mens feministiske studier internasjonalt etter hvert vokste frem som teoritungt forskningsfelt, beholdt mye av den norske kvinneforskningen et mer empirinært og samfunnsrettet preg. Flere av tekstene formidler også en uttalt skepsis til noen av de teoretiske retningene som etter hvert dominerer den internasjonale kvinneforskningen. Det er en sterk vekt på bruksverdi, at kunnskapen skulle springe ut av kunnskapsbehov i samfunnet. For eksempel omtaler Tove Stang Dahl i en artikkel i tidsskriftet i 1987 marxismen som dominerte mye av den internasjonale kvinneforskningen, inkludert våre naboland Sverige og Danmark, som «en svøpe» (Halsaa 2006). Om man er enig med Dahl eller ei, er det uansett slik at vektleggingen av empirisk forskning og formidling på norsk bidro til at den tidlige norske kvinneforskningen i liten grad ble løftet inn i den internasjonale teoriutviklingen. Kari Wærness (2013) foreslår at dette er grunnen til at mye av denne forskningen ble stående på et sidespor da den internasjonale teoriutviklingen for alvor tok av utover på 80- og 90-tallet. Resultatet er at det i dag ofte er britiske og amerikanske referanser som dominerer den internasjonale debatten om feminisme og fremveksten av den nordiske modellen, snarere enn de begreper og fortolkningsskjemaer som ble utviklet i den norske konteksten.

Siste halvdel av 1980-tallet og 90-tallet fremstår som en fase der utvikling av et kvinneperspektiv på ulike områder og i relasjon til ulike fagdisipliner står i fokus. Ofte er numre basert på konferanser eller seminarer holdt her eller annetsteds. Det var temanumre om kvinneperspektiv på alt fra medisin, idrett og teknologi til teologi og antropologi. Dette var samtidig tiåret der kvinneforskningen gradvis utviklet en egen plattform og egne fagkritiske perspektiver. Denne utviklingen henger trolig både sammen med den internasjonale teoriutviklingen med mer vekt på filosofiske og vitenskapsteoretiske grunnlagsspørsmål. Men det er også en utvikling som tvinger seg frem som følge av manglende gjennomslag i fagdisiplinene. Som Hanne Haavind (1986, s. 7) formulerer det: «Kvinneforskningen befinner seg i den paradoksale situasjon at den har vakt stor sosial oppmerksomhet og liten vitenskapelig interesse». Temanummeret om vitenskapsteori i 1986, samme år som Sandra Harding publiserte sin banebrytende Science Question in Feminism, ser ut til å markere en tydeligere artikulering av kvinneforskningen som et eget kunnskapsfelt med egne begreper og mer akademiske diskusjoner. Artikkelen vi har valgt fra dette tiåret, «Kvinneforskningens vitenskapelige paradigmer» av Hanne Haavind, viser hvordan kvinneforskningen nå vokser frem som et eget perspektiv med sine egne problemstillinger og teoretiske diskusjoner.

Formen på forskningen presentert i tidsskriftet går gjennom en betydelig endring på 1990-tallet. Tidsskriftet utviklet seg i dette tiåret gradvis fra å være en nyhetsbulletin til å bli et akademisk tidsskrift. Selv om tidsskriftet måtte forholde seg til sekretariatets mandat og vektleggingen av dialog med en bred offentlighet derfor stod sterkt lenge, presser det seg etter hvert frem en endring i retning et akademisk fagtidsskrift. Om man skal angi et bestemt tidspunkt for denne overgangen, må det bli med innføring av fagfellevurdering i 1999 (Halsaa 2006). Men dette er noe som kommer gradvis og som både har med utviklingen innenfor kvinneforskningen og med utviklingen innenfor akademia generelt å gjøre, med stadig mer vekt på publisering i meritterende publikasjoner. Artiklene blir færre og lengre og mer uniformt oppbygget, det personlige nedtones, referansene blir flere og språket mer formelt.

Selv om den økende akademiseringen og spesialiseringen utover på 1990-tallet utfordrer den personlige og tilgjengelige stilen, blir den imidlertid aldri helt borte. Mange tekster eksperimenterer i formen med en blanding av personlig narrativ og mer tradisjonell vitenskapelig tilnærming til temaer. Det personlige er altså fortsatt til stede som inngang til det politiske, om enn ikke like tydelig som i tidligere tiår. Kjersti Ericssons tekst, «Mitt fugleliv», som er valgt som tiårets artikkel fra1990-årene, er kanskje det mest pregnante eksempelet på at de nye vitenskapsteoretiske spørsmålene kan diskuteres i en essayistisk form med klare litterære kvaliteter.

Gjennom hele perioden fremstår tidsskriftet som en viktig arena for en pågående samtale mellom personer som på tross av økende spesialisering og ulike fagligpolitiske ståsteder opplever å ha noe felles med hensyn til forståelse, identitet og faglig-politisk prosjekt. En slags kvinneforskningens «store vi» blir fremhevet, et løst nettverk uten grenser og med mange uformelle bånd, preget av faglig og personlig informasjonsutveksling (Halsaa 2006). Likevel kan man spore noen viktige faglige konfliktlinjer opp gjennom årene. En av de første diskusjonene handlet om karakteren av kvinners undertrykking. Den kom kanskje særlig til utrykk gjennom diskusjonen om forholdet mellom elendighetsforskning og verdighetsforsking på 1980-tallet. Fra første stund var det diskusjoner om hvorvidt kvinne- og senere kjønnsforskning bør utvikles som eget felt eller betraktes som korrektiv til de tradisjonelle fagdisiplinene. Skulle kvinneforskningen søke å påvirke og endre fagdisiplinene, eller skulle man utvikle et eget tverrfaglig kunnskapsfelt? Spørsmålet aktualiseres i ny form i forbindelse med en diskusjon om kjønnsforskningen som postdisiplinær disiplin på 2010-tallet. I tillegg til diskusjonene rundt institusjonalisering og spesialisering tematiseres et vedvarende spenningsforhold eller til og med konkurranse mellom samfunnsvitenskapelige og humanistiske perspektiver og temaer. Det ser ut til å ha vært en generell oppfatning at samfunnsvitenskapelige problemstillinger beholdt en slags dominansposisjon de første tiårene (Halsaa 2001). Denne situasjonen blir endret utover på 2000-tallet når den språklige vendingen slår gjennom også i norsk kontekst (Wærness 2013). Dette kommer ikke minst til uttrykk i debatten om forholdet mellom feminisme og poststrukturalisme på 2000-tallet, og om kjønnsforskningens vitenskapsteoretiske grunnlag 2010-tallet.

De siste tiårene har tidsskriftet preg av å være blitt et akademisk tidsskrift og en møteplass og formidlingsarena for et institusjonalisert fagmiljø med egne sentre, et økende tilfang av internasjonale kjønnsforskningstidsskrifter og en svært stor tematisk bredde. Kvinneforskning er endret til kjønnsforskning, ikke bare i tidsskriftet, men også ved sentrene og i andre sammenhenger. Kjønnsforskning er definitivt blitt et eget felt både nasjonalt og internasjonalt. Her i Norge arrangeres blant annet forskerkurs og miljøsamlinger omkring teori og metode som etter hvert ble videreutviklet til offisiell forskerskole i kjønnsforskning. Utviklingen i retning økt akademisering, spesialisering og profesjonalisering fortsetter. Et mer innforstått fagspråk vinner gradvis frem på bekostning av allmenn tilgjengelighet (Halsaa 2001). 40-års-juryen ble likevel slått av artiklenes lesbarhet. Artiklene fremstår for oss som mer bredt formidlende enn hovedtyngden av dagens spesialiserte og formalistiske artikler.

På tross av forsetter om å lese effektivt og raskt – det var mange artikler som skulle leses! – endte vi ofte med å lese tekstene «fra a til å». Tekstene hadde en personlig forankring og en klar stemme som gjorde at det ga mening å være i teksten, ikke bare skumme den med sikte på å plukke med seg noe man kunne bruke. Artiklene som er valgt som representanter for henholdsvis 2000-tallet og 2010-tallet – «Muslimen med slør, anorektikeren og den transseksuelle: Hva har de felles?» av Randi Gressgård og «Boken som mangler, ord som går på tomgang og sykt flinke jenter: Kunnskap og helse» av Birgit Nordtug og Gunn Engelsrud – viser med all tydelighet at strømlinjeformingen aldri er blitt helt fullbyrdet. Tidsskriftet er fortsatt en arena for kritiske og originale analyser av samfunnsaktuelle spørsmål. Og selv om den eksplisitte politiske kritikken er nedtonet, er tidsskriftet i aller høyeste grad et rom for viktig kritikk. Begge disse artiklene er eksempler på at kjønnsforskningen og tidsskriftet tilbyr litt andre innganger til og et alternativt blikk på kultur og samfunn, en mulighet som er stadig mer tiltrengt i den stadig mer spesialiserte og profesjonaliserte angloamerikansk dominerte tidsskriftfloraen.

God lesning!

Sara Orning og Helene Aarseth