Artiklen undersøger populære narrativer og visuelle repræsentationer af tykke kroppe, som de kommer til udtryk i tv-programmet Min krop til skræk og advarsel (2014) med det formål at vise, hvordan forestillinger om «tykhed» er indvævet i normative sundheds- og skønhedsidealer og ideologier om lykke, heteroseksuelt begær og løftet om en bedre fremtid. Med brug af affektteori og kritisk disability-teori foreslår jeg narrativer som performative, identitetsskabende og magtfulde konstruktioner – men også, at bestemte narrativer om lykke og sundhed ikke nødvendigvis er tilgængelige for alle. Derudover undersøger jeg, hvordan brugen af «bekendelsen» i foucauldiansk forstand hjælper til at forme affektive narrativer om tyk subjektivitet og forbinde dem med sygdom, ensomhed og ulykke, mens den tynde og slanke krop i samme bevægelse gøres til et indiskutabelt ideal. Sluttelig peger jeg på vægttab som et tidsligt pejlemærke, der skubber og guider den tykke krop såvel som fortællingen om den fremad og i retning af en «lykkelig fremtid».
This article analyses popular narratives and visual representations of fat bodies found in the Danish TV-show Min krop til skræk og advarsel (2014), in order to show how notions of fatness intersect with normative health and beauty ideals and create imaginaries of happiness, heterosexual desire and the promise of a better future. Using affect and disability theory, I suggest that narratives are performative, identity-creating processes and powerful constructions – but also that narratives about health and happiness are not necessarily available to all. Furthermore, I examine how the use of confessions (in a Foucauldian sense) helps shape highly affective narratives about fat embodiment – making the fat body a sight of sickness, loneliness and misfortune – while simultaneously creating the slim body as a non-negotiable body ideal. Lastly, I suggest weight loss as a temporal beacon on the horizon, guiding and pushing the fat body as well as the narrative about it forward in time and in the direction of a «happy future».
Artikkelen analyserer hvordan samtykke tolkes i fiktive erotiske skildringer av seksuelle maktforhold, og argumenterer for at slike skildringer er mer narrativt kompliserte enn vi ofte er klar over. Med Sam Taylor-Johnsons filmatisering av Fifty Shades of Grey (2015) og Greta Christinas novelle «The Shame Photos» (2013) som eksempeltekster utforsker artikkelen de ulike nivåene av narrativ virkelighet som er i spill i slike narrativ – fantasi, realisme og normskaping – og de tolkningsmessige og etiske utfordringene som oppstår når grensene mellom disse nivåene blir uklare. Den argumenterer for at samtykkeforhandlinger også finner sted mellom narrativet og leseren eller seeren, idet vi bruker narrativets paratekster og kontekst for å møte og tolke det seksuelle innholdet i narrativet.
This paper sketches a possible framework for feminist interpretations of kinky erotic fiction, arguing that erotic fiction that depicts sexual power dynamics presents a difficulty for our conceptions of both narrative and consent because it uses narrative reality in a distinctly complex way. Taking Sam Taylor-Johnson’s film adaptation of Fifty Shades of Grey (2015) and Greta Christina’s short story «The Shame Photos» (2013) as sample texts, this paper explores the different levels of narrative reality at work in kinky erotic fiction – fantasy, realism, and normativity – and the ethical and interpretive challenges that can occur when these levels blur. It argues that sexual negotiation occurs not only between characters in the text, but between context, text and reader, as we use the text’s authorial framing and cultural presentation to determine how to engage with its sexual content.
Denne artikel diskuterer udvalgte tekster fra nyere smerteforskning indenfor humanistisk videnskab og kulturstudier. Artiklen tager udgangspunkt i værker af blandt andet Sara Ahmed (2014), Joanna Bourke (2014), Rob Boddice (2014) and Veena Das (1997), som alle diskuterer smerter i forhold til sociale, relationelle og transpersonelle aspekter af fænomenet. Ved brug af Judith Butlers (2010) og Dorthe Effersøe Ganniks (2005) forskning argumenterer artiklen for en forståelse af smerte som en relationel gøren, der tager form gennem kroppen og hermed skaber kroppen som et distinkt politisk og socialt fænomen. Artiklen placerer denne forståelse af kroppen i smerte indenfor et politisk perspektiv og viser i den forbindelse hvordan smerte er en kernepræmis i marginaliseringen af forskellige befolkningsgrupper. Artiklen konkluderer at smerte, og smertes socialitet, ikke alene skaber kroppen som er i stand til at føle smerte, men ligeledes udgrænser kroppen der ikke forstås som smertesensibel. Smerte bliver således et central politisk fænomen, der definerer hvad der forstås som menneskeligt og ikke-menneskeligt/mindre menneskeligt.
In this article, I provide a literature review of a selection of research on pain conducted within the humanities and cultural studies. I take my point of departure in works of researchers such as Sara Ahmed (2014), Joanna Bourke (2014), Rob Boddice (2014) and Veena Das (1997), who all discuss pain in terms of the phenomenon’s social, relational and transpersonal perspectives. Using the works of Judith Butler (2010) and Dorthe Effersøe Gannik (2005), I argue that pain is not an instinctive sensation, but a relational doing that takes form through the body and thereby creates the body as a distinctive phenomenon. I then position this notion of the body in pain within a political perspective in order to show how pain has been and is a key figure in the marginalization of different groups of people. From this point, I conclude that pain, and pain’s sociality, not only creates the body capable of feeling pain, but indeed also marginalizes the body which is seen as not capable of suffering. With this, pain becomes a key political point from which basic understandings of what is considered human and non-human/less human emanates from.