Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kvinnelige jurister i akademia: ikke lenger «inntrengere i en mannskultur»?1

Law and Gender in Transition: Why Are There Still Few Female Law Professors?
PhD i historie, Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo

Kvinner er fortsatt underrepresenterte i akademiske toppstillinger på Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, til tross for at kvinner har vært i flertall blant studentene i 20 år. I artikkelen drøftes funnene fra en dybdeintervjuundersøkelse foretatt blant 48 jurister i faste vitenskapelige stillinger ved dette fakultetet i 2016, like mange kvinner som menn. Kjønnsbalansen her skiller seg ikke vesentlig fra den norske universitetssektoren for øvrig, i det 71 prosent av professorene er menn, og kvinner er relativt lite synlige som faglige autoriteter på pensum og som forelesere. Dekanatet består kun av menn, og miljøet har tradisjonelt vært preget av hierarki, «revirtenkning» og bataljer mellom «alfahanner». I artikkelen forklares underrepresentasjonen av kvinner som resultat av et samspill mellom strukturelle og fagkulturelle forhold. Samtidig fokuseres det på endringer som har skjedd blant annet som følge av foryngelsen av ansattstaben og at fakultetet har drevet en forholdsvis aktiv politikk for å rekruttere kvinner de siste 10–12 årene, som har ført til at det nå framstår som en mer attraktiv arbeidsplass for kvinner. I undersøkelsen ble det avdekket likestillingsproblemer som kaller på videre forskning, deriblant spørsmålet om uønsket seksuell oppmerksomhet.

Nøkkelord: likestilling, kjønnsssegregering, fagkultur, jurister, akademia, sosial reproduksjon

Women are still underrepresented in academic top positions at the Faculty of Law, University of Oslo, despite a majority of female students in the last 20 years. The article discusses findings from interviews conducted among 48 female and male lawyers employed in permanent academic positions at this faculty in 2016. The gender balance here does not differ significantly from the Norwegian university sector at large, as 71 % of professors are men and women are relatively invisible as academic authorities on the curriculum as well as lecturers. The elected leadership consists only of men, and the environment has traditionally been characterized by hierarchical «territorial thinking» and battles between «alpha males». The article explains the underrepresentation of women as a result of interactions between structural and cultural conditions. However, it also focusses on changes which have occurred over the past 10 to 12 years, partly as a result of the old staff being retired, partly as a result of the faculty’s policies of recruiting women academics. The study also reveals gender equality issues that call for further research, including the problem of unwanted sexual attention.

Keywords: lawyers, gendered academic culture, gender equality policies, work-life balance

Innledning

Jurister har tradisjonelt utgjort en sosial og økonomisk maktgruppe som har vært sterkt preget av mannsdominans og sosial reproduksjon (Aubert 1964, 1976; Hansen 2000, 2009; Næss 2008; Hansen og Strømme 2014; Olaussen 2015). Mannsdominansen i faget er betydelig svekket etter at kvinner kom i flertall blant de uteksaminerte juristene i 1998, uten at det kan sies å ha ført til noe statusfall i yrket. Jurister med høye karakterer er fortsatt svært ettertraktet i godt betalte statusyrker i det private næringsliv og i offentlig forvaltning. I denne artikkelen er det imidlertid jurister som har valgt en forskerkarriere i akademia som står i fokus, nærmere bestemt de som har lykkes å skaffe seg fast ansettelse som enten professorer eller førsteamanuenser ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, landets eldste og største institusjon som utdanner jurister. Disse juristene har i liten grad tidligere vært forsket på i et kjønnsperspektiv (men se Halvorsen 2013). Lønnsmessig er ikke en forskerkarriere det mest lukrative å satse på for jurister, men i kraft av å være landets fremste juridiske ekspertise er dette en gruppe med makt. Flere av de ansatte har dessuten godt betalte sidegjøremål, eksempelvis som ledere av offentlige lovutvalg, som voldgiftdommere i private rettssaker eller som styremedlemmer i børsnoterte selskaper.2

På Det juridiske fakultet er kjønnssegregeringen betydelig både på vertikalt og horisontalt nivå: 71 prosent av de 64 professorene ved fakultetet er menn og det er ingen kvinner i fakultetets øverste ledelse, dekanatet. Blant de midlertidig vitenskapelige ansatte er det imidlertid et markant kvinneflertall.3

Fig. 1. Kvinneandel blant vitenskapelige ansatte ved norske universiteter, Universitetet i Oslo og Det juridiske fakultet i 2016 (kilde: DHB)

Som vist i fig. 1 utmerker ikke den vertikale kjønnssegregeringen på Det juridiske fakultet seg som særegen i norsk akademia.4 Kvinneandelen blant professorer (29 prosent) ligger nær gjennomsnittet for UiO (31 prosent), som er noe høyere enn landsgjennomsnittet for universitetene (27 prosent).5 Blant førsteamanuensene på fakultetet ligger kvinneandelen (43 prosent) under gjennomsnittet for UiO (48 prosent), men skiller seg ikke vesentlig fra landsgjennomsnittet (45 prosent). Fakultetet utmerker seg imidlertid ved å ha en ganske betydelig høyere kvinneandel blant stipendiater og postdoktorer (61 prosent) enn UiO (53 prosent) og norske universiteter generelt (50 prosent). Det store antall kvinnelige midlertidig vitenskapelige ansatte, som, hvis en inkluderer de mange vitenskapelige assistentene, har en kvinneandel på hele 65 prosent, indikerer at fakultetet satser på å rekruttere kvinner. På den annen side: Når stillingsstatus i så sterk grad er koblet til kjønn, kan det få uheldige konsekvenser for arbeidsmiljøet. Som midlertidig ansatt er en i en mer sårbar posisjon enn som fast ansatt (se f.eks. Brandser og Sümer 2016; Orning 2016).

På Det juridiske fakultet kommer den horisontale kjønnssegregeringen til uttrykk ved at kvinner og menn i stor grad arbeider med ulike juridiske fagområder. Kvinner er overrepresentert innen de såkalte «mykjuss-fagene», som Thomas Mathiesen (2000:114) har karakterisert som «omsorgspreget», og som gjerne dreier seg om kvinner, barn og familie, mens menn er i klart flertall på «hard-jussens» områder, der det som har med penger, næringsliv, strafferett og statsforfatning inngår. «Hard-juss» utgjør en mye større del av de obligatoriske fagene enn «myk-juss», og ansees dermed som viktigere blant jusstudentene. I forretningsjussens høyborger, Institutt for privatrett og Nordisk institutt for sjørett, er mannsandelen blant professorene henholdsvis 84 og 78 prosent. Tilsvarende er kvinneandelen blant professorene på Institutt for kriminologi og rettssosiologi 71 prosent. Det eneste instituttet med tilnærmet kjønnsbalanse er Institutt for offentlig rett der 37,5 prosent av professorene er kvinner. Ingen av de tre professorene på Norsk senter for menneskerettigheter er kvinner. Menn er også mer synlige for studentene som lærere og pensumforfattere. Våren 2016 ble 73 prosent av de store obligatoriske forelesningene, der den faglige autoriteten utfoldes foran hundrevis av landets vordende jurister, holdt av menn. Menn hadde dessuten skrevet 91 prosent av det obligatoriske pensumet.

Denne artikkelen undersøker hvilke forhold som bidrar til at den vertikale og horisontale kjønnssegregeringen vedvarer på Det juridiske fakultet. Hvilke strukturelle, institusjonelle og fagkulturelle faktorer gjør at kvinner utsorteres jo høyere en kommer i det akademiske hierarkiet? For å svare på dette har jeg foretatt dybdeintervjuer med 48 av fakultetets 87 fast vitenskapelige ansatte. For å undersøke om fagmiljøet er kjønnet, og i så fall hvordan, er like mange kvinner som menn blitt intervjuet. Jeg ville undersøke om kvinners og menns erfaringer skiller seg vesentlig fra hverandre, eller om faktorer som generasjon, sosial bakgrunn eller faginteresser er viktigere enn kjønnsforskjeller. Informantene ble bedt om å fortelle om sin vei inn i akademia, sin arbeidssituasjon, sine familieforpliktelser, sine erfaringer fra arbeidsmiljøet på fakultetet og om sine holdninger til likestilling. Svarene avdekket at selv om kjønnssegregeringen er mindre bastant enn tidligere, er det fortsatt kjønnsforskjeller i kvinners og menns karriereutvikling, som både skyldes at kvinner tar større ansvar for familien og at faktorer i fagkulturen kan virke ekskluderende på kvinner.

Artikkelen er basert på en undersøkelse utført i 2016 på oppdrag av fakultetets eget Likestillings- og mangfoldsutvalg (LiMU), som siden begynnelsen av 2000-tallet har initiert likestillingspolitiske tiltak for å bedre kjønnsbalansen blant de ansatte (Korsvik og Linnet 2017).6 Flere av tiltakene ble iverksatt etter at ESA-domstolen i 2003 forbød UiO å øremerke vitenskapelige stillinger til kvinner, og universitetet måtte se seg om etter andre måter å øke kvinneandelen på. Positive incentiver i stedet for tvang, eller «gulrot framfor pisk», ble da det styrende prinsippet for UiOs likestillingspolitikk (Nielsen 2004). På Det juridiske fakultetet har likestillingstiltak de 10–12 siste årene blant annet bestått av mentorordning for kvinnelige stipendiater og mulighet for kvinnelige førsteamanuenser til å få frikjøp for å kvalifisere seg til professor. Et av målene med denne undersøkelsen har vært å undersøke i hvilken grad særtiltakene for kvinner faktisk har hatt betydning for at kvinneandelen blant professorene har økt fra under 20 prosent i 2001 til nesten 30 prosent i 2016. I denne perioden har kvinneandelen blant de nytilsatte vært 40 prosent. Som i andre deler av akademia foregår det en foryngelse på fakultetet og mange av de eldre mannlige professorene har gått bort eller av med pensjon og blitt erstattet med yngre kvinner og menn som er født på 1970-tallet.

Utvalg og metode

Våren 2016 var det ansatt 64 professorer og 25 førsteamanuenser ved Det juridiske fakultet, som består av fem relativt ulike institutter. Institutt for offentlig rett er det største med 104 ansatte, hvorav 24 professorer og 4 førsteamanuenser. Deretter følger Institutt for privatrett med 88 ansatte, hvorav 19 professorer og 10 førsteamanuenser. Nordisk institutt for sjørett har 60 ansatte, 9 av dem som professorer og 2 som førsteamanuenser. Disse tre instituttene holder til i de nyklassisistiske bygningene på Karl Johan.7 De to minste instituttene, Institutt for kriminologi og rettssosiologi og det mer tverrfaglige Norsk senter for menneskerettigheter har henholdsvis 44 og 48 ansatte, og er lokalisert i «periferien».8 På Institutt for kriminologi og rettssosiologi er det 7 professorer og 4 førsteamanuenser, mens det på Norsk senter for menneskerettigheter er 3 professorer og 5 førsteamanuenser. Det er kun jurister som er med i utvalget, fordi det er juristenes spesielle fagkultur som er av interesse i denne undersøkelsen.

De fleste av fakultetets jurister er ansatt på Institutt for offentlig rett, Institutt for privatrett og Nordisk institutt for sjørett, og det er også 44 av studiens 48 informanter. Av informantene er 11 kvinner og 9 menn ansatt på Institutt for offentlig rett, 8 kvinner og 8 menn på Institutt for privatrett og 3 kvinner og 5 menn på Nordisk institutt for sjørett. Blant de resterende 4 informantene er det 1 kvinne og 2 menn som er ansatt på Norsk senter for menneskerettigheter og 1 kvinne på Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Når det gjelder stillingsnivå består utvalget av 35 professorer (16 kvinner og 19 menn) og 13 førsteamanuenser (8 kvinner og 5 menn). Blant informantene er også dekanatets tre mannlige professorer samt tre instituttledere som er jurister (2 menn og 1 kvinne). Utvalget speiler sammensetningen av de fast vitenskapelig ansatte juristene på fakultetet, i det jeg har intervjuet 92 prosent av kvinnene og 40 prosent av mennene i disse stillingene. At jeg intervjuet såpass mange, skyldtes at jeg ikke kjente til Det juridiske fakultet fra før, og at jeg vurderte det som nødvendig for å kunne danne meg et mest mulig empirisk fundert bilde av miljøet.

Fakultetet er inne i et generasjonsskifte og over halvparten av informantene (14 kvinner og 13 menn) er under 50 år. De fleste av disse er blitt tilsatt i fast vitenskapelig stilling i løpet av de siste 5–6 årene. Av de 21 informantene over 50, er de fleste i 60-årene. Foryngelsen av ansattstaben er karakterisert ved at flere kvinner er kommet til, og også flere fra utlandet. 25 prosent av de kvinnelige informantene og 16 prosent av de mannlige er utlendinger. Disse er alle hvite og fra Europa eller andre vestlige land og kom til Norge i voksen alder, ofte som følge av at de fikk jobb på fakultetet.

Samtlige informanter er altså fast vitenskapelig ansatte, hvilket klart har betydning for svarene. Andre studier viser utfordringer knyttet til det å være midlertidig ansatt (Brandser og Sümer 2016; Orning 2016). Tidligere har intervjuundersøkelser blant kvinnelige midlertidig ansatte ved Det juridiske fakultet avdekket hvordan disse følte seg ensomme og isolerte og savnet faglig felleskap og anerkjennelse (Sollund 1998; Eidstuen 2005). Dette er knapt tilfellet for informantene i denne studien, som i kraft av å ha fått den akademiske anerkjennelsen som en fast vitenskapelig stilling på landets mest prestisjetunge juridiske fakultet innebærer, er en utvalgt gruppe.9

Jeg valgte å intervjue informantene individuelt framfor i fokusgrupper. Fokusgruppeintervjuer er hensiktsmessige når en vil studere meningsdannelse i et miljø, idet informantene i dialog og samhandling med kollegene sine kan utfordre og bevisstgjøre hverandre (Kvale og Brinkmann 2009). Imidlertid er det flere ulemper også, som at informantene kanskje holder en del tilbake fordi de tross alt sitter med kolleger de gjerne vil være på god fot med og at de får mindre tid til å snakke om seg selv. Mitt ønske var at informantene skulle kunne snakke uforstyrret i vei om sine personlige erfaringer uten å ta hensyn til kollegenes bedømmelser eller hva som eventuelt skulle være det korrekte å si innenfor fagkulturen. Valget av intervjumetode var dessuten pragmatisk motivert ut fra at det er atskillig enklere å få avtalt tid til individuelle intervjuer på informantenes eget kontor enn å finne egnet tid og sted som passer for en gruppe travle akademikere. Det viste seg at det slett ikke var vanskelig å få informantene til å delta i undersøkelsen. Særlig var mange av kvinnene svært entusiastiske for prosjektet som mange ga uttrykk for at de syntes var veldig viktig, og intervjuavtaler ble gjort i et forrykende tempo. Interessen var noe mer laber blant mennene, men heller ikke dem var det vanskelig å få i tale. Faktisk var det kun én av mennene som var negativ til undersøkelsen.

Intervjuene ble foretatt i mai-juni og august 2016, og varte gjennomsnittlig en times tid. På grunn av tidsnød tok jeg ikke opp samtalene, men noterte underveis og renskrev intervjuene etterpå. Målsettingen var dessuten å kartlegge det store bildet av miljøet og rekrutteringssituasjonen, ikke å tolke språklige enkeltutsagn, og derfor var det ingen hensikt å skulle bruke mye tid på transkribering av lydopptak.

Informantene ble stilt åpne spørsmål, og snakket uforstyrret i vei om hva de mente er grunner til at det fortsatt er så få kvinnelige professorer til tross for at kvinner har vært i flertall blant studentene i nesten 20 år, og om hva de mener om likestilling og om fakultetets tiltak for å bedre kjønnsbalansen. I tillegg ble de bedt om å fortelle om sin vei inn i akademia, om hvorfor de valgte forskning framfor annet juristyrke, om sine opplevelser av arbeidsmiljøet og om sine eventuelle familieforpliktelser. Dessuten ble de spurt om sine forskningsinteresser, hvorvidt de samarbeider med andre, om de synes de får faglig anerkjennelse, og i hvilken grad de anlegger kjønnsperspektiver i forskning og/eller undervisning. Fordi juristprofesjonen tradisjonelt har vært preget av sosial reproduksjon, ble informantene også spurt om de kommer fra en juristfamilie.

Intervjuene berørte altså en rekke temaer, og dreide seg både om individuelle forhold ved informantene, deres karriereutvikling, faginteresser og familieforpliktelser, og om deres holdninger til likestilling i en fagkulturell arbeidsmiljøkontekst. I det følgende skal jeg fokusere på faktorer som framkom i intervjuene og som er av betydning for å forstå hvorfor den vertikale og horisontale kjønnssegregeringen synes å bestå, om enn i andre former enn tidligere, samtidig som jeg klarlegger endringer som har redusert kjønnssegregeringen.

Likestilling er viktig, men er det egentlig noe problem?

Alle informantene erklærte at de synes likestilling og kjønnsbalanse er viktig. Dette er ikke overraskende siden de utgjør den fremste juridiske ekspertisen i «likestillingslandet» Norge, og vet at dette er riktige holdninger å forfekte til en forsker som spør dem om hva de mener om nettopp det. Informantene er jurister som har ordet i sin makt og som er velinformerte om kjente argumenter om at kjønnslikestilling er viktig ut fra rettferdighetshensyn og av nyttehensyn om at det er viktig å ta i bruk de beste talentene uavhengig av kjønn (se f.eks. Teigen og Skjeie 2005). Dessuten påpekte flere at likestilling er viktig av faglige hensyn og for rettssikkerheten, fordi «jussen skal speile samfunnet».

Generelt uttrykte de kvinnelige informantene større engasjement for likestilling enn de mannlige, idet de i større grad koblet temaet til sine personlige erfaringer og utfordringer som minoritet i en tradisjonelt mannsdominert fagkultur. Samtidig var det interessant å oppdage at flere av mennene innen de tradisjonelt mannsdominerte forretningsjussfagene utmerket seg som spesielt engasjert i likestillingsspørsmål sammenliknet med sine mannlige kolleger på Institutt for offentlig rett. Jeg tolker denne forskjellen som uttrykk for ulike realiteter i de ulike fagkulturene innen jussen. På Institutt for offentlig rett mente flere at en allerede har oppnådd likestilling siden nesten 40 prosent av professorene der er kvinner. Innen forretningsjussen uttrykte mange, både kvinner og menn, at det er synd at kvinner er så underrepresentert. På Institutt for privatrett og Nordisk institutt for sjørett er som nevnt henholdsvis 84 og 78 prosent av professorene menn. Dessuten forholder juristene som arbeider med næringslivsrelatert juss seg i større grad enn dem på Institutt for offentlig rett til situasjonen i de store advokatfirmaene, der den vertikale kjønnssegregeringen er sterk og kvinneandelen blant partnerne lav (Halrynjo og Lyng 2010; Schmidt 2016).

Hvorvidt det finnes likestillingsproblemer på Det juridiske fakultet, og hva de i så fall går ut på, er det ulike oppfatninger om blant informantene. Kun et fåtall av dem sa at det ikke finnes noe likestillingsproblem på fakultetet og at det bare er ren kompetanse som teller. Imidlertid ga noen av mennene på Institutt for offentlig rett uttrykk for at kjønnsbalansen nå er i ferd med å bli så tilfredsstillende at det viktigste framover er minoritetsperspektivet, hvilket vil si å få ansatt flere med innvandrerbakgrunn. Enkelte av de yngre av begge kjønn hevdet dessuten at generasjonsmotsetninger er viktigere enn kjønnsmotsetninger. Endringer i kjønnsrollemønsteret har ført til at flere menn tar omsorgsansvar slik at deres situasjon likner mer på kvinnenes, mente flere. Dessuten påpekte noen av disse yngre negative trekk ved den eldre generasjonen, som at de var konfliktorienterte, revirtenkende og individualistiske sammenliknet med dem selv, noe jeg snart kommer tilbake til.

Flertallet av informantene erkjente imidlertid at det finnes likestillingsproblemer på fakultetet, og disse pekte særlig på følgende forhold som uheldige: at dekanatet kun består av menn, at kvinneandelen blant professorene er for lav og at forelesninger og pensum på de obligatoriske fagene er dominert av menn. Flere sa de synes det er synd at studentene har få kvinnelige forbilder, selv om det er blitt bedre enn før, da studentene kunne gå gjennom et helt jusstudium uten å treffe på kanskje mer enn én kvinnelig foreleser på de store obligatoriske forelesningene. Dessuten mente noen av de kvinnelige informantene at arbeidsmiljøet er likestillingsproblematisk fordi det er mannsdominert og fokusert på penger, status og makt. De av informantene som mente det finnes likestillingsproblemer på fakultetet, forklarte dette ved å påpeke forhold som kan sies å være i skjæringspunktet mellom det individuelle, strukturelle og kulturelle, slik som kvinners manglende selvtillit og mødres omsorgsoppgaver, betydningen av nettverk, av fagkultur og kjønnskultur. Det er imidlertid verdt å merke seg at mange av informantene pekte på endringer i miljøet som følge av foryngelsen, og poengterte at forholdene for kvinner har bedret seg de siste årene, blant annet på grunn av likestillingstiltakene.

Prestisjehierarkier mellom «harde» og «myke» fag?

Ingen av informantene hevdet at jussfaget i seg selv er lite attraktivt for kvinner, selv om det er et diskuterende fag som handler om å «slå hverandre i hue med argumenter», som en kvinnelig informant beskrev det. Det er altså en aggressiv faktor knyttet til faget som en kunne anta virker avskrekkende på kvinner, men dette understøttes verken i intervjuene eller i det faktum at 65 prosent av jusstudentene er kvinner. Likevel, som påpekt innledningsvis, har det innen jussen tradisjonelt blitt skilt mellom «hardjuss» og «mykjuss», en inndeling som har vært åpenbart kjønnet kodet, der det de «harde» fagene knyttes til mannlighet og de «myke» til kvinnelighet. Er det slik at det er prestisjehierarki mellom disse fagene som er medvirkende til den horisontale og vertikale kjønnssegregeringen blant de ansatte?

Selv om flere informanter, særlig menn, var opptatt av at det ikke lenger finnes «damefag» og «mannefag», og at mange av «de beste» advokatene innen forretningsjussen er kvinner, er det klart at de «harde» fagene i langt større grad enn de «myke» er obligatoriske i masterstudiet i rettsvitenskap, og dermed berammet med flere undervisningsstillinger. Prioriteringen av forretningsjuridiske og statsrettslige fag på masterstudiet indikerer at disse ansees som fagets kjerne, mens et «mykt» fag som kvinne-, barne- og diskrimineringsrett ikke er obligatorisk. Den horisontale kjønnssegregeringen kommer til uttrykk ved at kvinneandelen på «mykjuss»-fagene er mye større enn på «hardjuss»-fagene. Av de 24 mannlige informantene er det bare to som arbeider med «myke» fag, nemlig familierett og velferdsrett, som er de eneste obligatoriske «mykjuss»-fagene. Blant de kvinnelige informantene er det imidlertid like mange som arbeider med «hard-juss» som med «myk-juss». I de siste årene har det nemlig blitt ansatt flere yngre kvinner med bakgrunn fra forretningsjussen. At den horisontale kjønnssegregeringen er blitt mindre enn tidligere, skyldes altså at kvinner har gått inn på menns tradisjonelle fagområder, snarere enn at «mykjuss»-fagene har fått den prestisjen som er knyttet til statusen som obligatorisk fag. En kan derfor tolke dette som at det faktisk er et statushierarki mellom fagene der det «myke» og kvinnelige har lavere prestisje enn det «harde» og mannlige.

Til tross for dette faktum var det likevel ikke slik at de som arbeider innenfor «mykjussens» områder, hevdet at de ikke får faglig anerkjennelse, selv om flere av de litt eldre sa at de ikke fikk det tidligere. Flere av kvinnene ga uttrykk for at de har kjempet for anerkjennelsen av sitt fagområde, som ofte er mer «idealistisk» innrettet enn mange av mennenes, i betydning av at de oftere dreier seg om å bedre folks rettigheter, forandre samfunnet eller forhindre miljøødeleggelser. Flere påpekte at anerkjennelsen de får er større utenfor fakultetet, og at det er viktigst for dem. En interessant observasjon var at mange av mennene, særlig de eldre etablerte professorene, hevdet at de ikke er opptatt av å få anerkjennelse, som de gjerne framstilte som synonymt med status og prestisje. Samtidig har flere av disse mennene godt betalte sidegjøremål for næringslivet og statsforvaltningen. Det er nærliggende å tolke den manglende opptattheten av status og prestisje som uttrykk for at man allerede har oppnådd det, i motsetning til de yngre kvinnene som kjemper for å få status, blant annet ved at de er oppmerksomme på den synligheten som å ha tekster på pensum gir.

Kvinnelige egenskaper og omsorgsforpliktelser

At kvinner mangler selvtillit til å kjempe seg opp og fram i det akademiske hierarkiet var en forklaring som flere trakk fram for å forklare den vertikale kjønnssegregeringen. Flere av de yngre kvinnene sa slikt som at kvinner «fanges i sin egen flinkhet», er veldig grundige og «forbereder seg for mye», at de er forsiktige, usikre på seg selv og ofte ikke sier tydelig nok fra hva de vil. Også menn, særlig av den eldre garde innen forretningsjussen, tematiserte dette, men da snarere i et slags mannskritisk perspektiv, om at menn tror de er flinkere enn de i virkeligheten er, mens kvinner er mer selvkritiske og veldig dyktige før de søker en stilling. Det var for øvrig interessant å notere seg at et par av de eldre mannlige professorene, som var veldig for særtiltak for å støtte opp om kvinners karriereframgang, fortalte at de selv synes de likner kvinner, i det de ikke anser seg som «brautende» og søker trygghet i samarbeid med andre.

De fleste av de kvinnelige informantene, som jo alle har lykkes i å skaffe seg en akademisk karriere, ga ikke inntrykk av å lide av manglende selvtillit. Tvert imot erklærte flere av dem at de ikke er opptatt av å være snille og sosiale, at de «gir litt faen», gjør det de vil og kjemper for det de mener er faglig riktig. Samtidig syntes det som at flere av de yngre kvinnenes strategi var å prøve å bli mer «som gutta», hvilket vil si ikke å være «flink pike» og bruke for mye tid på undervisningsforberedelser. Den mannlige forskernormen framstilles altså som å ta lettere på ting, ikke forberede seg for mye, ikke tenke for mye på andre, men mer på hva som gagner en selv.

Ikke uventet var imidlertid kvinners omsorgsoppgaver den blant informantene oftest nevnte forklaringen på hvorfor det er få kvinner i det akademiske toppskiktet på fakultetet. Fordi kvinner får (mange) barn og bruker potensiell forskningstid på omsorgsoppgaver, får de ikke skrevet mange nok artikler til å kvalifisere seg til fast stilling, ble det ofte hevdet. Likevel er det slik at samtlige av de yngre kvinnelige informantene, som jo har fast vitenskapelig stilling, har barn, ofte tre stykker, ikke sjelden i småbarnsfasen. Slik var det ikke tidligere, da det var mindre vanlig for kvinnelige jurister som satset på universitetskarriere å få barn sammenliknet med nå, og i alle fall ikke så mange. Slik er det ikke blant mennene. Selv om akkurat like mange menn som kvinner har barn (83 prosent i utvalget), har de eldre mennene oftere barn enn de yngre.

Både mødre og fedre av den yngre generasjonen forteller at en av grunnene til at de ønsket å jobbe på universitetet er at det er en fin arbeidsplass å kombinere med det å ha barn, fordi den er så fleksibel sammenliknet med for eksempel advokatbransjen. Imidlertid ser det ut til at universitetets fleksibilitet får ulike konsekvenser for mødre og fedre. Flere av de yngre mødrene som lever med menn som jobber og tjener mye (i de fleste tilfeller som jurist), fortalte at fleksibiliteten gjør at omsorgsoppgavene gjerne faller på dem, og at det dermed blir mindre likestilling hjemme. En av disse sa at det faktisk hadde blitt mindre likestilling hjemme etter at hun begynte å jobbe på universitetet enn da hun var advokat. Ingen av mennene fortalte at de gjør mer hjemme enn partneren fordi deres universitetsjobb er så fleksibel. Flere av de yngre kvinnene tematiserte arbeidsdelingen i hjemmet, og flertallet av disse sa at det ikke er likestilt, at kjønnsrollemønsteret er tradisjonelt, og at de gjør mest. Denne gruppa strever mer enn de andre med å kombinere forskerjobben med familieforpliktelser. Særlig har de kvinnelige førsteamanuensene med små barn et strevsomt liv, der kvelder, ferier og morgener før barna står opp blir brukt til å skrive fagartikler slik at de kan kvalifisere seg til å bli professorer.

Informantintervjuene bekreftet tidligere forskning på at foreldreskap får ulike følger for kvinners og menns karriereutvikling. Sigtona Halrynjo og Selma Therese Lyng (2010) har undersøkt kvinner og menns karrierer i eliteprofesjoner, herunder jurister, og avdekket at det ikke er kjønnsforskjeller når det gjelder karrierepreferanser, men at foreldreskap slår ulikt ut ved at fedrenes karriere får forrang framfør mødrenes, og at hun dermed ender opp med å ta mer ansvar for omsorgsoppgaver. Som jeg også har vist, er det ikke slik at de kvinnelige juristene er mindre prestasjonsorienterte eller ambisiøse selv om de også er mødre, men at de av dem som lever i ulikestilte forhold der deres menns karriere i praksis prioriteres, hindres i sin karriere på grunn av omsorgsoppgaver. Dette leder til en hard prioritering der tellekantsystemets logikk blir styrende, hvilket vil si at de må prioritere å skrive fagfellevurderte artikler framfor for eksempel lærebøker som ville gjort dem mer synlige for studentene, eller betenkninger for næringslivet som ville gitt dem høyere inntekter.

Uformelle nettverk i en mannskultur

Mange av informantene forklarte kvinneunderskuddet blant de faste vitenskapelig ansatte som en konsekvens av at arbeidsmiljøet på fakultetet på ulike måter har vært mannsdominert og indirekte har ekskludert kvinner – særlig før i tida. Flere av kvinnene sa at miljøet tidligere var preget av en «jenta mi»-holdning fra eldre mannlige professorer som gjorde at de som stipendiater ikke fant det fristende å skulle fortsette en akademisk karriere, men heller søkte seg «ut». Både kvinner og menn i alle aldre peker som nevnt på at miljøet på fakultetet har endret seg til det bedre, ettersom de som omtales som «dinosaurene» eller «de gamle gubbene» er forsvunnet fra fakultetet. Tidligere skal miljøet ha vært preget av «revirtenkning» der «alfahanner» kjempet mot hverandre om prestisje. Flere av de yngre kvinnelige informantene, og faktisk også noen av mennene, forteller at så lenge professorstaben på fakultetet var dominert av konfliktorienterte eldre menn, opplevde de det som lite attraktivt å søke jobb der. Foryngelsen av ansattstaben som har pågått de 10–12 siste årene har, ifølge informantene, endret på dette og ført til en mer samarbeidsorientert og jovial atmosfære som yngre, både kvinner og menn, trives bedre i.

Betydningen av kvinnelige rollemodeller – eller mangelen på slike – ble av særlig de yngre kvinnene framhevet som en viktig forklarende faktor for hvorfor det har vært få kvinner blant de fast vitenskapelig ansatte, men også for hvorfor dette er i ferd med å endre seg. Inntil nylig var det få kvinnelige rollemodeller som yngre kvinnelige forskerspirer kunne identifisere seg med. Da fakultetet feiret sitt 200-årsjubileum i 2011, var det kun 20 kvinner som noen sinne hadde hatt fast vitenskapelig stilling ved fakultetet (Bull og Halvorsen 2013:8). Norges første kvinnelige juristprofessor, Lucy Smith, ble det så seint som i 1987, og ved inngangen til 2000-tallet var det bare fire kvinnelige jussprofessorer ved fakultetet.10 Tidligere hadde de få kvinnelige rollemodellene ved fakultetet enten ikke barn, eller de var gift med menn som var ansatt ved fakultetet. Noen av de yngre kvinnene sa at de få kvinnelige professorene som hadde «vanlige liv», det vil si hadde barn, ble viktige rollemodeller for dem, i det de så at det faktisk gikk an å kombinere familieliv med en akademisk karriere.

Kvinnelige rollemodeller har det også vært å finne i miljøet rundt Kvinneretten. Etablert ved fakultetet allerede i 1974 som Europas første i sitt slag, ble Kvinneretten kjempet fram av feministiske studenter og ansatte som ville ha et kvinneperspektiv på jussen (Dahl 1985:7; Bratholm 2000:11–13). Nesten samtlige av de kvinnelige informantene som hadde tilhold ved fakultetet i 1970-årene, enten som ansatte eller studenter, var tilknyttet Kvinneretten, som i dag eksisterer under navnet Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett (KVIBALD). Flere av de yngre kvinnelige informantene har dessuten vært vitenskapelige assistenter eller stipendiater der. Det kvinnerettslige miljøet, som også inkluderer Juridisk rådgivning for kvinner (JURK, etablert 1978), har drevet bevisst rekruttering av kvinner gjennom å søke midler til stipendiater til større prosjekter. Jussprofessor Marit Halvorsen (2013:71) har omtalt det som en «utklekkingsanstalt for kvinnelige rettsforskere». Samtidig er dette miljøet relativt lite på fakultetet, og er ikke lokalisert på samme sted som «hard-jussen», der de viktige avgjørelsene tas.

At akademia ikke er et rent meritokrati, men at personlige relasjoner, uformelle nettverk, samt at støtte og oppmuntring fra innflytelsesrike personer er avgjørende for en framgangsrik karriere, ble ettertrykkelig bekreftet i informantintervjuene. Jeg var interessert i hvorvidt slike uformelle nettverk har virket ekskluderende på kvinner, og i så fall hvordan. Svarene er tvetydige og henger blant annet sammen med endringene i fagmiljøet. Nesten alle informantene fortalte at de hadde blitt oppmuntret og «holdt varme» av innflytelsesrike professorer gjennom prosessen mot fast stilling ved fakultetet. Faktisk var det flere kvinner (14) enn menn (11) som eksplisitt fortalte at de ble oppmuntret til å søke jobben. De tre som sa at de ikke hadde blitt oppmuntret, var alle utenlandske menn som fant stillingsannonsen på egenhånd. Mange av informantene «ble sett» av en innflytelsesrik professor allerede da de som studenter fikk seg jobb som vitenskapelig assistent. Nesten halvparten av informantene var vitenskapelige assistenter under studiene og fortalte at det betydde mye for deres ønske om å fortsette med forskning. Flere menn (14) enn kvinner (9) har vært vitenskapelige assistenter, noe som skyldes at det nesten bare var menn som var det fram til 1990-årene, da fakultetet begynte målrettet å rekruttere kvinner til å bli vitenskapelige assistenter. Imidlertid var det selvsagt stipendiattida som var mest avgjørende for informantenes videre forskerkarriere. Samtlige av kvinnene, de utenlandske inkludert, har vært stipendiater ved fakultetet som de nå jobber på. Blant mennene er det fire som ikke har avlagt doktorgrad ved fakultetet, og tre av disse er utlendinger. Svært mange av særlig de yngre informantene trakk fram stipendiatperioden som bestemmende for karrieren. Det var da de ble oppdaget som «flinke» og fikk nettverk, og i de fleste tilfeller ble de altså seinere oppfordret av eldre professorer til å søke jobb på fakultetet. Å ha avlagt doktorgrad ved Det juridiske fakultet på UiO synes i praksis nærmest som et kriterium for seinere fast stilling ved fakultetet, særlig for kvinner.

Flere av de litt eldre informantene sa at det tidligere, fram til 1990-årene, var slik at de innflytelsesrike mannlige professorene «så» yngre menn som liknet dem selv, som fikk jobb som vitenskapelige assistenter eller stipendiater og dermed ble inkludert i fagmiljøet. Dette skal ha endret seg særlig etter tusenårsskiftet da de nye likestillingstiltakene påla fakultetet å se etter unge lovende kvinner, og det skal ikke ha vært vanskelig å finne dem.

De som blir lagt merke til som «flinke» av professorer med makt, har selvsagt gode karakterer, men det er ifølge flere av informantene er ikke nok. Det er også av betydning å te seg på en måte som gjør at en glir inn i miljøet, en spesiell form for habitus, det vil si egenskaper og atferdsmønstre som synes «naturlige» og gjør at en får innpass på en sosial arena der det er strid om plassen (Bourdieu 1977). Flere av informantene karakteriserte miljøet på fakultetet som borgerlig og Oslo vest-preget og påpekte at man her vil «være pene». I intervjuene var det slående hvor homogen informantgruppa var når det kom til sosiokulturell bakgrunn. Hele 30 prosent av dem oppga å komme fra en juristfamilie, noen gjennom flere generasjoner. Oppveksten i juristslekt har klart vært fordelaktig for å tilegne seg den kulturelle kapitalen som synes å være viktig for å ha blitt oppdaget som «flink».11 At så mange av de fast vitenskapelig ansatte kommer fra juristfamilie er oppsiktsvekkende. Tidligere forskning har anslått at 18 prosent av advokatene har en far som er jurist (Næss 2008:45–46).12 En undersøkelse blant jusstudentene på UiO viste at 14 prosent av dem kommer fra en familie der enten mor, far eller begge foreldrene er jurister (Grut, Luhr og Olsen 2011). Til sammenlikning har og sosiolog Marianne Nordli Hansen (2000:153) anslått at kun 0,4 prosent av «normalbefolkningen» kommer fra juristfamilie. Hans Eyvind Næss (2008:45–46) sin beskrivelse av advokatstanden som preget av «dynastibygging» og en kultur for «akademisk innavl», er altså enda mer gyldig når det gjelder dem som utdanner advokatene og juristene på Universitetet i Oslo. Slik jeg tolker det, har imidlertid denne kraftige sosiale reproduksjonen liten betydning for den vertikale kjønnssegregeringen. Til gjengjeld har den betydning for den klassemessige segregeringen, et tema som ifølge flere av informantene i liten grad har vært diskutert på fakultetet.

Nettverk og støtte fra innflytelsesrike professorer er altså viktig for karrieren, og flere av informantene hevdet at menn er flinkere til å lage uformelle nettverk med hverandre. Selv om ingen nevnte noen «Gutteklubben Grei» for å vise til lukkede nettverk mellom mannlige kolleger som kvinner har vanskeligheter med å få innpass i, og som dermed kan hindre deres karriereframgang (jf. Brandser og Sümer 2016:88–89), fortalte flere at menn ofte sosialiserer seg med hverandre med øldrikking utenfor arbeidstida. Dette er en arena som kan virke ekskluderende på kvinner, først og fremst fordi de må hjem til barna, men også, som det kom fram i noen av intervjuene, at de kan bli utsatt for uønsket seksualisert oppmerksomhet. I intervjuguiden hadde jeg ingen spørsmål om uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering, men dette ble uoppfordret tatt opp av noen av informantene, både kvinner og menn. De fortalte om hendelser der særlig yngre kvinner i midlertidige stillinger har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet, først og fremst fra eldre mannlige professorer. Enkelte yngre kvinner skal ha sluttet som følge av dette. Ifølge noen av informantene er dette et tabu som fakultetet i liten grad har tatt tak i som et arbeidsmiljøproblem. Det er uvisst hvor omfattende problemet med uønsket seksuell oppmerksomhet eller trakassering er ved fakultetet, og det er neppe mer av det der enn andre steder i akademia, men seksuell trakassering er forbudt og må tas på alvor. Professorer har stor makt og kan påvirke framtidige karrierer ved å gi anbefalinger i styrer og tilsettingskomiteer og tilsvarende ødelegge karrieren til for eksempel en ung kvinne som har avvist seksuelle tilnærmelser. Denne undersøkelsen har avdekket at ansatte forteller om dette som et problem, og da det kom fram ble fakultetsledelsen lettere bestyrtet. Dekanatet erklærte at de vil følge det opp, men i skrivende stund er det ukjent på hvilken måte.

Avslutning

Intervjuene med 48 fast vitenskapelige ansatte ved Det juridiske fakultet avdekket at den vertikale og horisontale kjønnssegregeringen består, selv om den er blitt betydelig mindre bastant enn for 10–12 år siden. Kvinner sees ikke lenger som «inntrengere i en mannskultur» (Fürst 1988), tvert i mot sier de fleste yngre kvinnene eksplisitt at de har blitt oppmuntret til å jobbe der. Årsaker til at kjønnssegregeringen er minsket, er at mange av de gamle «alfahannene» er borte og at fakultetet siden begynnelsen av 2000-tallet har drevet en målrettet politikk for å rekruttere kvinner, blant annet gjennom en populær mentorordning for stipendiater som alle de yngre kvinnene fortalte at de hadde benyttet seg av. Arbeidsmiljøet er blitt bedre tilpasset kvinner med omsorgsansvar for barn enn det var tidligere, blant annet har de mulighet for frikjøp av pliktarbeidet for å kvalifisere seg til professor. Det har dessuten skjedd en mentalitetsendring i ledelsen om at det er bra at de ansatte får mange barn, og at akademia må tilpasse seg det. Til tross for disse framskrittene vedvarer kjønnssegregeringen, også på horisontalt nivå. Riktignok har flere kvinner gått inn i tradisjonelt mannsdominerte fag som forretningsjuss, men de såkalte «mykjuss»-fagene, som en har antatt at kvinner særlig interesserer seg for, har i liten grad fått prestisjen som er knyttet til statusen som obligatoriske fag.

Noen av de gamle kjønnede hierarkiene i fagkulturen lever altså i beste velgående, og det er også et spørsmål om det har oppstått nye hierarkier selv om kvinnene tallmessig er blitt flere. Det er åpenbart at kvinner er mindre synlige for studentene enn menn, og særlig er kvinnene underrepresenterte blant pensumforfatterne. 91 prosent av det obligatoriske pensumet er skrevet av menn, hvilket blant annet er et resultat av at kvinnelige førsteamanuenser med barn ikke har tid til å skrive lærebøker. De må prioritere å skrive poenggivende fagartikler, men blir også sjeldnere enn menn invitert med på å skrive lærebøker, som i jussens tilfelle ofte betyr å revidere en lærebok skrevet av en for lengst avdød mannlig jussprofessor. Faglig utfoldelse som gir makt og prestisje dreier seg også om mindre synlige, men godt betalte sidegjøremål for næringslivet og statsforvaltningen, som ifølge noen informanter kan innbringe atskillige ekstra millioninntekter. Langt færre kvinner enn menn har slike oppdrag, enten fordi de ikke har tid på grunn av familieforpliktelser, eller fordi de ikke blir bedt om det. I tillegg er det en del jussprofessorer som tar avstand fra slike sidegjøremål fordi de mener det ikke er fri og selvstendig forskning, og mine funn viser at særlig kvinner har en «idealistisk» innstilling til faget og er kritiske til noen av de mannlige kollegenes betalte sidegjøremål.

Mødre med ulikestilt familieliv skiller seg ut som en gruppe som har begrensede muligheter til faglig utfoldelse. I undersøkelsen dukket det imidlertid opp andre faktorer som ble sagt å virke hindrende på kvinners karriereframgang uansett barn eller ikke, og som kaller på videre forskning. Informanter av begge kjønn fortalte uoppfordret at uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering har ført til at yngre midlertidig ansatte ikke har ønsket å satse på en akademisk karriere ved fakultetet. Siden omfanget av dette problemet er ukjent både ved Det juridiske fakultet og i akademia for øvrig, bør det foretas systematiske undersøkelser av dette. Slike undersøkelser bør også omfatte administrativt ansatte.

Litteratur

Aubert, Vilhelm 1964. «Norske jurister: En yrkesgruppe gjennom 150 år». Tidsskrift for rettsvitenskap 79:300–320.

Aubert, Vilhelm 1976. Rettens sosiale funksjon. Oslo: Universitetsforlaget.

Bourdieu, Pierre 1977. Outline of a Theory of Practice. Cambridge University Press.

Brandser, Gry og Sevil Sümer 2016. Farefull ferd mot toppen Kjønnsbalanse i forskning og forskningsledelse ved forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Bergen. Rapport 3. Bergen: Uni Research Rokkansenteret.

Bratholm, Anders 2000. «Glimt fra JURKs og kvinnerettens historie». I: Anne Karin Storhaug (red.): Festskrift JURKs 25 års jubileum. Oslo: Juridisk rådgivning for kvinner.

Bull, Kirsti Strøm og Marit Halvorsen (red.) 2013. Det juridiske fakultet gjennom 200 år. Kontinuitet og fornyelse. Oslo: Dreyers forlag.

Dahl, Tove Stang 1985. Kvinnerett I. Oslo: Universitetsforlaget.

Eidstuen, Hege 2005. Rapport fra intervju-undersøkelse om rekruttering av kvinner til vitenskapelige stillinger. Likestillingsutvalget, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Fürst, Elisabeth 1988. Kvinner i akademia – inntrengere i en mannskultur? Oslo: NAVFs sekretariat for kvinneforskning.

Grut, Øyvind, Mina Luhr og André Olsen 2011. «Jusstudentenes sosiale bakgrunn og yrkesplaner». I: Juss-Buss og Olaf Halvorsen Rønning (red.): Med loven mot makta. Juss-Buss førti år. Oslo: Novus.

Halrynjo, Sigtona og Selma Therese Lyng 2010. «Fars forkjørsrett – mors vikeplikt? Karriere, kjønn og omsorgsansvar i eliteprofesjoner». Tidsskrift for samfunnsforskning 2:249–281.

Halvorsen, Marit 2013. «Fakultetets kvinnelige lærere 1811–2011». I: Kirsti Strøm Bull og Marit Halvorsen (red.): Det juridiske fakultet gjennom 200 år. Kontinuitet og fornyelse. Oslo: Dreyers forlag.

Hansen, Marianne Nordli 2000. «Sosial bakgrunn og karakterer blant juridiske kandidater». Tidsskrift for samfunnsforskning 2:151–186.

Hansen, Marianne Nordli 2009. «Sosiale nettverk og karriere – tilfellet jurister». Søkelys på arbeidslivet 1:45–55.

Hansen, Marianne Nordli og Thea Bertnes Strømme 2014. «De klassiske profesjonene – fortsatt eliteprofesjoner?» I: Olav Korsnes, Marianne Nordli Hansen og Johannes Hjellbrekke (red.): Elite og klasse i et egalitært samfunn. Oslo: Universitetsforlaget.

Korsvik, Trine Rogg og Guro Bøe Linnet 2017. Juss og kjønn. En rapport om kjønnsbalanse blant de fast vitenskapelig ansatte ved Det juridiske fakultet og om integrering av kjønnsperspektiver på masterstudiet i rettsvitenskap, Universitetet i Oslo. Oslo: Det juridiske fakultet.

Kvale, Steinar og Svend Brinkmann 2009. Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal akademisk.

Mathiesen, Thomas 2000. «Vil kvinnene sosialisere jussen, eller vil jussen sosialisere kvinnene?». I: Anne Karin Storhaug (red.): Festskrift JURKs 25 års jubileum. Oslo: Juridisk rådgivning for kvinner.

Nielsen, Harriet Bjerrum 2004. «UiO som kjønnsbalansert universitet?» Kirke og kultur 3:313–339.

Næss, Hans Eyvind 2008. «De første prokuratorene: ’Parterne til omkostning og rætten til fortræd …’?» I: Harald Espeli, Hans Eyvind Næss og Harald Rinde: Våpendrager og veiviser. Advokatenes historie i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Olaussen, Leif Petter 2015. «Juristprofesjonen – en lagdelt sosial elitegruppe» Kritisk juss 3:134–160.

Orning, Sara E. S. 2016. Kjønn, veiledning og omsorgsansvar. En studie av hvordan stipendiater og veiledere opplever kombinasjonen av omsorgsansvar og akademisk karriere. Oslo: Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo.

Schmidt, Nina 2016. «Få kvinner på topp hos de ti største». Advokatbladet 10. oktober. http://www.advokatbladet.no/2016/10/fa-kvinner-pa-topp-hos-de-ti-storste/

Sollund, Ragnhild 1998. Å være kvinne ved Det juridiske fakultet: En selvfølge – eller en utfordring? Oslo: Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Teigen, Mari og Hege Skjeie 2005. «Nødvendig – nyttig – rettferdig? Likestillingsargumenter i offentlig debatt». Kvinder, køn og forskning 14 (4):30–42.

1Tittelen er lånt fra Elisabeth Fürsts banebrytende studie fra 1988; Kvinner i akademia – inntrengere i en mannskultur? Oslo: NAVFs sekretariat for kvinneforskning. Artikkelen baserer seg på funnene fra rapporten Juss og kjønn. En rapport om kjønnsbalanse blant de fast vitenskapelig ansatte ved Det juridiske fakultet og om integrering av kjønnsperspektiver på masterstudiet i rettsvitenskap, Universitetet i Oslo av Trine Rogg Korsvik og Guro Bøe Linnet (2017). Jeg takker anonym fagfelle og redaksjonen i Tidsskrift for kjønnsforskning for svært konstruktive innspill til en tidligere utgave av artikkelen.
2De ansattes sidegjøremål skal i prinsippet registreres. Oversikten finnes her: Registrerde sidegjeremål ogeigarinteresser for tilsette ved Det juridiske fakultet. http://www.jus.uio.no/om/aapenhet/sidegjoremal/oversyn-100715.html. Sist lest 10.2.2017.
3Ifølge tall fra DBH var det på Det juridisk fakultet i 2016 31 vitenskapelig assistent-årsverk (67 prosent kvinner), 59 stipendiatårsverk (59 prosent kvinner) og 13 postdoktorårsverk (69 prosent kvinner).
4Det som imidlertid skiller Det juridiske fakultet fra mange andre universitetsinstitusjoner, er mangelen på universitetslektorer. Dette vil endre seg fra 2017, etter at det ble utlyst to universitetslektorstillinger i 2016. Ifølge Database for statistikk om høgre utdanning (DBH) har det ikke vært lektorer ansatt ved fakultetet siden 2008, da det var 0,2 årsverk i kategorien førstelektor. I 2006 var det til sammen 1,2 årsverk i kategoriene førstelektor og universitetslektor. http://dbh.nsd.uib.no
5http://dbh.nsd.uib.no
6Det juridiske fakultet søkte i 2014 Norges forskningsråds BALANSE-program (Kjønnsbalanse i faglige toppstillinger og forskningsledelse) om støtte til å gjennomføre det treårige prosjektet «Kunnskapens grenseland: Kvinner i norsk juss» ved alle de tre juridiske fakultetene i Norge, men fikk ikke støtte til det. Denne undersøkelsen er en redusert versjon i det den kun har hatt ansatt en forsker (Korsvik) og en vitenskapelig assistent (Linnet) i 6 måneder i henholdsvis 100 prosent og 20 prosent stilling. Mens Korsvik har foretatt intervjuene med de ansatte, har Linnet analysert i hvilken grad kvinne- og kjønnsperspektiver er integrert i masterstudiet i rettsvitenskap (tidl. cand. jur.).
7Ved Institutt for offentlig rett er imidlertid Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett (KVIBALD) og PluriCourts, et Senter for fremragende forskning ved instituttet, ikke lokalisert på Karl Johan, men i Helserådets gamle bygning på St. Olavsplass, Domus Nova.
8Institutt for kriminologi og rettssosiologi holder til i Domus Nova, og Norsk senter for menneskerettigheter i Cort Adelers gate i Vika.
9Det hadde vært ønskelig også å inkludere midlertidige ansatte i undersøkelsen, men prosjektoppdragets begrensede omfang og mandat tillot ikke det.
10http://dbh.nsd.uib.no. Da er de tre kvinnelige kriminologiprofessorene ikke medregnet.
11Svært få av informantene kommer fra arbeiderklassen eller har foreldre uten utdanning. 17 prosent av mennene og 14 prosent av kvinnene oppgir en slik bakgrunn.
12Næss støtter seg blant annet til Vilhelm Auberts (1964 og 1976) historiske forskning på jurister.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon