I denne artikkelen undersøker jeg meningsskaping blant mellomledere i en norsk høgskole i forbindelse med implementeringen av et kjønnsbalanseprosjekt. Med utgangspunkt i samtaler i fokusgrupper og Karl E. Weicks (1995) sosialkonstruktivistiske perspektiver på meningsskaping, får vi innblikk i hvordan prosjektets intensjoner om kjønnsbalanse møter eksisterende kulturer, der mellomledernes konstruksjoner peker i ulike retninger. Et sentralt funn er at prosjektets bærende idé om kjønnsbalanse delvis blir transformert til en mer generell idé om kompetanseutvikling – med påfølgende organisatorisk knoppskyting i form av et lokalt kompetanseutviklingsprosjekt for menn. I tillegg ser vi, i lys av Michel Foucaults (2002) begrep om governmentality, spor av en maktstruktur som kan bidra til å holde de kvinnelige forskerne tilbake i arbeidet med egen toppkarriere i akademia.

Artikkelen er et bidrag til forskningen som søker etter forklaringer på den skjeve kjønnsfordelingen i universitets- og høgskolesektorens karrierehierarki. Bidraget er basert på et forskningsprosjekt med mål om å fremskaffe ny kunnskap om institusjonelle og kulturelle prosesser som bidrar til den skjeve kjønnsfordelingen i faglige toppstillinger og forskningsledelse. Artikkelen bygger på en intervjuundersøkelse blant kvinnelige ansatte ved tre forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Bergen. Analysen antyder at de siste tiårsreformer i høyere utdanning virker ulikt inn på kvinner og menns karriereforløp. Artikkelen argumenterer for at den lave andelen kvinner i forskningens lederposisjoner skyldes et komplekst samspill mellom Matteus- og Matilda-effekter, hvor institusjonaliserte «koder» og kjønnsstereotyper sammen skaper det artikkelen benevner «Medusa-effekten».

Kvinner er fortsatt underrepresenterte i akademiske toppstillinger på Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, til tross for at kvinner har vært i flertall blant studentene i 20 år. I artikkelen drøftes funnene fra en dybdeintervjuundersøkelse foretatt blant 48 jurister i faste vitenskapelige stillinger ved dette fakultetet i 2016, like mange kvinner som menn. Kjønnsbalansen her skiller seg ikke vesentlig fra den norske universitetssektoren for øvrig, i det 71 prosent av professorene er menn, og kvinner er relativt lite synlige som faglige autoriteter på pensum og som forelesere. Dekanatet består kun av menn, og miljøet har tradisjonelt vært preget av hierarki, «revirtenkning» og bataljer mellom «alfahanner». I artikkelen forklares underrepresentasjonen av kvinner som resultat av et samspill mellom strukturelle og fagkulturelle forhold. Samtidig fokuseres det på endringer som har skjedd blant annet som følge av foryngelsen av ansattstaben og at fakultetet har drevet en forholdsvis aktiv politikk for å rekruttere kvinner de siste 10–12 årene, som har ført til at det nå framstår som en mer attraktiv arbeidsplass for kvinner. I undersøkelsen ble det avdekket likestillingsproblemer som kaller på videre forskning, deriblant spørsmålet om uønsket seksuell oppmerksomhet.

Politiet er en organisasjon som i noen tiår har jobbet med en viss suksess med å øke kvinneandelen. Nå har politiet lagt vekten over på et mangfoldsperspektiv. Hva betyr det? Intervjuer med sentrale informanter i politiet får oss til å reise problemstillingene: Er det en innebygget konflikt mellom likestillings- og mangfoldsperspektivene? Hvilke fordeler og ulemper har disse to perspektivene i en organisasjon som ikke kan si seg ferdig med inkluderingen av kvinner? Er kvinner en del av mangfoldet? Er mangfold mindre kontroversielt fordi man da kan integrere medarbeidere som representerer tradisjonell maskulinitet? Kan man forfølge disse to perspektivene samtidig? Problemstillingene vil bli belyst ved en gjennomgang av de inkluderings-, rekrutterings- og antidiskrimineringsperspektivene som har vært anvendt i politiet – med noen sideblikk til erfaringer i Forsvaret.

Sverige betraktas ofta, av andra liksom av sig själv, som ett av världens mest jämställda länder och hamnar också alltid i toppen av FN:s och OECD:s jämställdhetsrankingar. Sedan mitten av nittiotalet har jämställdhetsintegrering varit den officiella strategin för det svenska jämställdhetsarbetet, men trots detta startas det fortfarande projekt för att komma igång med detta arbete. I denna artikel problematiseras det svenska jämställdhetsarbetet mot bakgrund av politikens förändrade styrformer där marknadsstyrning i hög utsträckning kommit att dominera det offentliga och där «den rätta kunskapen» allt mer har kommit att ersätta politiska intressemotsättningar. Syftet är att utforska vad som händer med jämställdhetspolitikens innehåll när den inordnas i marknadsbaserade former för styrning och detta görs genom att studera jämställdhetskonsulters arbete. Det empiriska materialet består av elva telefonintervjuer med jämställdhetskonsulter, samt en genomgång av ett tjugotal konsultföretags hemsidor. Intervjuerna fokuserar hur intervjupersonerna upplevde arbetet som konsult; deras drivkrafter, motiv och argument; samt hur de såg på arbetets effekter, möjligheter och begränsningar. Materialet har analyserats med inspiration av governmentalityanalys och med ett särskilt fokus på hur jämställdhetskonsultens position samt jämställdhetsbegreppets betydelse konstrueras.