Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Heltidssykepleieren som forsvant

Rannveig Dahle er dr.philos. i samfunnsvitenskap og nå emeritus ved HIOA. Hun er kjønnsforsker, med sosial- og helsepolitikk, og særlig profesjonsutvikling i helsesektorens kvinneyrker som forskningsområder.

Sykepleie var et heltidsyrke fram til 1970-tallet. I dag arbeider over halvparten deltid, samtidig som det er en stor og økende sykepleiemangel. Situasjonen utfordrer dagens likestillingsretorikk, og skaper dessuten frykt for velferdsstatens framtid. Hvordan skal vi forstå den høye deltidsandelen i yrket? Ut fra et historisk perspektiv undersøker denne artikkelen de forutsetningene som har skapt dagens situasjon, og ser utviklingen i tre faser, som dels bygger på og dels står i kontrast til hverandre. I den første fasen, fram til årene etter krigen, var heltidssykepleieren ugift. Gifte sykepleiere forsvant ut av yrket, i tråd med tidens ideologi, normative forventninger og lovgiving. I neste fase, kvinnefrigjøringens tiår mellom 1970 og 1980, kjempet sykepleierne selv fram muligheten for deltidsarbeid. I løpet av bare et tiår vokste deltidsstrukturen fram, og den var både knyttet til ideologi, manglende barnehagedekning og tunge vaktordninger. Den tredje og foreløpig siste fasen tydeliggjør hvordan «deltidsseieren» har gjort sykepleierne sårbare overfor nye endringer. Dagens helsesektor er framfor alt preget av en ny målstyringsideologi og en ny økonomisk orden, New Public Management. Deltidstrukturen har vist seg å være økonomisk lønnsom, mens kjønn er en underliggende, men ikke tematisert forutsetning. Artikkelen kaster lys over hvordan de tre fasene både bygger på og står i motsetning til hverandre. En implisitt forventning om å få heltidssykepleierne tilbake, bygger på at de selv må bære omkostningene og godta dårligere arbeidsvilkår.

The disappearance of the full time nurse

Nursing in Norway was a full time women’s profession up to the 1970s. Today, more than fifty percent work part time. This challenges the equal right rhetoric, increases the growing shortage of nurses, sustaining a fear that the future welfare state is threatened. Is part time nursing mainly a question of women’s preferences? Drawing on historical perspectives, this article examines the process of transformation, revealing three interrelated periods. In the first, the postwar period, married nurses left the profession, due to housewife ideologies, normative expectations and restrictive legislations. In the second, closely related to the women’s liberation in the 1970s to the 1980s, more married nurses continued in part time work. Changing ideologies, shortage of child care and problematic working schemes formed their preference. The emerging part time structure was thus regarded as a victory. In the third period, this same structure made the nurses vulnerable to the new governmental and economic order, New Public Management, which was introduced in the mid-1980s, and is now dominant. The new regime has proved to be best served with a high proportion of «flexible» part time workers. The interplay between structure and preferences in different historical contexts, illuminates the present situation.

Keywords: Women, nursing, part time, individual preferences, structural conditions, ideologies, context
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon