Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Kjære leser
Artikler
Vitenskapelig publikasjon
(side 3-19)
av Birgit Nordtug og Gunn Engelsrud
SammendragEngelsk sammendrag

Sykt flinke jenter – hvordan ble det sånn? Og blir de flinke jentene mindre «(p)syke» hvis de får mer kunnskap om psykisk helse i skolen? Første del undersøker hvordan koblingen mellom flinke jenter og psykiske problemer har oppstått, blitt legitim og opprettholdes. Fokuset er på hvordan forskerne som har påvist en kraftig økning i jenters stress og psykiske problemer i de siste årene, samtidig har bidratt til å frembringe denne koblingen gjennom sine spørsmål, metoder og kunnskapssyn. I andre del utforskes spørsmålet om hvorvidt mer kunnskap om psykisk helse gir bedre helse for de sykt flinke jentene. Forfatternes analytiske synsvinkel er inspirert av fransk psykoanalyse og kroppsfenomenologi, og med bruk av illustrasjoner fra terapirommet. Analysen viser at kunnskapen mot sin hensikt kan virke begrensende i jentenes arbeid med egen helse, noe forfatterne relaterer til språkets begrensninger som uttrykks- og erkjennelsesmåte. I artikkelen beveges analysen mot andre mulige måter å merke og erkjenne seg selv på, med fokus på ulike former for kroppslig utfoldelse og muligheter som kroppsøvingsfaget åpner for.

The missing book, words without meaning and insanely good girls: Knowledge and health

Insanely good girls – how did they get that way? Do they become less «insane» if they are given lessons in mental health at school? The first part examines the origins of the link between good girls and poor mental health, and how it has been legitimized and perpetuated. The second part explores the question of whether increasing the girls’ knowledge of mental health improves their own mental health. The authors have adopted an analytical perspective inspired by French psychoanalysis and phenomenology of the body, and with illustrations from the therapy room. The exploration suggests that the good girls’ use of knowledge about their own ailments in the therapy does not have any real effect on their health. The authors problematize how such effects are related to the limitations of language in the work of knowing oneself. The article then points towards other potential modes of experiencing oneself in the work of health, focusing on bodily movements and physical education.

Vitenskapelig publikasjon
(side 20-37)
av Rannveig Dahle
SammendragEngelsk sammendrag

Sykepleie var et heltidsyrke fram til 1970-tallet. I dag arbeider over halvparten deltid, samtidig som det er en stor og økende sykepleiemangel. Situasjonen utfordrer dagens likestillingsretorikk, og skaper dessuten frykt for velferdsstatens framtid. Hvordan skal vi forstå den høye deltidsandelen i yrket? Ut fra et historisk perspektiv undersøker denne artikkelen de forutsetningene som har skapt dagens situasjon, og ser utviklingen i tre faser, som dels bygger på og dels står i kontrast til hverandre. I den første fasen, fram til årene etter krigen, var heltidssykepleieren ugift. Gifte sykepleiere forsvant ut av yrket, i tråd med tidens ideologi, normative forventninger og lovgiving. I neste fase, kvinnefrigjøringens tiår mellom 1970 og 1980, kjempet sykepleierne selv fram muligheten for deltidsarbeid. I løpet av bare et tiår vokste deltidsstrukturen fram, og den var både knyttet til ideologi, manglende barnehagedekning og tunge vaktordninger. Den tredje og foreløpig siste fasen tydeliggjør hvordan «deltidsseieren» har gjort sykepleierne sårbare overfor nye endringer. Dagens helsesektor er framfor alt preget av en ny målstyringsideologi og en ny økonomisk orden, New Public Management. Deltidstrukturen har vist seg å være økonomisk lønnsom, mens kjønn er en underliggende, men ikke tematisert forutsetning. Artikkelen kaster lys over hvordan de tre fasene både bygger på og står i motsetning til hverandre. En implisitt forventning om å få heltidssykepleierne tilbake, bygger på at de selv må bære omkostningene og godta dårligere arbeidsvilkår.

The disappearance of the full time nurse

Nursing in Norway was a full time women’s profession up to the 1970s. Today, more than fifty percent work part time. This challenges the equal right rhetoric, increases the growing shortage of nurses, sustaining a fear that the future welfare state is threatened. Is part time nursing mainly a question of women’s preferences? Drawing on historical perspectives, this article examines the process of transformation, revealing three interrelated periods. In the first, the postwar period, married nurses left the profession, due to housewife ideologies, normative expectations and restrictive legislations. In the second, closely related to the women’s liberation in the 1970s to the 1980s, more married nurses continued in part time work. Changing ideologies, shortage of child care and problematic working schemes formed their preference. The emerging part time structure was thus regarded as a victory. In the third period, this same structure made the nurses vulnerable to the new governmental and economic order, New Public Management, which was introduced in the mid-1980s, and is now dominant. The new regime has proved to be best served with a high proportion of «flexible» part time workers. The interplay between structure and preferences in different historical contexts, illuminates the present situation.

Vitenskapelig publikasjon
(side 38-54)
av Anne Tjønndal og Jorid Hovden
SammendragEngelsk sammendrag

Idrett er en symbolsk institusjon hvor betydninger av kjønn hele tiden er i spill. Denne artikkelen er en studie av hvilke ledelsesformer som benyttes av norske boksetrenere og hvilke betydninger kjønn gis i denne konteksten. Boksing er en maskulin idrett og trenerarenaen er preget av sterk mannsdominans. Artikkelen er basert på kvalitative intervjuer med både mannlige og kvinnelige trenere. Det analytiske rammeverket er hovedsakelig basert på Beauvoirs (2000) og Bourdieus (2000) perspektiver på hvordan kjønn som dominansrelasjon er konstruert og kommer til utrykk. Studien viser at mannlige trenerne oppfatter seg selv som mer autokratiske enn sine kvinnelige kollegaer, mens de kvinnelige trenerne opplever seg selv som mer demokratiske og sosialt støttende. Videre avdekkes det hvordan kroppen som situasjon har stor betydning for hvilke grenser og frihet kvinnelige og mannlige trenere opplever knyttet til sine ledelsespraksiser. Trenernes oppfatninger og ledelsespraksiser avdekker også hvilke utfordringer og muligheter trenerne møter i et mannsdominert handlingsrom. Blant annet blir kvinners erfaringer og behov betraktet som spesielle og kjønnede, og dermed ikke som gyldige til å inkluderes i god treningsledelse.

Sparring with gender. Leadership and meanings of gender among Norwegian boxing coaches

Sport is an important symbolic institution in which meanings of gender are constantly framed, expressed and reproduced. The article is based on a qualitative study of leadership forms among Norwegian boxing coaches (both male and female) and how these are influenced by meanings of gender. Our theoretical point of departure is Beauvoir’s and Bourdieu’s perspectives on how gender as a relation of domination is constructed. The analyses show that male coaches perceived themselves as more autocratic than their female counterparts, while female coaches emphasised a more democratic leadership style. Furthermore, female coaches were often associated with stereotyped femininities such as caring. Both male and female coaches expressed how their gendered bodies influenced their approaches to the athletes and represented limitations as well as possibilities in their coach leadership. The male-dominated culture strongly influenced the way sound leadership was conceived and defined. Thus women’s approaches to coach leadership were seen as complementary and gendered.

Vitenskapelig publikasjon
(side 55-66)
av Britt Kramvig og Helen Verran
SammendragEngelsk sammendrag

Utøvelse av kjønn og urfolk som generative differensieringer. Refleksjoner rundt forsoning, vold og fortellinger

Denne artikkelen går i inngrep med muligheten for å analysere og respondere på vold i samiske samfunn, i lys av Sametingets ambisjon om å etablere en Sannhets- og forsoningskommisjon. I en slik ambisjon ligger et håp om at fortellinger om voldserfaringer i fortiden, åpner for forsoning i nåtid. Vi støtter denne politiske ambisjonen og foreslår at mange og ulike historier må fortelles for at forsoning kan skje. I tillegg argumenterer vi for at det er avgjørende at det tas utgangspunkt i lokale samiske fortellertradisjoner, og hva kjønn er i denne settingen.

This article attempts to expand possibilities for analysing and responding to the phenomenon of violence in Sámi communities in the light of the stated ambition of the Sámi Parliament to establish a reconciliation commission. The hope is that violent stories of the past retold offer possibility for reconciliation in the present. Endorsing this political ambition, we propose that many stories do indeed need to be told as well as listened to by a Norwegian public, for reconciliation to happen. In addition, we argue that what becomes crucial, is recognition both of Sámi storytelling practices and what gender is. Taken together they need to serve as organizing device.

Vitenskapelig publikasjon
(side 67-82)
av Madeleine Gedde Metz
SammendragEngelsk sammendrag

Futurismen som kunstnerisk bevegelse tok inn over seg de store sosiale og tekniske endringene på begynnelsen av 1900-tallet, og ville skape en ny kunst som kunne utrykke den nye hverdagen de opplevde. Futuristene, med F. T. Marinetti som fremste figur, fremmet en litteratur basert på «maskuline» egenskaper, og forkastet det «kvinnelige» sammen med tradisjonen. Et for sterkt fokus på fortiden sto i veien for fremtiden, og kvinnen ble assosiert med fortid, stagnasjon og død. Futurismens opprør mot tradisjon ble imidlertid en frigjørende vei for kvinner ved at den åpnet for en ny vurdering i samfunnet og i estetikken. Kvinnelige kunstnere som Mina Loy og Valentine de Saint-Point identifiserte seg med det futuristiske kravet om fornyelse, og den futuristiske bevegelsen resulterte i radikale endringer innenfor politikken og kunsten. Futurismens oppgjør med småborgerlige og moralistiske verdier var overraskende viktig for kvinners frigjøring og innlemmelsen av kvinner i den kunstneriske produksjonen. For enkelte kvinnelige forfattere ble den futuristiske estetikken en vei bort fra et utdatert kvinnesyn, og mot en ny, moderne estetikk som reflekterte deres egne erfaringer.

Mina Loy and the futuristic paradox

Futurism as an artistic movement was deeply affected by the great social and technological changes of the first decades of the twentieth century, and endeavoured to create a new form of art that could express the newly emerging society. The futurists, led by F.T. Marinetti, promoted art based on «masculine» qualities, and associated women with the past, with stagnation and with death. However, the futurist rebellion against tradition became a liberating possibility for women through opening for a re-evaluation of women in society and in art. Women artists such as Mina Loy and Valentine de Saint-Point identified with the futurist demand for innovation, and the futurist movement resulted in radical changes in society as well as in art. The futurist confrontation of bourgeois and moralist values was surprisingly important for women’s liberation and the inclusion of women in artistic production. The futurist aesthetic became a way for some women writers to break with antiquated views on women, and create a new, modern aesthetic that reflected their own experience.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon