Kjønnsubalanse blant historikere – bare et spørsmål om tid?

Bakgrunn – kjønnsubalanse i norsk akademia

I 2013 satt kvinner i en fjerdedel (25 prosent) av professoratene ved norske universiteter og høgskoler. Medisin og helsefag hadde høyest kvinneandel på 35 prosent. Humaniora hadde 31 prosent, og teknologifagene hadde lavest kvinneandel, rundt 10 prosent¹Kilde for tallene: http://www.foustatistikkbanken.no/nifu. Det er imidlertid store forskjeller mellom fagdisiplinene i hvert fagområde (Vabø mfl. 2012). I humaniora har språk- og litteraturvitenskap høy andel kvinner både i professor- og førsteamanuensisstillinger, i motsetning til filosofi, musikkvitenskap og historie. Det betyr at selv om humaniora samlet sett har en bedre kjønnsbalanse enn andre fagområder, finnes store utfordringer for enkelte av fagdisiplinene. En av disse er historie.

Den lave kvinneandelen på førstestillingsnivå²Det vil si førsteamanuensis, førstelektor og faglig leder. utgjør et markant skille mellom historie og øvrige fag i humaniora. I 2011 var andelen kvinner i denne kategorien i historie 16 prosent, mot 41 prosent for humaniora totalt³Tallene i det følgende er hentet fra vedlegget i Egeland, Tømte og Gunnes 2013.. I 2011 var kvinneandelen blant historieprofessorene på 24 prosent. Dette er altså lavere enn snittet for humaniora på 30 prosent. Den høyeste andelen kvinner innenfor historie er blant forskere og postdoktorer (35 prosent), fulgt av rekrutteringsstillinger (31 prosent). Dette var allikevel betydelig lavere enn for humaniora totalt, der kvinnene var i flertall blant rekruttene. Den høyeste kvinneandelen blant forskere som er faghistorikere, var i 2011 i instituttsektoren med 38 prosent. Kvinneandelen blant det vitenskapelige/faglige personalet ved universitetene var i 2011 på 24 prosent. Dette kan tyde på at det først og fremst er utenfor universitetene og høgskolene, altså utenfor akademia, at kvinnelige historikere med forskningsambisjoner ser ut til å finne seg jobb.

Ved Seksjon for historie ved IAKH var kvinneandelen av det faste vitenskapelige personalet (det vil si professorene og førsteamanuensene samlet) i 2011 på 27 prosent. Det er lavere enn gjennomsnittet i sektoren i samme periode. Bare en drøy femtedel av professorene ved IAKHs Seksjon for historie, 21 prosent, var kvinner. Vi har oppsummert fordelingen av kvinner i ulike stillingskategorier innen historie ved IAKH og hvordan de fordeler seg prosentvis i tabell 1.

Tabell 1: Kvinner og menn blant de ansatte ved Seksjon for historie ved IAKH etter stilling

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret og IAKHs egne nettsider

På oppdrag fra IAKHs ledelse gjennomførte Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og Nordisk institutt for studier av utdanning, forskning og innovasjon (NIFU) i 2012 en undersøkelse med mål om å fremskaffe kunnskap om årsakene til kjønnsubalansen blant historikerne ved instituttet (Egeland, Tømte & Gunnes 2013). Artikkelen her baserer seg på datamaterialet og funnene fra denne undersøkelsen, men har som mål å analysere materialet mer systematisk i lys av nyere forskningslitteratur.

Hovedproblemstillingen er å belyse hva kjønnsubalansen blant historikerne ved IAKH kan skyldes. Mer presist søker vi svar på disse spørsmålene:

Vi skal i det følgende først gå gjennom ulike forklaringer på kjønnsubalansen i akademia generelt, før vi retter blikket mot historie spesifikt og deretter går over til å presentere datamaterialet som ligger til grunn for analysen vår av kjønnsubalansen blant historikerne ved IAKH. Vi fortsetter dernest med å diskutere våre funn og analyser opp mot forklaringer på kjønnsubalansen i akademia generelt og innen historiefaget og blant historikerne ved IAKH spesielt, før vi avslutningsvis trekker opp nye problemstillinger som vi mener melder seg i kjølvannet av våre analyser.

Akademias karrierelogikk – et spørsmål om tid

Kjønnsubalansen i universitets- og høgskolesektoren generelt forklares ofte som en kohort- eller generasjonseffekt, altså et historisk etterslep fra tidligere perioder med først ingen og etter hvert noen, men få kvinner i vitenskapelige stillinger ved universitetene og høgskolene. En dominerende teori har i forlengelse av dette vært at en stigende kvinneandel blant kandidatene mer eller mindre av seg selv vil føre til at kjønnsubalansen vil rettes opp. Denne teorien støttes imidlertid ikke av forskning; selv om det innen flere universitetsfag, deriblant historie, foregår et generasjonsskifte som øker sjansene for bedre kjønnsbalanse i de faglige toppstillingene, forutsetter dette at man i årene som kommer utelukkende ansetter kvinner i ledige faste stillinger om man har ambisjoner om å oppnå kjønnsbalanse i takt med utskiftingen av personalet (Nexø Jensen 1997; Henningsen 2003). Denne erkjennelsen fikk en rekke universitetsmiljøer i Norge til å gå inn for øremerking av professorater til kvinner ved inngangen til 2000-tallet. Øremerking av slike stillinger til kvinner ble imidlertid kjent ulovlig av EFTA-domstolen i 2003.

Generasjonsskiftet som foregår blant de ansatte innen flere fag, og deriblant historie, kan også tenkes å bli påvirket av universitetenes ambisjoner om å hevde seg internasjonalt og av en tiltakende globalisering og akademikermigrasjon. Hvordan globalisering og kunnskapsmigrasjon virker inn på kjønnssammensetningen av personalet i faglige toppstillinger i norsk akademia, finnes det foreløpig ingen systematisk dokumentasjon eller analyse av.

Selv om kvinner i dag dominerer både blant studentene og i rekrutteringsstillingene i de fleste fag, er det en markant kjønnsubalanse både vertikalt og horisontalt når det gjelder faglige toppstillinger. Ifølge Charlotte Silander skyldes ikke dette nødvendigvis en «leaking pipeline», det vil si at det lekker en viss andel kvinner ut av det akademiske systemet ved hvert karrieretrinn, men at kvinner ved universitetene og høgskolene ser ut til å gjøre karriere langsommere enn menn (Silander 2010). Vi har ikke, med våre data, mulighet for å knytte kjønnsubalansen blant historikere direkte til hypotesen om at kvinner gjør karriere langsommere enn menn. Imidlertid ønsker vi å diskutere kjønnsubalansen blant historikere nettopp i relasjon til tid.

I første omgang handler kjønnsubalansen om forholdet mellom karriere, posisjonering, arbeidsvilkår og tid i sektoren generelt. Her vil vi trekke inn sektorens karrierelogikk. Karrierelogikken som vil gjelde for de fleste vitenskapelig ansatte i kombinerte stillinger i universitets- og høgskolesektoren, utfolder seg som konkurranse basert på individuelle kvalifikasjoner og prestasjoner innenfor et tydelig hierarki hvor det er mulig og attraktivt å avansere. I en sektor preget av denne typen karrierelogikk vil skillet mellom arbeid og fritid bli utydelig og flytende fordi all fritid potensielt kan brukes til karrierefremmende arbeid (Halrynjo 2010; Egeland & Bergene 2012). Dette understøttes av forestillingen om det vitenskapelige eller akademiske arbeidets mening. Hans Christian Sørhaug (Sørhaug 1995) oppsummerer det akademiske arbeidets mening som «et totalt engagement»: «Du måste ge allt, och det tar aldrig slut. For det andra är forpliktelsen odelbar, du ska använda hele huvudet, alltid. Det innebär att om du gör något dåligt, så blir det väldigt personlig» (Sørhaug 1995:351).

For å bli fast ansatt og til slutt professor i universitets- og høgskolesektoren er det ikke nok å være faglig dyktig. Det er også viktig å posisjonere seg. Med «posisjonering» mener vi her meritterende aktiviteter og arbeidsoppgaver som den vitenskapelig ansatte tar på seg i og utenfor normalarbeidsdagen for å bedre karrieremulighetene sine, og/eller for å plassere seg i eller i nærheten av forskningsfronten innenfor sitt fagfelt. Vi påstår ikke at forskere i universitets- og høgskolesektoren utelukkende er opptatt av å posisjonere seg; faglige interesser og faglige ambisjoner kan i seg selv være grunnleggende for ønsket om en akademisk karriere. Posisjonering med henblikk på å oppnå professorat spiller imidlertid en viktig rolle for å kunne utfolde egne faglige ambisjoner. En av de viktigste aktivitetene i denne sammenhengen er publisering, og da helst i anerkjente, internasjonale tidsskrifter.⁴I historiefaget er det dessuten de store, helst bindsterke monografiene - gjerne skrevet på norsk - som står sentralt. Monografiene står også sentralt internasjonalt Andre aktiviteter og arbeidsoppgaver som kan være vesentlige for oppbygging og konsolidering av en karriere og faglig anerkjennelse, er konferansedeltakelse med presentasjon, bedømming av doktorgradsavhandlinger, søknads- og prosjektsamarbeid med eksterne kolleger og miljøer, og fagfellevurderinger av tidsskriftartikler. Rapporten Arbeidsvilkår i norsk forskning (Vabø og Ramberg 2009) peker på at kvinnelige forskere deltar mindre i internasjonalt forskningssamarbeid og fagfellevurdering enn mannlige. Færre kvinner enn menn oppfatter videre at de er en del av et inkluderende arbeidsmiljø ved egen institusjon, og færre opplever en synergi mellom undervisning og forskning.

I AFIs undersøkelse om tidsbruk blant vitenskapelig ansatte i universitets- og høgskolesektoren fremgår det at posisjonering tar tid. Det er ganske enkelt slik at jo flere timer i uka du arbeider, jo mer publiserer du (Egeland og Bergene 2012). Akademikerjobben er ingen ni-til-fire jobb; slaget om karrieren i denne sektoren står utenfor normalarbeidsdagen. Lykkes du her, har du gode sjanser for å lykkes i møte med den akademiske karrierelogikkens spilleregler. Imidlertid er det ikke tilfeldig hvem som kan nedlegge en arbeidsinnsats ut over normalarbeidsdagen. AFIs undersøkelse viser blant annet at kvinnelige førsteamanuenser i større grad enn sine mannlige kolleger er nødt til å få gjort det de skal, inkludert forskning og publisering, innenfor normalarbeidsdagen, eventuelt at de i mindre grad er villig til å bruke en stor del av tiden på kveldstid på arbeid (Egeland og Bergene 2012). Dette kan skyldes omsorgsforpliktelser som i liten grad lar seg forene med lange arbeidsuker; kvinner med barn er den gruppen med kortest arbeidsuker i sektoren. I motsetning til menn uten barn, som har de lengste arbeidsukene (Egeland og Bergene 2012).

En annen faktor som også trekkes frem når det gjelder arbeidsvilkårenes betydning for kjønnsubalansen i akademia, er den omfattende bruken av midlertidighet. Universitetene og høgskolene ligger dobbelt så høyt som landsgjennomsnittet når det gjelder midlertidige tilsettinger (18 prosent, mot 9 prosent for øvrig) også når utdanningsstillinger med mer ikke er medregnet⁵https://www.forskerforbundet.no/midlertidig-tilsetting/statistikk/. Usikkerhet om «fremtidig aktivitet» og stabil inntekt kan føre til skjev forskerrekruttering i sektoren. Mange befinner seg i et midlertidig kvalifiseringsløp samtidig som de er i etableringsfasen knyttet til hjem og familie, med behov for økonomisk forutsigbarhet. Når midlertidigheten ikke tar slutt med kvalifiseringsløpets slutt, kan mange oppleve den fortsatte usikkerheten og mangelen på forutsigbarhet demotiverende. Internasjonal forskning peker i retning av at midlertidighet rammer kvinner oftere og på mer karrierehemmende måter enn hva det rammer menn (Bergene mfl. 2014).

Kjønnede organisasjoner og forskjellsbehandling

Kjønns- og organisasjonsforskere trekker ofte frem begrepet «kjønnede organisasjoner» for å forklare kjønnsubalanse i organisasjoner som ikke eksplisitt utelukker kvinner fra å bli ansatt eller gjøre karriere. Det er da særlig Joan Ackers (1990, 1992) teori om hvordan kjønnede organisasjoner opererer gjennom fire dimensjoner det refereres til: kjønnsarbeidsdeling, kjønnet interaksjon, kjønnet symbolikk og kjønnede fortolkninger av ulike posisjoner i organisasjonens stillings- og rollehierarki. Andre hevder at kjønnsubalanse i arbeidsorganisasjoner generelt og i akademia spesielt skyldes skjult diskriminering (Benokraitis og Feagin 1995; Husu 2001). I 1988 gjennomførte Elisabeth L’Orange Fürst en i Norge banebrytende studie av skjult diskriminering i samspill med noen av dimensjonene som opererer i kjønnede organisasjoner. Studien ble basert på en kombinasjon av kvantitativ og kvalitativ analyse. I den kvalitative delen analyserte Fürst de skriftlige innstillingene fra ansettelseskomiteene ved ansettelsesprosesser ved Universitetet i Oslo i perioden 1977–1984. Hun fant blant annet at kvinnelige søkere langt sjeldnere enn menn ble tilkjent «bredde» i sin vitenskapelige produksjon, et avgjørende kriterium for å bli ansatt i en fast vitenskapelig stilling. Derimot ble kvinner gjerne tilskrevet sneverhet. Det påfallende var at når kvinner innimellom likevel ble innrømmet bredde, ble de ikke desto mindre rangert bak mannlige søkere, fordi de nå ble sagt å «spre seg for mye». Eller den mannlige søkeren ble sagt å ha andre kvaliteter, slik som «dybde» eller «indre sammenheng», noe som da ble viktigere enn bredde (Fürst 1988). Johanna Kantola (2008) finner en lignende forskjellsbehandling i samspill med en implisitt kjønnet ekspertiserangering innen statsvitenskap – et fag som i likhet med historie har en tydelig og stabil kjønnsubalanse i det akademiske toppsjiktet både i Skandinavia og internasjonalt.

Kjønnsubalanse og vitenskapelige prestisjehierarkier

Inge Henningsen og Knut Liestøl (2013) har i en studie av sammenhengen mellom kjønnsubalanse og forskningspolitiske trender med vekt på «eksellense» og «Grand Challenges», eller «store samfunnsutfordringer», sett nærmere på betydningen av vitenskapelige prestisjehierarkier for kjønnssammensetningen i forskningen. Henningsen og Liestøl viser til den franske vitenskapsteoretikeren August Comtes vitenskapshierarki fra omkring 1840 som satte matematikk og fysiske fag øverst, kjemi og biologi i midten og sosiologi nederst i hierarkiet (Henningsen og Liestøl 2013). Denne formen for hierarkisering av vitenskap og disipliner foretas ikke lenger åpenlyst og legges ikke eksplisitt til grunn for ulike prioriteringer og satsninger i forskningspolitikken eller i universitets- og høgskolesektoren. Samtidig er slike hierarkiseringer til stede i akademia: «Som ‘taus viten’ bidrar de […] til å forme vitenskapens verdier og holdninger, og derved påvirke muligheten til å oppnå faglige posisjoner» (Henningsen og Liestøl 2013:353). Henningsen og Liestøl refererer her blant annet til Dag Albums undersøkelse av norske medisineres oppfatning og rangering av kliniske medisinske spesialiteter hvor typisk spesialiteter rettet mot akutte somatiske tilstander, der naturvitenskapelig metode er sentral, rangeres øverst i hierarkiet, mens spesialiteter som typisk behandler lidelser med psykisk eller psykososialt preg, med langvarig samhandling mellom pasient og lege, og hvor spesialiteter er mer tverrvitenskapelige med innslag av samfunnsvitenskapelige metoder og tilnærminger rangeres nederst (Henningsen og Liestøl 2013). Henningsen og Liestøl tar det medisinske prestisjehierarkiet videre og holder det sammen med andelen kvinner i akademiske posisjoner i tilsvarende fag ved Københavns Universitet på 1990-tallet og viser at kvinner da var overrepresentert i spesialiteter med lav prestisje, slik som psykiatri og geriatri samt spesialiteter med et klart element av generell forebygging, mens menn omvendt dominerte i typisk somatiske spesialiteter med høy prestisje. På denne bakgrunn analyserer Henningsen og Liestøl sammenhengen mellom de forskningspolitiske satsningene «eksellense» og «Grand Challenges», vitenskapelige prestisjehierarkier og kjønnsfordeling, og finner at et gjennomgående trekk er at kvinner på gruppenivå «… foretar faglige prioriteringer som impliserer at de kommer inn i nedre del av det som kan betegnes som akademias verdsettings- eller prestisje-hierarkier» (Henningsen og Liestøl 2013:349).

Prestisjehierarkisering kan også knyttes til fagkulturer. Dorte Marie Søndergaard (2003) skiller mellom to typer akademiske fagkulturer, konsensuelle og disensuelle kulturer. Miljøer som preges av konsensuelle praksiser, kjennetegnes ved en tro på objektive, nøytrale og entydige standarder for kvalitet. Rekrutteringsprosessene til slike miljøer skjer ut i fra en selvforståelse som tilsvarende forutsetter at disse prosessene utelukkende foregår på grunnlag av brede utlysninger og gjennom opptelling av søkernes publikasjoner i internasjonale vitenskapelig anerkjente tidsskrifter. I en konsensuell akademisk kultur oppfattes politisering av kunnskap som en markant motsetning til vitenskapelighet og kvalitet. Innenfor et konsensuelt fagmiljø er det enighet om at de ansattes hovedoppgaver er å forske, undervise og administrere, ikke politisere. I et disensuelt fagmiljø er politiseringen til gjengjeld en erkjent og anerkjent del av dagliglivet i organisasjonen. Disensuelle fagmiljøer er preget av det motsatte av konsensus. Her lever vitenskapeligheten i flere utgaver i form av ulike paradigmer, forskningsfelt og interesseområder innenfor det samme miljøet. Dette kan gi seg utslag i til dels aggressive konflikter, men det kan også føre til pragmatiske samarbeidsformer hvor strategiske rekrutteringsprosesser aksepteres (Søndergaard 2003). Med tanke på kjønnsubalansen i akademia kan det se ut til at kvinner i større grad enn menn støter på problemer i konsensuelle fagmiljøer. I konsensuelle fagmiljøer finner man, ifølge Inge Henningsen (2003), prestisjehierarkier i form av teoretiseringshierarkier, hvor de mest teoretiske avdelingene av faget troner øverst, og et renhetshierarki, hvor enkeltfaglighet betraktes som overordnet og tverrfaglighet som underordnet og av lavere kvalitet. Ifølge Henningsen foretar kvinnelige akademikere oftere enn menn faglige valg som bryter med disse prestisjehierarkiene; de plasserer seg oftere innenfor de anvendte avdelingene av et fag og arbeider oftere tverrfaglig (Henningsen 2003).

Det som imidlertid ser ut til å forene de fleste fagkulturer med kjønnsubalanse – enten de er konsensuelle eller disensuelle – er at denne ubalansen eller manglende likestillingen dypest sett ikke betraktes som et problem for faget. Manglende likestilling oppfattes som et demokratisk problem, et samfunnsproblem som ikke vedrører den vitenskapelige kjernevirksomheten (Egeland 2001).

Historie – langsomhet og ensomhet

Når det gjelder den påviste kjønnsubalansen i historiefaget, i dette tilfellet med Seksjon for historie ved Institutt for arkeologi, kunsthistorie og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo som case, har denne kun vært tematisert i svært begrenset grad (Vabø 2002). Dette er i seg selv interessant, og noe vi vil vende tilbake til mot slutten av artikkelen. Det spesifikke ved historie som fagdisiplin, dets utvikling og særtrekk vis a vis andre akademiske disipliner i Norge, har i noen grad vært gjenstand for studier.⁶Se f.eks. Myhre 1999, Vabø 2002, Schwach 2006 og Mangset 2013. Vi har i denne artikkelen ikke mulighet for å gjøre rede for alle aspekter ved utviklingen av historie som akademisk disiplin ved norske universiteter og høgskoler. I stedet skal vi i forlengelse av Henningsen og Liestøls (2013) analyser av inkluderende og ekskluderende vitenskapelige prestisjehierarkier avgrense vår analyse til forholdet mellom kjønnsubalansen i historiefaget og historikernes faglige selvforståelse. En viktig studie som ikke selv tematiserer kjønnsubalansen i historiefaget, men som kan bringe oss på sporet av mulige forklaringer i tråd med Henningsen og Liestøls og Søndergaards (2002) analyser, er Marte Mangsets (2013) analyse av norske historikeres faglige selvforståelse i lys av engelske og franske historikernes selvforståelse. I en artikkel fra 2013 sammenligner Mangset den måten norske, engelske og franske historikere beskriver fagets kjerne på, det de ønsker å formidle videre til historiestudentene. Her kommer det frem at de norske historikerne vektlegger spørsmålet om tid i særlig grad. Dette handler ikke bare om historie forstått som studier av fortiden, altså tiden som er gått, men om et fag hvor tid og empiri er vevd tett sammen slik at selve forskeridealet bærer preg av det; for de norske historikerne i Mangsets materiale (2013) arbeider den ideelle historikeren langsomt og i ensomhet. Historikeren og kildene går gjennom en uforutsigbar modningsprosess sammen, som ikke kan begrenses av utenforliggende hensyn. Mangset (2013) forklarer dette idealet i lys av etableringen av historie som akademisk disiplin i det relativt unge norske akademia. Da det Kongelige Frederiks Universitet ble opprettet i Oslo i 1811, og gjennom 1800-tallet som også var den perioden hvor historiefaget ble institusjonalisert som disiplin i Norge, tok faget opp i seg en rekke ulike universitets- og dannelsesidealer fra Europa. I denne prosessen kom humboldtske idealer om Einsamkeit und Freiheit til å prege norsk universitetsutdanning i både det nittende og tjuende århundre (Mangset 2013: 3).

På denne bakgrunnen spør vi om idealet om frihet, langsomhet og ensomhet har gitt historikerne en faglig selvforståelse som kan forklare kjønnsubalansen i faget. Vi har allerede sett at posisjonering i dagens akademia tar tid, og at slaget om karrieren står utenfor normalarbeidsdagen (Egeland og Bergene 2012). Er det ytterligere aspekter av idealet om frihet, langsomhet og ensomhet i historiefaget som kan fungere ekskluderende for kvinner, og i så tilfelle hvorfor?

Vi skal nå gå over til caset, Seksjon for historie ved IAKH.

Er historie et «guttefag»?

Da en bekjent ble presentert for prosjektet vi skulle gjennomføre blant historikerne ved IAKH, reagerte han med spørsmålet: «Men er ikke historie et guttefag da?» – underforstått: er det så rart at det er mannsdominans blant de ansatte i et guttefag? Men hva menes med et guttefag, og er historie et guttefag?

Formelt finnes det ingen «guttefag» i det norske utdannings- og forskningssystemet. Jenter og gutter, kvinner og menn kan fritt utdanne seg innen alle fag, og ingen fag beskrives eksplisitt som spesielt egnet for enten gutter eller jenter. Samtidig fordeler kvinner og menn seg i noen grad på ulike utdanninger og fag, og enkelte fag har, som vi har sett i gjennomgangen over, en vedvarende underrepresentasjon av kvinner blant de faglige ansatte. Enkelt sagt blir spørsmålet da rett og slett om for eksempel mannsdominans i et fag i form av mannsdominans i den faglige staben skyldes at faget egentlig er et «guttefag». Med «guttefag» menes gjerne at et fag kretser om et empirisk felt, en tilnærming eller en metodikk som historisk eller kulturelt assosieres med «mannlighet». Dette tolkes ofte som en effekt av at kvinner og menn er forskjellige og derfor interesserer seg for og egner seg til ulike ting. Man kan for eksempel tenke seg at gutter og menn er opptatt av tall generelt og årstall spesielt, av kriger og teknologi, mens jenter i større grad interesserer seg for språk, kommunikasjon og estetikk. Hvorvidt dette er tilfellet og om det i så fall skyldes at jenter og gutter er født eller blitt forskjellige, er ikke problemstillinger vi skal berøre i denne artikkelen. Det avgjørende er at en forestilling om jenters og gutters forskjellighet i evner og interesser kan tenkes å bidra til en sosialisering av gutter og jenter gjennom oppvekst og skolegang hvor den enkeltes forventninger, ambisjoner, utdannings- og yrkesvalg formes i samspill med kulturelle forventninger til hva jenter og gutter kan og vil.

Kjønnssegregering blant studenter og ansatte mellom og i noen tilfeller innen enkelte fag kan dermed tenkes å reflektere en typisk historisk og spesiell arbeidsdeling mellom kjønnene. I tråd med dette kan det at menn tradisjonelt dominerer på arenaene politikk, vitenskap, statsforvaltning og næringsliv bidra til å forklare at kvinner også i dag er underrepresentert i fag som statsvitenskap, samfunnsøkonomi, filosofi og historie, og at kvinneandelen er høyest innen fag som befatter seg med studier av menneskelige relasjoner, familien, folkekultur, hverdagsliv og skole, og som til dels også er mer anvendt orientert. I denne forstand gir det mening å hevde at det i akademia, som i alle andre sosiale systemer, eksisterer sosialt produserte forestillinger om kvinnelig og mannlig egnethet (Vabø 2002).

Metode og design

For å fremskaffe et fyldig og godt datagrunnlag til å utforske årsakene til kjønnsubalansen blant historikerne ved IAKH, la vi til grunn en metodekombinasjon bestående av

Vi redegjør i det følgende for de ulike datakildene.

Interne eller eksterne årsaker?

På den ene siden er det lite som tyder på at det finnes spesielle emner eller områder innen dagens historiefag som i seg selv kan forklare dagens kjønnsubalanse blant historikerne ved IAKH, ved at kvinner systematisk ikke har interessert seg for eller blitt ekskludert fra bestemte emner eller områder. I vår gjennomgang av utlysningene til faste historikerstillinger ved Universitetet i Oslo fra 1991 og frem til i dag fant vi ikke tendenser som i seg selv ville kunne kvalifisere som «guttefagsaktige», i overensstemmelse med en forestilling om at gutter eller menn er spesielt opptatt av for eksempel kriger, stormakter eller teknologi. Snarere er det påfallende brede områder som tiltenkes de enkelte stillingene som lyses ut. Stillingsutlysningene vi var gjennom dreide seg om områder som antikkens historie, eldre historie, middelalderhistorie, tidlig ny tids historie 1500–1850, historie før 1800, moderne historie, moderne internasjonal historie, vestlig samtidshistorie etter 1918, globalhistorieog økonomisk historie. Ingen av disse områdene pekte i seg selv på spesifikke empiriske felt, kilder, forskningsspørsmål, tematiske innretninger eller teoretiske tilnærminger som har et tydelig maskulint preg. På den annen side er ikke dette det samme som at årsakene til kjønnsubalansen utelukkende bør søkes utenfor innholdssiden av faget. Med dette mener vi at man kunne nøye seg med å rette søkelyset mot den utenforliggende akademiske karrierelogikken med vekt på individuell konkurranse og spisse albuer, og det grenseløse akademiske arbeidslivet med dårlig plass til familie og barn for å finne forklaringer på dagens kjønnsubalanse, ikke bare blant de ansatte på historie, men blant professorene i sektoren for øvrig. Med denne tilnærmingen ville kjønnsubalansen ikke uten videre kunne knyttes til historiefaget som sådan, og endringer for å rette opp balansen måtte dermed også søkes utenfor faget, «ute» i den akademiske organisasjonen, i arbeids- og familiepolitikken og i samfunnet.

Dette er naturligvis en helt legitim tilnærming til problemet. Samtidig er det en tilnærming som ser bort fra og dermed ikke kan utforske hvorvidt og hvordan kjønn, kunnskap og vitenskap samspiller i et gjensidig konstituerende forhold i en akademisk organisasjon som for eksempel seksjon for historie ved IAKH (Egeland 2001a og b). Vi vil i stedet spørre om det er sider nettopp ved historiefaget i seg selv, eller rettere sagt måten faget så å si gjøres på som kan bidra til å forklare kjønnsubalansen blant de ansatte. Er den selvforståelsen og de interessene som knytter seg til for eksempel historiefagets posisjon i akademia, også nedfelt i en mer eller mindre bevisst kjønnet praksis? Kan et ideal om for eksempel forskningsprosessen som en langvarig, ensom fordypning i et kildemateriale, med dertil hørende hard kritikk av kolleger forenes i et arbeidsliv hvor god kommunikasjon og omsorg for kolleger vektlegges? (Vabø 2002; Mangset 2013).

Hvem som rekrutteres til faget er viktig, også fordi det signaliserer hvilke akademiske idealer som vektlegges i fagmiljøet (Vabø 2002; Søndergaard 2003). Tendensen til kjønnssegregering horisontalt og vertikalt i akademia, og historiefagets kjønnsubalanse kan i lys av dette ses som et resultat av at et institutt eller et fagmiljø som søker anerkjennelse som en disiplin hvor for eksempel det ensomme, langvarige arbeidet i arkivene og harde ordskifter verdsettes, ikke satser spesielt på å rekruttere kvinner til faste, fremtredende stillinger. I tråd med dette ville det å være et «guttefag» nærmest fremstå som noe positivt; en bekreftelse på fagets seriøse satsning på enerne som ofrer alt annet.

På denne bakgrunn spurte vi rett og slett: Er historie et guttefag? Med dette mener vi ikke å spørre om historie er et fag som faktisk egner seg bedre for menn enn for kvinner. Det vi spør om er om historie fremstår eller gjøres som et fag som egner seg bedre for menn enn for kvinner, og om dette kan være en forklaring på kjønnsubalansen blant historikerne i faste, vitenskapelige stillinger ved IAKH.

Å forstå og å «gjøre» historie

I intervjuene stilte vi spørsmålet direkte: Er historie et guttefag? På forhånd hadde vi forventet å bli møtt med motstand og innvendinger mot tanken om at historie er et «guttefag». Vi forventet dette spesielt fra kvinnene blant informantene, fordi vi antok at disse ville ha et ønske om å fremstå som kompetente fagpersoner som først og fremst ble bedømt på sine faglige meritter og ikke som flinke outsidere eller inntrengere i et lukket forum. Vi forventet i forlengelse av dette også en viss motstand fra mennene blant informantene, fordi vi antok at disse på sin side ikke ønsket å fremstå som representanter for et lukket forum.

Reaksjonene og svarene vi fikk svarte imidlertid ikke til forventningene. Mens både kvinnene og mennene blant de faste vitenskapelig ansatte – med noen få unntak – tydelig ønsket å nyansere bildet av historie som et guttefag med mest appell til menn med interesse for krigshistorie og årstall for viktige slag, vakte «guttefag» i større grad gjenkjennelse blant stipendiatene. Spørsmålet vårt ble møtt med et ganske umiddelbart «Ja, egentlig er det det.» Begrunnelsene var flere: Historiestudiet er ikke nødvendigvis «kjønnet», men skoleaktig eller «skolsk» og preget av sterk «faktaorientering»; «pugging» av «årstall, kriger og kongerekker» – noe de mannlige studentene er «mer gira» på enn jentene, fordi det er «viktig for gutta å kunne kongerekker og sånn». Historiefaget fremstår som et «nerdefag», selv om faget samtidig er «utrolig bredt tematisk». Det ble understreket at forestillingen om historie som et fag som stort sett handler om «krig og konger», er en myte som har fått fotfeste blant folk som ikke selv studerer historie, og at dette bygger opp under inntrykket av at historie er et guttefag. At historie kan virke mer tiltrekkende på gutter enn på jenter, kunne ifølge en av stipendiatene også handle om at «Kildene er skrevet av menn eller omhandler menn» og videre at «Historien er om de store menn – da blir det jo et guttefag».

Blant de ansatte ble beskrivelsen av historie som et guttefag møtt med mer motstand. En mente at det burde vært flere kvinner i faste stillinger i dag enn hva som er tilfellet, fordi faget er preget av «færre tall» og «mer mykt» i dag enn tidligere. I tillegg er de mannlige ansatte «mykere» i dag enn tidligere. Kvinnehistorie og kulturhistorie befinner seg ikke lenger på siden av historiefaget. Til dette ble det innvendt at samtidshistorie med vekt på økonomisk historie, industrihistorie og alliansehistorie står sterkt innen historiefaget, og at menn har en tendens til å dominere innen disse emnene, mens kvinner med interesse for samtidshistorie har søkt og søker seg til for eksempel Arena eller tilsvarende forskningsinstitutter.

Tanken om at kvinner i mindre grad enn menn føler seg tiltrukket av «tall», «teknologi» og «tallknusing» ble imidlertid også trukket i tvil. Kjønnsubalansen i historiefaget skyldes ikke at historie er et guttefag, men en «systemfeil», ble vi fortalt av en av informantene. Som en annen informant understreket er det ikke tallene kvinnene «er redde for». Men betyr dette at kvinnene ikke desto mindre er «redde» – bare ikke for tall, men for noe annet?

Hvorvidt menn finner større tilfredsstillelse i «fakta» og «tall» enn kvinner eller ikke, er ikke et tema for denne artikkelen. Det interessante er at mens de ansatte – med noen få unntak – fremstår med et behov for å nyansere fremstillingen av historie som et guttefag med utgangspunkt i en problematisering av tanken om at årstall og tallknusing er noe som menn har mer glede av enn hva kvinner har, virker stipendiatene i mindre grad bekymrede for å assosiere årstall, fakta og kriger med noe mannlig eller noe som menn liker å sysle med. I den grad det nyanseres handler dette mer om hvorvidt historie er et «guttefag» eller ikke i denne forstand. At et fag hvor årstall, fakta og kriger står sentralt er et «guttefag», og at et guttefag kan virke ekskluderende når det gjelder rekruttering av kvinner, ser altså ut til å være en ukontroversiell forklaring på kjønnsubalansen hvis spørsmålet rettes til stipendiatene. Tanken på at historie skulle være et «guttefag» ser imidlertid ut til å vekke større ubehag blant de fast ansatte. Om denne forskjellen skyldes generasjonsforskjeller i akademia og/eller en generell politisk, ideologisk eller kulturell klimaendring, er imidlertid ikke noe vi har mulighet for å ta mer grundig for oss innenfor rammene av denne artikkelen.

Er det andre måter et fag kan oppleves som et «guttefag» på? Vi har sett at tall, fakta, økonomi og kriger som empirisk felt oppfattes som noe som gutter og menn har mer sansen for enn hva kvinner har. Spørsmålet om historie er et «guttefag» kan også gjelde fagkulturen, bestemte arbeidsmåter, omgangsformen og tonen blant de ansatte. I intervjuene dukker det opp flere beskrivelser av en fagkultur, arbeidsmåter og omgangsform som koples til kjønnsubalansen blant de ansatte ved at klimaet som beskrives enten fremstår ekskluderende eller lite attraktivt for kvinner.

Kjønnsubalansen i historiefaget – et spørsmål om tid?

Med utgangspunkt i den betydningen tid har for posisjonering i akademia og den betydningen langsomhet og ensomhet har i historikernes faglige selvforståelse, er det relevant å spørre om kjønnsubalansen blant historikerne ved IAKH kan forklares med at kvinnene oftere enn menn taper slaget om karrieren fordi de ikke kan eller vil jobbe utenfor normalarbeidsdagen?

Når det gjelder de lange arbeidsdagene, ser vi konturene av en forskjell mellom stipendiatene og de fast ansatte. Samtalene våre med de fast ansatte ga oss et inntrykk av at det å jobbe som historiker i akademia langt i fra er en «ni til fire-jobb» – en formulering som går igjen blant faglig ansatte i sektoren generelt (Egeland og Bergene 2012). Samtidig var dette, i følge informantene, ikke ensbetydende med at de dermed bare var i stand til å snakke fag; sportslige aktiviteter stod for eksempel også på dagsorden for disse akademikerne. Dette var et synspunkt som ble gjentatt blant de fast ansatte, både blant dem vi intervjuet ved IAKH og blant de eksterne informantene. Hvorvidt sammenhengen mellom det å være oppslukt av faget i kombinasjon med sportslige aktiviteter er spesielt for fagkulturen ved historie eller også finnes ellers i akademia, har vi imidlertid ikke noe grunnlag for å slå fast. Å tro at kjønnsubalansen kunne rettes opp med å forsøke å regulere arbeidstiden var et «blindspor» fikk vi videre vite. Samtidig ble det trukket frem erfaringer med kvinnelige historikere som nettopp av denne grunn hadde valgt bort en karriere som historiker innenfor akademia. Disse informantene trakk videre opp et avgjørende skille mellom kvinner som har barn og familie og kvinner som ikke har det. Når kvinner stifter familie, synes de fleste å ha begrensede muligheter og/eller begrenset interesse for å jobbe lange dager; det ble påpekt at omsorgsoppgaver knyttet til familielivet fortsatt hadde en tendens til å hvile mest på kvinnene, selv om det ble fremhevet at menn i økende grad tar del i slike oppgaver. De fast ansatte antok likevel at det er flest kvinner som velger bort en slik karrierevei til fordel for familien.

Ved å fastholde nødvendigheten av lange arbeidsdager for å lykkes karrieremessig, bidrar de vitenskapelig ansatte i faste stillinger til å holde liv i forestillingen om at det er nødvendig å ofre «alt» for karrieren om man virkelig vil opp og frem i akademia; myten om den ensomme forsker består, uten at det stilles spørsmål om en slik arbeidssituasjon overhodet er nødvendig om man skal lykkes med et akademisk virke. At strukturelle faktorer, og en bedre organisering av tid til henholdsvis forskning, undervisning og administrasjon kan virke inn på om og hvordan en forskerkarriere lar seg realisere eller ikke, synes ikke å være et refleksjonspunkt.

Blant stipendiatene ble det, i motsetning til blant de fast ansatte, satt spørsmålstegn ved nødvendigheten av å måtte ofre alt for karrieren. Stipendiatene hadde alle et tydelig faglig engasjement, samtidig som de løftet frem andre forpliktelser og interesser ved siden av dem som spesifikt knyttet seg til historiefaget og stillingen ved IAKH. Stillingen ved IAKH var en interessant og viktig jobb, snarere enn den institusjonelle rammen om et kall.

Forskjellen mellom de fast ansatte og stipendiatene kan både skyldes at det er snakk om ulike erfaringer med den akademiske karrierelogikken og mer generasjonsspesifikke forskjeller. I tilfelle det er snakk om det førstnevnte, kan det hende at flere erfaringer med midlertidighet og tidkrevende forskningsprosjekter i kombinasjon med mye undervisning og administrasjon vil få dem som er relativt ferske i systemet, til å tilpasse seg karrierelogikkens spilleregler i akademia. I tilfelle det er snakk om sistnevnte, altså en generasjonsspesifikk forskjell, vil dette kunne bety at historiefaget fremover ikke kan regne med å kunne rekruttere fagansatte fra en stor gruppe kandidater som betrakter historikergjerningen som et kall, og som derfor er villige til å sette faget og karrieren foran andre livsoppgaver og interesser. Gruppen vil eksistere, men side om side med en voksende gruppe kandidater for hvem historiefaget og en karriere som historiker er en av flere muligheter.

Spørsmålet om midlertidighet gir det samme bildet. Blant informantene var det delte meninger om hvorvidt midlertidighet rammet kvinner hardere enn menn eller ikke. En av professorene vi intervjuet mente at «utholdenhet i systemet» er en «mannlig disiplin»; mens menn biter seg fast i systemet ved å akseptere den ene midlertidige stillingen etter den andre i håp om til slutt å oppnå fast ansettelse, er kvinner mer tilbøyelige til å prioritere økonomisk trygghet og forutsigbarhet fremfor risikoen ved ikke å ha noen garanti om fast ansettelse i enden av løpet. Menn er mer risikovillige enn kvinner. Dette mente en annen professor at det ikke var empirisk belegg for å hevde når det gjelder kvinnene i historiefaget ved IAKH; kvinnene er i like høy grad villige til å ta midlertidighetsrisikoen som menn er det.

Vi har ikke hatt muligheter for empirisk å sjekke ut tesen om at midlertidighet i seg selv rammer kvinner i større grad enn menn blant historikerne ved IAKH. Imidlertid ser vi også når det gjelder midlertidighetsproblematikken konturene av en generasjonsforskjell mellom de fast ansatte og stipendiatene. Mens de fast ansatte ofte selv har vært gjennom et langvarig midlertidighetsløp, og nærmest tar dette for gitt, ga stipendiatene uttrykk for en noe annen holdning. Stipendiatene, både kvinnelige og mannlige, trakk frem at det å «henge rundt» på IAKH, i påvente av faste stillinger er lite attraktivt; de har andre planer for karrieren og ser for seg et forskningsliv utenfor IAKH, enten ved andre institutter i universitets- og høgskolesektoren eller i instituttsektoren. Hvilke konsekvenser denne bevisste holdningen til ordentlige ansettelsesforhold vil få for rekrutteringen til historiefaget i tiden som kommer, vil tiden vise, men som med spørsmålet om arbeidstid tyder også midlertidighetsproblematikken på at gruppen som vil være villig til å akseptere lange midlertidighetsløp ved IAKH, etter hvert vil få konkurranse av en voksende gruppe med kandidater som ser en karriere som historieprofessor som bare én av flere karrieremuligheter.

Faglig selvtilfredshet, tung empirisme og konservatisme

Som vi var inne på i innledningen kan det se ut til at kvinner i større grad enn menn støter på problemer i konsensuelle fagmiljøer. I konsensuelle fagmiljøer finner man prestisjehierarkier i form av teoretiseringshierarkier, hvor de mest teoretiske avdelingene av faget troner øverst, og et renhetshierarki, hvor enkeltfaglighet betraktes som overordnet og tverrfaglighet som underordnet og av lavere kvalitet. Historiefaget har konsensuelle trekk ved å være preget av et enkeltfaglig renhetshierarki. Men hvor prestisjehierarkiet i andre konsensuelle fagmiljøer har de mest teoretiske avdelingene i toppen av hierarkiet, ser nærmest det motsatte ut til å gjelde historie. Som Mangset (2013) og Vabø (2002) har funnet er det empirien, ensomheten og langdryge opphold i arkiver som gjelder. Faget blir av noen av informantene beskrevet som preget av «tung empirisme», lite åpenhet og lite nysgjerrighet når det gjelder ny teori og metode. Det oppleves som vanskelig å vinne gehør for «alternative historier», spesielt om disse er teoridrevet. Og nettopp dette fremholdes av flere informanter som en mulig forklaring på kjønnsubalansen i historiefaget; kvinnelige historikere har en tendens til å interessere seg for teori og blir oftere inspirert av teoriutvikling i tilgrensende fag enn hva de mannlige historikerne gjør. For de mannlige historikerne er det ikke teoretisering, men det å dykke ned i arkivmaterialet, å være en «frisksporter» i arkivene som teller. Bildet vi presenteres for av historie er et hvor empirikeren troner øverst i prestisjehierarkiet. Samtidig mener en av informantene å kunne observere at mens kvinnehistorie i sin tid oppstod blant annet som et opprør mot marxismen innen historiefaget, er kvinnehistorie i dag ikke lenger slik en «ny», «frisk» ting; snarere fremstår dagens kvinnehistorikere, ifølge denne informanten, blant de fremste eksponentene for empirismen i faget. Vi har ikke mulighet for å drøfte dette synspunktet nærmere innenfor rammene av denne artikkelen, og trolig vil det være sterk uenighet om synspunktet overhodet medfører riktighet, men informantens opplevelse av at «til og med» kvinnehistorikerne er fortalere for «empirismen» som preger faget, antyder at historie ved IAKH kan oppleves som et utpreget konsensuelt fagmiljø, hvor nye stemmer og tilnærminger har trange kår.

Historiemiljøet ved IAKH ble av informantene opplevd som faglig lukket; både ansatte ved IAKH og historikere som arbeider andre steder påpekte dette. Flere trekker frem skepsis til det som er nytt. Noen forklarer skepsisen faghistorisk; de fleste nåværende ansatte kom til instituttet fra midten av 1970-tallet og siden den gang har det vært få nyansettelser.

Ser vi tilbake til 1960-tallet var historisk institutt ved Universitetet i Oslo ganske homogent. Forskningen konsentrerte seg i all hovedsak om norsk politisk historie, og fagmiljøet spilte en viktig rolle nasjonalt og politisk. Men den vitenskapelige orienteringen som vant frem fra 1960-tallet og utover, var strengt kildegranskende, distansert fra politiske mål og politisk engasjement. Denne empiriske orienteringen var også kritisk til at samfunnsvitenskapelige teorier og modeller kunne inspirere til å lage lange og overgripende linjer i historien. Utover på 1960 og 1970-tallet bidro en rekke ulike prosesser til at historiefaget gradvis ble mer faglig og sosialt fragmentert. Nyere tematiske forskningsfelt vokste frem. Studenteksplosjonen medførte en økende politisering av faget som etter hvert høynet konfliktnivået innad i fagmiljøet. En ny, mer demokratisk styringsmodell medførte dessuten at professorene ikke lenger utgjorde det formelle øverste faglige lederskapet (Eikeland og Lahn 1995). Nye ledelsesstrukturer og en generell svekking av humanioras stilling i akademia de siste 20 årene trekkes også frem som forhold som har bidratt til å svekke historiefaget ved UiO. De siste årene har dessuten fremvekst av nye arbeidsplasser for historikere, blant annet høgskoler, instituttsektoren, ekstern finansiering fra forskningsråd og oppdragsforskning gjort sitt til at historisk institutt ikke fremstår som den mest attraktive arbeidsplassen for historikere (Vabø 2002).

Den faglige lukketheten opplevdes fortsatt, selv om mange av dem vi intervjuet påpekte at det var blitt noe bedre i årenes løp. Noen av informantene mente dessuten at det særlig var kvinner som valgte bort en akademisk karriere som historiker av denne grunn; historie opplevdes som for faglig baktungt og lite åpent for kvinner med interesse for aspekter ved faget som falt utenfor rådende holdninger og tilnærminger. Kvinnene som befant seg i det faghistoriske grenselandet eller i for liten grad la vekt på langsomheten og ensomheten i arkivet, var rett og slett ikke historikere nok.

Avslutning og flere spørsmål

La oss avslutningsvis vende tilbake til problemstillingen for artikkelen: Er det slik at kjønnsubalansen ved IAKH kan forklares med trekk som IAKH har tilfelles med andre akademiske miljøer? Skyldes ubalansen norske historikeres faglige selvforståelse eller trekk ved fagmiljøet og arbeidsmiljøet ved IAKH særskilt? Eller er det snarere er snakk om en kombinasjon?

På bakgrunn av våre analyser mener vi ikke at man uten videre kan si at historiefaget er et «guttefag» med mest appell til gutter og menn med interesse for krigshistorie og årstall for viktige slag. Lite i vårt materiale understøtter en tanke om at historie egentlig ligger nærmere gutters og menns interessesfære enn jenters og kvinners.

Samtidig mener vi at dette ikke gir grunn til å helt se bort fra at forklaringen på kjønnsubalansen både blant historikerne ved IAKH og i historiefaget i Norge også kan finnes i faget selv, i betydningen måten faget forstås og «gjøres» på – i et samspill mellom historiefaget som sådan og fagkulturen/arbeidsmiljøet blant historikerne ved IAKH spesifikt. I forlengelse av Acker (1990, 1992) og Kantola (2008) mener vi altså at det er grunnlag for å snakke om seksjon for historie ved IAKH som en kjønnet organisasjon med en faglig kjønnsarbeidsdeling knyttet til betydningsforhandlinger rundt et bestemt forskerideal. Kjønnsubalansen i faget og organisasjonen er blitt opprettholdt og naturalisert både av et bestemt forskerideal basert på dyrking av den ensomme forsker fordypet i et langvarig kildearbeid med liten plass til familieliv og kryssende faglige interesser, og dels av et konsensuelt fagmiljø preget av faglig konservatisme og lukkethet som har gitt trange kår for tverrfaglighet og lite nysgjerrighet når det gjelder ny teori og metode. Ved Seksjon for historie ved IAKH har det vist seg at nettopp denne måten å «gjøre» faget på har passet menn bedre enn det har passet kvinner.

Med dette reiser det seg imidlertid en rekke nye og mer utfordrende problemstillinger, som vi ønsker å avslutte denne artikkelen med.

Er kjønnsubalansen i historiefaget egentlig et problem? Vi har vært inne på at de konsensuelle trekkene ved fagmiljøet henger sammen med en historisk mannsdominans – det vil si at hvis historie hadde vært et kvinnedominert fag, hadde man kanskje beskjeftiget seg med andre emner innen Seksjon for historie ved IAKH enn hva man gjør i dag. Hadde historie vært et kvinnedominert fag, er det ikke en gang sikkert at historiefaget hadde eksistert som et eget fag. Uansett er det ikke sikkert at det er et problem for historiefaget at de fleste historikerne i toppen av stillingshierarkiet er menn.

Hvis man åpner for muligheten for at kvinner ønsker å beskjeftige seg med andre tema og tilnærminger enn hva menn er interessert i – uten å implisere at kvinner bør kunne tilby noe «annet» enn menn som historikere – åpner man også for muligheten for at historie kunne vært noe annet enn det er. Hvis man mener at det er en sammenheng mellom faglig mangfold og faglig kvalitet, ser man konturene av en sammenheng mellom kjønnsubalanse blant de ansatte og faglig lukkethet og konservatisme; mangfoldet som kvinnene potensielt kunne representert, er lukket ute. Dette kan potensielt bli et problem for faget på lengre sikt hvis man mener at faglig mangfold i de teoretiske og analytiske tilnærmingene, empiriske felt osv. er viktig for fagets kvalitet, utvikling, vitenskapelige robusthet eller lignende. Dette forutsetter imidlertid at kvinner faktisk er interessert i og faglig fronter litt andre ting enn menn, for eksempel ved å være mer interesserte i teori. Hvis man mener at et slikt mangfold er en ren overflatisk, eksternt drevet representasjonsøvelse, og at historie har en bestemt kjerne med et bestemt innhold som allerede er gitt, er kjønnsubalansen trolig verken påfallende eller spesielt problematisk.

En annen konsekvens av det å åpne for at historie kunne vært noe annet enn det er i dag, for eksempel mer teoridrevet, er imidlertid at grensene mot andre fag blir mer flytende. De flytende grensene er i dag allerede representert ved for eksempel samtidshistorien, kulturhistorien og økonomisk historie. Grensene mot for eksempel statsvitenskap og etnologi blir flytende, og det blir tydelig at man kanskje ikke trenger være historiker for å bruke et arkiv på en fornuftig måte. Både statsvitere og etnologer kan gjøre dette. Det historiske perspektivet blir dessuten stadig viktigere i samfunnsvitenskapelige forskningsprosjekter – Norges Forskningsråd sitt program om Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger (SAMKUL) er et godt eksempel på dette – men man kan spørre om det bare er historikerne som kan forvalte og utvikle dette perspektivet på en ordentlig måte? For noen kan et mangfold i historiefaget dermed utgjøre en potensiell trussel mot faget, fordi det tilsynelatende utvannes og dermed mister institusjonell legitimitet.

Et annet spørsmål som reiser seg er hvorfor kjønnsubalansen både ved en institusjon (IAKH ved Universitetet i Oslo) og i historiefaget i Norge i så liten grad har blitt tematisert, enn si problematisert. At IAKH selv tok fatt i problemstillingen er unikt i norsk sammenheng hva gjelder historiefaget. Mens kvinneunderskuddet innen tekniske og naturvitenskapelige fag har vært viet mye oppmerksomhet opp gjennom årene, har kvinneunderskuddet blant historikere i liten (om noen) grad vært gjenstand for kritikk, forskning eller krav om tiltak eller policyendring. Det kan være at kjønnsubalansen i historie, i likhet med filosofi, har en tendens til å unndra seg kritiske blikk i ly av forestillingen om humaniora som et kjønnsbalansert, «kvinnevennlig» fakultet i akademia med vekt på fortolkning, språk, estetikk og kultur. Samtidig må man spørre om det ikke også kan tenkes å være noe ved historiefagets status i norsk akademias historie som i seg selv gjør at mannsdominansen virker så lite påfallende eller nærmest naturlig. På bakgrunn av våre analyser kunne man til og med spørre om mannsdominansen i seg selv er og har vært en måte å sikre historiefagets status og autonomi på i akademia.