Denne artikkelen handler om kvinners plass i politiorganisasjonen i lys av organisasjonens institusjonelle logikker og hegemoniske arbeidsmetoder. Da kvinner gjorde sin likestilte inntreden i politiet i 1958 hadde politiet et maskulint preg og politikorpset besto nesten utelukkende av menn. Organisasjonsmodellen i denne perioden og frem til 1970-tallet kan kalles «makt- og kontrollmodellen». I denne artikkelen belyser jeg hvordan politikvinnene opplevde sin inntreden i organisasjonen i denne tidlige fasen. Politikvinnenes tilnærming, som innebar en mer kommuniserende og relasjonell arbeidsmetode, ble etter hvert forankret i nærpolitimodellen som vokste frem på slutten av 1970-tallet da politiet endret seg i mer humanistisk retning. Nesten 60 år etter at kvinnene entret politiet på likestilte vilkår, er vi igjen vitne til et skifte i institusjonslogikk, fra nærpolitimodellen over i det vi kan kalle spesialistmodellen hvor særlig det kunnskapsbaserte politiarbeidet løftes frem som veien å gå. Artikkelen diskuterer disse endringene i forhold til konstruksjon av kjønn.

Den norske universitets- og høgskolesektoren er preget av både horisontal og vertikal kjønnsubalanse i de faglige toppstillingene. Mens kvinner i dag utgjør den største andelen av studentene, er bare 25 prosent av professorene i sektoren kvinner. Kvinner og menn fordeler seg videre på ulike fag og fagområder av akademia med en slik grad av systematikk at det ser ut som om noen fag rett og slett tiltrekker menn mer enn kvinner, mens andre fag tiltrekker kvinner mer enn menn. Denne både vertikale og horisontale kjønnsubalansen stemmer ikke overens med det bildet man ellers har av Norge som et land hvor kjønnslikestilling ses på som en viktig norm og verdi. I denne artikkelen skal vi utforske noen av de organisatoriske, kulturelle og diskursive aspektene ved kjønnsubalansen i akademia og hvordan denne i noen tilfeller til og med blir forstått som uproblematisk eller ubetydelig ved å se nærmere på et spesifikt fag, som alltid har vært en slags «gutteklubb» i norsk akademia, nemlig historie. Basert på en studie av et konkret fagmiljø vil vi vise og argumentere for at måten historie som et fag og historikeren som fagperson fremstilles og forstås på, har bidratt til opprettholdelsen av kjønnsubalansen øverst i stillingshierarkiet i faget.

Den franske poeten Louise Labé (152?–1564) har det siste hundreåret vorte framstilt som ein tidleg feminist. Men er visjonen hennar om ei frigjort framtid berre relevant for dei som har høve til å bruka intellektet? Eg gjer ei lesing av tileigningsepistelen Labé tok med i den einaste diktsamlinga si, og argumenterer for at teksta faktisk kan reknast som eit tidlegfeministisk «manifest». Eg hevdar også at den retoriske argumentasjonen i teksta på den eine sida er knytt til endringar i statusen til kvinner i 1500-talets Frankrike, og på den andre sida til eit prosjekt om å presentera Labé som den «nye Sapfo». Likevel stiller lesinga mi spørsmål ved om kvinnefrigjeringa Labé skildrar, verkeleg er oppnåeleg for alle. Eg hevdar at problema i Labés proto-feminisme er knytt til retorikken ho bruker og måten ho tilnærmar seg kjønnskonvensjonar i samtida.

Artikkelen analyserer Det Norske Teatrets modernisering og dramatisering av barneklassikeren Den hemmelige hagen ut fra et kjønnsperspektiv. I teaterprogrammet og i anmeldelser i media fokuseres det på kjønn, og især legges det vekt på hovedpersonen Mary som jente. Artikkelen undersøker hvordan Mary kommuniseres og drøfter Den hemmelege hagens kjønnede utsagn og hvilke holdninger om kjønn de uttrykker. I artikkelen forstås teater som hendelse, og objekt for analysen er fremstillingen av Mary i selve forestillingen og i kommentarer knyttet til den. Analysens teoretiske prisme består av Pierre Bourdieus teori om maskulinitet, femininitet, den maskuline dominans og symbolsk vold. Artikkelen kommer fram til at Mary kan forståes som en karakter med både maskuline og feminine egenskaper, men de maskuline egenskapene er uttalte og de feminine er skjulte. Artikkelen oppsummerer at hendelsen Den hemmelege hagen uttrykker komplekse kjønnede utsagn, men som samlet kan tolkes som en form for symbolsk vold.