Med dette dobbeltnummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning byr vi på noen evig aktuelle og noen dagsaktuelle tekster, som vanlig fra et bredt spekter av faglige innfallsvinkler. En fellesnevner er at de tar utgangspunkt i norske samtidsforhold. En annen er at de handler om «likestillingslandets» utfordringer og paradokser. Er det eksempelvis greit at kvinner fra sør løser tidsklemma i norske hjem? Er det forenelig med likestillingsidealer?

Trine Annfelt og Guro Korsnes Kristensen tar for seg ulike sider ved dette komplekset. Annfelt bidrar med et kritisk blikk på selve premissene for au pairordningen, deriblant radikalt ulike oppfatninger av hva dette er og skal være. Folk flest forstår ordningen som et arbeidsforhold; forskere snakker om feminisert migrasjon; norske myndigheter fastholder at det handler om kulturutveksling. Slik unngår man en debatt om tjenerskap og kjønnsskeiv migrasjonspolitikk, konkluderer Annfelt, og slik beskytter man ideen om likestillingslandet.

Guro Korsnes Kristensen fokuserer på au pairordningen som et av flere eksemp­ler på bruk av betalt hjelp i hjemmet. Basert på intervjuer av utvalgte par er hun opptatt av det hun i tittelen kaller «Hjemme- og lønnsarbeidets mening og verdi», med undertittelen «Norske pars fortellinger om det å kjøpe private husholds- og omsorgstjenester». Kjøp av (hovedsakelig) kvinnelig arbeidskraft for å frigjøre andre kvinners tid til lønnsarbeid kan sees på som en utfordring for likestillingsprosjektet. Forhandlinger og omarbeidinger av likestillingsidealer er da også en rød tråd i Kristensens analyse av parenes fortellinger.

«Framstillinger av kvinner kledd for makt» er tittelen på Agnes Bolsø og Wencke Mühleisens bidrag. Det dreier seg stadig om forhandlinger, her knyttet til klærs evne til å fremme og hemme makt, og om kvinner som sin makt til tross må underkaste seg, eller i det minste navigere i forhold til kjønnede kleskodekser. Det empiriske grunnlaget er fotografier av det forfatterne kaller kvinnelige topplederes iscenesettelser. På dette grunnlaget diskuterer de kulturelle og symbolske betydningsstrukturer knyttet til klær, kjønn og autoritet, forhandlinger med disse strukturene og endringer i «kjønnet maktestetikk». Sistnevnte utforskes gjennom tre figurasjoner: Å passere til makten, å crossdresse til makten og å feminisere til makten.

Våre to neste bidrag handler om kvinner, griser, barn og ulver, alt sammen i litterære former, utenfor de mer prosaiske rammene for våre øvrige artikler. Litteraturviteren Brit Helene Lyngstad skriver under overskriften «Moderne metamorfoser. Om griser, grenser og kvinneforakt i Marie Darrieussecqs roman Truismes (Suggesjoner)». Romanen handler om en kvinne som gradvis forvandles til en gris. Transformasjon er et klassisk litterært tema, skriver Lyngstad, som på en eller annen måte viser til grenser, grenseoppganger og liminalitet. I Darrieussecqs roman handler det om kjønn og feminisme. Der andre forskere har sett et fravær av feministiske budskap og en utforskning av virkelighetens grenser, leser Lyngstad romanen som en 1990-talls variant av feministiske frigjøringsfortellinger, brukt for å utforske kjønn og feministiske problemstillinger, og utfordre noen av de kategoriene vi tar for gitt og tenker med: dyr/menneske, grotesk/normal og kvinne/mann.

Fra kvinnen som blir en gris, flytter vi fokus til den mer kjente fortellingen om jenta som spises av en ulv, altså Rødhette og ulven. Bergljot Østerås og Gudrun Sælen Halmrast introduserer oss for «Nye møter med Rødhette og ulven», gjennom en nylesning av henholdsvis «den gamle» Grim-varianten, og billedboka Gitte og gråulvene, fra 2001, og i forhold til relasjonen mellom narrative tekster og barns subjektskaping. Ved å se tekstene i sammenheng viser de hvordan barnelitteratur skaper mulighetsrom, og åpner for produksjon av ulike forståelser av kjønn og identitet.

Temaet for vår siste artikkel har i sommer fått oppmerksomhet i riksavisene, stadig – må man anta – på premisset Norge som likestillingslandet. Spørsmålet var her, og er i denne artikkelen, hvorfor så mange norske kvinner tar mannens navn ved ekteskaps­inngåelse? Konservator Line Førre Grønstad innleder med en historisk oversikt over navnrelatert lovgivning og praksis, og baserer seg dernest på en kvalitativ spørreundersøkelse blant «unge voksne», dvs. menn og kvinner under 35 år, oppvokst innenfor rammene av en kjønnsnøytral navnelov. Det overordnede spørsmålet er hvordan de selv begrunner sine valg av etternavn, og i hvilken grad de reflekterer over valg som av andre har vært fremstilt som paradoksale eller lett pussige.

Ved siden av artiklene trykker vi i dette nummeret tre anmeldelser. I tellekantenes tid er det bra (og viktig!) at noen tar seg tid til grundige, tankevekkende og leselystfremmende anmeldelser. Randi Rønning Balsviks lesning av Torild Skards Maktens kvinner (Universitetsforlaget 2002) er et eksempel på dette, med en bokmelding som nærmer seg review-artikkel sjangeren. Berit Bråten har lest Liza Reisel og Mari Teigens Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet, en antologi, utgitt på Gyldendal Forlag (2014). David Thurfjell har lest Marianne Bøes Women’s Rights Activism and Shari’a, utgitt på I. B. Tauris, International Library of Iranian Studies (2015).

God lesing!