Vi har for dette åpne nummeret samlet fire artikler, fra fire ulike disipliner, tuftet på vidt forskjellige premisser og med høyst ulike tematiske fokus. Det er som det skal være, tenker vi, for et tidsskrift som skal favne bredt, som skal være en arena for i prinsippet all slags kjønnsforskning, og som slik synliggjør feltets relevans.

Våre to første artikler handler begge om feminisme, og har til felles at det dreier seg om uvanlige, lite kjente og teoretisk sett «uferdige» varianter. Sosiologene Agnes Bolsø og Stine H. Bang Svendsen er først ute, med artikkelen «Grønn likestilling: Miljøpartiet De Grønne og mulighetene for en grønn likestillingspolitikk». Prosjektet er todelt. For det første: Hva mener De Grønne om kjønn og likestilling? Hva slags kjønnsforståelse og likestillingspolitikk kommer til uttrykk i sentrale partidokumenter? For det andre ønsker forfatterne å bidra til debatten om økologisk feminisme, og til mulighetene for en feministisk grønn politikk. Har De Grønne noe å tilby her, og hva kan vi lære av den økofeministiske tradisjonen, kritikken av denne, og nyere økologisk teoriutvikling?

Med artikkel nummer to forlater vi dagsaktuell politikk, til fordel for den tidlige feminismen. Vi introduseres her for «Djävulen som kvinnans befriare», og det religionshistorikeren Per Faxneld i overskriften kaller «en drastisk feministisk strategi», i perioden 1880–1930. De aktuelle feministene var ikke satanister, i begrepets vanlige forstand; de brukte satanistisk skyts i kampen mot sin samtids hegemoniske kjønnsperspektiver, blant annet gjennom angrep på sentrale kristne myter og konstruksjon av motmyter. Retorikkens bakgrunn spores blant annet i den russiske teosofen Helena Petrovna Blavatskys forfatterskap; hun er antagelig den mest innflytelsesrike av 1800-tallets nyreligiøse entreprenører, og definitivt den mest fargerike og omstridte. Mer generelt argumenter Faxneld for eksistensen av satanisme som et etablert motstandsspråk brukt av samtidens rebeller, for å provosere etablissementet og utfordre hegemoniske diskurser.

Gro Ween byr verken på slanger, djevler eller opprør, men derimot på langsomme forandringer av kjønnede landskap, under tittelen «Kevo Subarktisk Forskningsstasjon. Villmark, arkitektur og kjønn i et vitenskapelig hjem i Finsk Lappland». Utgangspunktet er det Ween kaller tre «øyeblikksbeskrivelser av den skandinaviske botanikkens historie». Basert på en ANT-inspirert og feltarbeidsbasert studie er Ween opptatt av hvordan kjønn gjøres, i dette tilfellet av vitenskapelige kropper, og av disse praksisenes endringer over tid – fra et vitenskapens hjem i villmarken på 1950-tallet, til et «annet hjem», og botaniske studier som i dag ligner hagearbeid.

Vårt fjerde og siste artikkelbidrag er signert litteraturforskeren Kjersti Aarstein, og har fått tittelen «Marguerite Duras om Jacques Lacan, kjønn og kjærlighet». Aarstein har lest romanen Dødens sykdom fra 1982, i lys av Jacques Lacans Seminar XX om kjærlighet, begjær og kvinnelig seksualitet, og er opptatt av Duras' utforskning av disse tematikkene, gjennom allusjoner til myter og eventyr. Den sentrale tesen er at romanen representerer en kritisk og kreativ lesning av Lacan, og åpner for en visjon om levedyktig kjærlighet, en kjærlighet – som hun formulerer det avslutningsvis med referanse til Duras – «som er like virkelig som havet og like sannsynlig som stormflo langs kysten».

Ved siden av artiklene trykker vi i dette nummeret to anmeldelser. De som etter lesning av Per Faxnelds artikkel i dette nummeret ønsker å vite mer om tematikken, kan starte med Michelle Jangmyrs anmeldelse av boken Satanic Feminism, signert samme forfatter, og utgitt på Simon & Sorgenfrei i 2015. Anne Tjønnland har lest og vurdert antologien Kjønnsmakt i idrett og friluftsliv, redigert av Gerd von der Lippe og Hans K. Hognestad, og utgitt på Novus Forlag i 2014.

God lesing!