Denne artikkelen har et dobbelt siktemål: for det første å undersøke Miljøpartiet De Grønnes (MDGs) kjønnsforståelse og likestillingspolitikk. For det andre ønsker vi gjennom studien å bidra til debatten om økologisk feminisme, og til mulighetene for en feministisk grønn politikk. Vi ser på et utvalg partidokumenter fra MGD og leser dem opp mot NOU 2012:15 Politikk for likestilling og nyere teoridanning. Den fornyede interessen for teoritradisjonen «økofeminisme» har medført at vi særlig tar opp kritikken av økofeminismen, men også det kritiske potensialet som ligger i denne tradisjonens møte med annen økologisk tenking.

Artikeln diskuterar hur feminister, främst under perioden 1880-1930, nyttjade satanism (i bemärkelsen positiva framställningar av Djävulen) som en strategi i sina strävanden. Det centrala temat i denna kontext var konstruerandet av en motmyt till den hegemoniska kristna myten om Evas samröre med ormen/Satan i Edens lustgård. Detta narrativ har traditionellt använts av konservativa kristna för att legitimera underordnandet av kvinnor. Genom att omstöpa Eva såväl som ormen till heroiska rebeller mot en förtryckande patriarkal Gud, så angreps den ursprungliga mytens sociala implikationer. En viktig bakgrund till en stor del av denna upproriska retorik var den esoteriska och pro-sataniska motmyt som satts samman av Helena Petrovna Blavatsky, chefsideolog i det inflytelserika Teosofiska Sällskapet. Likaledes viktigt var det faktum att satanism, som artikeln påvisar, redan var ett väletablerat motståndets språk, som hade brukats av dissidenter som Percy Shelley och ett antal socialister för att provocera borgerligheten och fullständigt ta avstånd från hegemoniska diskurser. Artikeln avslutas med en diskussion av de paradoxer som finns inbyggda i skapandet av en motdiskurs, exempelvis förstärkandet och vidareförandet av befintliga mytologier.

I denne artikkelen utforskes kjønn i arktisk vitenskap, gjennom tre øyeblikksbeskrivelser fra den skandinaviske botanikkens historie. Jeg følger hvordan kjønn gjøres av vitenskapelig kroppers praksis i tidstypiske landskap, fra Linnés tidlige reiser og fram til i dag. Kevo ble bygget på 1950-tallet med en ambisjon om å kartlegge all flora og fauna i finsk Lappland. Først var dette, vitenskapens hjem, en liten tømmerkoie på bredden av Kevojärvi. Siden har finsk Lappland blitt noe annet enn villmark. Kevo fremstår nå som et nytt Arktis: Ny vitenskap har erstattet ekstensiv kartlegging med eksperimentell kartlegging av mikroverdener. Et økende antall forskere på stasjonen er kvinner, noen har til og med sine familier med seg. Nye bygninger har kommet til, ikke lenger i tømmer, men i finsk funksjonalistisk stil. I sin tid ble disse bygningene skrevet inn i den samme natur og nasjonsnarrativ som tømmerkoiene, som en fjern slektning som fremdeles opprettholdt båndet til den karelske mytologiserte villmarken. Med endringene i relasjoner mellom stasjonens forskere og deres vitenskapelige praksis opprettholder ikke arkitekturen lenger naturen som villmark. Arktisk botaniske studier har med tiden kommet til å likne mer på hagearbeid, stasjonen har et blitt til «et annet hjem», heller enn ly i enden av en lang og vanskelig reise. På det nye Kevo åpner vitenskapen for nye postkoloniale muligheter.

I artikkelen argumenterer jeg for at Marguerite Duras’ roman Dødens sykdom (1982) utgjør en innsiktsfull lesning av Jacques Lacans Seminar XX om kjærlighet, begjær og kvinnelig seksualitet. Jeg antyder at ekkoet fra Duras’ forfatterskap lyder i Seminar XX, og diskuterer hvordan Dødens sykdom i sin tur påkaller dette seminaret. Jeg viser hvordan Duras utforsker Lacans begrep om kjærlighet og kvinnelighet gjennom allusjoner til mytiske fortellinger, som eventyret om Tornerose, syndefallsmyten og fortellingen om skjoldmøyen på Hindarfjellet i norrøn mytologi. Artikkelens sentrale tese går ut på at Duras’ arbeid med det mytiske stoffet munner ut i en kritisk og kreativ lesning av Lacan, der kjærlighet står i et positivt forhold til sannhet, heller enn å dekke over den nakne sannheten om sex. Slik fremmes en visjon om levedyktig kjærlighet i Duras’ mørke fortelling om et mislykket forsøk på å elske.