Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Juss og juks - igjen? Om uavhengighet og likestilling i krisesenterloven



har en master i rettssosiologi og er ansatt ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. For tiden jobber hun i et forskningsprosjekt om Utøya og 22. juli-rettssaken. Hennes forskningsinteresser er knyttet til kjønn og vold, samt rettssystemet og offerrollen. 1. desember tiltrer hun i en stipendiatstilling ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, universitetet i Oslo. I sitt doktorgradsprosjekt vil hun utforske seksuelle krenkelser i et interseksjonelt perspektiv. solveig.laugerud@nkvts.unirand.no

  • Side: 287-301
  • Publisert på Idunn: 2014-11-20

I 2009 ble krisesentertilbudet lovfestet. Krisesenterloven gir kommunene ansvaret for krisesentertilbudet, det vil si at kommunene er ansvarlige for finansieringen og organiseringen av tilbudet. Den norske krisesenterbevegelsen startet i 1976. De første kvinnene som tok initiativ til og engasjerte seg i krisesenterbevegelsen, organiserte seg etter nyfeministiske prinsipper og dannet bevisstgjøringsgrupper. Krisesenterbevegelsen krevde fullfinansiering av krisesentrene og uavhengighet fra staten. Krisesentrene var i utgangspunktet et tilbud til voldsutsatte kvinner og barn, selv om noen få sentre også hadde et tilbud til menn. Med krisesenterloven mister krisesentrene sin uavhengighet, og krisesentertilbudet til kvinner og menn likestilles. I denne artikkelen argumenterer jeg for at krisesenterloven er et eksempel på hvordan jussen ikke vil eller klarer å forholde seg til kvinnebevegelsens krav, og illustrerer hvordan det feministiske innholdet kan forsvinne når en kjemper på rettens premisser.

Law and Cheating – Again? Autonomy and Equality in the «Crisis Centre Act»

In 2009, the «Crisis Centre Act» was passed by the Norwegian government. The reason behind the Act was to make the municipalities responsible for offering victims of domestic violence a crisis centre. In Norway, the shelter movement for battered women was initiated in 1976. The shelter movement started with small women’s groups working for liberation through consciousness-raising and based on a flat, as opposed to a hierarchical, structure. The shelter movement demanded funding from the government, but refused to give up their autonomy. Although a few shelters have offered help to men before, most shelters have been helping women and their children exclusively. With the «Crisis Centre Act» the shelters have to give up their autonomy and they might have to offer help to men as well. In this article, I argue that the «Crisis Centre Act» is an example of how the law will not, or cannot, «translate» feminist claims to legal acts, and I illustrate how a feminist claim that was supposed to protect women, paradoxically might end up doing the opposite when the claim is made on legal terms.

Keywords: shelter movement, women’s movement, gender equality, professionalization, male victims, Crisis Centre Act, feminist jurisprudence, sociology of law.
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon