Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Juss og juks - igjen? Om uavhengighet og likestilling i krisesenterloven

har en master i rettssosiologi og er ansatt ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. For tiden jobber hun i et forskningsprosjekt om Utøya og 22. juli-rettssaken. Hennes forskningsinteresser er knyttet til kjønn og vold, samt rettssystemet og offerrollen. 1. desember tiltrer hun i en stipendiatstilling ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, universitetet i Oslo. I sitt doktorgradsprosjekt vil hun utforske seksuelle krenkelser i et interseksjonelt perspektiv. solveig.laugerud@nkvts.unirand.no

  • Side: 287-301
  • Publisert på Idunn: 2014-11-20
  • Publisert: 2014-11-20

I 2009 ble krisesentertilbudet lovfestet. Krisesenterloven gir kommunene ansvaret for krisesentertilbudet, det vil si at kommunene er ansvarlige for finansieringen og organiseringen av tilbudet. Den norske krisesenterbevegelsen startet i 1976. De første kvinnene som tok initiativ til og engasjerte seg i krisesenterbevegelsen, organiserte seg etter nyfeministiske prinsipper og dannet bevisstgjøringsgrupper. Krisesenterbevegelsen krevde fullfinansiering av krisesentrene og uavhengighet fra staten. Krisesentrene var i utgangspunktet et tilbud til voldsutsatte kvinner og barn, selv om noen få sentre også hadde et tilbud til menn. Med krisesenterloven mister krisesentrene sin uavhengighet, og krisesentertilbudet til kvinner og menn likestilles. I denne artikkelen argumenterer jeg for at krisesenterloven er et eksempel på hvordan jussen ikke vil eller klarer å forholde seg til kvinnebevegelsens krav, og illustrerer hvordan det feministiske innholdet kan forsvinne når en kjemper på rettens premisser.

Law and Cheating – Again? Autonomy and Equality in the «Crisis Centre Act»

In 2009, the «Crisis Centre Act» was passed by the Norwegian government. The reason behind the Act was to make the municipalities responsible for offering victims of domestic violence a crisis centre. In Norway, the shelter movement for battered women was initiated in 1976. The shelter movement started with small women’s groups working for liberation through consciousness-raising and based on a flat, as opposed to a hierarchical, structure. The shelter movement demanded funding from the government, but refused to give up their autonomy. Although a few shelters have offered help to men before, most shelters have been helping women and their children exclusively. With the «Crisis Centre Act» the shelters have to give up their autonomy and they might have to offer help to men as well. In this article, I argue that the «Crisis Centre Act» is an example of how the law will not, or cannot, «translate» feminist claims to legal acts, and I illustrate how a feminist claim that was supposed to protect women, paradoxically might end up doing the opposite when the claim is made on legal terms.

Keywords: shelter movement, women’s movement, gender equality, professionalization, male victims, Crisis Centre Act, feminist jurisprudence, sociology of law.

Krisesenterloven

I 2009 ble krisesentertilbudet lovfestet. «Lov om kommunale krisesentertilbud» (krisesenterloven) (Ot.prp. nr. 96 2008–2009) gir kommunene ansvaret for krisesentertilbudet, det vil si at kommunene er ansvarlige for finansieringen og organiseringen av tilbudet. Ifølge forarbeidene kan kommunene velge å støtte eksisterende krisesentre, opprette nye tilbud eller integrere krisesentertilbudet i andre offentlige tilbud. Lovfestingen av krisesentertilbudet innebærer at myndighetene tar kontrollen over tilbudet og gir det en ny verdiforankring. En årsak til at krisesentertilbudet får kommunal forankring, og at krisesentrene som institusjon ikke lovfestes, er at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet mener at den eksisterende krisesenterstrukturen ikke fungerer optimalt (Ot.prp. nr. 96 2008–2009). I tillegg likestilles tilbudet til kvinner, menn og barn i krisesenterloven. Krisesentersekretariatet, ulike kvinneorganisasjoner, kvinnerettsforskere ved Universitetet i Oslo og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) forsøkte å kjempe mot dette i høringsrunden, men nådde ikke fram. I stedet fikk de aksept for at krisesentertilbudet til kvinner og menn skal være fysisk atskilt (Ot.prp. nr. 96 2008–2009).

Den kommunale forankringen innebærer at krisesentrene ikke lenger kan drive sentrene på egne premisser, og likestillingen av kvinner og menn i loven innebærer at målgruppen utvides til å inkludere menn. Likestillingen av kvinner og menn i loven utfordrer krisesentrenes opprinnelige ambisjon om å jobbe mot kvinneundertrykkingen i samfunnet gjennom krisesenterarbeidet. Krisesenterloven går følgelig på tvers av to grunnprinsipper i krisesenterbevegelsen – uavhengighet fra staten og kvinnefrigjøring. I denne artikkelen vil jeg argumentere for at krisesenterloven er et eksempel på hvordan jussen ikke vil eller klarer å forholde seg til kvinnebevegelsens krav, og illustrere hvordan det feministiske innholdet kan forsvinne når en kjemper på rettens premisser. Jeg vil først se nærmere på hvordan vi kan forstå lovgivers vektlegging av formell likestilling av kvinner og menn i loven i lys av nasjonale og internasjonale utviklingslinjer i kvinneretten. Deretter vil jeg se på hvordan kommunene og krisesentrene forholder seg til loven, særlig hvordan de tolker kravet om fysisk atskilte botilbud til kvinner og menn, som ble kjempet gjennom i høringsrunden. Til slutt vil jeg se på hvordan kravet om fysisk atskilte botilbud, som var ment å beskytte krisesentertilbudet til kvinner, paradoksalt nok kan føre til en ytterligere utvanning av krisesentrenes feministiske innhold. Før jeg tar for meg krisesenterloven, vil jeg kort beskrive krisesentrene og deres historie. I krisesenterloven likestilles tilbudet til kvinner, menn og barn, men i denne artikkelen vil jeg kun ta for meg likestillingen av kvinner og menn.

Krisesentrene og krisesenterorganisasjonene

I Norge har vi 48 krisesentre, og det bodde 1929 kvinner og 1763 barn på krisesentrene i 2012 (Sentio Research Norge 2012). Det har vært en jevn økning av mannlige beboere etter innføringen av krisesenterloven, fra fire i 2008 til 113 i 2012 (Sentio Research Norge 2008; Sentio Research Norge 2012). Det finnes to organisasjoner som organiserer de fleste krisesentrene: Krisesentersekretariatet, som er den største organisasjonen med 25 medlemssentre, og Norsk krisesenterforbund med 12 medlemssentre. Krisesenterorganisasjonene har forskjellig verdigrunnlag, hvor Krisesentersekretariatet vektlegger et kjønnsperspektiv på volden og forankrer krisesenterarbeidet i en feministisk ideologi, mens Norsk krisesenterforbund har en kjønnsnøytral tilnærming og vektlegger en faglig forankring i krisesenterarbeidet. Krisesenterorganisasjonene innehar forskjellige standpunkt i forhold til likestillingen av kvinner og menn i krisesenterloven. Krisesenterorganisasjonene representerer konfliktlinjene i krisesenterbevegelsen, og dagens to organisasjoner er et resultat av splittelsen i bevegelsen (Ahnfelt 1987; Jonassen og Stefansen 2003).

Krisesentrene har siden oppstarten vært et tilbud drevet av kvinner og rettet mot mishandlede kvinner og deres barn. Dette har vært forankret i plattformen som ble vedtatt på krisesentrenes landskonferanse i 1980, og som Krisesentersekretariatet og deres medlemssentre har sluttet seg til (Ahnfelt 1987). Forut for lovfestingen av krisesentrene ønsket departementet å kartlegge krisesentrenes brukergrupper og muligheten for å utvide disse (Jonassen, Sogn, Olsvik, Hjemdal 2008). I kartleggingen definerte krisesentrene i hovedsak kvinner og barn som sin målgruppe, men 7 av 51 sentre oppga også menn som målgruppe. Krisesentrenes tilbud til menn var i hovedsak rådgivning på telefon, men de kunne også tilby overnatting hvis senteret hadde egnete lokaler til dette i form av separat hybel eller liknende, eller hvis de kvinnelige beboerne tillot det. De fleste krisesentrene var negative til å inkludere menn i målgruppa. Bakgrunnen for dette er at de ikke anser menn som en del av krisesentrenes målgruppe, og på grunn av utfordringer knyttet til lokaler, sikkerhet, ideologi, kultur og et ønske om å skjerme kvinnene i akuttfasen.

Det argumenteres for at det å skjerme kvinnene er nødvendig fordi mishandlede kvinner kan ha negative oppfatninger om menn generelt, oppleve en generell utrygghet knyttet til menn, samt ha lettere for å fortelle om det de har opplevd hvis det ikke er menn til stede (Skogøy 2009; Valvo mfl. 1981). Kvinner som bor på krisesentrene, er også skeptiske til å inkludere menn på krisesentrene, og de oppgir mange av de samme grunnene i tillegg til begrunnelser som vektlegger tradisjonelle forestillinger om kjønn i offer-, overgriper- og hjelperrollen (Skogøy 2009). Flere av de ansatte deler brukernes holdninger til menn (Laugerud 2009; Skogøy 2009). Ifølge Skogøy går det et skille mellom de krisesentrene som har et klart ja- eller nei-standpunkt, og de som gjennom refleksjoner og vurderinger stiller spørsmål om når og hvordan de eventuelt skal gå fram for å inkludere menn på krisesenteret.

Kampen om uavhengighet og frigjøring – et historisk tilbakeblikk

Den norske krisesenterbevegelsen startet i 1976 ved opprettelsen av ei krisesentergruppe i Oslo. Ifølge Ahnfelt (1987) hadde krisesentergruppa i Oslo fra første stund som mål å knytte seg til det offentlige for økonomisk støtte. I 1977 startet de en krisetelefon for å dokumentere behovet for et krisesenter. Året etter fikk de offentlig støtte til å starte det første norske krisesenteret på bakgrunn av henvendelsene til krisetelefonen. På få år vokste bevegelsen raskt og det ble opprettet krisetelefoner og krisesentre over hele landet. En av årsakene til at bevegelsen spredte seg raskt, var at krisesenterideen ble fanget opp av tradisjonelle kvinneorganisasjoner som eksisterte i tette nettverk over hele landet, og som rekrutterte kvinner bredt. Kampen for finansiering utspilte seg lokalt overfor kommunale myndigheter. Krisesenterbevegelsens bredde og geografiske spredning bidro antakelig til bevegelsens gjennomslag overfor sentrale myndigheter. Fram til 1982, da den statlige finansieringsordningen ble etablert, var det uenigheter mellom departementene om hvem som hadde ansvaret for krisetiltakene, og hvordan disse skulle organiseres (Ahnfelt 1987; Andersen 1997; Morken 1990). Uenighetene dreide seg om hvorvidt krisetiltakene skulle integreres i det offentlige hjelpeapparatet, eller om det offentlige skulle finansiere krisetiltakene til tross for at de var frivillige eller innenfor privat sektor. Sosialdepartementet gikk til slutt med på en finansieringsordning som gikk på tvers av deres sosialpolitiske prinsipper. Den statlige finansieringsordningen, sammen med handlingsprogrammet fra 1983, blir sett på som det offentliges endelige aksept av kvinnemishandling som et offentlig ansvarsområde (Ahnfelt 1987; Morken 1990).

Den statlige finansieringsordningen innebar at krisesentrene ble finansiert av stat og kommune, hvor statens bidrag ble utløst av det kommunale bidraget, og utgjorde først 50 prosent og siden 80 prosent av den totale bevilgningen (Jonassen 1987; Jonassen og Stefansen 2003). Opp gjennom historien har myndighetene ved flere anledninger varslet at de ønsker å endre på finansieringsordningen ved å gå bort fra øremerkete midler. Flere har advart mot å legge krisesentrene inn i kommunenes rammefinansiering uten samtidig å lovfeste krisesentrene. Jonassen og Stefansen (2003) argumenterer for at en lovfesting må til for å sikre at kommunene prioriterer krisesentrene, og for å sikre sentrene en forutsigbar drift. Kvinnevoldsutvalget (NOU 2003:31) har på samme måte uttrykt bekymring for at kommunene ikke vil prioritere krisesentrene så lenge disse ikke utgjør lovpålagte tiltak. De fleste krisesentrene (2 av 3) har vært positive til en lovfesting av krisesentrene under visse betingelser (Jonassen og Stefansen 2003).

Kampen om verdier og legitimitet

Krisesenterbevegelsens krav om offentlig finansiering av krisesentrene ble begrunnet ut fra at kvinnemishandling ble sett på som et samfunnsproblem som det offentlige hadde ansvar for å bekjempe (Ahnfelt 1987). Her skiller den norske krisesenterbevegelsen seg fra andre land, hvor en har vært redd for at offentlig finansiering kunne gjøre sentrene avhengige av staten, noe en fryktet ville gå på bekostning av den ideologiske forankringen og organiseringen av tilbudet (se bl.a. Dobash og Dobash 1992; McMillan 2007; Paul 1998). Den norske krisesenterbevegelsen var klar over denne faren og krevde derfor full kontroll over krisesenterdriften og uavhengighet fra staten. Morken (1990) ser kravet om uavhengighet i lys av «verdivokterrollen», hvor krisesenterbevegelsens verdigrunnlag og målsetninger skulle realiseres gjennom krisesenterarbeidet. De første kvinnene som tok initiativ til og engasjerte seg i krisesenterbevegelsen, organiserte seg etter nyfeministiske prinsipper og dannet bevisstgjøringsgrupper (Ahnfelt 1987; Haukaa 1982). Nyfeministenes endringsstrategi var bevisstgjøring i smågrupper og handling organisert gjennom flat struktur. De kjempet for kvinnefrigjøring og var skeptiske til likestillingspolitikken, som de mente bidro til å opprettholde kjønnshierarkiet. Krisesentergruppene har hatt forskjellige utgangspunkt ved at initiativtakerne har hatt forskjellig organisatorisk og (kvinne-)politisk bakgrunn. Idealet for krisesenterbevegelsen har likevel vært å bruke bevisstgjøring som metode for å utvikle og drive et hjelpetilbud basert på kvinners personlige erfaringer med undertrykking og vold, samt flat organisasjonsstruktur for å sikre bevisstgjøring (Jonassen 1987). Mottoet var «kvinner hjelper kvinner». Flat struktur bygger på idealet om likestilling og likeverd mellom medlemmene i organisasjonen samt mellom medlemmene og brukerne av krisesentrene. I følge Ahnfelt (1987) var formell ledelse uønsket fordi ingen i organisasjonen skulle ha mer autoritet enn andre i kraft av sin formelle posisjon. Fellesmøtet var organisasjonenes øverste styringsorgan, og det var her alle beslutninger ble tatt. De fleste krisesentergruppene startet opp med flat struktur, men flere endret på organisasjonsstrukturen og tonet ned det kvinnepolitiske arbeidet i møte med lokale myndigheter (Ahnfelt 1987). I den første kartleggingen av krisesentrenes organisering og drift hadde de fleste krisesentrene flat struktur (26 av 46 krisesentre), noen hadde en blandingsstruktur (7 krisesentre) og resten hadde en mer hierarkisk oppbygging med eksterne representanter i styret (13 krisesentre) (Jonassen 1987). I en ny undersøkelse 16 år etter var litt over halvparten av sentrene organisert etter en såkalt profesjonell modell, mens litt under halvparten var organisert etter en såkalt tradisjonell modell, som er mer i tråd med den opprinnelige flate strukturen (Jonassen og Stefansen 2003). En stor andel av de norske krisesentrene har med andre ord vært opptatt av å omsette teori til praksis.

Morken og Selle (1995) har argumentert for at offentlig finansiering er viktig fordi det innebærer en legitimering av både fenomenet vold mot kvinner, slik det er definert av krisesenterbevegelsen, og av krisesentrene, som hjelpere og eksperter. Krisesentrene har hatt en unik posisjon i det norske velferdssystemet med sin uavhengighet fra stat og kommuner. 20 år etter oppstart hadde krisesentrene fremdeles stor autonomi i driften av sentrene (Andersen 1997). Det som kjennetegner framveksten av velferdsstaten, er at nye hjelpetilbud etter hvert blir institusjonalisert og en del av det offentlige hjelpeapparatet. Vanligvis ønsker frivillige organisasjoner at arbeidet deres på sikt skal tas over av staten, men krisesenterbevegelsen har ikke hatt noe ønske om dette (Ahnfelt 1987; Morken og Selle 1995). I stedet har flere vært skeptiske til myndighetenes innblanding og de endringsprosessene som fører til økt profesjonalisering og større integrasjon med det offentlige (Andersen 1997; Laugerud 2009; Morken og Selle 1995).

Omkamp

Det historiske tilbakeblikket viser hvordan krisesentrene fra starten har kjempet for offentlig finansiering av krisesentrene, samtidig som de har kjempet for uavhengighet i den forstand at de kunne drive sentrene etter nyfeministiske verdier og organisasjonsprinsipper. Nå har krisesentrene vært gjennom til dels store endringer siden oppstarten av bevegelsen. Vi ser en tendens til at krisesentrene omorganiserer driften fra flat til hierarkisk struktur, i større grad vektlegger formalkompetanse i motsetning til erfaringsbasert kompetanse, samarbeider mer med det offentlige hjelpeapparatet og toner ned det kvinnepolitiske arbeidet (Jonassen og Stefansen 2003; Sentio Research Norge 2012). Samtidig bidrar noen små, kvalitative studier til å nyansere bildet av ideologiens rolle på sentrene i dag, og stiller spørsmål ved realiteten av endringene (Haaland 1996; Laugerud 2009; Sigfridstad 2009). Interne maktkamper kan føre til at omorganiseringer først og fremst skjer «på papiret» uten å følges opp i praksis, noe som også har blitt karakterisert som en «flat underkultur» (Haaland 1996; Laugerud 2009). De ansatte på krisesentrene kan ha ulik oppfatning av ideologiens rolle og være uenige om ideologiske spørsmål internt på sentrene, hvor noen aktivt posisjonerer seg som feminister, mens andre klart tar avstand fra feminismen (Laugerud 2009; Sigfridstad 2009). Sett i lys av krisesenterbevegelsens historie kan krisesenterloven tolkes som en omkamp om verdier, legitimitet og ressurser. I det følgende vil jeg først ta for meg kampen mot likestillingen av kvinner og menn i lovforslaget i høringsrunden, og deretter vil jeg se på hvordan kommunene har implementert loven.

Formell, reell og interseksjonell likestilling

Da departementet sendte forslaget til krisesenterloven ut på høring, var det flere av høringsinstansene som argumenterte for at sikkerheten ved sentrene vil trues hvis menn får adgang, fordi det kan være vanskelig å vite om mannen er et reelt offer, og dessuten at enkelte kvinner med minoritetsbakgrunn kan bli ekskludert fra sentrene hvis deres religiøse/kulturelle bakgrunn ikke tillater samvær med menn. Med utgangspunkt i disse argumentene har Hennum (2010) kritisert lovforslaget for å være kjønnsdiskriminerende, fordi det ikke tar høyde for voldens kjønnete karakter. Hun argumenterer for at lovforslaget, som er ment å fremme kjønnslikestilling, vil kunne virke mot sin hensikt når det er utformet kjønnsnøytralt. Her er hun inne på forholdet mellom formell og reell likestilling, hvor formell likestilling oppnås gjennom kjønnsnøytral lovgivning og likebehandling, mens reell likestilling oppnås gjennom lovgivning og virkemidler som fremmer et likt resultat. Videre argumenterer hun for at lovforslaget, i tillegg til å være kjønnsdiskriminerende, vil kunne ramme minoritetskvinner spesielt. Her er hun inne på flerdimensjonal eller interseksjonell diskriminering, hvor ulike diskrimineringsgrunnlag som for eksempel kjønn, etnisitet og klasse kan virke sammen uten at kvinnens marginaliserte posisjon kan forklares ved å vise til noe enkelt diskrimineringsgrunnlag (Crenshaw 1991).

Hennums kritikk av krisesenterlovens vektlegging av formell likestilling minner om kritikken av likestillingsloven. Da forslaget om en kjønnsnøytral likestillingslov ble fremmet i 1975, var kjernen i kritikken knyttet til forholdet mellom en kjønnet virkelighet og en kjønnsnøytral lov (Dahl, Graver, Hellum, Robberstad 1975). Kritikken mot likestillingsloven handlet om forholdet mellom formelle og reelle rettigheter, at likestillingshensyn må vike under rettighetskonflikter, og at en mister muligheten for særbehandling for å fremme faktisk likestilling (Dahl mfl. 1975). Likestillingsloven ble av den grunn kritisert for å tilsløre virkeligheten og befeste den kjønnsskjeve fordelingen av makt og ressurser.

Hellum (2012) ser både likestillingsloven og krisesenterloven som eksempler på kjønnsnøytral lovgivning, som overser det asymmetriske maktforhold mellom kvinner og menn. Likestillingsloven ble, etter kraftige protester fra kvinneretten (Dahl mfl. 1975), et kompromiss mellom de som ønsket en lov mot diskriminering av kvinner, og de som ønsket en kjønnsnøytral likestillingslov (Hellum 2012). En kan også si at krisesenterloven ble et slags kompromiss hvor høringsinstansene fikk gjennomslag for et krav om at botilbudene til kvinner og menn skal være fysisk atskilt.

Forslaget om likestillingsloven kom i 1975, og forslaget om krisesenterloven kom i 2008. Til tross for at det er over 30 år mellom disse lovforslagene, er de forbausende like med hensyn til hvordan likestilling og kvinner og menns virkelighet forstås. Dette kan virke paradoksalt med tanke på den sterke kvinnebevegelsen og kjønnsforskningen vi har hatt i perioden mellom disse lovforslagene.

Hvordan kan vi forstå likestillingen av kvinner og menn i krisesenterloven i lys av nasjonale og internasjonale kvinnerettslige utviklingslinjer? Innen kjønnsforskningen og kvinneretten har forståelsen av kvinner, kjønn og rett vært i endring; vi ser blant annet en utvikling fra enhetlige til sammensatte kategorier, hvor en i større grad vektlegger forskjeller mellom kvinner, ikke bare mellom kvinner og menn (jf. interseksjonalitet) (Hellum 2011; Hellum 2012). Crenshaw (1991) utviklet en rettsteori som overskred dikotomien likhet og forskjell, ved å innføre et sammensatt kjønnsdiskrimineringsbegrep – interseksjonalitet. Der kvinneretten startet med å beskrive, forstå og forandre kvinners kjønnete virkelighet i møte med en kjønnsnøytral rett, i tråd med Dahls (1985) kvinnerettsteori, ser den i økende grad på kvinners sammensatte liv i møte med en stadig mer kompleks juridisk virkelighet (Hellum 2011; Hellum 2012). Internasjonalt har særlig FNs kvinnekonvensjon og kvinnekomiteen bidratt til en dynamisk rettsutvikling hvor en i økende grad vektlegger reell likestilling, i motsetning til formell likestilling, gjennom et vern mot direkte og indirekte diskriminering. I Norge ser vi samme utvikling hos likestillings- og diskrimineringsombudets tolkning av likestillingsloven. Vernet mot indirekte diskriminering brukes ofte i komplekse og sammensatte diskrimineringsrettslige avveininger, hvor diskrimineringsgrunnlagene samvirker, overlapper og kolliderer. MacKinnon (2013) argumenterer i tillegg for at voldens kjønnete karakter anerkjennes på den internasjonale arenaen. Seksuell vold har blitt en transnasjonal norm som anses for å være en alvorlig forbrytelse internasjonalt. Seksuell vold har blitt fokusert på eksplisitt, i opprettelsen av den internasjonale straffedomstolen i Haag og har utgjort hoveddelen av tiltaler/saker i domstolen. Kjønn inngår nå i definisjonen av vold mot menneskeheten, krig, folkemord, terrorisme og slaveri. Nasjonalt og internasjonalt har vi med andre ord sett en utvikling fra formell til reell og interseksjonelt diskrimineringsvern, samt en vektlegging av voldens kjønnete karakter. Sett i lys av disse utviklingslinjene framstår krisesenterloven som i utakt med tiden. Hva er det som gjør at lovgiver ikke følger disse utviklingslinjene?

Det er et velkjent kvinnerettslig og rettssosiologisk poeng at det å gå rettens vei innebærer at en samtidig aksepterer rettens metoder og betingelser (Bourdieu 1986; MacKinnon 1991; Smart 1995). Når hverdagslige, individuelle eller sosiale problemer/konflikter tas til retten, må de «oversettes» eller tilpasses rettens eksisterende mekanismer. I denne oversettelsesprosessen skjer det ofte en vridning av tema vekk fra det kvinnepolitiske (Ericsson 1994). Ifølge Smart (1995) er det først og fremst i kampen for like rettigheter at kvinnebevegelsen tidligere har kunnet påvirke retten, nettopp fordi den kjempet på rettens betingelser. MacKinnon (1991) argumenterer for at mye av det feministiske innholdet forsvinner når kvinnebevegelsen krever samme rettigheter som menn, fordi det innebærer å bli inkludert i rettssystemet under samme betingelser som menn. Problemet er bare, ifølge MacKinnon (1991), at rettssystemet både er mannsdominert og maskulint, slik at det fører til at kvinner blir inkludert på menns premisser.

En annen forklaring som også Hennum (2010) er inne på, er om ikke likestillingen av kvinner og menn i krisesenterloven er et politisk valg. Eduards (1997) viser hvordan svenske myndigheter siden oppstarten av krisesenterbevegelsen, har forsøkt å nøytralisere og ufarliggjøre krisesenterbevegelsen ved å tone ned det kjønnspolitiske arbeidet. Hun argumenterer for at det fins en offentlig motstand mot kjønn som politisk kategori, og at krisesenterbevegelsens krav om finansiering og særbehandling utfordrer den demokratiske orden som baserer seg på prinsippet om likebehandling. I Norge kan en i tillegg stille spørsmål ved om ikke særbehandling ville ha rokket ved norske verdier. I Norsk likestillingshistorie argumenteres det for at likestilling har blitt en nasjonal norsk verdi, en form for merkevare som eksporteres til andre land, og som fungerer som en brikke i norsk omdømmehåndtering (Danielsen, Larsen, Owesen 2013b).

Likhet og forskjell

Departementet argumenterer for at de ikke kan lovfeste et krisesentertilbud bare til kvinner, uten at de samtidig diskriminerer voldsutsatte menn (Ot.prp. nr. 96 2008–2009). Som jeg har vært inne på tidligere, så har Hennum (2010) argumentert for at departementet baserer sin vurdering på feil premiss når de vurderer voldsutsatte kvinner og menns situasjoner som like. Departementets vurdering synes å være i tråd med hvordan retten tradisjonelt har forstått likestilling, eller hvordan den vurderer likhet og forskjell. Innen kvinneretten har en argumentert for at likhetsbegrepet er basert på en mannlig norm, og i liten grad har vært problematisert, slik at arven fra Aristoteles har dominert (MacKinnon 1991). Den aristoteliske rettferdighetslære hvor prinsippet er at like tilfeller skal behandles likt, og forskjellige tilfeller forskjellig, har likevel ikke ført til enighet om hva som skal behandles likt (Hellum 2011). Uenigheten synes å ligge i vurderingen av hvilke situasjoner som er like, eller som skal gi likebehandling, i og med at de færreste situasjoner er helt like. Der departementet argumenterer for at kvinner og menn har et tilsvarende behov fordi det fins menn som opplever vold i nære relasjoner, argumenterer Hennum for at kvinner og menns situasjoner ikke er like fordi vold i nære relasjoner er et kjønnet fenomen hvor omfangstallene viser en klar kjønnsretning, og hvor voldens karakter tilsier ulike hjelpebehov for kvinner og menn (Hennum 2010; Ot.prp. nr. 96 2008–2009). Hun argumenterer for at den episodiske partnervolden som menn i hovedsak utsettes for, ikke trenger et krisesentertilbud, men at det er den grove systematiske volden, som betegnes som «patriarkalsk/intim terrorisme», og som i hovedsak kvinner utsettes for, som trenger et krisesentertilbud. Ut fra det kunnskapsgrunnlaget vi har i dag er det ikke vanskelig å være enig i dette argumentet. Men i en kunnskapsstatus om vold mot menn i nære relasjoner argumenteres det for at valg av metode og teoretiske perspektiv, spiller inn på hvilke former for vold i nære relasjoner som avdekkes, hvor noen former har en klar kjønnsasymmetri, og andre viser større grad av kjønnssymmetri (Sogn og Hjemdal 2010). Siden det har vært få kvalitative studier av vold mot menn i nære relasjoner, så vet vi mindre om hvorvidt menn utsettes for intim terrorisme. De få kvalitative studiene som fins er små, men er med på å nyansere bildet. I en kvalitativ mastergradsstudie hvor menn på krisesentrene er intervjuet, argumenteres det for at vold mot menn også kan karakteriseres som intim terrorisme – med ulike voldsformer, et ønske om kontroll og gjentatte krenkelser av mennenes selvbilde (Danielsen 2013a). I en annen kvalitativ studie argumenteres det for at menn både utsettes for episodisk partnervold og intim terrorisme (Fjell 2013). I Fjell (2013) sin studie hadde ikke mennene vært i kontakt med krisesentrene fordi de tenkte at de ikke trengte et slikt tilbud, selv om de i ettertid tenker at de kunne ha gjort det. Mennene i Danielsen (2013a) sin studie hadde tatt kontakt med krisesentrene fordi de hadde endt opp som bostedsløse etter at partneren deres hadde fått voldsalarm mot dem. Her ser vi en viktig forskjell mellom kvinner og menn. Der kvinner i langt større grad enn menn «låses» i situasjonen fordi de er økonomisk og sosialt avhengige av sin partner, «låses» menn i situasjonen på bestemte måter som skiller seg fra voldsutsatte kvinner (Fjell 2013; Jonassen og Skogøy 2010; Sogn og Hjemdal 2010). Der både kvinner og menn risikerer å ikke bli trodd med sine voldserfaringer, risikerer menn beskyldninger om å være voldsutøveren. I den sammenhengen kan de både bli bostedsløse og miste omsorgen for, eller samvær med, felles barn. Utviklingen av ny forskningskunnskap kan føre til at forståelsen av vold i nære relasjoner nyanseres, og på den måten utfordrer den forståelsen av vold og mishandling som først ble presentert i krisesenterbevegelsen, og senere videreutviklet i kjønnsforskningen, slik Skjørten (2004) er inne på i forhold til klassespørsmålet. Tiden vil vise hvilke behov voldsutsatte menn har for et krisesentertilbud.

Hvordan forholder kommunene seg til krisesenterloven og til kunnskap om vold i nære relasjoner? Kommunene kan velge å samlokalisere krisetiltakene og spille på krisesentrenes kompetanse og administrasjon, eller velge å kjøpe krisesentertilbud for kvinner av eksisterende krisesentre og finne andre løsninger for menn. Foreløpig ser det ut til at kommunene i stor grad lener seg på krisesentrene, både når det gjelder tilbud til kvinner og til menn. Krisesenterstatistikken viser at de fleste krisesentrene for menn drives i regi av krisesentrene for kvinner, bare tre krisesentre for menn drives i regi av kommunen (Sentio Research Norge 2012). De fleste er på separate adresser med felles administrasjon og ansatte, men en god del er lokalisert sammen med tilbudet til kvinner, ofte i samme bygg, med felles eller egen inngang og uteplass (Sentio Research Norge 2011).

Krisesentertilbudet til menn har utviklet seg gradvis. I begynnelsen var det flere krisesentre som leide lokaler ved behov, hadde krisetelefon med hotellordning eller henviste voldsutsatte menn til andre sentre med et eget tilbud til menn (Almendingen 2010; Danielsen 2013a; Sentio Research Norge 2011). Bakgrunnen for dette er antakelig at mange krisesentre opprinnelig har holdt til i gamle bolighus eller leiligheter hvor det som regel bare er én inngang med felles stue, kjøkken og bad (Jonassen og Skogøy 2010). Lokalene kan ha gjort det vanskelig å samlokalisere kvinners og menns tilbud, samtidig som tilbudene skulle holdes fysisk atskilt. Dette innebærer at noen krisesentre ikke har ønsket å ta imot menn før de har fått nye tilpassete lokaler, mens andre tok imot menn og endte opp med felles oppholdsrom og utearealer (Almendingen 2010; Fjell 2013; Hallquist 2013; Nguyen 2010). Det finnes også krisesentre som ikke ønsker å ha et tilbud til menn, hvor kommunen har opprettet et eget krisesenter for menn (Almendingen 2010; Hestsveen 2010). Som vi ser av disse ordningene, har kommunene organisert tilbudene ganske forskjellig, og det ser ut til at krisesenterloven tolkes noe ulikt, særlig gjelder dette kravet om fysisk atskilte botilbud til kvinner og menn.

Hvordan kan vi så forstå disse løsningene i lys av ulike kvinnerettsteorier? De tilfellene hvor kommunen har opprettet et eget tilbud til menn i kommunal regi fordi eksisterende krisesenter ikke ønsker å ta imot menn, kan sies å representere et syn på vold i nære relasjoner som et kjønnet fenomen med en klar kjønnsretning, i tråd med hovedtendensen i eksisterende forskning. Denne modellen kan en si er i tråd med Dahls (1985) kvinnerettsteori, hvor utgangspunktet er kvinner og menns faktiske situasjon. En kan også hevde at en slik tilnærming ivaretar alles hjelpebehov uten at disse går på bekostning av hverandre, slik flere av høringsinstansene og krisesentrene uttrykte bekymring for hvis kvinner og menn skulle ha felles krisesentertilbud. Både kvinner og menn får hjelp, samtidig fortsetter kvinnene å få hjelp fra krisesentrene som er særlig tilpasset deres situasjon og hjelpebehov. Mennene får et likeverdig tilbud fra det offentlige, altså rådgivning, botilbud og liknende, som tilsvarer det de ville ha fått på de eksisterende krisesentrene. En slik tilnærming kan også forsvares ut fra et mer radikalfeministisk perspektiv. MacKinnon (1991) hevder at kvinneundertrykkelsen er institusjonalisert og at vi derfor må endre på systemene. Krisesentrene er nettopp nyfeministenes forsøk på dette. Krisesentrene er både en reaksjon på hvordan kvinner ble behandlet i det øvrige hjelpeapparatet, og et forsøk på å utvikle et alternativt tilbud hvor kvinneundertrykkelsen ikke er satt i system. Der hvor kommunene opprettholder krisesentertilbudet til kvinner som det er, og forsøker å finne alternative tilbud til menn, kan en si at loven implementeres både i tråd med radikalfeministiske og forskjellsfeministiske prinsipper, uten at disse går på bekostning av likestillingsprinsippene. Separate tilbud i regi av eksisterende krisesentre kan i stor grad tolkes på tilsvarende måte. Det er særlig de samlokaliserte tilbudene som kan skape utfordringer, og som vekker sterke meninger og debatt. Bekymringen synes å være at ett felles tilbud vil gå på bekostning av eksisterende tilbud. Hvis kommunene og krisesentrene forsøker å resonnere seg fram til beste alternativ, ved å se på hvilke muligheter de har og ved å vurdere konsekvensene av ulike alternativer for både kvinner og menn, kan vi si at de har hatt en omsorgsetisk tilnærming i tolkningen av loven. Pettersen (2006) viser hvordan omsorgsetikkens etiske ideal om ikke-skade kan bidra til å løse etiske dilemma hvor ulike interesser står mot hverandre. Dette kan gjøres ved å søke kontekstuell informasjon for å vurdere hva som står på spill for de involverte. Eller det kan gjøres ved å forsøke å se saken fra ulike sider, for så å vurdere hvilken løsning som er best for alle involverte, eventuelt hvilket alternativ som gjør minst skade for de involverte. Gilligan (1993; Pettersen 2006; Pettersen 2011), som blir ansett for å være grunnleggeren av omsorgsetikken, kritiserte etablerte teorier for å være basert på en mannlig norm, hvor det å resonnere ut fra abstrakte regler, prinsipper og rettigheter ble sett på som riktigere enn å vurdere moralske dilemma ut fra hvilke konsekvenser ulike handlingsalternativer ville ha for de involverte. Spørsmålet er om slike hensyn tas, eller om det er andre hensyn som for eksempel økonomi som blir styrende, slik flere fryktet før lovfestingen.

Det ser ut til at kravet om fysisk atskilte botilbud har åpnet opp for lokale forhandlinger mellom kommunene og krisesentrene, som har bidratt til et mangfold av krisesenterløsninger. Samtidig ser vi en klar tendens til at kommunene lener seg på krisesentrene i utformingen av krisesentertilbud til menn. En kan derfor spørre seg om hvordan krisetiltakene hadde sett ut dersom det ikke hadde vært et krav om fysisk atskilte botilbud. Kravet kan ha gitt krisesentrene et viktig forhandlingskort i møte med kommunene. Den store variasjonen i krisesenterløsninger kan samtidig være et uttrykk for mangfoldet i krisesenterbevegelsen, der de som har et klart ja/nei-standpunkt i spørsmålet om å inkludere menn i krisesentrenes målgruppe, tolker loven i tråd med sitt standpunkt. De som er klart imot menn på krisesentrene, kjemper mot felles sentre og forsøker å overlate driften av krisesenter for menn til kommunen, mens de som er klart for felles krisesentre, tøyer grensene for hvordan de kan tolke kravet, mens de øvrige befinner seg et sted i mellom. Kravet om fysisk atskilte botilbud ser ut til å ha skapt et handlingsrom som både krisesentrene og kommunene kan bruke til sin fordel. Hvilke løsninger kommunene og krisesentrene til syvende og sist blir enige om, vil antakelig også være avhengig av andre forhold, som blant annet kommuneøkonomi og relasjonen mellom krisesentrene og kommunene.

Samlokalisering og institusjonalisering

De samlokaliserte botilbudene er kontroversielle både fordi en frykter for kvinners sikkerhet og fordi en er bekymret for at menns tilstedeværelse vil føre til mindre frihet i miljøet, både med tanke på klær, oppførsel og tema i samtalene (Hennum 2010; Skogøy 2009). I høringsrunden uttrykte Krisesentersekretariatet bekymring for en institusjonalisering av krisesentrene, og argumenterte for viktigheten av å videreføre krisesentertilbudet som «et midlertidig hjem der du selv får ta viktige beslutninger på vegne av deg selv og dine barn, et tilbud om hjelp til selvhjelp og et supplement til det øvrige hjelpeapparatet». Det å ta avstand fra tradisjonelle institusjoner var svært viktig i oppstarten av bevegelsen, og er fremdeles viktig for mange krisesentre. Krisesenterbevegelsen hadde et mål om at krisesentrene skulle være et hjem, og krisesentrene ble derfor etablert, og noen drives fortsatt som bokollektiv (Jonassen og Skogøy 2010). Kombinasjonen av ikke-profesjonalitet, bevisstgjøring, myndiggjøring og hjelp til selvhjelp samt den «hjemmekoselige» atmosfæren, bidrar til at kvinnene opplever et fellesskap (Jonassen 1987). Å bygge et kvinnefellesskap i tråd med nyfeministiske bevisstgjøringsmetoder (Hanisch 1969; MacKinnon 1989) hvor personlige erfaringer deles, diskuteres og danner grunnlaget for handling, var opprinnelig viktig for mange av krisesentergruppene. I flere studier argumenteres det for at kvinner fremdeles opplever et fellesskap på krisesentrene gjennom samtaler, gjensidig hjelp og støtte (Jonassen og Skogøy 2010; Sigfridstad 2009). Mishandlete kvinner, særlig kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn, opplever fremdeles at det mest positive ved krisesentrene er fellesskapet – det å møte kvinner i samme situasjon som en selv (Jonassen og Eidheim 2001; Jonassen og Skogøy 2010). Selv om fellesskapet på krisesentrene i dag i mindre grad handler om å bevisstgjøre kvinner om mannsdominansen i samfunnet, så er det en generell skepsis mot å inkludere menn i dette fellesskapet. Men det er ikke bare kjønn som spiller inn, lokalene er også viktige. For å oppfylle kravet om fysisk atskilte botilbud, er det flere krisesentre som har flyttet, eller venter på å flytte, til egnete lokaler. De som flytter, ser ut til å få et større institusjonspreg med færre møteplasser og flere muligheter for å trekke seg tilbake (Jonassen og Skogøy 2010). I tillegg kan avstanden til de ansatte bli større når bo- og kontoravdelingen blir klart atskilt. Kravet om fysisk atskilte botilbud, som ble kjempet fram av Krisesentersekretariatet og andre kvinneorganisasjoner, kan paradoksalt nok føre til større institusjonalisering som på sikt kan føre til at krisesentrene mister noe av sitt særpreg.

Juss og juks – igjen?

Krisesenterloven har både vært etterlengtet og kontroversiell. En av grunnene til at den har vært kontroversiell, er den formelle likestillingen av kvinner og menn i loven. Et rettssosiologisk blikk på loven, hvor den blir satt i en større kontekst både historisk og samfunnsmessig, kan kaste lys over kontroversene knyttet til loven. Det at krisesentrene har hatt et feministisk utgangspunkt og fremdeles blir ansett som et tiltak som særlig er rettet mot, og tilpasset voldsutsatte kvinner, kan forklare de sterke reaksjonene på krisesenterloven. Tittelen «Juss og juks?» har jeg lånt av Dahl mfl. (1975), som i sin tid rettet den skarpeste kritikken mot likestillingsloven. Ved å trekke en parallell til kritikken av likestillingsloven har jeg argumentert for at krisesenterloven er nok et eksempel på hvordan jussen ikke vil eller klarer å forholde seg til kvinnepolitiske saker. I tillegg har jeg forsøkt å illustrere at kravet om fysisk atskilte botilbud, som ble kjempet fram av høringsinstansene, paradoksalt nok kan virke mot sin hensikt om å beskytte krisesentrenes særegenhet.

Krisesenterloven føyer seg følgelig inn i rekken av eksempler hvor kvinnepolitiske saker, som når de oversettes til juss, enten blir avvist eller omformulert slik at det feministiske innholdet forsvinner (Dahl mfl. 1975; Ericsson 1994; Skjørten 1996; Widerberg 1991). Den er også et eksempel på at lovgivning kan få utilsiktete virkninger når kjønnsnøytral rett møter en kjønnet virkelighet. Hvorvidt dette oppfattes som et problem, vil det nok være delte meninger om. Vi ser at samfunnet er i endring og at krisesentrene ikke er en ensartet gruppe, noe som spiller inn på oppslutningen om det feministiske prosjektet. På den ene siden kan en kanskje si at retten er seiglivet, men på den andre siden er den kanskje ikke helt i utakt med tida likevel. Retten virker inn i et rettslig og kulturelt landskap hvor det er et mangfold av kjønnsforståelser og rettsoppfatninger, og hvor det ikke finnes en enkel løsning som fanger opp dagens komplekse virkelighet. Som jeg har vært inne på, kan krisesenterloven, selv om den vektlegger formell likestilling, tolkes og forsvares ut fra ulike kvinnerettslige teorier. Til tross for at vi har fått en kjønnsnøytral krisesenterlov, ser vi at noen krisesentre, og også Krisesentersekretariatet, fremdeles har en klar feministisk profil. I tillegg ser vi en fornyet interesse for kvinnekamp blant jenter, noe som har resultert i at det har blitt startet en egen jentebevegelse kalt Jentevakta, etter inspirasjon fra «tjejjouren» i Sverige. Jentevakta – en krisetelefon, mail- og MSN-tjeneste for unge jenter (www.jentevakta.no) – ble opprettet i 2003 og er tilknyttet krisesenteret i Trondheim.

litteratur

Ahnfelt, Ellen 1987. Kvinnemishandling – fra privat problem til offentlig ansvar. En dagsordenbyggingsprosess. Hovedfagsoppgave, Institutt for statsvitenskap, Universitet i Oslo.

Almendingen, Berit 2010. «Mangler krisesentre for menn». Kommunal Rapport. Oslo: Kommunal Rapport. http://kommunal-rapport.no/artikkel/mangler_krisesentre_ for_menn. (Lastet ned 05.09.2014.)

Andersen, Rolf 1997. Integrasjon eller autonomi? En studie av krise- og incestsentre og deres forhold til kommunene. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Bourdieu, Pierre 1986. «The Force of Law: Toward a Sociology of the Juridical Field». Hastings LJ 38:805.

Crenshaw, Kimberle 1991. «Mapping the Margins: Intersectionality, Identity Politics, and Violence Against Women of Color». Standford Law Review 43:1241–1299.

Dahl, Tove Stang 1985. Kvinnerett I. Oslo: Universitetsforlaget.

Dahl, Tove Stang, Kjersti Graver, Anne Hellum, og Anne Robberstad 1975. Juss og juks: en arbeidsbok i likestilling. Oslo: Pax.

Danielsen, Eirin Mo 2013. «Jeg følte jeg var en slags merkelig fugl som hadde flydd inn her». En kvalitativ intervjustudie av menns møte med krisesentre. Masteroppgave, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Danielsen, Hilde, Eirinn Larsen og Ingeborg Owesen 2013. Norsk likestillingshistorie 1814–2013. Bergen: Fagbokforlaget.

Dobash, R. Emerson og Russell P. Dobash 1992. Women, Violence, and Social Change. London: Routledge.

Eduards, Maud 1997. «The Women’s Shelter Movement». I: Gunnel Gustafsson, Maud Eduards og Malin Rönnblom (red.): Towards a New Democratic Order? Women's Organizing in Sweden in the 1990s. Stockholm: Publica.

Ericsson, Kjersti 1994. «Når kvinneraseri blir lovtekst». Lov og Rett 5:306–312.

Fjell, Tove Ingebjørg 2013. Den usynliggjorte volden: om menn som utsettes for partnervold fra kvinner. Trondheim: Akademika forlag.

Gilligan, Carol 1993. In a Different Voice. Psychological Theory and Women's Development: Harvard University Press.

Haaland, Thomas 1996. «Frivillige organisasjoner mot vold. Evaluering av organisatoriske forhold». Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR). Oslo. Rapport skrevet på oppdrag av Oslo kommune.

Hallquist, Anette 2013. «Stadig flere menn søker hjelp». I: Ringerikes blad. http://www.ringblad.no/nyheter/article5787999.ece. (Lastet ned 05.09.2014.)

Hanisch, Carol 1969. «The Personal Is Political». I: Shulamith Firestone og Anne Koedt (red.): Notes from the Second Year: Women's Liberation: Major Writings of the Radical Feminists. New York: Radical Feminism.

Haukaa, Runa 1982. Bak slagordene: den nye kvinnebevegelsen i Norge. Oslo: Pax.

Hellum, Anne 2011. «Den globale likestillingsnormen. Kjønnsforståelser og rettsforståelser i kontinuitet og endring». I: Eva-Marie Svensson, Ulrika Andersson, Hege Brækhus, Monica Burman, Anne Hellum, Stine Jørgensen og Anu Pylkkänen (red.): På vei. Kjønn og rett i Norden. Gøteborg: Makadam Förlag.

Hellum, Anne 2012. «Kvinnerettslige utviklingslinjer: Forståelser av kvinner, kjønn og rett – nedenfra og ovenfra». Tidsskrift for kjønnsforskning 2:131–148.

Hennum, Ragnhild 2010. «Kjønnslikestilling på ville veier – kan kjønnsnøytrale krisesentre forsvares?» I: Beatrice Halsaa og Anne Hellum (red.): Rettferdighet. Oslo: Universitetsforlaget.

Hestsveen, Amund 2010. «Mangler bolig til voldsrammede menn». I: Fædrelandsvennen 01.12.2010.

Jonassen, Wenche 1987. Vennetjeneste eller offentlig tiltak? : En analyse av organisering og drift av krisesentrene. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Jonassen, Wenche og Frøydis Eidheim 2001. Den gode vilje. Mishandlede kvinners erfaringer med hjelpeapparatet. Oslo: NIBR.

Jonassen, Wenche og Elin Skogøy 2010. «Et hjem for oss, et hjem for deg ...» En studie om endring i brukersammensetningen og bruk av krisesentrene. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Jonassen, Wenche, Hanne Sogn, Vigdis Olsvik og Ole Kristian Hjemdal 2008. Kunnskap – kvalitet – kapasitet. En nasjonal utredning om krisesentrenes kompetanse og tilgjengelighet. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Jonassen, Wenche og Kari Stefansen 2003. Ideologi eller profesjonstenkning? En statusrapport om krisesentrene. Oslo: Høyskolen i Oslo.

Laugerud, Solveig 2009. Smertefulle endringsprosesser. En undersøkelse av arbeidsmiljøet ved utvalgte krisesentre. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

MacKinnon, Catharine 2013. «Creating International Law: Gender As Leading Edge». Harvard Journal of Law & Gender 36:105–223.

MacKinnon, Catharine 1989. Toward a Feminist Theory of the State. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

MacKinnon, Catharine 1991. «Reflections on Sex Equality under Law». Yale Law Journal 100:1281–1328.

McMillan, Lesley 2007. Feminists Organising Against Gendered Violence. London: Palgrave MacMillan.

Morken, Kristin 1990. «I grenselandet mellom frivillig og offentlig omsorg: krisesenterbevegelsen og dens krisesentre for mishandla og voldtatte kvinner». I: Stein Kuhnle og Per Selle (red.): Frivillig organisert velferd – alternativ til offentlig? Bergen: Alma Mater forlag as.

Morken, Kristin og Per Selle 1995. «An Alternative Movement in a ‘Statefriendly’ Society: the Women's Shelter Movement». I: Lauri Karvonen og Per Selle (red.): Women in Nordic Politics. Closing the Gap. Aldershot: Dartmouth Publishing Company Limited.

Nguyen, Ngoc Anh 2010. Kjønnsnøytrale krisesentre. Forholdet mellom likestillingsloven, FNs kvinnekonvensjon og EMK. Masteroppgave, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo.

NOU 2003:31. Retten til et liv uten vold. Menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Kvinnevoldsutvalget. Oslo: Justis- og politidepartementet.

Ot.prp. nr. 96 2008–2009. Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova). Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet.

Paul, Rachel Eapen 1998. Shelters for Battered Women and the Needs of Immigrant Women. Copenhagen: Nordic Council of Ministers.

Pettersen, Tove 2006. «Omsorg som etisk teori». Norsk filosofisk tidsskrift 2:151–161.

Pettersen, Tove 2011. Filosofiens annet kjønn: introduksjoner til den feministiske filosofien. Oslo: Pax.

Sentio Research Norge 2008. «Rapportering fra krisesentrene 2008». Trondheim: Sentio Research Norge.

Sentio Research Norge 2011. «Rapportering fra krisesentrene 2011». Trondheim: Sentio Research Norge.

Sentio Research Norge 2012. «Rapportering fra krisesentrene 2012.» Trondheim: Sentio Research Norge.

Sigfridstad, Maren Natalie 2009. Det offentlige i det private og det private i det offentlige. En antropologisk studie av et krisesenter. Masteroppgave, Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Oslo.

Skjørten, Kristin 1996. «Rettsoptimisme og seksualisert vold». Materialisten 1/2:21–39.

Skjørten, Kristin 2004. «Kvinnemishandling – kunnskap og politikk». Kvinneforskning 3.

Skogøy, Elin 2009. Menn på krisesentrene? En presentasjon av brukernes oppfatninger. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Smart, Carol 1995. Law, Crime and Sexuality: Eessays in Feminism. London: Sage.

Sogn, Hanne og Ole Kristian Hjemdal 2010. Vold mot menn i nære relasjoner. Kunnskapsgjennomgang og rapport fra et pilotprosjekt. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Valvo, Brita Holm, Randi Nisja og Iris Aslaksen 1981. Du skal ikke slå … Om kvinnemishandling og krisesentra. Oslo: Universitetsforlaget.

Widerberg, Karin 1991. «Reformer for kvinner – på mannens premisser. Den svenske lovgivningen vedrørende omsorgspermisjon for foreldre». Jussens Venner 6:314–332.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon