Då kvinnene i 1913 fekk røysterett ved stortingsval, hadde dei allereie hatt ålmenn røysterett ved kommunale val i tre år, sidan 1910. Kvinnene fekk såleis kommunale medborgarrettar før dei fekk medborgarrettar på statleg nivå. Føremålet med artikkelen er å drøfte det kvinnelege kommunale medborgarskapet både som del av den kommunale sfæren og som del av det nasjonale demokratiet. Artikkelen er todelt: Vi vil fyrst gjere greie for nokre hovudtrekk ved innhaldet i og rammene kring debatten om den kommunale kvinnerøysteretten i 1910, og deretter setje denne prosessen i samanheng med den faktiske bruken av dei nyvunne politiske rettane, i form av lokaldemokratisk deltaking og representasjon i det dryge hundreåret som er gått sidan den gong. Bodskapen er at kommunal røysterett for kvinner var viktig som ein forløpar for røysterett ved stortingsval, og for at kvinnene – i alle høve på noko lengre sikt – kunne gjere seg gjeldande i det rikspolitiske livet som stortingsrepresentantar. Samstundes var den kommunale røysteretten noko meir enn ei brekkstang som opna vegen til rikspolitikken. Politisk medborgarskap innanfor den kommunale sfæren var – og er – viktig i seg sjølv, av di kommunen er eit viktig politisk kollektiv, for kvinner som for menn.

Mediedekningen av innføringen av kvinnestemmerett i Norge er tema for denne artikkelen. Analysen fokuserer på hvordan tre aviser og to kvinnetidsskrifter dekket avgjørende stortingsdebatter om kvinnestemmerett i 1890, 1907 og 1913. I lys av feministisk offentlighetsteori diskuteres forskjeller mellom aviser og kvinnetidsskrifters omtale av kvinnestemmerett. Analysen viser at mediedekningen var preget av store journalistiske endringer i perioden, samtidig som det var kontinuitet i hvilke argumenter som ble vektlagt. Stemmeretten ble diskutert som et prinsipielt rettferdighetsspørsmål, men også som et spørsmål om hva som var gunstig for samfunnsutviklingen. Forestillinger om gjennomgripende kjønnsforskjeller ble brukt til å forme argumenter både for og mot kvinnestemmerett.

Argumenter om at kvinners deltakelse i arbeidslivet må styrkes av hensyn til velferdsstatens bærekraft, er en viktig del av ideer om «social investment» – en betegnelse som i stigende grad blir brukt for å karakterisere endringer i europeiske lands arbeidslivs- og velferdspolitikk. I denne artikkelen diskuterer vi relevansen av «sosial investerings»-perspektivet i en norsk kontekst og undersøker hvordan kjønnsperspektiver behandles i nyere politiske dokumenter knyttet til arbeids-, velferds- og inklusjonspolitikken. Vi argumenterer for at ideer om sosial investering er til stede i den norske politikkutviklingen, men at kjønns- og likestillingsperspektiver har en annen rolle enn i sentrale europeiske debatter. I den generelle arbeids- og velferdspolitikken er tradisjonelle likestillingspolitiske utfordringer i hovedsak fraværende, og i den grad kjønn fremtrer som en relevant kategori, er det i forbindelse med innvandrerkvinners lavere sysselsetting. Avslutningsvis i artikkelen drøfter vi hvordan ulike forståelser av kjønnslikestilling opererer side om side i norsk arbeids- og velferdspolitikk.

I norsk politikk ble likestillingsintegrering (gender mainstreaming på engelsk) tatt i bruk som strategi utover 2000-tallet. Målet med likestillingsintegrering er å oppnå kjønnsrettferdighet og kjønnslikestilling for alle. Artikkelen spør hvordan dette målet blir politisk operasjonalisert når det gjelder inkludering av innvandrede kvinner og om det nye politikkbegrepet «kjønn+» vil være fruktbart i så måte. Spørsmålene utforskes på politisk praksis når det gjelder «integrering og likestilling» og «integrering, likestilling og lønnsarbeid». Analysen er basert på en gjennomgang av offentlige utredninger, stortingsmeldinger og handlingsplaner. I disse dokumentene blir innvandrede kvinner som ikke er i lønnet arbeid, ansett som et betydelig problem. Gjennomgående blir den manglende deltakelsen forklart med deres «kultur». En effekt av denne representasjonen er at kjønn blir begrepsfestet som en essensialistisk og universell dikotomi som konstituerer kvinner og menn som separate og homogene kategorier. En annen effekt er at kjønnslikestillingspolitikken primært har etnisk norske kvinner som målestokk. Artikkelen konkluderer med at likestillingsintegrering som strategi ikke har lyktes med å etablere en kjønns- og likestillingsforståelse som inkluderer ikke-kulturaliserende flerdimensjonalitet.

Basert på et intervjumateriale med foreldrepar som begge jobber fulltid og har et mål om likestilt arbeidsfordeling i familien, utforsker denne artikkelen hvordan det usynlige tilretteleggingsarbeidet, det tredje skiftet, fordeles mellom mor og far. Fokus er på ansvaret for oppgaver som handler om barnas kontakt med omverdenen – barnehage og barnebursdager, der familiens praksis er «på display». Spørsmålet er på hvilken måte fedrene tar ansvaret for planlegging og regissering. Vi finner at en fast fordeling av oppgavene, mer enn en flytende, har større potensial for å involvere fedrene i hele prosessen. Vi finner også at mødrenes tilbaketrekning fra det løpende helhetsansvaret i familien skaper rom for fedrenes ansvarstaking.

Hva er forholdet mellom likestilling og kjønnsbalanse i akademia og andre forskningspolitiske strategier og prioriteringer? Og hvordan påvirkes dette forholdet av uttalte og skjulte normer og tradisjoner?

Hva skjer når forskere bes om å bidra med premisser for utvikling av norsk likestillingspolitikk?

Hvordan inkluderes og ekskluderes transpersoner i norsk likestillingspolitikk?

«Genuin equality requires affirming

rather than ignoring group differences». (Kymlicka 1995)