Kvinners suksess i høyere utdanning siden 70-tallet har omformet det norske samfunnet nedenfra, like fullt som det har forandret synet på hva kvinner duger til. Kjønnsrevolusjonen på universitetet er slik blitt en selvsagt tematikk i fortellingene om universitetet i det likestilte Norge. Leser man studentaviser og dokumenter fra UiO i dette sagnomsuste tiåret og det påfølgende, dannes derimot et annet bilde av likestillingslandet: For også utenlandske studenter krevde likestilling og inkludering i et universitetssystem som i økende grad skilte mellom «vesten» og «resten», «hvite» og «fargede». Denne artikkelen viser hvordan et fokus på studentmigrasjonen utfordrer veletablerte forestillinger om universitetets samfunnsintegrerende funksjon i det moderne Norge.
In Gender’s Shadow: Foreign Students and Universities Disintegrating Role in Modern Norway
The mass entry of women into Norwegian higher education has been viewed by historians as a key arena for social and national integration. Apart from supporting near universal labour-market participation among women, the university formed a central sphere for feminist mobilization «from below» against systemic prejudice and practice in both the university and society. However, female students were not alone in challenging discrimination in this decade. Foreign students also mobilized, demanding equal treatment with Norwegian students in the wake of the «immigration stop» in 1975, which targeted unskilled immigrants from Asia and Africa. While Norwegian authorities later made some exceptions for non-Western students, the leading higher education institution, the University of Oslo, continued with discriminatory practices against foreigners. In 1981, for instance, the University introduced a quota system for applicants from non-Western countries in order to give room for students from «countries with systems and cultures of education more similar to our own». This made the University a leading «producer» of racial discourses in late modern Norway even as it complied with most of the demands from «white» feminists. This practice contributed significantly to impeding the integration of non-Western immigrants into Norwegian society and reinforced the notion that women’s issues in Norway are detached and separate from the fight against racism and ethnic discrimination.
What evidence does Sarah Johnsens’ prize-winning film Upperdog (2006) provide of the ways in which the New Norway makes sense of itself and its migrants? The film unravels the intersecting lives of four Oslo-based young people: Asian half-siblings separated as toddlers and adopted by two Norwegian families, a Polish domestic worker and a Norwegian Afghanistan veteran. This article explores the cultural narratives which emerge from the film’s stories of labour immigration and «quiet migration» (adoption). Do these narratives point to an understanding of the Norwegian nation as a «civic-territorial» entity or as an «ethnic-cultural» unity in the thralls of «white melancholia»? I suggest that the film’s engagement with these questions interpellates the Norwegian public discourses in the aftermath of the 22/7 massacre and argue that Upperdog, while predating the tragedy by several years, anticipates its dominant narrative of «cultural intimacy».
I 2013 kommer regjeringens nye stortingsmelding om vold i nære relasjoner. Meldingen skal gjøre opp status for hva som er oppnådd og hva som fortsatt gjenstår som politiske utfordringer på dette området. I denne kommentaren gir Wenche Jonassen en oversikt over regjeringens handlingsplaner om vold i nære relasjoner over en 30-års periode og de mange ulike faktorene som kan ha bidratt til å fremme eller hemme utviklingen på feltet i perioden. Hvilke tiltak vil være nødvendige i framtiden? Og vil den nye handlingsplanen ta høyde for disse?
Interseksjonalitet handler om det problematiske skjæringsfeltet mellom identitet og forskjell, skriver Randi Gressgård. Kan det slik virke som en felles teoretisk og normativ plattform for feminismen som teoretisk foretak?
Hvorfor har interseksjonalitet fått en slik voldsom gjennomslagskraft? Berit Gullikstad sporer begrepets framkomst og de viktigste avgrensningsdebattene, og argumenterer for at det nettopp er begrepets åpenhet for transformasjon som gjør det så fruktbart: Det stimulerer til stadig å gjøre feministiske analyser på nye måter.