I år er det hundre år siden Norge fikk sin første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie (1912). Da hadde allerede spørsmålet om kvinners rett til utdannelse stått på dagsordenen i godt over hundre år. I dag utgjør kvinner over halvparten av studentene på de største norske lærestedene; likevel er andelen kvinnelige professorer fremdeles relativt lav, og likestillingskampen innenfor akademia er fremdeles aktuell. Men forholdet mellom kjønn og vitenskap angår ikke bare antallet kvinner i forsknings- og utdanningsinstitusjonene. Som flere av bidragene i dette nummeret viser, er kjønn en konstituerende kategori i danningen og utviklingen av ulike fagfelt. Når kjønn synliggjøres og problematiseres i vitenskapen, undermineres også det antatt «universelle» vitenssubjektet, et subjekt som har vist seg å være maskulint, vestlig, hvitt og klassebestemt. Slik åpner spørsmålet om kjønn for en mer grunnleggende utspørring om hvordan kunnskap dannes, hva kunnskap er og hvordan den sirkuleres. Spørsmålet om kjønn er slik vitenskapshistorisk relevant på flere måter. Samtidig er koblingen mellom kjønn og vitenskapshistorie egnet til å ta opp forholdet mellom vitenskap og samfunn.

Da Universitetet i Oslo feiret sitt tohundreårsjubileum i fjor, tok Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) betimelig nok initiativ til en tverrfaglig seminarrekke kalt Historier om kjønn og universitet 1811–2011. STK bidro slik til å sette kjønn i sentrum for en gjennomgang av universitetets vitenskapshistorie. Dette temanummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning trykker artikler og essays som ble til med utgangspunkt i denne seminarrekken. Postdoktor Tone Brekke ved STK har jobbet tett sammen med redaksjonen for å gjøre noen av bidragene tilgjengelige for våre lesere. I tillegg har hun, sammen med førsteamanuensis ved avdeling for helsefag, Hilde Bondevik (også UiO), skrevet en innledning der de redegjør for tenkningen bak seminarrekken og gir et kort riss av utviklingen av kjønnsproblematikken i UiOs historie.

Tone Brekke står også ansvarlig for dette temanummerets første artikkel, som omhandler det synet Norges første professor i filosofi, Niels Treschow, hadde på dannelse og kjønn. Treschow argumenterte mot at kvinner skulle gis adgang til universitetene; likevel er han interessant fordi hans tekster problematiserer dannelsestenkningens ideologi om kjønn. Brekke viser at bak Treschows konklusjon – at kvinner skal utelukkes fra universitetene – skjuler det seg en annen forståelse av dannelse, der det feminine, og sosiabiliteten, fungerer som motvekt mot utdanningsinstitusjonenes androsentrisme. Dette gjør hun ved å etterspore Treschows kjønnstenkning slik den spilles ut i et motsetningsfylt spenningsforhold mellom, på den ene siden, en kontinental komplementaritetsmodell som ekskluderer kvinner fra de høyere vitenskaper, og, på den andre, en britisk sosialitetstradisjon som innebærer en mer likestilt forståelse av kjønnets plass i kunnskapsdannelsen. I dette motsetningsforholdet åpnes det for en dannelsestenkning som ikke bare har rom for kjønnsforskjeller, men der det feminine blir en positiv kategori.

Førsteamanuensis i historie Hilde Sandvik ved Universitetet i Oslo har skrevet artikkelen «Rettsvitenskapen formet kjønnskontrakten 1811–1870». Sandvik gir oss innblikk i de faglige motsetningene som oppstod da nasjonen Norge etter 1814 ønsket å danne sine egne lover om ekteskap og arv. Juristenes tolkninger av eksisterende lov og deres ekspertråd da nye lover skulle utformes, fikk stor betydning for hvordan forholdet mellom kjønnene ble regulert. Hilde Sandvik tar opp hvilke forestillinger om kjønn som ble formidlet av rettsvitenskapen, det vil si jussen, ved Universitetet i Christiania i årene fra opprettelsen i 1811 og fram til 1870. Samtidig som hun viser hvilke ulike oppfatninger som hersket om hvordan retten var og burde være med hensyn til kvinners rettslige stilling, peker hun på hvorfor noen av disse ble autoritative innen jussen. Inspirert av statsviteren Carole Patemans kritikk av manglende kjønnsperspektiv i politisk teori tolker Sandvik rettsvitenskapens historie i et kjønnsperspektiv. Pateman mente å finne en underliggende kjønnskontrakt som de ulike tenkernes samfunnskontrakter hvilte på, og hennes kritikk gjaldt det faktum at denne kjønnskontrakten ikke var tematisert verken i teorier eller fag. Sandviks bidrag antyder at den manglende gjennomføringen av den planlagte nye sivillovgivingen i Norge på 1800-tallet skyldes at rettsområder som ekteskap og arv rørte ved grunnvollen i det borgerlige samfunnet. Denne grunnvollen, som inkluderte en uskrevet kjønnskontrakt, ville ikke de ledende juristene i Norge røre ved.

Professor i kvinnerett Anne Hellum ved Universitetet i Oslo bidrar med artikkelen «Kvinnerettslige utviklingslinjer», som omhandler den faghistoriske utviklingen av faget kvinnerett fra den student- og kvinneaktivistdrevne opprettelsen av faget på 1970-tallet og til i dag. Hun skildrer hvordan utviklingslinjene i dette faget har dannet seg gjennom en kombinasjon av et empirisk og kvinnefokusert perspektiv nedenfra og et normativt perspektiv ovenfra. Faget har forholdt seg tett til FNs kvinnekonvensjon og har utvidet sitt perspektiv fra det norske og nordiske til et internasjonalt perspektiv med spesiell vekt på rettsutviklingen i afrikanske land. Det hevdes ofte at senere års fokusering på pluralisme, mangfold og forskjeller har ført til en overgang fra kvinneforskning med vekt på kvinnediskriminering til kjønnsforskning med vekt på kjønnsdiskriminering. Hellum argumenterer for at det i manges øyne utdaterte kvinneperspektivet også i dag utgjør en åpen og dynamisk tilnærming til sosiale, teoretiske, politiske og rettslige endringer, slik hun mener det blir praktisert innen kvinneretten. Snarere enn en lineær evolusjon innen faget har det funnet sted en utvikling hvor ulike forståelser av kvinner, kjønn og rett inngår i et kontinuerlig samspill.

I tillegg til disse tre artiklene bringer vi også tre essays som hver på sin måte tar opp viktige aspekter ved temaet kjønn og vitenskap. Biologiprofessorene Inger Nordal og Dag O. Hessen ved Universitetet i Oslo forteller historien om Norges første professor, Kristine Bonnevie. Slik får vi også en smakebit på biografien hennes som Nordal og Hessen gir ut sammen med Thore Lie i år, i anledning hundreårsjubileet for Bonnevies ansettelse. I det andre essayet forteller professor ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo, Elisabeth L’orange Fürst, om sin egen studie «Kvinner i Akademia» fra 1988, der hun, basert på nærlesninger av en rekke innstillingsdokumenter, fant et mønster som tydet på at kvinner ble utsatt for forskjellsbehandling ved ansettelser til akademiske stillinger. Studien var i sin tid kontroversiell, og Fürst reflekterer her over mottagelsen den fikk, og virkningene den hadde i ettertid. I det siste essayet skriver sivilarkitekt Alma Oftedal, tilknyttet studiesirkelen «Feministisk teori om estetikk» ved Universitetet i Stavanger, om de siste tiårenes feministiske vitenskapskritikk. Hun spør om det virkelig stemmer at feminismen har utviklet mer inkluderende former for kunnskapsdannelse. Til å hjelpe seg å finne svar har Oftedal invitert med seg Mummifamilien, som på overraskende vis aktualiserer ulike feministiske poeng.

Tidsskriftet vil også i fortsettelsen veksle mellom temanummer og åpne nummer. Våre temaer i 2013 blir om kjønn og migrasjon, dessuten vil vi ta opp forskning om likestilling i anledning hundreårsjubileet for den allmenne stemmeretten. Invitasjoner til å skrive finnes på vår hjemmeside. Fra neste nummer starter vi opp en ny fast spalte der vi ber forskere om å reflektere over aktuelle begreper som har innflytelse på kjønnsforskningen. Vi starter med begrepet affekt og følger deretter opp med begrepet likestilling. Tanken er at hvert begrep skal bli presentert av ulike forskere med ulik tilnærming. Vi tar gjerne imot innspill til hvilke begreper vi bør ta opp.

Det siste ordet i dette nummeret gis til Virginia Woolf, i alle fall implisitt; Thorunn Gullaksen Endreson har anmeldt Anka Ryalls bok Virginia Woolf: Litterære grenseoverganger (Pax, 2011). Det føles særdeles passende: Da Virginia Woolf skrev sine berømte betraktninger om kvinners adgang til universitetene i A Room of One’s Own (1929), mante hun kvinnelige collegestudenter til ikke å vike tilbake for å undersøke alle aspekter ved vårt forhold til virkeligheten «og til himmelen også». Med hennes ønske om å bringe inn i verden et annet og rikere, mer sammensatt liv forutså hun flere av de grunnleggende spørsmålene og forandringene som måtte komme når universitetene åpnet sine dører for flere.

God lesning!

Hilde Danielsen og Kari Jegerstedt