I denne artikkelen analyseres effektene av loven om kjønnskvotering på styrenettverk. Loven regulerer tilgangen til styreposisjoner, men ikke tilgangen til styrenettverk. Et sentralt funn i artikkelen er imidlertid at kvinner er blitt svært sentrale i styrenettverket etter at loven trådte i kraft. Dette kan tolkes som et uttrykk for at kvinner har fått innpass i en ny næringslivselite.

Har styrearbeidet endret seg etter at flere kvinner kom inn i styrene? I denne artikkelen utforsker Hilde Bjørkhaug forholdet mellom kjønnskvotering og profesjonalisering av styrearbeid. Med utgangspunkt i intervjudata fra styremedlemmer og observasjoner av styremøter i flere styrer innenfor Norsk Landbrukssamvirke analyseres profesjonalisering i disse samvirkestyrene.

Påstanden at kvinner har spesifikke verdier og kompetanse fordi de er kvinner, behøver i de fleste sammenhenger ingen nærmere begrunnelse. I spørsmålet om kvotering av kvinner til styreverv ser vi for eksempel en forventning om at kvinner skal bidra med noe annet enn menn når de kommer inn i styrerommet. Det er uklart om kvinner faktisk gir prinsippelt andre bidrag til styrene enn sine mannlige kolleger, men ideen om at de gjør det, er høyst levende. Med utgangspunkt i andres empiriske og teoretiske arbeid innenfor kommunikasjonsteori og biologisk orientert psykologi, diskuterer Bolsø forventningen om det særskilt kvinnelige innenfor organisasjonsforskning.

Forskningen på kvinners representasjon i folkevalgte organer har ofte pekt på tilbudsfaktorene som forklaring på kvinners vedvarende underrepresentasjon: Kvinner er mindre motiverte til å påta seg verv enn menn. Likevel finnes det få studier der kvinners politiske motivasjon er tema. Her retter vi oppmerksomheten mot tilbudssiden av rekrutteringsprosessene i norske kommuner, nærmere bestemt forskjeller i politisk motivasjon mellom menn og kvinner. Spesielt er vi opptatt av spørsmålet om kontekstens betydning, det vil si hva det har å si for kvinners politiske motivasjon om det er høy eller lav kvinneandel i kommunestyret i kommunen der de bor.

Debatten om poststrukturalisme i kjønnsforskningen har ført til en diskusjon om hva som konstituerer fagfeltet kjønnsforskning, og hva en kjønnsforsker er. I dette innlegget argumenterer Stine H. Bang Svendsen for at poststrukturalismen er en sentral ingrediens i den kanon som disiplinen kjønnsforskning er i ferd med å bli, som følge av institusjonaliseringen. Idet norsk kjønnsforskning tilbyr en grunnutdanning, er det en nødvendig konsekvens at denne forskningen rendyrkes som noe som skiller seg fra å jobbe med kjønn som forskningstema med utgangspunkt i en annen disiplin, sier Svendsen. Feministisk teori, inkludert feministisk poststrukturalisme, er et holdepunkt som kan være definerende for kjønnsforskning som disiplin, samtidig som det er et utgangspunkt for dialog med andre disipliner i et tverrfaglig felt, sier hun.

Hvis forutsetningen for å gjøre kjønnsforskning til et fag er at én bestemt teoritradisjon skal utnevnes som fagets hellige gral, vil det bety en sterk nedgang i antall kjønnsforskere, og forskningsfeltet vil miste vitenskapelig legitimitet og fagpolitisk innflytelse. I denne kommentaren stiller Harriet Bjerrum Nielsen spørsmål ved en rekke av premissene i Stine H. Bang Svendsens innlegg: Forutsetter separat organisering og institusjonalisert undervisning et «fag»? Kan en faglig disiplin avgrenses alene gjennom en rekke kanoniske tekster? Kan en disiplin defineres som kritisk virksomhet uten noe spesifisert objekt?