Harald Eia & Ole-Martin Ihle:

Født sånn eller blitt sånn?

Gyldendal, Oslo 2010

Selvfølgeligheter

Jeg har tellet meg frem hvor ofte ordet selvfølgelig forekommer i løpet av Harald Eia & Ole-Martin Ihles bok Født sånn eller blitt sånn? Sammen med beslektede ord som selvsagt, opplagt, åpenbart, utvilsomt er jeg kommet til nesten 100 bruksmåter fordelt over bokas 300 sider. Når skjer det? Det er vanligvis når forfatterne gjør en rask sving innom noe de i grunnen ikke har tenkt å bruke så mye tid på. Det selvfølgelige er for eksempel at både kvinner og menn blir sjalu (s. 8), at kjønnsforskjellene varier fra kultur til kultur (s. 66), og at det er mange kvinner som er interessert i å bli sivilingeniører (s. 75). Når jeg følger i selvfølgelighetenes fotspor, får jeg bekreftet at biologi ofte er blitt brukt til å legitimere forskjellsbehandling og har lenket kvinner til kjøkkenbenken (s. 58), samt at den seksuelle dobbeltmoralen er noe av grunnen til at jenter er mer tilbakeholdne enn gutter med hensyn til tilfeldig sex (s. 159). Men dette er alt sammen kunnskaper som de to forfatterne ikke har tenkt å utdype.

Fra forfatternes side ligger formålet med denne boka andre steder. De to vil vise hvordan biologi og evolusjonsteori gir bedre og dypere svar enn det kultur- og samfunnsvitenskapene kan gi. Disse svarene fremhever betydningen av «født sånn». Når spørsmålene som kan besvares med «født sånn», er så viktige, er det fordi forfatterne tenker seg at de bringer ny og ukjent kunnskap ut til allmennheten. Drivkraften i denne formen for forskningsformidling er å finne sannheten – men også å spille på overraskelsen. Alt er kanskje ikke slik vi tror! Eia og Ihle er også drevet av en slags kampvilje fordi de kommer med sannheter som etter deres mening ofte blir latterliggjort og motarbeidet.

Det er imidlertid ikke forfatternes hensikt å komme med politiske anbefalinger. Flere steder fremhever de at de verken kan eller vil anbefale at vi mennesker skal innrette våre liv etter biologiske sannheter. For, som de sier, det beste hadde selvfølgelig vært om kvinner og menn var like, noe som utvilsomt ville gjort livet lettere for begge kjønn (s. 170). (Ville det virkelig det?) Men – og her er de ved sitt generelle poeng – det finnes ingen beviser som tyder på at millioner av år med seksuell seleksjon har gjort kvinner og menn identiske. Sannheten om våre biologisk betingede muligheter og begrensninger blir snarere lansert som et slags beklagelig faktum som vi ikke kommer utenom. Barneoppdragelse hjelper ikke så mye som mange foreldre tror, og mannlig sjalusi, som det er mye av, kan føre til kvinnedrap. De som har en tendens til å le – og som i sin tankeløshet motarbeider sannheten – er nettopp representanter for kultur- og samfunnsvitenskapene. Det er disse som slapt reproduserer svar av typen «blitt sånn».

Fremstillingen i boka er – som tittelen sier – bygget på dette spørsmålet som drivkraft «Blitt sånn eller født sånn?». Selv om de to selvfølgelig mener at arv og miljø er et mer komplisert samspill (s. 103), og det derfor ikke dreier seg om enten/eller. Samtidig som vi lesere må forstå at den fornuftige mellomposisjonen selvfølgelig ikke er fornuftig i det hele tatt (s. 21).

Enten/eller

Når mellomposisjonen ikke er noen farbar vei, skyldes det de nevnte representanter for kultur- og samfunnsvitenskapene. Hadde ikke de vært så ensidige og ignorante, kunne denne kunnskapen om vår menneskelige natur vært forstått og anerkjent for lenge siden. For den som leser boka, blir innprentet at forfatterne er sannhetens edle riddere.

Denne anmelder mener at forfatternes posisjon snarere er forførerens. Deres lett demagogiske bruk av «enten/eller» appellerer mer til følelser enn til fornuft. Det gjør boka lettlest og underholdende, men det blir ikke god forskningsformidling. Bokas egentlige kvaliteter står og faller med hva den lærer oss ikke-biologer om to temaer: Det ene handler om å vise frem de artsspesifikke forutsetningene som bidrar til at menneskelivet blir som det blir, det andre om hvordan genetisk variasjon mellom mennesker bidrar til en form for differensiering mellom de menneskelige organismene og dermed også til forskjeller i personlige væremåter. Men det forfatterne kommer med, er faktisk ikke rare greiene. For gjennom denne innordningen av kunnskap etter formatet «enten/eller» lærer vi nok noe om at det biologiske er viktig – viktigere enn visse andre tror. Men leserne lærer nokså lite om hva slags virkningsmekanismer og hvilke personlige kjennetegn det er tale om. En del av de sannhetene som har kommet i kjølvannet av boka, er til og med sannheter på avveie.

Harald Eia mener han eier en form for sannhet fordi han har konvertert. Han har – ifølge ham selv – gått fra å legge ensidig vekt på sosiale forklaringer på at alt er sånn som det er, til å si at det kanskje ikke er sånn likevel. I denne personlige bevegelsen fra det ene standpunktet til det andre, benytter Eia og Ihle distinksjonen «enten/eller» som en analogi for å understøtte bokas budskap om at menneskelig natur har større og dypere forklaringskraft enn kultur, stilt overfor spørsmål om hva mennesker har felles som art, og hva det er som skiller dem som grupper og personer. Når de to forfatterne søker biologiske forklaringer, er de altså ikke ute etter å mele sin egen kake, men er mer søkende og spørrende – mer i familie med Askeladden: Kanskje er det ikke sånn som Per og Pål sier? Jeg fant, jeg fant, sa Espen Askeladd!

De selvtilfredse storebrødrene Per og Pål fremstår som ganske latterlige og dumme. Slik de fremstilles her, er det til og med mulig å mistenke dem for å ha en annen og mer politisk agenda enn å søke sannhet og spre kunnskap. Slik vi kjenner Eia fra TV-serien «Hjernevask», som boka bygger på, fremstiller han en karakter som representerer nøytralitet og nysgjerrighet. Vanligvis er dette en god kombinasjon av egenskaper for en kunnskapsformidler. Ingen vil være Per og Pål. I boka er de ikke hovedpersoner, men dukker opp i små glimt her og der. Enhver person som i boka blir tillagt et argument i retning av «blitt sånn», blir gjennom denne fremstillingslogikken oppfattet som både ignorant og selvtilfreds. Det fører til at den som leser, også vil nøle med å kritisere distinksjonen mellom enten «født sånn» eller «blitt sånn» av redsel for selv å havne på den gale siden.

Nå skal det sies at fremstillingen av disse andre er betydelig neddempet i boka i forhold til i TV-serien. Kontrasten mellom kunne og vankunne er et kjent og viktig grep i nesten all forskningsformidling. Men vanligvis brukes dette skillet slik at vankunne tillegges dem som står utenfor forskningen, og kunnskap kommer fra forskere som et tilbud til folk. Ikke helt slik her. I boka ligger distinksjonen et annet sted. Dels lar forfatterne folks «sunne fornuft» få forrang fremfor ekspertenes. Men først og fremst bygger boka opp en form for todeling mellom identifiserte forskerpersoner som er tilhengere av født sånn, og andre som snarere peker på blitt sånn. Mange har i etterkant uttalt at de finner det befriende at Eia på denne måten er respektløs og våger å utfordre og avsløre. Men er det riktig, eller er det bare forførende?

Valget av «enten/eller» som grep for å ordne eksisterende kunnskap om biologiske og sosiokulturelle utviklingsprosesser er laget for å skape sensasjon. Hadde formålet vært å formidle vitenskapelig tenkemåte, ville samspillet vært en bedre og mer dekkende modellering. De folkelige begrepene «født sånn» og «blitt sånn» ville blitt erstattet med genotype og fenotype. Men enda viktigere; leserne kunne fått anledning til å lære mer om epigenetikk og moderne hjerneforskning. Altså hvordan gener «skrues av og på» og hvordan signalomsetningen i hjernen foregår. Og de kunne fått en bedre forståelse for hvordan fremskrittene når det gjelder forskningsteknologi, er basert på og helt avhengig av psykologisk forskning som bestemmer hva slags menneskelige kapasiteter og væremåter det kan dreie seg om. Men kanskje hadde budskapet da mistet noe av sin emosjonelle kraft og dermed også fått mindre offentlig oppmerksomhet.

Ethvert forsøk på å formidle kunnskap om samspillet mellom menneskelige utviklingsprosesser som fremstår som atkilte fordi de er representert i ulike fag med ulike begreper og modeller, ville vært prisverdig. Men en slik oppgave er betydelig vanskeligere enn den disse forfatterne har tatt på seg.

For på en måte sparker denne boka inn åpne dører. Bokas argumenter er av denne typen (s. 170):

At millioner av år med seksuell seleksjon skulle ha gjort kvinner og menn identiske, virker også temmelig usannsynlig. I kampen for tilværelsen er det ene kjønn en ressurs den andre vil utnytte til egen vinning. Begge har de samme motivene, men med litt ulike strategier for å nå målet, og resultatet er ikke alltid like vakkert. Inntil videre får man leve med kompromisset: monogami, med sporadiske sidesprang.

Tokjønnet menneskelig reproduksjon er ikke noen nyhet, heller ikke at et omfattende sett av følelser og atferd er involvert. Det går ikke av seg selv på noen entydig måte. Noen forskere er altså opptatt av å studere om, og hvordan, de «litt ulike strategiene» kan ha et biologisk grunnlag, mens andre er mer opptatt av det som «ikke alltid er like vakkert», og vil studere hvordan kulturer inkluderer personer – kvinner og menn – som kan «leve med» både monogami og sporadiske sidesprang. Dette er en form for spesialisering som kunnskapsutviklingen også er avhengig av. Paradokset er at jo sterkere spesialisering, jo større behov for brobygging. Forskningsformidling består i stadig større utstrekning av å finne grep som formidler kunnskap på tvers av fagtradisjoner. Det er all grunn til å etterlyse fremstillinger som sammenkopler biologisk og sosiokulturell forståelse, og psykologi er rimeligvis det faget som har potensielle bidrag å komme med her.

Forutsetninger

Evolusjonspsykologi et er ganske omstridt forsøk på å sammenkople personers følelser og handlemåter med menneskeartens utviklingshistorie. I boka til Eia og Ihle møter vi representanter for denne subspesialiseringen, og de brukes for å støtte argumentet «født sånn». Ofte, men slett ikke alltid, er det slik de presenterer seg selv også i andre faglige sammenhenger. Den skepsis de møter fra deler av psykologien som er mer opptatt av å forstå personers følelser og handlemåter i lys av hvordan de inngår i sosiale strukturer og er deltakere i den kulturelle utviklingen, skyldes ikke selve det evolusjonspsykologiske kunnskapsprosjektet, men de metodiske fremgangsmåter de bruker.

For å kunne studere de spesifikke fenomenene, altså atferd og følelser knyttet til tokjønnet menneskelig reproduksjon, må de definere de aktuelle væremåtene på et vis som gjør det rimelig å si at det er tilnærmet det samme fenomenet som forekommer hos jegere og samlere som for eksempel i dagens høyteknologiske og likestilte norske samfunn. I prinsippet dreier det seg om de samme væremåtene, men det er betydelig vanskeligere å lage en presis, spesifikk beskrivelse. Sjalusi og sjalusi, fru Blom! For å kunne lage undersøkelser som kan frembringe mer og bedre kunnskap om hva som ligger til grunn for visse spesifikke følelsesmessige drivkrefter eller målrettede handlinger, må man gå ut fra visse forutsetninger. Det er disse forutsetningene det står strid om.

En evolusjonspsykologisk undersøkelse kan ha som forutsetning at i et likestilt samfunn vil kvinner og menn ha (tilnærmet) samme muligheter til å uttrykke sine preferanser og gjennomføre sine valg. Følgelig vil det som fremkommer som et mønster av ulikheter mellom kvinners og menns valg, lede til og peke på personlige kjennetegn med tilpasningsverdi i den menneskelige utviklingshistorien. Mens en kulturpsykologisk undersøkelse ofte vil bygge på den forutsetning at kvinner og menn fra naturens side er utstyrt med (tilnærmet) de samme forutsetninger og kapasiteter for å forme preferanser og gjennomføre valg, slik at det som fremkommer som et sosialt og kulturelt mønster i mange forhold mellom kvinner og menn, vil sette en på sporet av en forståelse av kjønnete maktforhold.

De som søker biologiske forklaringer, løfter frem fellestrekk ved forholdet mellom kvinner og menn på tvers av ulike kulturer for å se nærmere på hvordan dette igjen kan koples til kroppenes utrustning og de underliggende genene samt selve utviklingshistorien. Den hjelpende forutsetningen er at det som kan tilordnes biologien, fremtrer som menneskelige fellestrekk, mens det er de ulike kulturene som skaper variasjon. De som søker etter hvordan maktforholdet mellom kvinner og menn blir reprodusert og/eller har endret seg, søker derimot etter endringer over relativt korte historiske tidsintervaller og/eller ulikheter mellom samtidige kulturer for å få frem mer varierte og nyanserte fenomenbeskrivelser av hva som er menneskelig mulig.

Slike forutsetninger er ikke det samme som fakta. Det er et hjelpemiddel, en styrt forenkling for å kunne se hvilke spor det er verdt å forfølge. Jeg skal ikke her gå inn på alle de diskusjoner som følger innen fagfelt og på tvers av fag om berettigelsen av ulike forutsetninger. Men boka til Eia og Ihle bidrar her mer til forvirring enn til forenkling og avklaring.

Hjelpeantakelser er både nødvendige og nyttige, men det er også grunn til å diskutere dem og å variere dem. En hjelpeantakelse om at kvinner og menn har like forutsetninger til å kunne oppfylle en rekke utviklingsforventinger og delta på de fleste samfunnsområder, har for eksempel vist seg å være uhyre nyttig og fruktbar i kritisk samfunnsforskning. Det har også hjelpeantakelsen at intelligens er et grunnleggende menneskelig kjennetegn som finnes hos alle raser og etniske grupperinger. Anstrengelsene i retning av å definere hva menneskelig intelligens er, har navigert etter denne forutsetningen. Men slike forutsetninger må ikke forveksles med en påstand om at kjønnene er identiske i kroppslig forstand. Og intelligens er normalfordelt innen en befolkningsgruppe fordi den teoretiske antakelse som testene bygger på, tilsier at det skal være sånn.

En forutsetning om at kvinner og menn er mer like i sin utrustning enn de er i sine uttrykksmåter, er ikke dermed noen apriorisk påstand om at utviklingen av kvinnelige og mannlige organismer ikke også kan innebære en viss differensiering av deres atferd eller følelser. Siden forutsetningen om kjønnslikhet er blitt et veletablert metodisk hjelpemiddel til å studere hva kjønn kan bety og innebære som kulturell og personlig distinksjon og rangering, er det mulig å få en ubetenksom kulturforsker til å si at kvinner og menn er helt like. Hvis den som lytter eller leser, tror vedkommende derved viser til et faktisk kjennetegn ved organismen, er det lett å avvise uttalelsen som rent tøv. Men dersom det vises til et metodisk grep, så har det mye for seg – fremdeles.

Selv syns jeg at de som arbeider med queer-psykologisk forståelse, kan komme til å overdrive kjønnsuttrykkets flytende karakter. Jeg tror nok det er rimeligere å trekke frem at det er en form for personlig pregning. Men å spesifisere hva slags pregning det er snakk om, sprenger rammene for min anmeldelse. Jeg ser imidlertid at queer-teorerikernes kunnskapsformål er å utfordre konvensjoner og skape forestillinger om andre levemåter preget av variasjon og toleranse. De utfordrer forutsetningen om at distinksjonen mellom en mannlig og en kvinnelig kropp er total, og de gjør det ved å studere kulturuttrykk og personlige utviklingsforløp som ikke uten videre aksepterer og viderefører en slik distinksjon.

Evolusjonspsykologene på sin side er også nødt til å forklare levemåten mellom kvinner og menn i en slags urtid som de bare kan danne seg forestillinger om. Da blir det nødvendigvis slik at en del av de forestillingene de bygger på, virker ganske stereotype og fastlåsende. For evolusjonspsykologisk forskning er det helt nødvendig å lage slike hjelpeantakelser, men de er ikke dermed det samme som fakta. Og om noen stiller spørsmålstegn ved dem, betyr det ikke at de avviser teorien om menneskelig evolusjon. Slike hjelpeantakelser er like nødvendige for å gjøre empiriske undersøkelser som de er diskutable når resultatenes rekkevidde skal vurderes.

Eia og Ihle gjør ikke noe forsøk på å skille mellom faktapåstander og forutsetninger som er ledd i en analytisk tankegang som skal gjøre det mulig å studere en ting ad gangen. Å betrakte kvinner og menn som like, er ikke det samme som å påstå at de er det i ett og alt. Like lite som det å fremheve at kvinner og menn er forskjellige, er det samme som å påstå at det ikke finnes grunnleggende likheter mellom dem. Det er nærliggende å tro at denne sammenblandingen av fakta og forutsetninger er en del av bokas prosjekt, som er å skape skillelinjer heller enn å bygge bro mellom ulike forståelsesmåter. Dette blir tydeligere i boka enn i TV-serien fordi en bok kan leses langsommere og med større ettertanke. Da oppdager man at utvalget av kilder er ganske spesielt, styrt nettopp av den todelingen som «født sånn eller blitt sånn» inviterer til.

Det er så mye annet å fortelle om i skjæringspunktet mellom mennesker som sosiale deltakere og mennesker som organismer. Og hvorfor ikke trekke frem de biologiske forutsetningene for menneskelig samforståelse og for oppbyggingen av kulturelle og sosiale institusjoner? Eller rette oppmerksomheten mot hvordan kjønnspreget atferd med markering av kjønnsidentitet og sammekjønnstilhørighet også er basert på en rekke biologiske forutsetninger som faktisk er felles for kvinner og menn?

Fenomenet «sånn»

Det er ikke de kunnskapsbitene jeg får om evolusjon og gener som provoserer når jeg leser boka. Snarere er det slik at hver gang jeg blir ledet raskt forbi det som for Eia og Ihle er selvfølgeligheter, griper jeg meg i å tenke at dette kanskje slett ikke er så opplagt, men snarere at det nettopp her ligger noe som er både komplekst og interessant. Jeg får ikke først og fremst lyst til å rope «blitt sånn», selv om jeg ifølge bokas logikk hører til på denne siden. Jeg blir snarere forvirret av forfatternes skiftende definisjoner av «sånn». Jeg vil stoppe opp og spørre hva det er som kjennetegner dette «sånn», altså det fenomenet som de akkurat nå retter oppmerksomheten mot. Er «tilfeldig sex» det samme «sånn» blant folk som levde som jegere og samlere som blant unge studenter i dagens Norge? Skal voldtekt regnes med som tilfeldig sex? Eller prostitusjon? Er det noe skille mellom den slags tilfeldig sex som kvinner er fornøyd med, og den de ikke er fornøyd med? Skal all sex hvor det brukes prevensjon dermed også regnes som «tilfeldig»?

Her blir vi ledet til å godta at det kvinner og menn svarer på et spørreskjema om hvor mange seksualpartnere de kan tenke seg å ha, er en pålitelig og tidløs indikator for deres preferanser for tilfeldig sex. Og vi gjør lett nettopp det fordi det stemmer med våre egne inntrykk fra det samfunn vi selv lever i at menn gjennomgående er mer ivrige og kvinner mer forsiktige i seksuell utfoldelse. De som inngår i undersøkelsen, må nødvendigvis avgjøre hva de selv skal svare gjennom en form for projeksjon av egne fantasiforestillinger inn i en sosial verden de kan se for seg som sin. De sexpartnere de ser for seg i sitt indre, har allerede kjønn. Kan det tenkes at menn dermed indirekte også svarer på om de vil ta kontroll, og kvinner på om de vil gi fra seg kontroll? Det kan vel tenkes at det dreier seg om to litt ulike utgaver av «sånn». Det kan være lurt å gjennomføre denne type undersøkelser, men det er også grunn til å diskutere hva resultatene forteller.

Når menn gjennomgående oppgir et høyere antall sexpartnere enn hva kvinner gjør, på tvers av en rekke kulturer, slutter Eia og Ihle at det skyldes en evolusjonsbetinget form for kjønnskomplementaritet. Da bygger de på to ulike forutsetninger. Den ene er at de «ulike» kulturene slik vi kan observere dem nå, er blitt akkurat så ulike som det er mulig å tenke seg at de kan bli når det gjelder dyrkingen eller fordømmelsen av det å ha få eller mange sexpartnere. Når omvendte eller mer gjensidige kjønnsmønstre ikke finnes, så kan de heller ikke bli funnet. Eller, som en mer empirisk basert påstand: i et likestilt land som Norge er det rimelig å tro at dersom kvinner hadde likt tilfeldig sex bedre, og fra naturens side hadde hatt tilgjengelig en emosjonell lengsel etter dette på linje med menns, så hadde de også gått sterkere inn for det. Dette er et resonnement det kan være verdt å forfølge, men noe vitenskapelig faktum er det ikke.

Den andre forutsetningen er at det er mulig å forestille seg et scenario der denne formen for kjønnsdifferensiering har tilpasningsverdi under de tenkte livsbetingelser for jegere og samlere. Altså igjen: Hva slags «sånn» er det en vil forklare? Hva vet vi om sexlivet på den tiden, og hva slags atferd og emosjoner er det vi er opptatt av å realisere i dag? Det er et smart prinsipp å subsumere ulike former for atferd under menneskers tendens til å reprodusere egne gener, men noe fullstendig forklaring på alt vi gjør, det er det vel ikke.

En rekke av de menneskelige fenomener som grupper av forskere nå prøver å finne det nevrologiske grunnlaget for, slik som for eksempel angst, depresjon eller religiøs tro, må nettopp defineres og avgrenses psykologisk og/eller sosialt. Det kartlagte genomet eller avbildningene av hjerneprosesser bidrar ikke i seg selv med informasjon som kan gi kunnskap om hva slags opplevelsesfenomener de bidrar til. Gode beskrivelser av menneskelige fenomener, sammen med en vurdering av disse fenomenenes gyldighetsområde, er en forutsetning for søken etter gode forklaringer og robuste sammenhenger i forhold til kroppslige kjennetegn. Dersom «sånn» er både sånn og sånn, og slett ikke bare sånn, ja så blir forklaringene løse og misvisende, eller rett og slett tautologiske.

Intelligens er et godt eksempel. I omtrent hundre år har forskere forsøkt å bestemme og måle menneskers generelle intellektuelle kapasiteter ved hjelp av svar på ulike typer oppgaver. Som fenomen betraktet er intelligens rimelig godt beskrevet og avgrenset sammenliknet med en del av de andre psykologiske fenomenene som trekkes frem i denne boka. Ikke slik at diskusjonen om fenomenets karakter er stilnet, men nok til at man også kan diskutere hva som driver intelligensutviklingen, og hva som skaper forskjeller og likheter mellom individer og grupper.

En mer kulturfølsom definisjon av intelligens tillater ikke sammenlikning av mennesker på tvers av kulturell og sosial variasjon. Da blir intelligens det som er smarte fremgangsmåter innen hvert kulturområde.

Skal det være mulig å sammenlikne menneskelig intelligens på tvers av kulturer med ulike verdier og oppgaver, må testene i noen grad renses for spesifikt kulturelt innhold. Forskning langs denne linjen vil bringe fram en definisjon av hva intelligens er som automatisk vil knytte fenomenet sterkere til variasjoner i genetiske forutsetninger, og nettopp slik hensikten var, bli svakere knyttet til variasjoner innen erfaringer og kultur. Selv om intelligens er rimelig godt definert, blir likevel gyldighetsområdet for den spesifikke konstruksjonen som benyttes i dag, også koplet til samfunn med avanserte og omfattende utdanningsinstitusjoner. Når en kulturs verdsettelse av intellektuell utdanning henger sammen med intelligensnivået i denne befolkningsgruppen, er det fordi testen er prøvet ut og laget ved hjelp av en slik forutsetning.

Jeg skal ikke gå lenger inn på en diskusjon av de enkelte «funn» som blir presentert, selv om det kunne være fristende. Men det er grunn til å peke på at forskningsformidling ikke bare handler om å presentere et sett av funn, men også å gjøre rede for vitenskapelig tenkemåte.

Betegnelsen «sånn» er vel noe av det mest kvasipresise som finnes. Lar man bare sånn tre frem som både sånn og sånn, uten særlig refleksjon, kan argumentrekken føre en nesten hvor som helst. Det er ikke den systematiske avklaringen av hva som er «sånn» som driver fremstillingen i boka til Eia og Ihle – det er derimot «enten/eller» som brukes til å navigere mellom de kloke og interessante forskerne og de som er ignorante og tendensiøse.

Hadde boka vært skrevet mer som en katalog over nyere kunnskap om menneskelig genetikk og evolusjon, ville den blitt kjedeligere. Og den hadde slett ikke fått samme oppmerksomhet. Men du verden så mye mer den ville vært til hjelp for dem som gjerne vil kople biologisk og kulturelt fundert kunnskap om menneskelig utvikling.

Motsigelseslyst

Eia forteller at han drives av motsigelseslyst. Han bruker seg selv som eksempel. I dag føler han seg krenket av at en forsamling av samfunnsforskere kan komme til å le litt når de hører en foredragsholder som forteller at skilte foreldre kan ha genetiske disposisjoner som resulterer i en høyere skilsmisserisiko hos deres barn. Og han skammer seg over at det tidligere kunne vært han som satt der med hånfliret. Jeg tror ikke dette publikummet ler fordi tanken på at genetiske forskjeller spiller en rolle, i seg selv er så pinlig. Det er snarere fordi eksemplets «sånn», altså skilsmisserisiko, ikke er noe helt entydig fenomen i kulturell eller personlig forstand. Men skilsmisserisiko angår oss alle, og gener som spesifikk forklaring på overføring fra en generasjon til den neste ligger ganske langt unna. Skilsmisserisiko er ikke et fenomen helt på linje med for eksempel øyenfarge eller diabetes eller hissig temperament. Det er kun dersom genetiske forklaringsmåter blir fremført på en måte som avviser at skilsmisse er et fenomen som også må forankres i en sosiokulturell sammenheng, og samtidig må kunne beskrives som et personlig anliggende vi selv kan ha innflytelse på, at det oppstår en kunnskapsmessig kløft. Skilsmisse er et kulturelt konstruert – eller forankret – fenomen.

At Eia får som svar fra sosiologer at de ikke er så interessert i biologi, er ikke særlig oppsiktvekkende. Dersom noen vil undersøke variasjoner mellom personer, for eksempel sammenhengen mellom deres personlige kapasitet til innlevelse og empati og om de er skilt eller ikke, ja så gjør gjerne det. Men dersom de lanserer resultatene som et tegn på at skilsmisse i all hovedsak er arvelig, ja, så vil motsigelseslysten vekkes hos noen.

Min motsigelseslyst egges under lesningen av boka fordi jeg syns forfatterne har så få åpninger for «både/og». Og kunne de ikke lagt litt mer omtanke i å velge ut og definere «sånn og sånn», og ikke bare hoppet fra det ene til det andre på en måte som leseren ikke helt klarer å følge? Men min motvilje følges også av en viss nøling og engstelse. Boka har tiltatt seg en slags definisjonsmakt ved at enhver som protester mot den måten budskapet er pakket inn på, allerede er forklart som person. Hvordan skal en kjønnsforsker kunne være kritisk uten å fremstå som en utgave av Per og Pål? Kritikken forklares med henvisning til at hun er en av disse kvinnene som nekter å akseptere at hennes egen utvikling er formet at menneskets utviklingshistorie. I neste omgang kan noen stille spørsmålstegn ved om kjønnsforskere i det hele tatt kan operere som forskere. Dette har skjedd i kjølvannet av TV-serien. Alle vil være raskt ute med å si ja til den helt generelle påstanden om at det er noe som skiller kjønnene.

Men likevel går det an å være uenig eller tvilende når dette «noe» antar en spesifikk karakter av at det er akkurat sånn. Vi får ikke vite så mye om akkurat hva som er forskjellig mellom kjønnene. Og de ulike strategiene som tillegges kvinner og menn, fremstår ofte som ganske unyanserte og stereotype. For å tilpasse fenomenbeskrivelsen til forklaringer om gener og evolusjon, må atferd og følelser underlegges en form for typologisering. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, ettersom det er en uavvendelig nødvendighet å definere de kjennetegn som skal forklares ved ulike former for utvikling. Operasjonalisering som hjelpemiddel i forskning er akkurat like nødvendig som det i neste omgang kan bli omstridt.

Samlebetegnelsen kjønnsforskjeller dekker over mange ulike former for variasjon og differensiering. Lesere av denne boka lærer sjelden noe om hvor store disse forskjellene er. Forfatternes anklage er at forskjellene benektes blant samfunnsforskerne – mitt motargument er at forfatterne blåser opp og overtolker de samme forskjellene. Det finnes en distinksjon mellom de to kjønn på den måten at de har ulike, men komplementære funksjoner i reproduksjonen. Men så snart en retter oppmerksomheten mot atferd og emosjoner, dreier det seg om sterkere eller svakere former for differensiering.

Hormonforskjeller i fosterlivet differensierer hele organismen, også hjernen, og ikke bare reproduksjonsorganene. Det er og blir imidlertid urimelig å trekke en distinksjon mellom en kvinnelig og en mannlig hjerne. Når en kjønnsmessig differensiering gjøres om til en distinksjon, er dette et kulturelt grep. Akkurat som når mange kjenner seg igjen i forestillingen at kvinner er fra Venus og menn fra Mars. En forskjell er ikke bare en forskjell – den har også en viss størrelse og et visst gyldighetsområde.

Menn er gjennomgående fysisk større og sterkere enn kvinner. Likestillingsprosjektet bygger ikke på den påstand at kvinner kan bli akkurat like sterke, men på kulturelle forestillinger om hvordan fysisk styrke både skal utvikles og må reguleres – og gjerne sammen med en erkjennelse av at dette kan være vanskelig å få til. Andre menneskelige kapasiteter må trekkes inn og vil settes i sving. Kultur er nettopp en generativ sammenkopling av menneskelige kapasiteter. Kultur blir ikke oppfunnet på nytt av hver enkelt persons preferanser, men er et ferdig sett av virksomheter og kunnskaper som er forankret i tid og sted. Den enkelte trer inn i det og gjør noe av det til sitt. Men grunnleggende sett er kjønnslikestilling et rettferdighetsprosjekt, og det må også diskuteres som det. Da setter man den kroppslige kjønnsdifferensieringen litt i parentes. Eller man kommenterer Eia og Ihles opptatthet av at menn ønsker seg femten sexpartnere gjennom livet, mens kvinner forestiller seg at fem kan være passe: So what? Følgene er minst like interessante som årsakene.