Vi begynner feiringen av dette tidsskriftets 30-årsjubileum med en nedtelling til de viktigste tingene vi har lært gjennom disse 30 årene. Høyst subjektivt vurdert av redaktøren.

Uten å røpe for mye kan vi si at byråkratiets håndtering av sine evige demoner er både først og sist i rekken av lærdommer. Punkt nummer 10 av hva vi har lært, er at mål- og resultatstyring kan være hva som helst. Spesifikt eller generelt. Smidig eller rigid. Kontrollfokusert eller tillitsbasert. Uansett handler også dette begrepet om et av de viktigste spørsmålene i byråkratiets tilværelse: Hvor detaljert skal den politiske og administrative styringen være?

Det viktigste punktet i rekken av lærdommer kommer vi tilbake i senere nummer, men det dreier seg om en annen demon som viser hvordan byråkratiet skvises mellom politikernes kontrollbehov og publikums forventninger.

Stakkars byråkrater. De får skylda når kontrollbyrdene øker fordi politikerne har behov for å detaljstyre, og lite av æren når de av egen selvstendig vilje tar valg som viser seg å være riktige.

Denne striden om uavhengighet til å gjøre gode beslutninger på vegne av egen organisasjon og publikum har alltid vært der. I det siste har konfliktlinjen blitt skjøvet i to retninger samtidig: både mot mer detaljstyring og stadige krav om mindre kontroll.

Naturlig behov?

Det er sikkert naturlig at politikere som ønsker å få oppmerksomhet om sin politikk, forsøker å gjøre alle andre beslutninger underordnet de politiske beslutningene. Det er også naturlig for politikere å søke makt og innflytelse.

I vårt system er det vanlig å gå ut ifra at politikere bør holde seg innenfor systemet når de søker oppmerksomhet. Men hva er systemets grenser, egentlig, og kan de utvides?

Er det f.eks. slik at Stortinget i større grad må ta ansvaret for regjeringens gjennomførelse av Stortingets vedtak når regjeringen ikke gjennomfører dem? Det ville sannsynligvis være et brudd på systemets spilleregler som sier at Stortinget vedtar, mens regjeringen gjennomfører. Men hva så? Stortingets vilje må jo gjennomføres.

Og hva med de av forvaltningens underliggende organer som er tilkjent stor uavhengighet av både Stortinget og regjeringen, f.eks. høyskoler og universiteter hvis uavhengighet er beskyttet gjennom en egen lov. Skal disse også styres mer direkte fra Stortinget?

Hva med direktørene for disse institusjonene? Og hva med direktørenes medarbeidere? Hvor slutter detaljstyringen?

Tillit forutsetter å gi slipp

Alle ser ut til å ha trukket et lettelsens sukk da striden rundt Nikolai Tangens ansettelse ble løst ved at Stortinget vedtok generelle retningslinjer for denne stillingen, og da Justisdepartementets lovavdeling avgjorde at Finansdepartementet kunne etablere generelle kriterier for den stillingen.

Nøkkelordet er generell. Det er forskjellig fra spesiell. Generell, overordnet politikk er Stortingets oppgave. Spesielle forskrifter og vedtak er regjeringens og forvaltningens.

Spørsmålene rundt forholdet mellom generell og spesiell griper også dypt inn i den store tillitsreformen som opposisjonspartiene nå stadig sterkere tar til orde for. Som Aslak Bonde skriver i sin artikkel, vil dette være en substansiell reform hvis Arbeiderpartiet inntar førersetet i en eventuell ny regjering.

Men både i dette partiet og de andre opposisjonspartienes ønske om detaljstyring kan og vil sannsynligvis kollidere med ønsket om å gi mer tillit til de enkelte medarbeidere. Noe som er den sentrale ideen i en tillitsreform.

Her støter muligens den politiske ideologien i disse partiene mot den sentrale tesen i reformen. Men det kan selvfølgelig komme overraskelser.

Uansett: Tillit forutsetter at man gir litt slipp. Som Tangens favorittartist, Sting, sier det: «If you love somebody, set them free.» Klarer de det?