Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Når en sovende kjempe vekkes til live

Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen

  • Side: 8-13
  • Publisert på Idunn: 2020-03-12
  • Publisert: 2020-03-12

Den rurale bevisstheten er en gruppeidentitet som har utgangspunkt i stedet man bor og hvordan dette stedet kommer ut i forhold til andre steder når det dreier seg om makt og ressurser. Hvor dypt stikker denne bevisstheten blant norske velgere?

Senterpartiet (SP) fikk ved valget sist høst 14,4 prosent av stemmene og gjorde sitt beste lokalvalg noensinne. Til tross for at partiet for kun få år siden slet både med forholdet til velgerne og interne stridigheter, kom ikke brakvalget direkte overraskende. SP har seilt i kraftig medvind siden 2015. En side ved dette er at partiet ved valget i 2019 stilte liste i 96,3 prosent av landets kommuner, bare slått av Arbeiderpartiet (AP) som landsdekkende «kommuneparti». Spørsmålet er om denne medvinden utelukkende kan tolkes som uttrykk for ett partis suksess, eller om den også sier noe om mer generelle bevegelser i det norske politiske landskapet akkurat nå.

Sist SP sto tilsvarende sterkt – rundt EU-valget i 1994 – preget den stadig tilbakevendende geografiske dimensjonen i høy grad norsk politikk. Geografi har i politisk sammenheng hos oss gjerne blitt knyttet til skillet mellom sentrum og periferi og dermed i stor grad til bosted og lokalisering. Den amerikanske statsviteren Katherine Cramer utvider denne forståelse av geografi og politikk når hun tar til orde for at hvor man kommer fra, kan gi grunnlag for en spesifikk bevissthet som påvirker hvordan verden tolkes og forstås. Bevisstheten kan også farge politiske preferanser. I sine studier av velgere i landlige deler av Wisconsin omtaler Cramer dette som en «rural bevissthet». Spørsmålet vårt er om en slik bevissthet er til stede hos norske velgere anno 2020, og i hvilken grad det kan henge sammen med SPs oppslutning.

Sentrum mot periferi, by mot land – revisited

For å avdekke om og hvordan geografi påvirker politiske holdninger og stemmegiving, vil vi starte med å søke tilbake til Stein Rokkans klassiske arbeider om sentrum og periferi. Disse arbeidene har påvirket forståelsen av geografiske skiller ikke bare i norsk, men også i europeisk politikk siden de ble publisert tidlig på 1960-tallet. Rokkan hevdet, sammen med medforfattere som Henry Valen og Seymour Lipset, at geografiske skiller er historisk betingede, og at nedarvet levesett og nettverk betyr noe for hvordan innbyggere i et område oppfatter politikk, og hvordan de handler politisk. Norsk politikk forklares med et slikt utgangspunkt som et samspill mellom geografi, kultur og økonomisk klasse. En konfliktlinje som avtegnes, er en territoriell motsetning mellom sentrum og periferiene: i utgangspunktet hovedstaden mot provinser.

Kampen om den politiske makten er helt sentral her, men motsetninger kom gjerne også til uttrykk gjennom de kulturelle konfliktlinjene som dreide seg om målform og om moralske oppfatninger knyttet til alkohollovgivning og kontroll over kirken/religionen. Disse konfliktene har særlig utspilt seg mellom den motkulturelle periferien i vest og sør og det Rokkan omtaler som «sentrum i øst». Det utviklet seg også konfliktlinjer av økonomisk karakter. En viktig økonomisk konflikt er mellom arbeidsgivere og lønnstakere i arbeidsmarkedet, ofte omtalt som klassekonflikt. Denne konflikten skal ikke vi rette særlig oppmerksomhet mot her. Vi skal heller vektlegge en annen økonomisk konflikt knyttet til varemarkedet og kontroll av priser og subsidier mellom de som produserer og selger produkter innenfor primærnæringer, og de som er kjøpere av disse varene, og som oftest befinner seg i byene. Dette er i hovedsak en konflikt mellom rurale og urbane interesser. Den geografiske konflikten kan dermed handle om 1) kamp om makt mellom sentrum og periferi og 2) om ulikheter i økonomisk og sosiokulturell struktur.

Senterpartiet med landsmøte på Hamar

Trygve Slagsvold Vedums tale til Senterpartiets landsmøte i 2019, uttrykte klart det som kan karakteriseres som en rural bevissthet. Foto: NTB scanpix

Rokkan er i sine analyser retrospektiv og fokuserer på institusjonelle og strukturelle forskjeller som forklarende. Han og hans medforfattere er klare på at selv om territoriell tilhørighet viser seg viktig statistisk, er det ikke sikkert at dette er noe velgerne selv har et bevisst forhold til. Geografisk konflikt har da også – kanskje som en konsekvens av dette – i lange perioder vært nokså stemoderlig behandlet i politiske analyser. Av enkelte forskere er den sågar hevdet å være den sovende konfliktlinje i politiske systemer med en henvisning til at den kan vekkes til live når omstendighetene ligger til rette for det (Berglund 2011).

De siste års begivenheter i mange vestlige demokratier har imidlertid frambrakt litteratur som anlegger et mer nåtidig territorielt perspektiv. Rodriguez-Pose (2018) hevder med utgangspunkt i de geografiske forskjellene i stemmegiving ved presidentvalget i USA i 2016, i Brexit-avstemningen i Storbritannia i 2017 og i det franske presidentvalget samme år at den manglende troen på nye muligheter sammen med en følelse av å være overlatt til seg selv og ikke bety noe har ført til et politisk skille med et territorielt avtrykk: Velgere fra steder som opplever at de blir «left behind», gjør opprør ved i større grad å stemme «populistisk» enn andre steder. Jennings og Stoker (2016, 2017) peker på et tilsvarende politisk skille i England. I kosmopolitiske områder med kunnskapsbasert økonomi og høyere utdanningsnivå tenderer folk til å være mer liberale og globale i sitt verdenssyn, mens man i provinsene med tradisjonell økonomi ser tendenser til et mer negativt syn på EU og innvandring og legger mer vekt på en egen engelsk identitet.

Særegen bevissthet i rurale strøk

Katherine Cramer (2012, 2015) som vi allerede har omtalt innledningsvis, studerer velgere i Wisconsin. Selv om deler av det rurale USA har et generelt fattigdomsnivå som langt overstiger noe vi ser i Norge, og følelsen av avstand til det politiske sentrum er langt høyere, er Wisconsin like fullt i en del av USA som må kunne sies å komme nærmest de nordiske land hva angår verdi- og levesett. Vi vil derfor anta at vi kan hente noe inspirasjon fra Cramers tilnærmingsmåte og funn, kanskje særlig når det gjelder å forstå velgernes bevissthet om sin egen geografiske tilhørighet.

Cramer oppfatter altså det geografisk skille som noe mer enn hvor man er lokalisert. Hennes utgangspunkt er at det også er knyttet en identitet til stedet man bor som kan være sentral når folk skal tolke og forstå den politiske verden. Dette gir grunnlag for en bevissthet som vil kunne farge politiske preferanser. En slik identitet finner hun hos innbyggerne i rurale områder av delstaten. Interessant nok finner hun ikke en lignende bevissthet hos dem som bor i byer og forsteder – de urbane. Cramer forklarer dette med at minoritetsgrupper ofte har et sterkere forhold til gruppeidentitet enn majoriteten. Den rurale bevisstheten er en gruppeidentitet som har utgangspunkt i stedet man bor og hvordan dette stedet kommer ut i forhold til andre steder når det dreier seg om makt og ressurser. Bevisstheten gjør at man opplever en urettferdighet knyttet til at ressursene går til de urbane områdene, og at det er den urbane elite som har bestemt dette. Det fører igjen til mindre tro på det politiske systemet. Man forventer etter hvert ikke at myndighetene skal lytte til de rurale interessene og handle på en måte som kommer disse områdene til gode.

Det ligger også en viss stolthet i identiteten: en stolthet over verdier som innbefatter nøysomhet og en livsstil som innebærer hardt arbeid, gjerne i motsetning til det man oppfatter som det rotløse og hektiske livet i byen. Den rurale bevisstheten mener altså Cramer fungerer som et filter verden tolkes gjennom. I sin beskrivelse av innbyggere i det rurale Wisconsin argumenterer hun for at når verden vurderes gjennom dette filteret, gir det mening for velgere med lav inntekt å stemme republikansk. De opplever selv å få lite fra myndighetene i sentrale strøk. Det blir dermed rasjonelt for dem å stemme på partiet som vil bygge ned staten. En større stat vil ikke gagne dem uansett. Det eneste det vil føre med seg, er større utgifter som de selv må være med å dekke.

Til tross for ulike utgangspunkt er ikke Cramer og Rokkans analyser langt fra hverandre når de begge søker å forstå den geografiske konfliktlinjens betydning for politisk adferd. For begge forfatterne dreier det seg om en avstand til og motstand mot sentralmakten. Rokkan beskriver asymmetri mellom sentrum og periferi som avgjørende for politiske valg. Den rurale bevissthetens oppfatning av å ikke bli tilgodesett av sentrale myndigheter har også mye av asymmetrien i seg. Kanskje kan vi si at det ikke bare er en rural bevissthet Cramer beskriver, men også en bevissthet som er knyttet til å være i periferien.

Behandlingen av utkanten

I SP-leder Trygve Slagsvold Vedums tale til landsmøte våren 2019 finner vi ekko av det «rokkanske» sentrum/periferi-skillet gjennom motstand mot sentralmakten. Talen uttrykker også det vi må kunne karakterisere som en klar rural bevissthet. Et sentralt punkt i talen er at regjeringens mange strukturreformer skaper større forskjeller mellom folk i Norge. I den påfølgende valgkampen fulgte partiet lederens linje med stadige angrep på reformene og ikke minst konkretisering av konsekvenser av dem for distrikts-Norge. For SP handler fordeling av ressurser om økonomisk, men helt klart også geografisk, ulikhet. I dagens avanserte velferdsstat er det utfordrende å tilby like omfattende og spesialiserte tjenester over hele landet. Floraen av så vel redaksjonelle som sosiale medier gjør det lett å få øye på forskjeller i tilbudene som gis. Følger vi Cramers tankegang, er tilnærmingen Vedum anla i landsmøtetalen og partiets tilsynelatende hovedstrategi i valgkampen i tråd med hvordan de med en rural bevissthet tolker verden: Den politiske eliten i Oslo vedtar reformer. Distriktene ender opp med å ta kostnadene – i form av mindre ressurser og det som oppfattes som dårligere tilbud.

Figur 1. Resultat fra logistisk regresjon. Svært enig / enig / noe enig er kodet 1, og verken eller / noe uenig / uenig / svært uenig er kodet 0 og utgjør avhengig variabel. Uavhengige variabler i regresjonsmodellen er landsdel, urbant/ruralt boområde, utdanning, kjønn og alder.

Figur 2. Resultat av logistisk regresjon. Svært enig / enig / noe enig er kodet 1, og verken eller / noe uenig / uenig / svært uenig er kodet 0 og utgjør avhengig variabel. Uavhengige variabler i regresjonsmodellen er landsdel, urbant/ruralt boområde, utdanning, kjønn og alder.

Vi vil her se nærmere på hvordan norske velgere oppfatter dette, og hvordan det henger sammen med deres stemmegiving. Dataene vi bruker for å nærme oss svaret, er samlet inn i internettundersøkelsen Norsk medborgerpanel (NMP) ved Universitetet i Bergen. NMP er en spørreundersøkelse som inviterer et tilfeldig utvalg respondenter bosatt i Norge til å svare på ulike spørsmål om samfunn og politikk tre ganger i året. Fordelen med et slikt panel er at man kan følge respondentenes meninger over tid. Dataene vi viser til i denne teksten, er basert på svarene til over 6000 personer.

En av Cramers identifikatorer på rural bevissthet er en oppfatning av at utkanten blir lite hørt og tilgodesett. I NMP ble respondentene spurt om hvor enig de er i følgende påstand: «Sentrale myndigheter tar for lite hensyn til utkant-Norge.» Våren 2019 sa et stort flertall av dem seg enig i påstanden (25 prosent er svært enig, 26 prosent er enig, 20 prosent er noe enig, 16 prosent er verken/eller, 5 prosent er noe uenig, 7 prosent er uenig, 2 prosent er svært uenig). Selv om noe av den store andelen som slutter opp om påstanden, kanskje kan tilskrives fenomenet «ja-siing» – at respondenter har en tendens til å være positiv i spørreundersøkelsen, ser vi også en utvikling i responsen her over tid. Sammenligner vi svarene fra våren 2017 og 2019 og inkluderer kun respondenter som svarer på begge tidspunktene, finner vi en ikke ubetydelig økning i respondenter som er svært enige (17 versus 26 prosent). Det kan tolkes som en indikasjon på at misnøyen med det politiske sentrums behandling av utkanten har vært økende den siste stortingsperioden.

Vi har gjort en regresjonsanalyse med enighet til påstanden i begynnelsen av 2019 som avhengig variabel (alle kategorier som indikerer enighet, er slått sammen til én kategori). I analysen er landsdel, hvilken type område man bor i, kjønn, utdanning og alder inkludert. I våre kommentarer fokuserer vi på de to sammenhengene som har med geografi å gjøre.

Rokkan pekte i sine arbeider på to periferier i Norge. I tillegg til Sør- og Vestlandet, som vi alt har kommentert, trakk han også fram Nord-Norge som periferi. Vi inkluderte derfor respondentenes landsdelstilhørighet som forklarende variabel i analysen og vil i tråd med Rokkans arbeider forvente en høyere tilslutning til påstanden i sør, vest og nord. Figur 1 under viser den predikerte sannsynligheten for å være enig i påstanden dersom man kommer fra de ulike landsdelene. Landsdelen man bor i, har, som vi ser, betydning.

Det mest interessante i figuren er at Oslo/Akershus – det som må kunne sees på som det absolutte politiske sentrum i Norge – skiller seg mest fra resten av landet, til og med fra resten av Østlandet – selv om det skal nevnes at kontrasten er størst mellom Oslo/Akershus og Nord-Norge. Dette kan tyde på at folk i hovedstadsområdet har et annet perspektiv på myndighetenes politikk enn det vi finner i resten av landet.

Dataene våre tyder videre på at det ikke kun er et sentrum/periferi-skille i hvordan folk vurderer dette spørsmålet, men også et by/land-skille – eller urban/rural-skille, om man vil. I figuren under ser vi den predikerte sannsynligheten for å være enig i påstanden dersom man kommer fra byer, forsteder og bygdestrøk. Og som forventet om man legger Cramers begrep om den rurale bevisstheten til grunn, er respondenter som bor i mindre byer og særlig i bygder og spredtbygde strøk, mer enig i påstanden sammenlignet med respondenter som bor i storby. Denne effekten er til stede også om vi kontrollerer for landsdel. Det later altså til at det er en kløft både mellom sentrum og periferi og mellom urbane og rurale strøk i hvordan folk stiller seg til påstanden, og at dette er to separate effekter.

Partivalg og geografi

Kan så vurderingene her knyttes til respondentenes partivalg? NMP har gjennomført en ny runde datainnsamling i oktober/november 2019. Vi har med utgangspunkt i hvilke partier respondentene oppga å ha stemt ved valget i høst, gjennomført en regresjonsanalyse med dette som avhengig variabel og holdning til hvordan sentrale myndigheter tar hensyn til utkant-Norge, som uavhengig variabel (holdningsvariabelen er fremdeles fra runden i begynnelsen av 2019). Vi har i tillegg inkludert kontrollvariablene kjønn, alder og utdanning.

Figur 3 viser at det er en tydelig sammenheng mellom vurderingene og partivalg. Figuren illustrerer den predikerte sannsynligheten for å ha stemt på de fire største partiene dersom man er enig i påstanden versus om man er uenig i eller nøytral til den. Holdningen til påstanden spiller ikke noen rolle om man oppgir å ville stemme på Fremskrittspartiet. Når det gjelder AP, er det noe større sannsynlighet for at man stemte på partiet om man hadde denne holdningen. For SP og Høyre spiller det imidlertid en større rolle, som kommer til uttrykk i de brattere kurvene, men med motsatte fortegn: Om man er enig i at sentrale myndigheter tar for lite hensyn til utkant-Norge, øker sannsynligheten for å stemme SP, mens sannsynligheten for å stemme Høyre minker.

Figur 3. Resultat av multinomisk logistisk regresjon. Avhengig variabel er basert på fem kategorier: Hvilket parti vil du stemme ved stortingsvalg i morgen? SP, H, Frp, AP og andre (men andre er ikke inkludert i figuren av oversiktshensyn. Uavhenige variabler er enighet med at staten tar for lite hensyn til utkant-Norge (1=enig-kategorier, 0=verken eller / uenig-kategorier), periferi (Periferi (resten av landsdelene) = 1, Sentrum (Oslo/Akershus=0), utdanning, kjønn, alder.

Vi har også gjort analyser der vi ser på sannsynligheten for at man stemte på SP ved valget 2019, og bare inkludert bakgrunnsfaktorer, ikke holdninger. Figur 4 viser at også tilhørighet til landsdel har noe betydning for partivalg. Ikke så veldig oppsiktsvekkende, kanskje, er det noe større sannsynlighet for å velge SP i landsdeler utenfor Oslo/Akershus. Det som ser ut til å ha en større effekt enn landsdel, er om man bor i by eller i bygdestrøk. Som figur 5 viser, er det betydelig større sannsynlighet for å stemme SP jo mer landlig man bor. Kontrasten er stor mellom de som bor i by, og de som bo i spredtbygde strøk.

Figur 4. Resultat av logistisk regresjon. Avhengig variabel er om man stemte på SP ved kommunevalget i 2019 (kodet 1, andre partier er kodet 0). Uavhengige variabler er periferi (=1), bostedsområde, utdanning, kjønn og alder.

Ingen demokratisk krise

En av hovedkonklusjonene i Katherine Cramers arbeider er at den rurale bevisstheten gir velgerne i Wisconsin lavere tillit til demokratiet og også mindre tro på at de selv kan være med å påvirke det politiske systemet i landet sitt. Dette siste kan vi kanskje litt populært omtale som en opplevelse av avmakt.

I vårt materiale er det ingen entydige tegn til hverken tillitskrise eller avmakt i Norge. Vi har gjennomført en regresjonsanalyse med henholdsvis tillit til Stortinget og tro på at en selv kan påvirke det politiske systemet som avhengige variabler, og våre to presenterte mål på geografisk tilhørighet samt utdanning, kjønn og alder som forklaringsvariabler. Vi finner da at det å bo i periferiene ikke ser ut til å ha signifikant sammenheng med noen av de to avhengige variablene. Å bo i mer rurale strøk sammenlignet med en storby har en viss effekt på tilliten til Stortinget og troen på en påvirkningskraft, men vi kan ikke omtale effekten som særlig betydelig. Vi finner også, som andre studier før oss, en positiv effekt av å ha høyere utdanning sammenlignet med å ikke ha utdanning på tillit og tro på egen påvirkning. Generelt har tidligere forskning også vist at tilliten til det politiske systemet og de demokratiske institusjonene er høy i Norge. Resultatene våre gir derfor ingen grunn til å rope varsko om et stort gap i tilliten mellom folk som bor i sentrum og i byer, og de som bor i periferien og på bygda. Dette er gode nyheter, men fordi vi finner relativt stor misnøye med hvordan myndighetene tar hensyn til utkant-Norge, skal vi likevel ikke ta for gitt at tilliten og tiltroen til det politiske system vil finnes i all framtid.

Figur 5. Resultat av logistisk regresjon. Avhengig variabel er om man stemte på SP ved kommunevalget i 2019 (kodet 1, andre partier er kodet 0). Uavhengige variabler er periferi (=1), bostedsområde, utdanning, kjønn og alder.

Mot stortingsvalget 2021

Vi innledet denne artikkelen med å vise til SPs brakvalg sist høst. De fleste kommentatorer synes å være enige om at mye av forklaringen på partiets rekordoppslutning er å finne i den nåværende politiske situasjonen i Norge. Partiet er i opposisjon til en regjering som har sittet lenge med makten. Noe regjeringsslitasje er nesten ikke til å unngå. Opposisjonspartier kan og skal kritisere regjeringens politikk. Som vi allerede har pekt på, må det også være en gavepakke for et parti som har som en viktig premiss i all sin politikk at store systemer ikke ser mennesker, og at tjenestene skal være nært folk, med en regjering som har lagt opp til en rekke reformer som forutsetter større enheter. Kommunereformen, regionreformen, nærpolitireformen, fusjoneringen av institusjoner på universitets- og høyskoleområdet og nå sist nedleggelse av lokale skattekontorer er alle eksempler på slike strukturelle endringer som har skjedd over et relativt kort tidsrom, og som på ulike vis påvirker folk der de lever sine liv. Legger vi til diverse forslag om nedleggelser og omstilling av helseinstitusjoner landet over, uenighet om rovdyrpolitikken og nylig trøbbel med helseberedskapen i nord, ser det ut til å ha blitt en potent miks som har gitt fornyet styrke til den geografiske dimensjonen i norsk politikk. Svært mange av disse sakene faller innenfor det vi kan kalle SPs kjerneområde. Sakene gir partiet gang etter gang muligheten til å markere tydelige standpunkt i denne konflikten. Dette er standpunkt som også velgerne merker seg. Bergh og Karlsen har i sine analyser av stortingsvalget i 2017 vist at 4 av 10 har mest tiltro til SP når det kommer til distriktspolitikk (Bergh og Karlsen 2019).

SPs økte oppslutning kan sannsynligvis ikke bare tilskrives en protest mot den sittende regjeringens politikk. Foreløpige analyser av valgresultatet 2019 viser det samme som tallene bak meningsmålingene i valgkampen: SP tar stort sett over hele landet velgere også fra det andre store opposisjonspartiet, AP. Om vi legger våre egne data og analysene som er presentert her, til grunn, er det indikasjoner som kan tyde på at oppslutningen til SP også har noe med en misnøye med det etablerte sentrum å gjøre.

Den geografiske dimensjonen har hatt stor betydning i norsk politikk gjennom historien. Skillelinjene med utgangspunkt i geografi har likevel ikke alltid vært like tydelige og tilstedeværende og har av enkelte blitt omtalt som sovende. Som våre analyser viser, er de med all sannsynlighet relevante og virkningsfulle i dagens politiske landskap. Vi har vist at det er en sentrum/periferi-effekt i spill, samtidig som også en by/land-effekt har påvirkning. Likevel vet vi ikke helt hvorfor og hvordan disse dimensjonene påvirker velgernes oppfatninger, preferanser og valg i dag, og hvilke konsekvenser det kan ha på sikt. Kan f.eks. Katherine Cramers antakelse om at velgerne, i frustrasjon over et politisk sentrum de ikke tror vil dem vel, stemmer på parti som opplagt fører en politikk som ikke tjener dem, også være noe som kan skje hos oss? Foreløpig er det ikke grunnlag for å si at tilliten til demokratiet og tiltroen til egen politisk påvirkningskraft er redusert i Norge, slik vi har sett i flere andre land. Vi som forskere har likevel en oppgave med å identifisere mulige slike scenarier også i Norge framover.

For å løse de store utfordringene landet vårt står overfor, det være seg eldrebølgen, integrering, bærekraft i velferdsstaten og ikke minst klimaendringer og -tilpasning, argumenterer våre politiske ledere stadig for at «hele landet må tas i bruk». Skal det lykkes, innebærer det bl.a. å ta hensyn til hvordan skillet mellom sentrum og periferi, men også mellom by og land, påvirker folks holdninger til politiske tiltak og vilje til omstilling. Det er derfor å håpe at nettopp dette vil bli et viktig tema fram mot stortingsvalget 2021. Om det politiske systemet ikke tar den geografiske dimensjon på alvor, er Frankrikes «Gule vester» et kraftfullt eksempel på folkebevegelsene og distriktenes sprengkraft. Dataene våre bærer bud om at det kan finnes en ikke helt ubetydelig grobunn for slike bevegelser også hos oss. Bunadsgeriljaen, som ble etablert våren 2019, og «bompengepartienes» store oppslutning ved høstens kommunevalg er konkrete varsler om det. Men i og med at vi ikke helt vet hvordan og hvorfor den geografiske dimensjonen spiller seg ut akkurat nå, er det også mulig å reise spørsmål om det vi ser, kan være den sovende kjempens siste krampetrekninger. Vil sentrum og det urbane, når støvet har lagt seg og kampen er ferdig utspilt, også hos oss gå seirende ut en gang for alle?

Referanser

Bergh, J. & Karlsen, R. (2019). Politisk dagsorden og sakseierskap ved storingsvalget i 2017. I J. Bergh og B. Aardal (Red.), Velgere og valgkamp. En studie av stortingsvalget 2017. Oslo: Cappelen Damm.

Berglund, F. (2011). Finnes det fortsatt regionale forskjeller i partienes oppslutning? I B. Aardal (Red.), Det politiske landskap. En studie av stortingsvalget 2009 (s. 163–194). Oslo: Cappelen Damm.

Cramer, K.J. (2012). Putting Inequality in Its Place: Rural Consciousness and the Power of Perspective. American Political Science Review, 106(3), 517–532. https://doi.org/10.1017/S0003055412000305

Cramer, K.J. (2016). The politics of resentment: Rural consciousness in Wisconsin and the rise of Scott Walker. Chicago, IL og London, England: University Of Chicago Press.

Jennings, W. & Stoker, G. (2016). The bifurcation of politics: two Englands. The Political Quarterly, 87(3), 372–382.

Jennings, W. & Stoker, G. (2017). Tilting towards the cosmopolitan axis? Political change in England and the 2017 general election. The Political Quarterly, 88(3), 359–369.

Lipset, S.M. & Rokkan, S. (1967). Cleavage Structures, Party Systems and Voter Alignments: An Introduction. I S. M. Lipset & S. Rokkan (Red.), Party Systems and Voter Alignments: Cross-National Perspectives. New York: Free Press.

Rodríguez-Pose, A. (2018). The revenge of the places that don’t matter (and what to do about it). Cambridge Journal of Regions, Economy and Society, 11(1), 189–209.

Rokkan, S. (1987). Stat, nasjon, klasse. Oslo: Universitetsforlaget.

Rokkan, S. & Valen, H. (1964). Regional contrasts in Norwegian politics: A review of data from officials statistics and sample surveys. I E. Allardt & Y. Littunen (Red.), Cleavages, Ideologies and Party Systems (s. 162–238). Helsinki: The Academic Bookstore.

Valen, H. & Rokkan, S. (1974). Norway: Conflict Structure and Mass Politics in a European Periphery. I R. Rose (Red.), Electoral Behavior: A Comparative Handbook (s. 315–370). London: Macmillan Publishers.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon