Et sunnhetstegn for demokratiet

Mer åpenhet

Selv om det finnes likheter, er opprørene likevel veldig forskjellige. Grobunnen er såpass variert, og bildet så sammensatt, at vi ikke kan klumpe bevegelsene sammen og kalle utviklingen et rent uttrykk for at distriktspolitikken er kommet høyere på dagsordenen nå. For eksempel bærer både bompengeopprøret, fergeopprøret og vindkraftmotstanden i seg en frustrasjon over at enkelte grupper må betale en stivere pris enn andre for bestemte former for miljøpolitikk.

Vi kan heller ikke uten videre sidestille de norske folkeaksjonene med grasrotopprør i andre land. De gule vestene i Frankrike har blitt nevnt i samme åndedrag som det norske bompengeopprøret, men det kan være misvisende.

– Bevegelser henter inspirasjon fra hverandre over landegrenser. Det finnes likheter. Begge handler for eksempel om økte kostnader ved bilkjøring og en opplevelse av urettferdig fordeling av slike økonomiske byrder. Samtidig er utgangspunktene veldig forskjellige. Å protestere i gatene er noe helt annet i Frankrike enn i Norge, sier Strømsnes.

Det er liten grunn til å frykte et opprør som De gule vestene i Norge, ifølge Bernt Aardal, valgforsker og professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

– Det norske politiske systemet er preget av åpenhet. Derfor har slike protestgrupper og bevegelser i stor grad blitt fanget opp i det politiske systemet tidligere. Det så vi for eksempel med Aunelista på 1980-tallet og Steinar Bastesen og Kystpartiet på 1990-tallet, sier han.

Aardal tror ikke at de norske protestbevegelsene som knurrer litt mot politikken i dag, representerer noe nytt.

– Ulike grupper og bevegelser som rører på seg litt på siden av de politiske partiene, og som setter i gang ulike protestaksjoner, har etter hvert blitt en normal del av politikken og samfunnslivet. Vi kan se på dem som sikkerhetsventiler. Når folk oppfatter at partiene ikke står for de synspunktene eller prioriteringene de selv ønsker, så gir de beskjed. I Norge skjer dette som regel i veldig ordnede former, sier han.

Samtidig tror Aardal at det ligger en advarsel til politikerne i dagens protester, fordi de viser at engasjementet i mange grupper er sterkt.

– Dette er et signal om at styrende myndigheter må følge litt med og ta protestene innover seg. Når elementer av uenighet og konflikt kommer inn og utfordrer det brede konsensus, er det viktig å ikke være for selvtilfreds, sier Aardal.

Det er viktig å ikke bli for selvtilfreds, selv om det norske systemet har god evne til å absorbere kraften i politiske opprør. Foto: Scanpix.

Fra opprør til parti

Bompengeopprøret skiller seg tydelig fra de andre pågående folkebevegelsene ved å ha blitt så tydelig kanalisert inn i valget.

Det politiske partiet Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB) startet som en protestbevegelse høsten 2014 da Stavanger bystyre gikk inn for Bymiljøpakken for Nord-Jæren med 38 nye bomstasjoner og økte bompengeavgifter.

– Noen opprettet en Facebook-side som i løpet av de første dagene fikk flere tusen følgere, forteller Frode Myrhol, leder for FNB. Bymiljøpakken ble vedtatt, men FNB fikk tre representanter i Stavanger bystyre i kommunevalget i 2015.

– Ganske umiddelbart begynte vi å planlegge hvordan vi kunne ta dette nasjonalt, for vi la merke til at det vokste frem mye bompengemotstand andre steder i landet også, forteller partilederen.

FNB ble registrert i Partiregisteret i januar 2018, og deretter startet prosessen med å danne lokallag. Partiet stilte til valg i totalt 11 kommuner og 4 fylkeskommuner – og kom inn i alle. Tilsammen ble det 67 representanter i ulike kommune- og bystyrer og fylkesting. I Alver fikk partiet over 22 prosent av stemmene. I Bergen håvet FNB inn nærmere 17 prosent – og ble byens tredje største parti.¹NRK valgresultat 2019: Folkeaksjonen Nei til mer bompenger: https://www.nrk.no/valg/2019/resultat/nb/parti/FNB

– At bompengeopprøret ble kanalisert inn i valgsystemet, er et sunnhetstegn for demokratiet, kommenterer Aardal.

De norske valgundersøkelsene, som har studert utviklingen til nordmenns tillit til politikere i mer enn 40 år, viser ingen tegn til en systematisk nedgang i tilliten til politikere og til det politiske systemet.²Atle Hennum Haugsgjerd, Johannes Bergh og Bernt Aardal: «Folk flest» har fortsatt tillit til politikerne i Norge, men også her har demokratiet utfordringer; kronikk på forskning.no 6. september 2019. https://forskersonen.no/kronikk-meninger-politikk/folk-flest-har-fortsatt-tillit-til-politikerne-i-norge-men-ogsa-her-har-demokratiet-utfordringer/1559476

– Istedenfor å sette gatene i brann gjorde bompengeopprøret kommunevalget til sin slagmark. Dette tyder på en grunnleggende tillit til de politiske institusjonene, sier Aardal.

– Robust

Aardal er heller ikke så urolig for at oppmerksomhet på enkeltsaker skal bidra til å fragmentere det politiske landskapet slik at helhetshensynene blir skadelidende.

– Enkelte har uttrykt slik bekymring, men det er et vanskelig argument. De fleste partier har startet som enkeltsakspartier. Det var én eller to saker som virkelig fikk fart i dem, og som kanskje lå bak etablering, sier Aardal.

Han mener det sentrale spørsmålet er om nye lister og partier klarer å bygge opp en bredere politisk plattform.

– En del av de såkalte upolitiske listene er veldig lokale, og konsekvensen blir at ensakslistene kommer og går. Om de ikke klarer å bre seg ut før neste valg etter at saken de brant for, er løst, forsvinner de ofte, sier valgforskeren.

Han understreker at det som rører seg av protestbevegelser, etter hvert også gjerne fanges opp av ulike partier i Norge fordi norsk politikk nesten alltid har vært flerdimensjonal.

– I noen land har man vært bekymret for at en del av disse protestene – både mot sentralisering, innvandring, EU og andre ting – har en tendens til å klumpe seg sammen om de samme partiene og gruppene. Dette henger sammen med at den økonomiske høyre-venstre-aksen dominerer så sterkt mange andre steder, sier Aardal.

I Norge, derimot, fanges miljøprotester opp av Miljøpartiet De Grønne (MDG) og delvis Sosialistisk venstreparti (SV) og Venstre (V). Distriktsprotestene fanges opp av Senterpartiet (Sp). Når innvandringspolitikk står høyt på agendaen, fanges det opp av Fremskrittspartiet (Frp). Valgforskeren trekker også frem at det i Norge ikke er så store barrierer for å stille til valg og bli representert i folkevalgte forsamlinger.

– I mange andre land har det ikke vært det samme rommet for å kanalisere ulike motkulturer inn i politikken, sier Aardal.

Valgforskeren tror kapasiteten den norske politikken har til å representere ulike dimensjoner, bidrar til å gjøre det norske demokratiet mer robust.

– Enkelte blir overrasket over dette fordi de ser systemet som veldig fragmentert, noe som for eksempel kan gjøre det vanskelig å få regjeringer til å henge i hop. Men når jeg skal oppsummere det jeg har lært og sett og forsket på en del år, så blir konklusjonen at det norske politiske systemet er robust mot endringer og dramatisk påvirkning utenfra, sier Aardal.

Jo Saglie er forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) og en av redaktørene for boka Makt og opposisjon (2019).³Elin Haugsgjerd Allern, Jo Saglie og Øyvind Østerud; Elin Haugsgjerd Allern (red.): Makt og opposisjon. De politiske partiene som demokratisk paradoks (Universitetsforlaget 2019). Han vektlegger også viktigheten av at protestbevegelsene har en mulighet til å kanalisere kravene sine inn i det etablerte politiske systemet.

– For bompengeopprøret fikk dette form av et politisk parti. I andre tilfeller kan dette skje gjennom eksisterende partier. Dersom bevegelsene hadde blitt stengt ute fra det etablerte systemet med en valgordning som ikke slipper dem inn, eller partier som ikke vil ta hensyn til kravene, kunne vi lettere fått en situasjon med folk som marsjerer i gatene – noe De gule vestene kanskje er et eksempel på, sier han.

– Må strukturere oss

Fergeopprøret, noen ganger også kalt kystopprøret, er en annen folkebevegelse som har vokst frem raskt, og som henter inspirasjon fra bompengeopprøret. Bevegelsen er så vidt i gang med en formell organisering, men har allerede har fått et visst gjennomslag.

Da det ble kjent at fergeprisene i Møre og Romsdal og Nordland skulle øke kraftig 1. januar 2020, dukket det opp store protestgrupper på Facebook. Kystordførerne har også gjort opprør. Midt i januar fikk daværende samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) overlevert et opprop med underskrifter fra nærmere 50 kystordførere, organisert av Nettverk fjord- og kystkommuner (NFKK).

– Underfinansiering av den generelle driften av fylkesvegfergene og nye miljøkrav som Stortinget har vedtatt fører til færre avganger og dyrere fergebilletter, skrev NFKK på sine nettsider.⁴Nettverk fjord- og kystkommuner: Ferjetilbudet er underfinansiert https://www.nfkk.no/ferjetilbudet-er-underfinansiert/

Kommunene og fylkeskommunene krangler fremdeles med regjeringen om hvem som har ansvaret for at fergeprisene må opp. Etter de folkelige protestene og oppropet fra kystordførerne varslet Nordland fylkeskommune likevel at de ville skru fergeprisene ned til 2019-nivå igjen.⁵NRK: Slik blir priskuttene på fergebillettene etter kystopprøret https://www.nrk.no/nordland/fylkesradet-i-nordland-kutter-billettpriser-pa-ferger-etter-kystoppror-1.14859218

Nå planlegger folkebevegelsene i ulike fylker å organisere seg for å lage en felles plattform på nettet, og de vil dra erfaringer fra bompengesaken, ifølge VG.⁶VG: Nye fergepriser: – Vi kommer til å betale mer for fergene enn huslånet https://www.vg.no/nyheter/i/pL5pEG/nye-fergepriser-vi-kommer-til-aa-betale-mer-for-fergene-enn-huslaanet Planen er å danne en ideell organisasjon.

– Vi må strukturere oss for å klare å stå i denne kampen. Det gjør at vi kan motta penger og ha et styre som jobber aktivt med dette, sier Joachim Orvik, som startet Facebook-gruppa «Protest mot økte fergetakster Møre og Romsdal», til avisa.

En tilsvarende utvikling har vi sett for vindkraftmotstanden, en folkebevegelse som fikk fart på seg da Nasjonal ramme for vindkraft⁷NVE: Nasjonal ramme for vindkraft https://www.nve.no/nasjonal-ramme-for-vindkraft/ ble lagt frem av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i mars 2019. Dette skjedde samtidig med at vindkraftutbygging skulle starte opp både på Sørmarkfjellet i Osen og Flatanger – og på Frøya.

– Før dette fantes det bare noen få lokale grupper med vindkraftmotstandere. Etter dette bare eksploderte det. Ting begynte å sive ut i nasjonale medier også når folk ble fjerna av politiet mens de demonstrerte og aksjonerte for å forsvare leveområdene sine, forteller Eivind Salen.

Han leder organisasjonen Motvind, som ble opprettet i september 2019.

I dag har den nasjonale Facebook-gruppa «Nei til vindindustri i norsk natur» 90 000 følgere. I tillegg kommer de mer lokale Facebook-gruppene. Motvind har fått over 8000 betalende medlemmer.

I motsetning til retorikken i bompengeopprøret og fergeopprøret toner Salen ned kritikken mot politikerne.

– I Motvind vil vi ikke være med på å skape politikerforakt. Vi vil samarbeide med de eksisterende partiene. Her er det statsforvaltningen, mer enn politikerne, som har svikta, sier han.

Salen viser til prosessene rundt tildeling av konsesjoner for å bygge ut vindkraft på land. Han mener beslutningstagerne sitter for langt unna uten å skjønne de lokale konsekvensene av vedtakene de gjør, og at noen av dem også står mer på næringsinteressenes side enn på det norske fellesskapets.

– I denne saken er det tilliten til statssystemet som forvitrer. Saksbehandlerne kan fatte beslutningene på sitt kontor, basert på en helt subjektiv og ubegrunnet vurdering om at fordelene er større enn ulempene. Slik blir det norske statsapparatet brukt til inntekt for norske spekulanter og gigantiske utenlandske fond og konsern, som tjener rått på dette, sier Salen.

Også Myrhol i FNB uttrykker noe lignende.

– Mange sluttet seg til vårt parti fordi de føler at avgjørelser blir tatt over hodene på dem, sier han.

Ved siden av konflikten mellom by og land ligger altså motsetningene mellom folk flest og den styrende eliten.

– Det har blitt veldig mange flere heltidspolitikere og heltids politiske rådgivere, så politikken har blitt profesjonalisert. Dette har både positive og negative sider, sier Saglie.

Samfunnet er komplisert, og stortingsrepresentantene trenger hjelp til å holde oversikten, men dersom rådgiverne er for like hverandre, kan dette innsnevre partienes perspektiver.

– Det er i alle fall en oppfatning ute blant folk i mange ulike miljøer om at det politiske miljøet fjerner seg fra folk flest, og det er en del av grunnlaget for disse forskjellige protestbevegelsene, sier Saglie.

– Bompengeopprøre og FNB hadde ikke vært mulig å få til før Facebook kom, sier Frode Myrhol, leder i FNB (Foto: Privat).

Ville ikke bli parti

Stor og rask Facebook-mobilisering har altså vært et fellestrekk for både bompengeopprøret, vindkraftmotstanden og fergeopprøret. Også for Bunadsgeriljaen var dette nøkkelen.

I mars 2019 kom beskjeden om at Helse Møre og Romsdal (HMR) ville legge ned fødeavdelingen i Kristiansund allerede fra august samme år. Fra før var det planlagt en sammenslåing gjennom det nye Sjukehuset Nordmøre og Romsdal på Hjelset, som skal erstatte de to sykehusene i Kristiansund og Molde fra 2023. Nordmøringene har kjempet med nebb og klør i over et tiår for å få bevare sitt sykehus. Fremskyndingen av nedleggelsen av fødeavdelingen satte sinnene i kok.

Den største drivkraften bak Bunadsgeriljaen er Anja Cecilie Solvik, som er kunstner bosatt i Asker, men oppvokst i Kristiansund. I 2014 ga hun byens fødeavdeling et bilde i gave med beskjed om at det aldri skulle tas ned for å bli med over fjellet. Etter vedtaket om nedleggelse fem år seinere ble hun kontaktet av jordmoren som hadde tatt imot bildet, med spørsmål om hva de skulle gjøre med det.

– Jeg var på veil til barnedåp i Kristiansund og hadde bunaden på da jeg stakk innom avdelingen igjen og kom på at jeg ville gjøre et stunt. Jeg fikk jordmoren til å ta et bilde av meg foran bildet på veggen mens jeg viste muskler. Det la jeg ut på Facebook sammen med en liten tekst, forteller Solvik.

Innlegget fikk mange tilbakemeldinger, og Solvik bestemte seg for å oppfordre andre kvinner til å ta på bunaden og vise muskler for å bevare Føden på Nordmøre. For å skape engasjement krasjet hun blant annet Arbeiderpartiets landsmøte. Geriljapartner Sylvia Bruseth fikk med seg flere bunadsdamer som fotballsupportere på en kamp med Kristiansund Ballklubb (KBK).

– Det var som å sette fyr på tørt gress. Vanlige kvinner bare tok på seg bunadene sine rundt omkring. Først i Kristiansund, så på hele Nordmøre og etter hvert kvinner som opplevde trusler mot fødetilbudet sitt andre steder – over hele landet – med den største gruppen på Helgeland, forteller Solvik.

– Et titalls tusen kvinner tok på seg bunaden og lot seg avfotografere på strategiske steder i sitt område, forteller hun.

Selv har hun hatt bunaden på seg hver eneste dag siden hun var på fødeavdelingen i Kristiansund og viste muskler i den, og det har vært mange aksjoner.

– Noen av høydepunktene var da jeg ble ønsket velkommen på Stortinget, da jeg festet bunadsnålen på statsministeren, og da rundt 500 bunadskledde kvinner marsjerte i gatene i Oslo, forteller Solvik.

I mai 2019 vedtok styret i HMR å utsette sammenslåingen av fødeavdelingene i Kristiansund og Molde. Nå har Bunadsgeriljaen nærmere 100 000 følgere på Facebook. Gruppen har blitt registrert som en frivillig forening og fått opprettet et interimstyre.

– Dermed svetter jeg ikke like mye i bunaden lenger, sier Solvik.

Hun forteller at det lenge var mange i bevegelsen som ønsket at Bunadsgeriljaen skulle opprette et politisk parti.

– Jeg mente det ikke var klokt. Vi hadde én sak som var viktig for oss, og jeg ville prioritere å påvirke til endring der. Med én gang du stifter et politisk parti, må du ta stilling til alle andre saker også, sier Solvik.

– Stor betydning

Strømsnes ved UiB sier at sosiale medier har stor betydning for hvordan moderne sosiale bevegelser mobiliserer.

– Budskapet spres raskere og mer effektivt, og den enkelte inviteres inn gjennom personlige nettverk. Dermed spres bevegelser lettere fra ett område til et annet, og man henter inspirasjon fra det som har virket andre steder, sier hun.

Et interessant spørsmål er om det er noe ved utviklingen som tyder på at mulighetene til å mobilisere hurtig og raskt også gir større sjanser for å få gjennomslag i enkeltsaker ved å danne parti. Er FNB bare starten på en større flora i politikken?

– Det er noen tendenser til at protester i større grad kommer til uttrykk innenfor valgkanalen enn vi har sett tidligere, men samtidig er det vanskelig å være et ensaksparti over tid – og det finnes også andre mekanismer som begrenser omfanget av slike lister. Jeg tror derfor ikke at vi vil se en stor oppblomstring av denne typen partietableringer fremover, sier Strømsnes.

– Protester i seg selv er ikke noe nytt. Det nye er at mobiliseringen er så rask og stor, og at den skjer på flere steder samtidig, sier Kristin Strømsnes, professor ved Universitetet i Bergen. (Foto: UiB)

Aardal ser heller ikke for seg det.

– Å spå er en risikabel øvelse, men jeg tror nok FNB i utgangspunktet hadde en fordel, dels ved at Frp hadde gått høyt på banen ved tidligere valg og sagt at de var en garanti for at det ikke ble mer bompenger, og dels ved at de totale bompengekostnadene for mange bilister steg ganske mye på kort tid. Jeg tror også det var en fordel for dem at de allerede hadde vist at de var seriøse folk som kunne sitte i et kommunestyre. Mange forsøker å danne partier uten å lykkes, selv om sosiale medier gjør det enklere å mobilisere støtte på kort tid, sier Aardal.

Saglie tror den videre utviklingen er avhengig av hvor gode de eksisterende partiene er til å ta opp i seg de nye strømningene.

– Gjør de det, vil det motvirke behovet for nye partier, sier han.

ISF-forskeren understreker at det norske partisystemet har vært veldig stabilt, selv det er kommet til nye partier som Frp, MDG og Rødt. De fleste velgerne stemmer fremdeles på partier som ble stiftet før krigen.

– Andre land har sett større omveltninger i sine partisystemer – for eksempel Frankrike, der Emmanuel Macron stiftet en ny bevegelse og et nytt parti, og det har gått veldig dårlig med flere av de gamle partiene, sier Saglie.

Identitetsproblemer

En av utfordringene for bevegelser og partier som oppstår på bakgrunn av spesielle kampsaker, er at de gjerne samler mennesker fra helt ulike deler av det politiske landskapet.

– Det kan være vanskelig å plassere dem i forhold til de vanlige politiske skillelinjene, sier Saglie.

Salen i Motvind forteller for eksempel at organisasjonen favner både fullstendig dedikerte naturvernere og klimaskeptikere.

– Ett av våre tøffeste problemer er hvordan vi skal holde styr på disse gruppene når de ryker i tottene på hverandre, sier han.

Når det gjelder distriktspolitikken, har FNB litt større identitetsproblemer enn de andre pågående folkeaksjonene. Her er også fagfolkenes tolkninger litt ulike.

– Fylkestinget i Rogaland vekkprioriterer Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg når det gjeld fylket sine veimidler, og vi får bare en tiendedel av kollektivmidlene selv om vi har 50 prosent av innbyggerne i fylket, sier FNB-leder Myrhol.

Han forklarer at partiet ønsker en mer rettferdig fordeling hvor det ikke kan være slik at distriktene overlever kun dersom byen tar regninga.

– Det er urettferdig om byfolk, som bor og transporterer mest effektivt, skal betale bompenger til de som er plassert i distriktene, sier Myrhol.

Selv ønsker han at partiet spisser programmet sitt i denne retningen, men understreker at dette fremdeles er oppe til diskusjon.

Bompengeopprøret kan nemlig også tolkes som en protest mot en finansieringsmodell som rammer forstadene – altså en konfliktlinje mellom sentrum-periferi der det er forstadene som er periferien, ifølge Strømsnes ved UiB.

– Når rushtidsavgift for eksempel brukes til å finansiere bybane og annen kollektivtransport i byen, kan dette lett bli sett på som en urettferdig beskatning av de som bor slik til at de ikke har mulighet til å benytte kollektivtransport, sier hun.

Samtidig kan urettferdigheten oppleves som særlig stor når bompengeprosjekter får mer en karakter av generell skattlegging enn at brukerne av veien er med på å finansiere en lokal utbedring eller et prosjekt.

– Det gjelder enten det nå er byboere som opplever å måtte betale for prosjekter utenfor byen, eller de som bor utenfor byen, opplever at de betaler for prosjekter i byen, sier Strømsnes.

Saglie beskriver på sin side bompengeopprøret som et byfenomen i den grad både forsteder og bysentrum regnes som del av byen. Selv om det kreves inn en del bompenger i distrikts-Norge også, tror han bilistene der oftere ser at bompengene gir dem en ny og bedre vei. Han mener FNB fylte et tomrom i det politiske landskapet i byområdene.

– Der er dette en aktuell sak blant annet fordi man har lagt stor vekt på dette som et verktøy for å fremme kollektivtrafikk, fotgjengere og syklister. Vi kan ikke tolke FNBs suksess som en motstand mot miljøvern, men derimot som en protest mot denne formen for miljøpolitikk, sier han.

Saglie fremhever at MDG står sterkt i Oslo og andre store byer, noe som kan ha økt behovet for at noen tok det motsatte standpunktet i bompengesaken. Rollen som en motsats til MDG i denne saken ville egentlig vært naturlig for Frp, ifølge Saglie.

– Om det ikke hadde vært for at de var regjeringsparti med samferdselsminister og dermed hadde ansvaret for bompengene – i tillegg til at partiets politikk på andre områder kan skremme bort noen velgere som er bompengemotstandere, sier ISF-forskeren.

Han tror det finnes en del velgere i de store byene som er opptatt av miljøvern, men som gjerne vil ha en politikk som også tar hensyn til de som er avhengige av å bruke bil.

Dermed kan FNBs suksess til dels også være et uttrykk for en todeling blant de velgerne som bryr seg om miljøvern.

– Jeg hadde ikke planlagt noen nasjonal protestbevegelse. Når folk fra hele landet tok kontakt, måtte jeg sette meg ned og definere hva vi er og hvem som kan bruke oss, sier Anja Cecilie Solvik, leder for Bunadsgeriljaen. (Foto: Privat)

Splittede miljøvelgere

Halvparten av norske velgere ser klimaendringer som et stort problem, viste Bernt Aardal og Anne Therese Gullberg (tidligere CICERO-forsker, nå ansatt i konsulentselskapet Kruse Larsen) i en forskningsartikkel fra 2017⁸Anne Therese Gullberg og Bernt Aardal: Is climate change mitigation compatible with environmental protection? Expkoring voter attitudes as expressed through «old» and «new» politics in Norway; Environmental Policy and Governance (2017)., basert på valgundersøkelser fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og ISF.

To tredjedeler av disse velgerne er også tilhengere av miljøvern. Den siste tredjedelen tar klimaendringene på alvor, men ønsker ikke mer miljøvern. Velgerne i den førstnevnte gruppen, som er opptatt av klima og kombinerer dette med et generelt miljøengasjement, stemmer på miljøpartiene. Velgerne i den andre gruppen sier de er opptatt av miljø og bekymret for klimaendringene, men de er uten forankring i et tradisjonelt miljøvernstandpunkt og stemmer ikke på miljøpartiene. Vi finner dem mer på høyresiden i politikken.

Dette gjør det krevende å mobilisere bred velgerstøtte for klimatiltak – til tross for den økende bekymringen for klimaendringer. Førstnevnte gruppe vil være mer negativ til utvikling av fornybar energi på bekostning av naturvern (for eksempel vindmøller på land), men mer positiv til virkemidler som brukes for å endre folks adferd i mer miljøvennlig retning (som bompenger). Sistnevnte gruppe vil være mer tilbakeholdne med å akseptere klimatiltak på bekostning av økonomisk vekst, men mer positive til klimatiltak på bekostning av naturvern (vindmøller på land).

– Dette kan få konsekvenser når man setter i gang miljøtiltak som griper inn i livet til den enkelte. Her kan det ligge en risiko for tilbakeslag. Innad i miljøbevegelsen er det også mye som tyder på et sprik når det gjelder ren energi, så miljøbevegelsen er heller ikke helt enig med seg selv, sier Aardal.

Både når det gjelder bompenger og vindkraft, står folkeaksjonene som ganske tydelige tegn på at politikere har trodd at de har hatt velgerne med seg i større grad enn det som har vært tilfellet.

Kjernen i bompengeopprøret er at bompenger oppfattes som en sosialt urettferdig ordning.

– De som tjener minst, må betale den største andelen av sin inntekt. Mens en ordfører i Rogaland må betale rundt 2,5 prosent av sin inntekt, må en frisør som er alenemor, betale opptil 10 prosent av sin lønn i bompenger, sier FNB-leder Myrhol.

Aardal og Gullberg tror fordelingsaspektet ved miljøpolitikken kommer til å bli et felt preget av flere konflikter i tiden fremover – når politikerne må vurdere om de skal gå for flate, grønne avgifter eller løse mest mulig i et mer progressivt fordelende system.⁹NRK Verdibørsen: Bompengeopprøret og bompengepartiet er tegn i tiden, men på hva? https://podtail.com/no/podcast/nrk-verdiborsen/bompengeopproret-og-bompengepartiet-er-tegn-i-tide/

Protesten mot urettferdighet i hvordan miljøpolitikk rammer, er også tydelig i vindkraftmotstanden.

– Naturødeleggelsene som skjer i forbindelse med utbygging av vindkraft på land, utgjør grove overgrep mot folk, dyr og distriktssamfunn, sier styreleder Salen i Motvind.

Til og med for fergeopprøret er den politiske miljøsaken viktig. På Facebook har mange gått over fra å skylde på politikerne til å skylde på el-fergene som fylkeskommunene har investert i de siste årene på statlig oppfordring, samtidig som de mener de ikke har fått nok statlige midler for å klare denne overgangen.