Ifølge ordboka er et opprør «voldelig oppstand mot myndigheter eller andre makthavere».

Denne bokstavelige definisjonen har det vanlige språket for lengst gått bort ifra. Det skal atskillig mindre til for å bli kalt opprører i dag. Selv om 25 biler fikk bøter på Frøya for å ha blokkert anleggsmaskiner på vei til vindkraftanlegget på øya, har opprøret stort sett foregått i fredelige former og på Facebook.

At sosiale medier har kraft til å organisere visste vi. Men at det skulle bli de tradisjonelle mediene som fremmet denne kraften, var litt overraskende. Oppslag i avisene om at bompengemotstanderne hadde fått 42000 medlemmer bare på Østlandet, og at vindkraftmotstandere hadde 50 grupper med 150000 medlemmer, har bidratt både til å få fart på organiseringen av motstanden og til å sette skrekk i politikere.

Denne koblingen mellom en tydelig og kraftig aksjon og medieoffentligheten står i sentrum for boken Informerte borgere som Aslak Bonde omtaler. Forfatterne av boken mener at borgere som er «godt nok» informerte holder for samfunnet. Bonde siterer forfatterne på at «Idealet blir ikke bred, kontinuerlig, individuell informasjonsinnhenting, men beredskap basert på egne ressurser og tilgang til en infrastruktur. En beredt borger heller enn en informert borger.» Og Bonde reflekterer over konsekvensene: «Tankegangen er at den beredte borger vil få med seg begivenheter som er så store at det åpenbart er behov for å engasjere seg i et forsvar for samfunnssystemet. I slike tilfeller vil den samme borgeren vite hvor han og hun kan hente mer informasjon og orientere seg om hva hun eller han bør gjøre.»

Ligg unna hagen min

Mentaliteten som kan prege opprør i distriktene utforsker Anne Lise Fimreite og Marta Eidheim i sin artikkel. Den rurale bevisstheten er et begrep fra amerikansk forskning, som er mye brukt for å forklare de populistiske strømningene på landsbygda i USA. Et sentralt element i den rurale bevisstheten blant amerikanske velgere er at de har lav tillit til det politiske systemet. Dette finnes ikke i Norge. Det er altså ikke fare for det politiske systemet som sådan, men det er fare for visse politiske partier.

Dette er selvfølgelig noe regjeringspartiene og alle andre har partier har merket seg. Og nå som det er så lett å starte et nytt parti, kommer stadig flere partier til å merke seg mulighetene det gir å koble seg til samfunnsdebatten gjennom sine ressurser og infrastruktur. Det er et levende demokrati, men det betyr ikke at det er et bedre demokrati.

I USA har de et annet begrep som brukes mye i forbindelse med slike bevegelser: NIMBY. Not in my back yard. Eller på norsk: Ikke i min hage. Det er en politikk som fokuserer på egeninteresser. Og slik har interessekamp alltid vært. Så det er heller ikke noe nytt.

Men det gir utfordringer for byråkratiet og politikere i posisjon. Disse egeninteressene er også veldig opptatt av de nære ting. De er så opptatt av det at det nesten ikke spiller noen rolle hva kvaliteten på f.eks. kommunale tjenester er. Folk i små kommuner er mer fornøyd med tjenestene, selv om de er dårligere enn i større kommuner, som Dag Arne Christensen viser i sin artikkel.

Det må få konsekvenser for regjeringens måte å snakke. Det holder ikke å mase om kompetanse. Det er sikkert riktig å gjøre det, men det holder ikke.