De to direktoratene Difi og DFØ mener at departementene må bli mindre forsiktige og tenke mer på samarbeid på tvers av sektorene. Dessverre er det mye som arbeider i mot at disse ønskene skal kunne oppfylles.

Slike ønsker har ofte blitt uttrykt opp igjennom årene. Forgjeves. I utredningen som direktoratene nå har levert, pekes det da også på de enorme utfordringene som finnes når man faktisk skal få departementene til å endre seg i takt med tiden. Den viktigste er den interne kampen mellom departementene om ressurser. Denne kampen henger sammen med det stadig sterkere ønske om å profilere de enkelte statsrådene. Dette er mekanismer som er fundert i konstitusjonen, og styrket av samfunnsaktørenes rolletolkning.

Men det er flere lovende forslag i rapporten som kanskje kan bidra til å bryte med selv disse harde realitetene. Difi og DFØ foreslår at SMK skal få en sterkere rolle i å gjennomføre løsninger i komplekse spørsmål. Finansdepartementet og KMD bør også få en tydeligere rolle som samordnere. Og departementsrådene bør få større betydning i den tverrgående samarbeidet.

Alt dette er vel og bra. Men er det noen politisk vilje til å gjøre dette?

Forsiktighetskultur

En hovedutfordring som departementene sliter med er at embetsverket er preget av en kultur som stritter i mot endring. Direktør i Difi, Stephen Sutorius setter fingeren på et veldig ømt punkt når han sier:

«Men vårt inntrykk er at forsiktighetskulturen motvirker at departementene kan sette seg i førersetet for omstilling.»

I denne sammenheng hjelper det sannsynligvis ikke at det nesten samtidig kommer et dokument som gjør lite for å svekke denne forsiktighetskulturen. De nye retningslinjene om forholdet mellom embetsverk og politisk ledelse, som regjeringen publiserte i vinter, er på mange måter et stort framskritt. Men det halter litt.

De norske retningslinjene langt mer innadvendte enn de danske, som de bygger på. En ting er at de norske reglene gjør lojalitet til et hovedpunkt, noe det selvfølgelig ikke er noe i veien med i seg selv. Men den gjentakende understrekingen av lojaliteten, sammen med manglende fokus på mer utadvendte og aktivitetsorienterte plikter, tegner et bilde av et ganske defensivt embetsverk. I de norske retningslinjene er det ikke formuleringer av noen betydning som viser at initiativlyst og samarbeidsvilje er prioritert.

Mens de danske retningslinjene flere steder peker på departementenes rolle i utviklingen av nye politiske initiativ, konstaterer de norske retningslinjene i sin beskrivelse av konteksten som departementene operer i, at de nærmest er overflødiggjort med hensyn til politikk-utvikling:

«Politiske initiativer tas og politikkutvikling skjer i stor grad andre steder enn i departementene, f.eks. i uavhengige tenketanker, gjennom lobbyister, i organisasjonslivet o.l.»

Tidligere departementsråd Eva Hildrum tar det manglende initiativønsket opp i vårt intervju med henne:

«Jeg skulle gjerne sett at punktet om styring og ledelse ble omarbeidet til et offensivt punkt om «Samordning og innovasjon» når retningslinjene skal oppdateres, men ser heldigvis at KMD utfordrer andre departementer til å supplere med egne retningslinjer.

Vi får håpe at de andre departementene følger dette opp, og kanskje gjør som assisterende departementsråd i Forsvarsdepartementet er inne på i et annet intervju:

«Hermansen mener departementsverden også må bli flinkere til å vurdere hva framtiden vil bringe. – Poenget er ikke å gjette eller spå om framtiden, men å utforske usikkerhetene slik at du raskere kan fortolke og gi mening til ny informasjon.»