Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Vi trenger nye spilleregler for innovasjon i offentlig sektor

Områdedirektør i Forskningsrådet

  • Side: 8-10
  • Publisert på Idunn: 2019-03-19
  • Publisert: 2019-03-19

Regjeringen har varslet en stortingsmelding om innovasjon i offentlig sektor våren 2020. Det verste som kan skje er at denne meldingen bare blir en samling gode eksempler og en oppfordring til å tenke nytt og dristig.

2.5 metres

Det er svært lite vi kan lære av gode eksempler. En rekke forutsetninger gjør at det som blir svært vellykket et sted, lett blir fiasko når andre forsøker det samme. Det er heller ikke slik at det er mangel på gode ideer, dristige piloter og ambisiøse planer i offentlig sektor. Skal vi lære noe av pilotene og få gjennomført endringer som virkelig betyr noe, krever det systematikk og langsiktighet. Lederne og medarbeiderne i offentlig sektor må sammen skape en kultur og et system for innovasjon bygd på kvalitetssikret systematisk kunnskap.

Mitt kjedelige råd til meldingsskriverne er at de må finne mekanismer som stimulerer til samarbeid om gode kunnskapsbaserte endringsprosesser. Vi trenger ikke utallige gjentak av mislykkede forsøk eller mange vellykkede forsøk som aldri blir oppskalert. Vi trenger game changere som får aktørene til å spille sammen. Det dreier seg om å få mest mulig ut av skattekronene, men også langt mer. De store samfunnsutfordringene – eldrebølgen, klimaendringene, migrasjon, integrering, den fjerde industrielle revolusjon – krever at mange aktører spiller hverandre gode.

Det offentliges oppgaver i vid forstand – tjenester, infrastruktur, forvaltning og politiske prosesser – har aldri vært løst av offentlige virksomheter alene. Næringslivet, frivillige organisasjoner, innbyggere, offentlige virksomheter på tvers av sektorer og nivåer, medarbeidere og ledelse, har alle viktige bidrag og må slippe til. Den nye stortingsmeldingen bør inneholde eller varsle endringer i spillereglene som stimulerer til mer samarbeid om å løse de store offentlige oppgavene. Det kan for eksempel være endringer i insentiver og styringssignaler, nye modeller for organisering, eller endret finansiering og risikoavlastning. Regelendringene trenger ikke koste noe som helst. De trenger heller ikke være store, eller virke med én gang. Det viktigste er at de endrer spillet, og skaper grunnlaget for et godt innovasjonssystem på sikt.

Forske på eller forske med?

Blant de som må samarbeide mye mer om vi skal ha en sjanse, er forskerne og offentlig sektor. Innovasjonsbarometrene til DIFI og KS viser at kommuner og statlige virksomheter i dag samarbeider veldig lite med andre aktører når de skal innovere. Bare 15 prosent av kommunene som innoverer, samarbeidet med forsknings- og utdanningsinstitusjoner, 7 prosent med næringslivet og 3 prosent med frivillig sektor.

Det er kanskje ikke så rart at det ikke samarbeides mer. Offentlig sektor opplever ofte at forskningen ikke møter kunnskapsbehovene eller svarer på spørsmålene deres. Mange mener også at forskning tar for lang tid. I tillegg framstår forskningssystemet som uoversiktlig og tregt, mens forvaltningen og politikerne trenger raske svar.

Jeg vil påpeke at disse forestillingene om hva forskning er, og hva forskere kan levere, er utdaterte. Forskningsmiljøene og forskningen er i rask endring. Mange gode utdannings- og forskningsmiljøer retter seg mot offentlig sektors ansvarsområder. Utviklingen går fra først og fremst å forske , til i økende grad å forske med offentlig sektor. Den offentlige finansieringen av forskning følges opp med sterkere krav til samfunnseffekter (impact). Forskningsmiljøene er mer åpne for reelt samarbeid enn noen gang, og det blir stadig flere ordninger som gir støtte til slike samarbeid. Dette er eksempler på reelle og virkningsfulle endringer i spillereglene. Eksperimentelle forskningsdesign tas i bruk innenfor stadig flere samfunnsområder og fag, og gir sikrere kunnskap om effekter av intervensjoner både på mikro- og makronivå.

Innfløkte problemer som ungdom som dropper ut av utdanning krever et større løft i flere sektorer, og spillereglene må endres for å legge til rette for dette. Foto: Adobe Stock.

Ikke minst tilstreber mange forsknings- og fagmiljøer å bli bedre skrudd sammen for å kunne gi forskningsstøtte i alle faser av et innovasjonsforløp i offentlig sektor, fra behovsanalyser, utvikling, valg av løsninger og implementering, til evaluering og dokumentasjon med tanke på spredning.

Stadig flere forskere ser at samarbeid med offentlig sektor gir tilgang til interessante forskbare problemstillinger og store mengder data. For dem er innovasjon i offentlig sektor en unik mulighet til å begi seg ut på upløyd mark. Stadig flere kommuner, fylkeskommuner og statlige etater melder om positive erfaringer med å koble forskning på.

Ny kunnskap bygger på eller utfordrer det vi visste fra før. Tettere kobling med forskningsmiljøer gir de offentlige aktørene tilgang til den beste kunnskapen nasjonalt og internasjonalt. Slik utnytter vi samfunnets tidligere investeringer i forskning bedre.

Korte skritt eller lange sprang?

Det foregår allerede mye innovasjon i offentlig sektor. I DIFIs innovasjonsbarometer for staten oppgir 85 prosent av respondentene at de har innført en eller flere innovasjoner de siste to årene. Tre av fire kommuner oppgir til KS sitt innovasjonsbarometer at de har tatt i bruk en innovasjon i samme periode.

Mye god innovasjon er korte skritt i riktig retning eller en kjede av mindre endringer. For å møte de store utfordringene samfunnet står overfor framover, vil det imidlertid være nødvendig med lengre sprang og mer radikal innovasjon. Den radikale innovasjonen krever mer samspill på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Den krever også politisk forankring og medvirkning fra ansatte, innbyggere og brukere av offentlige tjenester, og den krever dokumentasjon og ofte systematisk utvikling av ny kunnskap. Et nødvendig utgangspunkt for radikal innovasjon er likevel at innovasjon systematisk blir en del av hverdagens drift og forbedringsarbeid.

Mange samfunnsutfordringer er komplekse og kan ikke løses med enkelttiltak innenfor en etat, en sektor eller ett forvaltningsnivå. Gjenstridige floker (wicked problems) kan bare løses etter systematiske og grundige analyser av fortid, nåtid og framtid. Spillereglene må utformes slik at det stimuleres til samarbeid på tvers av sektorene. EU utvikler nå et utvalg store oppdrag (missions) der myndigheter, næringsliv, forskningsmiljøer og innbyggere går sammen om å løse komplekse samfunnsutfordringer. Å løfte utfordringer og jakten på løsninger opp, over sektorgrenser og statlige siloer, og lage «store oppdrag», kan tvinge fram innovasjonssamarbeid på tvers av både horisontale og vertikale barrierer.

Design eller forskning?

Det er også behov for å mobilisere mange ulike kompetanser. Designmetodikk har blitt lansert som en quick-fix som kan utfordre offentlig forvaltning utenfra og tvinge den til å tenke nytt. Design har verktøy for å lage gode involverende prosesser, for å hente opp den tause kunnskapen og definere brukeropplevelser og brukerbehov. Brukermedvirkning og designmetodikk er viktig i utviklingen av nye og behovstilpassede løsninger, men design alene er ikke tilstrekkelig. Noen viktige perspektiver fanges best opp i slike prosesser, men ikke alt som skal til for å ha et solid beslutningsgrunnlag.

Styrken ved å koble forskning på innovasjonsprosessene er å kunne se behovet for og konsekvensene av endringene både fra brukernes og samfunnets perspektiv. Forskning gir et mer helhetlig og pålitelig kunnskapsgrunnlag for innovasjon. Men det er ikke et alternativ til design og erfaring, snarere er det et verktøy for å tolke erfaringer på en systematisk måte.

Samtidig må forskningsprosessen åpnes opp og i større grad involvere de som blir berørt. Forskning har slik sett mye å lære av designmetodikken. Utfordringen ligger nok i stor grad i forskningsmiljøene. Incentivsystemer har vist seg å være utrolig kraftfulle i forskningssektoren og har ført til en rask utvikling av kvalitet og internasjonalisering. Nå trengs det også virkemidler som støtter opp om åpen forskning og åpen innovasjon.

Det er ikke mangel på gode ideer, dristige piloter og ambisiøse planer i offentlig sektor, som f.eks. selvkjørende busser. Endring krever systematikk og langsiktighet. Foto: Kolumbus.

Teknologi eller tenkemåte?

Innovasjon brukes og forstås ofte synonymt med innføring av ny teknologi. Det er ikke slik jeg bruker og forstår innovasjonsbegrepet. Det er ikke gitt at løsningen på samfunnets behov er å la de teknologiske mulighetene være den viktigste driveren for samfunnsendringer og utviklingen av politikk, tjenester og etater.

Teknologi er ofte en forutsetning for nye løsninger, men innovasjon betegner først og fremst en tenke- og arbeidsmåte. Innovasjon er en metodikk for å fange opp, definere og realisere behov for fornyelse, forbedring og utvikling. Det er gjort mange store investeringer i teknologi, som ikke har gitt de lovede gevinstene. Dette skyldes ikke teknologien i seg selv, men kanskje at det var feil teknologi for de aktuelle behovene, eller at organisasjonen ikke hadde evne til å ta den i bruk.

Spillereglene må endres slik at det blir mer lukrativt for problemeierne å forholde seg til innovasjon som en metode, snarere enn bare innførelse av ny teknologi. Det er utviklet flere modeller for innovative offentlige innkjøp, blant annet førkommersielle anskaffelser. I disse etterspørres løsningsforslag som for eksempel nye teknologier, uten å hindre åpen konkurranse om selve innkjøpet. En forutsetning er at både teknologiutvikleren og den som etterspurte løsningsforslag har noe igjen for samarbeidet, selv om det ikke førte til et innkjøp. Slike incentiver eller spilleregler finnes, og utprøves nå i et samarbeid mellom Innovasjon Norge og Forskningsrådet.

Råd til politikerne

For å få mer ut av hver skattekrone og for å kunne møte framtidas store utfordringer, trenger vi først og fremst organisasjoner med rom for nytenkning og handlingsrom for å ta nye løsninger i bruk. Det kommer lite nytenkning dersom aktørene er for sterkt bundet av detaljerte regelverk. Eksisterende regler og rammer for forvaltningen bygger mye på fortidas erfaringer og mindre på framtidas behov. Derfor er det nødvendig å gjøre unntakene som allerede finnes bedre kjent. Ett eksempel er FOU-unntaket i anskaffelsesregelverket. Det bør også vurderes etablering av frisoner, eller såkalte regulatoriske sandkasser, på nytt.

Insentiver for å få statlige og kommunale etater til selv å investere mer i forskning for innovasjon kan gi viktige bidrag. SKATTEFUNN, en rettighetsbasert medfinansieringsordning av forskning i næringslivet, har vært en game changer som har skapt et engasjement for forskning og engasjement i forskning «nedenfra». Man kan utvikle en tilsvarende ordning for innovasjon i offentlig sektor. Man kan også innføre en regel som krever at alle større offentlige utviklings- og utbyggingsprosjekter må sette av en andel av budsjettet til forskningsbasert innovasjon. Dette ville økt den samfunnsmessige avkastningen av investeringene i prosjektene vesentlig.

Vi har lenge hatt en innovasjonspolitikk for næringslivet. Næringslivet har sterke indre insentiver for innovasjon – inntekter fra nye produkter eller kostnadskutt i produksjonen – og spredning – gjennom bedriftens vekst i markedet. I tillegg bidrar felleskapet med risikoavlastning i form av offentlige FoU-midler og andre støtteordninger. Vi trenger et godt strukturert økosystem for innovative prosesser i offentlig sektor. Offentlige virksomheter står like hyppig overfor krav om effektivisering og kostnadsreduksjoner, men mangler markedets tydelige insentiver for innovasjon og spredning. Offentlig sektor kan ikke hente deler av finansieringen i markedet. Risikoen, i vid forstand, ved å investere fellesskapets midler i innovasjoner eller gjennomføre reformer er høy. Risikoavlastningen må derfor bli bedre.

Den kommende stortingsmeldingen kan utløse innovasjonskreftene for nye løsninger på våre felles utfordringer. Da må den inneholde mer enn gode eksempler og oppfordringer til å tenke nytt og dristig. Det er behov for nye spilleregler for innovasjon i offentlig sektor.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon