Både i privat næringsliv og offentlig sektor er det et konstant krav om endring. Sammen med dette kravet kommer ofte en forventning om at endringen skal være vellykket, altså at den skal føre til forbedring.

Et slikt krav om forbedring er jo ikke unaturlig, men hvis man ikke har en klar formening om hva slags forbedring som forventes, vil det jo være fryktelig lett for kritikere av endringen å hevde at den er mislykket. Derfor er kriterier som knytter endringen til muligheten for politisk gevinst eller muligheten for å sette dagsorden populære blant politikere.

Disse kriteriene er ikke så populære i embetsverket, selv om det er de som må sørge for at kriteriene også følges. Embetsverket, som andre tilhengere av grundige utredninger vil gjerne at nye politiske tiltak skal være analysert, utredet og evaluert før de settes ut i livet. Og i slike arbeider er det sjelden at kortsiktige politiske gevinster spiller noen stor rolle.

Dette tok tidligere departementsråd Tor Saglie opp i en presentasjon på høstkonferansen til Partnerforum i fjor, og han erkjente at mulighetene for politiske gevinster spilte en viktig rolle i igangsettingen av politiske reformer, og for så vidt i gjennomføringen av dem. For politikere er muligheten for politiske gevinster et godt incentiv for å starte reformer, men det er også en mulighet til å sikre legitimiteten til reformer ved at de får støtte hos viktige allierte. Denne legitimiteten øker også sjansene for at reformene skal lykkes i gjennomføringsfasen.

Store eller små feil

Slike ønsker om politisk gevinst kan imidlertid føre til at man gjør feil. For eksempel når man skal evaluere resultater fra tidligere reformer, eller fra de verktøyene, metodene og tiltakene som inngår i reformen. Som Gro Holst Volden og Espen Frøyland skriver i sin artikkel om evaluatorers komplekse rolle, kan det ofte oppstå press fra bestilleren av evalueringen om at konklusjonene skal gå i en viss retning.

Men ikke minst vil det være et ønske blant både bestillerne, målgruppen og intervjuobjekter om å bruke konklusjonene på måter som støtter deres egne mål, uten at dette nødvendigvis har støtte i evalueringene.

Det er ofte et problem at reformer er for store. Derfor er det av mange grunner en fordel å satse på mindre ambisiøse reformer, på begrensede områder. Denne inkrementalismen som den nåværende regjeringen tidligere har bekjent seg til, kan man kanskje se i de pågående reformene, selv om både regionreformen og integreringsreformen har store og «hårete» målsettinger.

Inkrementalismen har mange tilhengere blant de som mener at det største problemet for offentlig forvaltning er at byråkrater er for redde for å gjøre feil. Derfor er det en god løsning å gjøre mindre endringer, for da blir også feilene mindre. Men en enda bedre løsning er det som redaktørene av boken Bureaucratic blindspots kaller for radikal inkrementalisme. Det vil si å systematisk eksperimentere med nye løsninger før man iverksetter dem.

Men det er også en viss utålmodighet å spore blant viktige aktører med stort ansvar for offentlig innovasjon. Både Mona Skaret i Innovasjon Norge og Jon-Arne Røttingen i Forskningsrådet tar til orde for at det ikke er nok med små endringer, men at det også må planlegges store endringer. Det er mye fornuftig i det. Sannsynligvis må man ha begge deler. Men alle kan ikke gjøre alt. Byråkratdrevne endringer kan være små og smarte, testet i laboratorier eller i virkeligheten. De politikerdrevne endringene kan være store, synlige og godt planlagt. Så får de heller ta risikoen ved å gjøre store feil. Det er jo derfor de er valgt. Fordi de liker risiko.