Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

For mye av det gode

  • Side: 1
  • Publisert på Idunn: 2018-06-26

Det kan bli for mye av alle gode ting. Det gjelder også i byråkratiet og demokratiet. Både tillit, stabilitet og lojalitet kan undergrave institusjoner de skulle bevare.

For en tid siden skrev Sigrun Aasland i tankesmien Agenda en artikkel hos oss om tillit som en del av skattkisten i det norske samfunnet. Hun mente at denne tilliten hadde altfor liten plass i offentlig forvaltning, og at medarbeiderne måtte få mer tillit til å gjøre jobben sin.

I dette nummeret fortsetter skribenter fra en annen tankesmie, Civita, utforskningen av tillitens, stabilitetens og lojalitetens betydning for politiske institusjoner.

I Mathilde Fastings omtale av Francis Fukuyamas forskning på forfallet i politiske institusjoner, er institusjonenes forandringsevne og kapasitet avgjørende for deres posisjon. De må ha store porsjoner av begge deler for å overleve i de harde angrepene som nå kommer fra populistiske bevegelser som ser byråkratiet og institusjonene som noen av sine fremste motstandere.

Stabilitet i institusjonene kan i denne sammenheng være en hemsko, fordi det ikke gir gode nok incentiver til forandring. Mens stabilitet i organisasjoner tradisjonelt har blitt sett på som en fordel, ja kanskje helt avgjørende, er det nå mye som tyder på at synet på organisasjoner må endres. Organisasjoner må være i stadig forandring. De er ikke bygninger, eller lover; de er prosesser som kontinuerlig må tilpasse seg omgivelsene. Og disse omgivelsene er først og fremst folket.

Korrupsjon og ansvar

Men endring kan komme i mange former og ha mange utgangspunkt. Skandaler er ofte sentrale i store endringsprosesser. Dette skriver Jan Erik Grindheim om i artikkelen om korrupsjon og lokaldemokrati. Med utgangspunkt i korrupsjonsskandalen i byggesaksavdelingen i Drammen kommune, ser han hvordan grensene for den kommunale styringsformen endres fordi opposisjonen i kommunen har behov for å stille de regjerende partiene til ansvar for skandalen på en annen måte enn det styringsmodellen legger opp til.

Slike skandaler berører det sentrale tillitsforholdet mellom folk og politikere på den ene siden, og embetsverket på den andre siden. Dette tillitsforholdet fikk seg et kraftig skudd for baugen i denne byggesaksskandalen. Og den førte til at kommunen måtte innføre strengere byråkratisk kontroll. Tilliten var misbrukt. Dette bildet vil mange kjenne igjen som en av årsakene til innføringen av New Public Management-metodenes ofte overdrevne bruk av kontroll.

Men ideene fra disse metodene viser seg i forbindelse med slike skandaler å ha mange fordeler, som ikke er så enkle å kvitte seg med. Fordelene er at man skal fokusere på leveranser til publikum, og på å måle resultatene. Folket/brukerne/velgerne skal se hva skattepengene deres blir brukt til, og om embetsverket er verd den tilliten folket viser dem.

Anne Siri Koksrud Bekkelund skriver i sitt forsvar for NPM at dette mye kritiserte systemet er ganske misforstått, fordi det blant annet inneholder: «Vektlegging av handlefrihet nedover i organisasjonen fremfor hierarki og detaljstyring, skillet mellom politikere som setter mål og administrativ ledelse som er best i stand til å finne ut av hvordan målene nås – det var som å høre et ekko av begrunnelsene bak NPM. Dette kan være noe å tenke på for de som ønsker en tillitsreform i norsk offentlig sektor.»

I Danmark har man mye erfaring med både byråkrati-skandaler og tillitens betydning. Skandalene som har preget forholdet mellom folk, politikere og embetsverk, har gjort at befolkningens tillit til byråkratene er oppsiktsvekkende lav. Ifølge en fersk måling har halvparten av danskene bare begrenset tillit embetsverket. Cirka 20 prosent av danskene mener at embetsverket ikke holder seg til loven og 28 prosent mener at de ikke holder seg til sannheten.

Da er vi nesten der hvor Fukuyama sier at det er fare for forvitring av politiske institusjoner. Vi får nesten håpe at han tar like feil om dette som han tok med «the end of history»-teorien.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon