Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Nærpolitireformen og politiets rolle i fremtiden

Forskningsleder ved Høyskolen i Oslo og Akershus

  • Side: 20-22
  • Publisert på Idunn: 2017-06-27
  • Publisert: 2017-06-27

At Politireformen vil gi oss en ny type politi er kanskje viktigere enn at vi får færre politidistrikt. Men presentasjonen av denne reformen som en nærpolitireform har forskjøvet fokuset bort fra det som er reformens viktigste innhold.

 

Unknown

Som kjent gikk et bredt politisk flertall i Norge i 2015 inn for den såkalte Nærpolitireformen, som er en langsiktig plan for utvikling av politiet frem mot 2020. Hovedmålet med reformen er et operativt, synlig og tilgjengelig nærpoliti som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger og sikre innbyggernes trygghet. Det skal utvikles et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti der befolkningen bor, samtidig som det skal utvikles robuste fagmiljøer. Reformen skal altså svare på svært sammensatte utfordringer.

I USA diskuteres det om man skal forlate nærpolitimodellen til fordel for en mer kriminalitetsbekjempende tilnærming som vektlegger ekspertise og objektive analyser. Svært forenklet står valget mellom en nærpolitimodell hvor politiet er desentralisert og synlige, arbeider proaktivt og fokuserer på forebygging, kontra en spesialistmodell hvor politiet er sentralisert og spesialiserte, og spisser sin innsats i en mer kriminalitetsbekjempende retning. Argumenter for å bygge videre på nærpolitimodellen er at den tillit og legitimitet nærpolitiarbeidet bidrar til å skape er en kritisk suksessfaktor for politiet. Argumenter for spesialistmodellen går på at vi nå står overfor et nytt risikobilde og er nødt til å skape større og mer robuste enheter for å møte en stadig voksende organisert kriminalitet.

Sentralisering og spesialisering

Sluttevalueringen etter politireform 2000, hvor hovedgrepet var en reduksjon i antall politidistrikter fra 54 til 27, viste positiv effekt på bekjempelse av alvorlig kriminalitet, men at publikumsorientering og tilgjengelighet var en av etatens hovedutfordringer fremover. Er det disse utfordringene den pågående Nærpolitireformen skal svare på?

Nærpolitireformen bygger på en NOU fra 2013 som tok for seg politiets utfordringer og kom med forslag til løsninger. I denne politianalysen er viktige grep sentralisering av politidistriktene og spesialisering av politikompetansen, det vil si at analysen bruker spesialistmodellen som mønster når den risser opp utfordringer og løsninger. Politianalysen tar utgangspunkt i at politiet er under et betydelig endringspress og at organisert kriminalitet utfordrer den norske politimodellen og stiller nye krav til hva som er en god polititjeneste.

Med andre ord sier politianalysen i klartekst at nærpolitimodellen som ble introdusert i Norge på slutten av 1970-tallet utfordres av et nytt risikobilde. I tråd med dette redefinerer politianalysen politiets kjerneoppgaver til å være oppgaver som direkte bidrar til å forebygge og bekjempe kriminalitet og ivareta borgernes trygghet og sikkerhet, og hvor politiet er eneste organ som har myndighet og forutsetninger for å utføre disse oppgavene. Dette betyr at politiets kjerneoppgaver redefineres og spisses til særlig å handle om hendelser og oppgaver hvor politiet har rett og plikt til å utøve makt.

Organisering er politikk

Politianalysens definering av organisert kriminalitet som den store trusselen legitimerer et skifte til mer sentraliserte og spesialiserte politienheter. Dette skiftet er et godt eksempel på hvordan organisering medfører utvelging av bestemte problemer og løsninger, og derfor er et politisk spørsmål. Med andre ord er ikke organisering kun et verktøy, slik det blir hevdet i Proposisjonen til Stortinget om endringer i politiloven med videre.

Nils Brunsson, som er professor i bedriftsøkonomi ved Uppsala universitet, mener at reformer har en sterk tendens til å slå feil fordi de gjerne bygger på en rasjonell organisasjonsforståelse. Man ser for seg at organisasjonen skal nå visse mål, har en sterk autonomi, klare grenser, og effektivt blir koordinert og kontrollert av en ansvarlig leder. Men virkeligheten for offentlige virksomheter er sjelden slik; de er politisk styrt, deres utfordringer og oppgaver er sammenvevd med andre sektorer og etater, og det er mange som skal ha et ord med i laget når noe skal besluttes. Reformene overser ofte denne kompleksiteten og endrer institusjonene slik at de ligner en forenklet forestilling av organisasjoner. Komplekse mål og oppgaver blir rasjonelt definert, og man setter inn ledere som skal rapportere på en form for målbar ansvarlighet. Brunsson mener at mål- og resultatstyring er et virkemiddel som er basert på en slik forenklet organisasjonsforståelse.

cmp3.10.3.1Lq4 0xf99ddbc�Den nye nærpolitimodellen erstatter tilstedeværelse før det skjer noe med utrykning etter at det har skjedd noe, mener artikkelforfatteren. Foto: Kripos.

Utglatting av organisasjoner

Faren med å endre statlige virksomheter slik at ligner det vi kan kalle glatte organisasjoner er at viktige sider ved institusjonene forsvinner. For eksempel er en spissing av politiets kjerneoppgaver, hvor politiet skal fokusere på oppgaver som kun politiet har myndighet og forutsetninger for å løse, en form for utglatting som trekker politiinstitusjonen i retning av en spesialistmodell på bekostning av en nærpolitimodell. Spissingen av kjerneoppgavene innebærer også at vi får en ny politirolle. I dag bruker politiet det meste av sin tid på oppgaver som ikke er direkte lovbruddrelaterte, men som handler om å løse opp i kimer til konflikter og bistå folk som på ulikt vis trenger det. Hvis vi ser de statlige virksomhetene som selvstendige og enkle organisasjoner med egne resultatansvar er dette kanskje et problem. Men ikke hvis vi ser politiet som en del av velferdssamfunnet tjenerskap. Som professor Liv Finstad påpeker, er politiet i mange tilfeller første, siste og eneste hjelpeinstans for publikum. I alle offentlige dokumenter som angår politiet står det at de ti prinsippene for nærpoliti fortsatt er viktige og skal legges til grunn, blant annet fordi nærhet bygger tillit mellom innbyggerne og politiet. I tråd med dette dokumenterer en økende mengde forskning at politiets opptreden i møte med publikum kan ha en betydelig innvirkning på politiets tillit og legitimitet. Bo Rothstein, professor i statsvitenskap ved University of Oxford, har kommet frem til at kvaliteten på de tjenestene de statlige institusjoner leverer er den sterkeste og mest robuste forklaringen på folks sosiale tillit. Med andre ord er de tjenestene politiet leverer særdeles viktige for befolkningens tillit til politiet spesielt og samfunnets sosiale tillit generelt. Publikums tilfredshet med politiet har vist seg å være uavhengig av resultat, men forbundet med opplevelsen av rettferdig behandling. Imidlertid viser en undersøkelse at i dag må tre av fire politiansatte avvise publikum flere ganger i måneden eller oftere. Dette kan ses i lys av at åtte av ti politiansatte mener at politiet aldri vil få publikums tillit og lojalitet hvis de ikke også prioriterer mindre kriminelle forhold.

Man kan spørre seg hva en politireform som trekker i retning av en spesialistmodell gjør med tjenestene som leveres og med befolkningens tillit til politiet og staten. Det vet vi ikke, men vi kan se til Danmark og deres erfaringer med en lignende politireform som ble avsluttet i 2011. En undersøkelse utført av politiforskerne Balvig og Holmberg viser at befolkningens tillit til politiet har sunket fra 80 prosent i 2006 til 60 prosent i 2013. Dette er den laveste andel som er målt siden målingene begynte i 1998.

En ny retning for politiet

I forbindelse med den nærpolitireformen som hadde sitt høydepunkt på 1980-tallet, ble politiet organisert med en bred oppgaveportefølje for å sikre tjenestesteder der politiet ellers måtte legges ned på grunn av for få oppgaver. Politianalysens brudd med grunnpilarene i «den originale» nærpolitimodellen begrunnes med at det ikke er «funnet dokumentasjon på at de mange sivile oppgavene virkelig gir politiet en bred kontaktflate som de bruker for å skaffe informasjon og drive kriminalitetsbekjempelse. Det er heller ikke funnet noen politifaglig begrunnelse for å opprettholde tjenestesteder dersom det ikke er nok grunnlag for å utføre kjerneoppgavene der». 1 Til dette kan det innvendes at «den originale» nærpolitimodellen har sin politifaglige begrunnelse i at tilnærmingen skaper tillit og trygghet og at politiets brede kontakt med publikum også er en verdi i seg selv. Når Politianalysen hevder at det ikke finnes noen politifaglig begrunnelse for å opprettholde tjenestesteder, hopper den bukk over den politifagligheten som ligger til grunn for den originale nærpolitimodellen og som har vært gjeldende i Norge i mange år. Denne politifagligheten står imidlertid i kontrast til effektivitetstankegangen hvor hensikten med politiets oppgaver nødvendigvis må være rasjonelt nyttige og handle om kriminalitetsbekjempelse.

Keiserens nye klær

Til tross for at generalisten legges mer eller mindre død, hevder politilederne at de ti grunnprinsippene for nærpolitiet fortsatt ligger til grunn. For eksempel erkjenner høringsuttalelsen om Politianalysen fra Politidirektoratet på ingen måte at endringene som foreslås innebærer et skifte, de hevder snarere at de ti grunnprinsippene for politiet som ble lagt til grunn gjennom Politirolleutvalget i 1981 fortsatt ligger fast.

Selv om den pågående politireformen fremstilles som en sømløs forlengelse av nærpolitimodellen fra 1980-tallet, og attpåtil heter «Nærpolitireformen», har den lite med den opprinnelige nærpolitireformen å gjøre. Med andre ord fylles begrepet «nærpoliti» med et nytt innhold.

I Difis ferske evalueringsrapport av politireformen fremkommer det at reformens navn kan ha bidratt til at troen på reformen er svært lav både hos de ansatte i politiet og blant viktige samarbeidspartnere. Årsaken er at navnet er lite betegnende for innholdet i det reformarbeidet som pågår og hvor alle ser at det er en sentralisering som skjer. For mens den originale nærpolitimodellen baserte seg på politiets integrerte tilstedeværelse og samarbeid med lokalbefolkningen, handler den nye nærpolitimodellen om at publikum skal oppleve et tilgjengelig politi når de har behov for polititjenester.

Dagens nærpolitireform bygger på antakelsen om at når tjenestesteder slås sammen vil politiet få muligheter til å frigjøre personell til aktiv utetjeneste slik at politiet kan øke muligheten for å stanse eller oppklare kriminalitet. Et annet viktig grep er at politiet skal bli mer tilgjengelig for publikum via digitale løsninger slik at behovet for nærhet til en politistasjon eller et lensmannskontor blir mindre. Men en viktig forskjell er at mens det bærende elementet med den originale nærpolitimodellen var nærhet mellom politi og publikum før det skjedde noe, er det bærende elementet med den pågående nærpolitireformen at ny teknologi og mobilitet gir oss et politi når vi trenger det, det vil si når noe først har skjedd.

Fraværet av en bred diskusjon om politiets rolle

Når en spesialistreform pakkes inn som en nærpolitireform, unngås en åpen diskusjon om hvilken retning man skal gå i. For selv om de ti prinsippene fra Politiets rolle i samfunnet fra 1981 fremstår som nærmest urokkelige, så er de ikke det. Kanskje er det slik at globaliseringsutfordringer og alvorlig kriminalitet gjør det nødvendig å ta de gamle idealer fra den originale nærpolitireformen opp til ny vurdering. Da bør det gjøres gjennom en bred demokratisk diskusjon hvor man berører spørsmålet om hva slags politi vi skal ha, og hvilken rolle politiet skal spille i det moderne samfunnet. Erfaringene fra dansk politi hvor man fikk en slagkraftig organisasjon, på bekostning av politiets kontakt med borgere og lokalsamfunn, tilsier at det kan være nødvendig å prioritere mellom verdier og interesser.

Hvis man skal gå for en slagkraftig organisasjon på bekostning av et nærpoliti bør konsekvensene av dette valget også utredes og debatteres. Eller kan man få både i pose og sekk ved å ta vare på politiets generalistrolle samtidig som også en ny politirolle utformes? Når prosessen med å redefinere politiets kjerneoppgaver og å spisse politiets nedslagsfelt gjøres uten å drøfte konsekvensene for politiets rolle i det norske samfunn, bidrar dette til å underkommunisere at forslagene trolig på sikt vil gi en vesentlig endret politirolle sammenlignet med den man tradisjonelt har hatt. På denne måten blir det heller ingen bred demokratisk debatt om hvilket politi vi skal ha, noe som kan stå som et eksempel på et demokratisk underskudd i en samfunnsmessig viktig beslutningsprosess.

Referanser

Balvig, F., & Holmberg, L. (2013). Politiet – og befolkningens tryghed der hvor de bor. I Dansk politi. 21/3-2013

Direktoratet for forvaltning og IKT. Difi rapport (2017). Evaluering av nærpolitireformen. Statusrapport 2016. 2017:2.

Egge, M., Berg, M., & Johansen, N. B. (2010). En god dag på jobben: evaluering av prosjektet «Trygghet og tillit» (PHS forskning 2010:5). Oslo: Politihøgskolen.

Egge, M., & Gundhus, H. I. (2012). Social crime prevention in Norway. I P. Hebberecht & E. Baillergeau (red.), Social crime prevention in late modern Europe : a comparative perspective (s. 255–277). Brussels: VUBPRESS.

Finstad, L. (2000). Politiblikket. Oslo: Pax.

Justis- og politidepartementet (2005). Politiets rolle og oppgaver. St.meld. 42 (2004–2005). Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/91efc535022e4649821a8d81b31d54e4/no/pdfs/stm200420050042000dddpdfs.pdf

Justis- og beredskapsdepartementet (2013). Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer — Politianalysen. (NOU 2013:9). Hentet fra https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/nou-2013-9/id730815/

Holgersson, S., & Knutsson, J. (2012). Hva gjør egentlig politiet? PHS forskning (4). Oslo: Politihøgskolen.

Johansen, N. B. (2010). Mysteriet med befolkningens tillit til politiet. I S. R. Runhovde (red.), Tillit til politiet (PHS forskning 2010:4) (s. 43–70). Oslo: Politihøgskolen.

Justis- og politidepartementet (1981): Politiets rolle i samfunnet: delutredning. NOU 1981:35 Oslo, Universitetsforlaget.

Justis- og beredskapsdepartementet (2015). Endringer i politiloven mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen). Prop. 61 LS (2014–2015)

Politidirektoratet (2006). Sluttevaluering Politireform 2000. Hentet fra http://evalueringsportalen.no/evaluering/sluttevaluering-politireform-2000/Politireform%202000%20-%20hovedrapport2006endeligversjon.pdf/@@inline

Politidirektoratet 7.10.2013. Høringsuttalelse fra Politi- og lensmannsetaten til NOU 2013:9 Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer.

Rothstein, B. (2009). Creating political legitimacy: Electoral democracy versus quality of government. American Behavioral Scientist, 53(3), 311–330.

Sklansky, D., A. (2013). The promise and the perils of police professionalism. I J. M. Brown (red.), The Future of Policing (s. 343–353). New York: Routledge.

Thomassen, G. (2010). Sosial tillit, politisk tillit og tillit til politiet. I S. R. Runhovde (red.), Tillit til politiet (PHS forskning 2010:4) (s. 71–89). Oslo: Politihøgskolen.

Wathne, C. T. (2015). Som å bli fremmed i eget hus – Politiets opplevelse av mening og motivasjon i lys av nye styringssystemer. Universitetet i Oslo, Juridisk fakultet.

1Justis- og beredskapsdepartementet (2013)

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon