Tillit blir ofte sett på som kanskje den mest fundamentale verdien i land som Norge og de andre nordiske landene. Det er en verdi som preger personlige forhold, forretningsforbindelser og forholdet mellom borgere og myndigheter. Men stadig flere stiller spørsmål ved hvorfor denne verdien ikke i større grad preger forholdet mellom medarbeidere og ledere i de store offentlige institusjonene.

I denne debatten er vurderingen av risiko helt avgjørende. Ledere og medarbeidere vurderer nemlig risiko forskjellig, og det kan avgjøre hvorvidt tillit vil fungere som et styringssystem.

Fremdeles er byråkratiet fundamentert på hierarki, kontroll og regler. Tilliten er selvfølgelig også til stede, som en viktig del av offentlige organisasjoner. Det er nå flere som diskuterer om offentlige virksomheter ikke i større grad bør erstatte kontroll med tillit i den daglige styringen også.

Dette har det vært eksperimentert med i blant annet Danmark, med varierende resultater. Eksperimentene fortsetter, også i andre land, deriblant i Norge. Spørsmålet om innføring av en stor tillitsreform vil muligens spille en vesentlig rolle i neste års valgkamp, og venstresiden kan komme til å argumentere for at en tillitsreform skal bli den neste store fornyingen av offentlig forvaltning.

I dette nummeret ser vi blant annet på erfaringene fra Danmark og på den ferskeste forskningen omkring forholdet mellom styring, kontroll og tillit.

Tilliten trenger kontroll for å fungere, både for medarbeidere og borgere. Medarbeiderne ønsker en viss kontroll for å sikre kvaliteten på sitt eget arbeid. Borgerne trenger kontroll med hvordan deres skattepenger blir brukt.

Sigrid Aasland i tankesmien Agenda tar opp dette spørsmålet i en artikkel som handler om hvorfor tillit bør få en mye mer sentral plass i driften av offentlige institusjoner. Hun mener at det er et stort paradoks at «… til tross for at nordmenn har oppsiktsvekkende høy tillit til offentlige institusjoner, styres offentlige ansatte fortsatt på bakgrunn av syttitallets bølge av mistillit.»

Kamuflering

Sigrid Tollefsen og Dag Stokland viser i sin artikkel hvor tynn tilliten for øyeblikket er i det norske byråkratiet. De skriver om den talentfulle kamufleringen av styring: «Forskning og debatten om statlig styring peker nokså entydig på at staten har vært usedvanlig talentfull i å kamuflere detaljert styring, særlig i etatsstyringen, men også i virksomhetsstyringen, i form av aktiviteter og sterke budsjettføringer. Kamuflasjen har vært mål- og resultatstyring.»

En slik kamuflasje av kontroll tas også opp i en av de mindre, men detaljerte evalueringene som er gjort av tillitsreform-eksperimenter i København. Her kommer det fram at ansatte følte at den formelle kontrollen ble erstattet med en uformell kontroll: inspeksjoner ble blant annet erstattet med «besøk». Medarbeiderne følte seg i nesten like stor grad kontrollert under «besøkene», men kontrollen var altså kamuflert.

I sin studie av tillitsbasert ledelse har det svenske Statskontoret, i likhet med en dansk evaluering, konkludert med at en årsak til at slik kontroll fortsetter i tillitsbaserte systemer er den fundamentale forskjellen i vurdering av risiko mellom ledelse og medarbeidere.

Ledelsen regner med at de får skylden hvis noe går galt. De nøler derfor med å ta risikoen forbundet med å vise enda større tillit til medarbeidernes evne til å oppnå resultater. Det er et problem som bare kan løses hvis alle parter viser seg tilliten verdig. Og det finnes neppe noen andre måter å bekrefte et slikt spørsmål enn ved å måle det. Så hvordan gjør man det?