Spørsmålene omkring politisering av embetsverket og styrking av kommunikasjonsfunksjonen i departementene henger nøye sammen. Derfor har vi i dette nummeret dekket mange sider av dette problemkomplekset, som er et av de mest sentrale utviklingstrekkene ved den moderne staten. Utviklingen går i retning av at departementene blir mer sekretariater for politisk ledelse. Fordi politikerne er opptatt av å kommunisere politikk, vil departementenes arbeid stadig sterkere dreie i retning av å utvikle kommuniserbare budskap.

Som Gunnar Mathiesen påpeker i sin artikkel, er en av de langsiktige utviklingstrekkene at departementene kvitter seg med tradisjonelle oppgaver som saksbehandling og politikkutvikling. Dette er oppgaver som i større grad går til underliggende etater og til EU-organer.

Samtidig er det fremdeles en viktig oppgave for departementene å legge grunnlaget for og administrere utredninger, stortingsmeldinger, budsjetter, lovforslag og de andre dokumentene som tross alt er grunnlaget for det meste av politikken som føres i dette landet. Og det er i forbindelse med disse funksjonene at politisering virkelig kan bli skadelig for forvaltningens viktige og tradisjonelle verdier; faglighet, nøytralitet, lojalitet.

Usynlige premissleggere

Aslak Bonde skriver i sin artikkel at departementene har en plikt til å kommunisere og «spinne», og at denne plikten strekker seg dypt inn i fagavdelingene. Det er mange politiske prosjekter som starter med bestilling av en utredning som først og fremst skal brukes til å kommunisere en virkelighetsbeskrivelse som passer den til enhver tid sittende regjering. Denne typen kommunikasjon, hvor det er vanskelig å se motivene og teknikkene til den faglig ansvarlige, legger grunnlaget for mye av den politiske debatten. Den skaper en virkelighetsforståelse som vi alle forholder oss til.

Forskere som har studert kommunikasjonsarbeidet i departementene finner at det er en viss enighet mellom fagavdelingene, de kommunikasjonsfaglige og politisk ledelse av departementene om nødvendigheten av at fagbyråkrater også deltar i kommunikasjon av politikk. Men det er også noen uenigheter mellom fagavdelingene og kommunikasjonsavdelingene om hva som er best og mest effektiv kommunikasjon. Fagavdelingene ser ut til å være mer opptatt av de langsiktige effektene av det de kommuniserer. De er derfor svært opptatt av nøyaktighet, men noen vil også gjerne ut med historier som ikke bare er positive for den til enhver tid sittende statsråd.

Ofte kan det sikkert være fristende å bare vise alt det positive man er stolt av, i en egen film til og med. Og enda oftere kommer pressemeldinger om statsrådenes og departementenes vellykkede aktiviteter. Men det er ikke nødvendigvis den mest effektive formen for kommunikasjon.

Slike spenninger mellom de ulike delene av embetsverket er del av en klassisk debatt, som Mads Danielsen skriver om. Og den fagligheten som ofte blir beskrevet som en helligdom i forsvaret av byråkratenes tradisjonelle posisjon, er jo ikke uproblematisk og klart definert. Departementsråden i Kunnskapsdepartementet, Petter Skarheim, formulerer dette godt når han sier:

– Hvilken faglighet kan vi som embetsverk stille opp med? Vi som embetsverk må gå i oss selv. Er vi gode nok «faglig» eller er vi bare skråsikre og trosbaserte?

Fagfolk som er skråsikre kan sannsynligvis forbedre sitt eget fag ved hjelp av den motstand de eventuelt får fra politikere og kommunikasjonsrådgiver.